PER-ARNE ANDERSEN
Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, downhillsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.
For 45 deltakere på Skiforeningens helgesamling ble skispor, teknikkurs, sosialt samvær, god mat og en god latter, den optimale helgelykke. Selv var jeg med for andre året på rad, og når jeg først har fått smaken på dette arrangementet er jeg ikke vanskelig å be. Høsten i Oslo kan bli litt for lang, grå og våt. Og når våt kombineres med ukaldt, vet vi litt for godt at det våte ikke ender opp som skispor. Det renner rett ut i havet til en alt for rask resirkulering. I denne sammenhengen kan effektiv resirkulering være ganske deprimerende. Og det er rart det der – samme hvor hardt jeg stirrer på gradestokken, så går ikke temperaturen nedover. For oss langrennsentusiaster har derfor høst og fjell blitt en god kombinasjon, og en selvfølgelig del av førjulstiden.
I fjor hadde vi sol fra skyfri himmel, men manglet nysnø. I år hadde vi håpet på nysnø, men for lengst skrinlagt håpet om sol. Vi fikk begge deler. Det blir nok i drøyeste laget å påstå at det var store snømengder da vi kom, for det skulle nok ikke vært mildvær mange sekundene før det hadde sett ganske dystert ut. Men nysnø var det. Den pudderlette snøen dekket terrenget godt og hadde lagt seg som idyllforsterker på trærne. Og så var det akkurat nok til å lage skispor på Peer Gynt veien. I løpet av natten kom det påfyll av snø, og i overgangen som oppsto mellom sol og snøvær, lagde sola et helt spesielt lysshow for oss. Jeg liker ikke å bruke et av Norges mest pompøse nyord, men jeg tror dette er det nærmeste vi kommer en lysfontene.
Teknikkurs. Hva er det for noe? Vel… Det ligger nok i ordets åpenbare enkelhet at dette handler om teknikk og kurs. Men er ikke nordmenn født med ski på beina og kan ikke alle gå på ski? Svaret på dette er ja-nei-ja-nei-ja-nei… Og derfor trenger det litt utdyping. De aller fleste tar seg godt frem med ski på beina. Men jeg vet ikke om noen aktivitet der forskjellen på riktig og feil teknikk er så stor som i klassisk langrenn. Eller kanskje jeg heller skal si forskjellen på god og dårlig, slik at ingen blir fristet til å tro at det finnes noe forbud mot å gå teknisk feil på ski. Men for å komme til saken: knekker man først klassiskkoden, gir det et enormt mestringskick.
Og nettopp derfor er teknikkurs så moro! Nesten alle opplever triologien; progresjon – mestringskick – lykkerus. Og når man plusser på det sosiale samværet, den gode maten og et foredrag med Thor Gotaas. Ja, da blir dette en helg som sitter i sikringsboksen på den gode måten. Man blir støl i både kropps- og lattermuskulatur.
«For å få forståelse på hjemmebane, er et teknikkurs helt genialt. Altså… hør på ordet: Teknikkurs! Det bare oser respekt, og er en god del mer uangripelig enn ”helgetur med gutta.»
Dette var svaret vi fikk fra en av deltakerne, da vi spurte om hvorfor han hadde meldt seg på teknikkurs i år også.
Etter en litt stivbeint og urytmisk start i vår gruppe knakk alle klassiskkoden, og med tyngdeoverføring og kraftige fraspark ble motbakkene forsert i drivende dynamisk diagonalgang. På søndagen var ikke gjengen til å kjenne igjen. På vei opp den lange bakken på Peer Gynt-veien stoppet vi opp og tok en prat. Og nå må ikke en prat sammenblandes med en pause, for pause var det selvsagt ikke behov for. Men i alle fall. Da en av damene i vårt team så en gruppe folk i tettsittende racingdress på treningstur komme oppover bakken, var hun klar i sin tale.
– Nå må vi komme oss ut i løypa, så ikke vi blir hindret.
Poesi i ørene til en teknikkfrik. En bedre måte å si at teknikkurs funker, finnes ikke.
Og så var det Thor Gotaas da. Skihistorikeren som har gitt ut 18 bøker som hver for seg veier omtrent 1,7 kg. Jeg vet ikke hvordan jeg best skal beskrive Thor Gotaas. Jeg tror det må bli «ordrik mitraljøseforedragsholder». Altså… han er en formidler av rang og det bare bobler. Jeg tror han fyrer av like mange ord i løpet av en times foredrag, som gjennomsnittsnordmannen gjør i løpet av et helt år. Han fyller overgangen mellom innpust og utpust med 5 års skihistorie. Og om innholdet av og til kan være i overkant detaljert, så blir det morsomt av hans helt spesielle måte å si det på. Derfor krever et foredrag med Thor Gotaas konsentrasjon. Det går i bølger. Det må være musestille i salen for at man skal få med seg alt som blir sagt. Men det går ikke mange sekundene mellom hver gang stillheten sprekker i rungende latterbrøl.
«Før i tida måtte man være driftig, energisk og arbeidsom for å vinne 5-mila på ski. I dag har denne egenskapen fått en diagnose. ADHD kaller man det.»
Med denne uttalelsen fra Thor Gotaas, passer der bra å gå inn i den mest hektiske måneden i året. Vi som var med på Skiforeningens helgesamling har for lengst fått på plass sju slag skiteknikk, så nå kan jula bare komme. Takk til Skiforeningen i Oslo, instruktører og alle deltakerne som var med.
Ha en strålende skivinter alle sammen:)
