Gode røtter

Når jeg stikker en kjapp tur innom bestemor i forbifarten, rekker vi sjeldent mer enn den overflatiske samtalen hvor vi gir hverandre en kort oppdatering på livet.

Sist oppdatert 2. desember 2019 kl 10.00
tur hos bestemor
EN ANNEN TYPE TUR: Å sitte i bestemors sofa er litt som å sitte ute på myk mose og lytte til naturen, skriver Maria Grøntjernet. Illustrasjon: Anne Valaug

Joda, uavhengig av hvor dårlig tid jeg har, er det obligatorisk med kaffe. Men selv om jeg vet at kaffen fra bestemors små porselenskopper smaker ekstra godt, er det ikke alltid at jeg legger merke til det.

For når jeg har det travelt, og hodet allerede er på vei til neste gjøremål, da er det umulig for meg å være ordentlig tilstede.

På samme måte som jeg foretrekker å reise til bestemor uten å måtte stresse, liker jeg å ha god tid når jeg er ute i naturen. Jeg vil ha muligheten til å senke skuldrene og kjenne bakken under føttene. Jeg vil komme nærmere. Min opplevelse er at vi mennesker har mange lag, og at det er slik med naturen også. Det kreves en viss tilstedeværelse for å komme tettere innpå.

Når jeg er på besøk hos bestemor, pleier hun å hente frem bortgjemte skatter fra klesskapet og fortelle historien bak de gamle plaggene. Det hender også at jeg viser henne hvordan man kan lage sunn vegetarmat, og at hun hjelper meg med å strikke.

Bestemor og jeg har lært å skrelle hverandre for lag. De ytterste forsvinner med det samme vi treffes, fordi vi kjenner hverandre så godt. De andre åpner seg etterhvert som vi tilbringer tid sammen.

Aller mest er det når stua fylles med lukten av nytraktet kaffe, og jeg trekker beina godt opp i sofaen, at jeg virkelig får komme nærme. En kopp kaffe glir fort over i to og tre, og jeg synker dypere ned blant de myke putene mens bestemor forteller. Da lærer og er jeg, sammen med bestemor.

Det å sitte i bestemors sofa har mye til felles med å sitte ute på myk mose og lytte til naturen. Både bestemor og naturen er bærere av visdom, og det å få være en del av en usminket og ærlig kommunikasjon med dem er ikke bare lærerikt, men også utrolig vakkert.

Jeg pleier å speile meg i dem, og det hender at de gir meg svar på noen av livets spørsmål som jeg ikke engang visste at jeg søkte. De lærer meg mye om dem, men enda mer åpner de dører inn til meg selv og hvem jeg er.

Dører jeg ikke kunne ha åpnet på egen hånd. Det eneste de krever tilbake, er god tid.

«Bestemor og jeg har lært å skrelle hverandre for lag. De ytterste forsvinner med det samme vi treffes, fordi vi kjenner hverandre så godt. De andre åpner seg etterhvert som vi tilbringer tid sammen.» 

HELT UTE

Maria Grøntjernet er fast spaltist i annenhver utgave av UTE. Maria begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år. Mange kjenner henne best som Villmarksjenta gjennom blogg, bøker og tv-serier. Du finner flere av tekstene hennes her.

Publisert 2. desember 2019 kl 10.00
Sist oppdatert 2. desember 2019 kl 10.00
annonse
Relaterte artikler
annonse

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo | Tlf: 21 95 14 20

Ansvarlig redaktør: Erlend Sande | Nyhetssjef: David Andresen Vesteng  | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen | Daglig leder: Anne Julie Saue