Romsdalens Iver Gjelstenli

Det er ikke mange dager siden det skjedde sist.

Iver fulgte stien bak huset sent en kveld oppover mot Moldemarka.

I nærheten av en myr satte han seg ned i soveposen. Ventet på at noe skulle skje.

Det ble mørkt.

Og så.

Som ut av ingenting spiller et ukjent antall frosker opp til en konsert som han aldri har hørt maken til.

–Det åpnet alle sansene, det var helt magisk. Jeg satt der hele natta og ble helt klissvåt, men det gjorde ingenting. Slike opplevelser er jeg utrolig glad i. Dette var på en sti mange går, men nå var det ingen her. Bare meg.

Vi er på besøk i Molde og Iver vil ta oss med opp til Tusenårsvarden, rett bak Molde sentrum. Det låter som en god idé. Gjelstenli er Romsdals konge av kortreiste turer. Få kjenner fjellene, fjordene og stiene bedre enn han. Der andre går sine faste turer, trenger Iver variasjon. Enten han klatrer, padler, sykler, går, hva som helst. 

Journalisten i Romsdals Budstikke kunne vært pensjonist og drevet med tur på heltid, men han har i stedet sikret seg en ordning som 60 prosent journalist og 40 prosent turboms, som han sier.

Mest kjent er han for den faste lørdagsspalten «Kortreist», som er blitt en reiseportal på nett. Det som skulle være en liten serie på reisereportasjer fra Møre og Romsdal, har pågått i seks år nå. Spalten fikk han NTBs språkpris for, for godt språk og formidlingsevne.

«Ikkje skriv om Romsdalshorn og slike ekstreme ting», skriver leserne. De vil lese om turer de selv kan gå. Når han har hatt en reportasje om et sted i lørdagsavisen, er det gjerne fullt av folk der på søndag. 

– Skriver jeg et stykke kritisk journalistikk, er det lite respons fra leserne. Skriver jeg om en tur, får jeg tilbakemeldinger om at: Åh, de vil ha mer. 

– Hvorfor er det så populært å lese om, tror du?  

– Nei, si det. Kanskje er det slik at folk like gjerne vil lese om det de lever for, som det de lever av. For mange av oss vil det si naturopplevelser og friluftsliv. For meg har det blitt veldig kjekt å kunne formidle nettopp det at man ikke trenger å reise så langt. Folk sier til meg at det snart må være tomt av noe å skrive om nå. Men det er jo så uendelig mange muligheter, vinkler, ulike utgangspunkt. Og så har en jeg viss glede av å skrive om disse turene, sier han.

Gjelstenli var en del av den aktive klatregenerasjonen på 1980-tallet. Av førstebestigninger har han blant annet «Draumen om dei kvite hestane» sammen med Hans Christian Doseth og Bjørn Magne Øverås, flere ruter i Molladalen på Sunnmøre sammen med Tore Lundberg og 20-30 ruter i klatreparadiset Eresfjord.

Men fascinasjonen for fjell kom først da han som politisk engasjert og radikal 22-åring begynte å studere sosiologi på Blindern i Oslo. Akademikerspiren ble inspirert av økofilosofikretsen rundt Sigmund Kvaløy, og den grønne oppvåkningen var i gang. Her var det også mange klatrere. 

– Jeg ble fascinert av miljøet, at det gikk an å både være tur og drive med aktivitet, kombinert med gode, interessante samtaler. Det handler om mer enn naturglede, også om bevegelsesglede, noe som er ganske sentralt hos meg, forteller han. 

Gjelstenli var i gang. Han ville gjøre alt. Klatre, studere, være turboms, være fri. En august-uke i 1974 dro han på brekurs på Finse. Her møtte han den nyutdannete fysioterapeuten Britt Fadnes.  

Ansiktet blir et eneste stort smil når han forteller om det. 

– Klatrebomsdrømmen ble fullstendig smadra, sier han og ler.  

40 år og sju barn senere – sju, ja – bor de fortsatt i lag, i et tømmerhus fra 1881 med rikelig plass (bortsett fra under Moldejazzen, for da er det fullt hus), fjordutsikt og en sti bak huset i retning Moldemarka.

– Nei, det var ikke sånn at vi flyttet tilbake til Molde for å ta livet med ro, akkurat, sier han. 

– Altså, sju barn… 

– Ja, beklager asså. I har ikkje noka godt svar, sier han.

– Det var vel så moro at vi bare fortsatte.

– Hvilke utslag gjorde familieforøkelsen på friluftslivet? 

– Britt er også glad i friluftsliv, og med få unntak i enkelte perioder har alle barna også likt å være på tur. Eldstesønnen Espen var med på klatreferie til Hoggarfjellene i Algerie som 11-åring. Alle barna har klatret nordveggen på Romsdalseggen da de var sju-åtte år. De synes det var spennende med tau og få prøve seg. 

– Stemmer det at etter hvert som barna ble store var det enklere å dra på tur fordi de kunne passe på hverandre? 

– Det kan vel være noe i det, ja. 

Da Gjelstenli ble far første gang, lagde han en rute som han kalte Askeladden. Han trippet etter at eldstesønnen Espen skulle få prøve den. Fem år gammel var tiden inne. Espen stod nede og ventet, mens han så faren klatre opp. Så faller Iver flere meter ned. Et dramatisk syn for guttungen å se faren falle, mens Iver forsikrer litt stresset og blidt om at det gikk veldig, veldig bra. I dag er Espen en av verdens raskeste vingedrakt-flygere, eller basehoppere.

– Hvordan er det for en far? 

– Ja, det kan du spørre om. Jeg har snakket masse med han om det. Han har mistet mange venner. Han har gitt uttrykk for at han vil slutte med nærflyging, som er noe av det mest risikofylte du kan drive med innen basehopping. Det må jeg si at vi er veldig glad for, sier Gjelstenli.

En langtur sitter ekstra sterkt i. I 1984 da han var med på den velkjente Trango-ekspedisjonen. Stein P. Aasheim, Finn Dæhli, Dag Kolsrud og Hans Christian Doseth skulle klatre østveggen, også kalt norskeruta. Iver, Ragnhild Amundsen og Håvard Nesheim skulle gå den amerikanske ruta, en litt lettere tur. Det starter fint for de tre. Iver, Ragnhild og Håvard klatrer seg gradvis oppover med moderat klippeklatring. De går fint opp til rundt 5000 meters høyde. Når Iver våkner til dag fire, kjenner han formen ikke er som den skal. Det skulle være dagen for toppstøtet, og Iver har fått lungeødem. Han oppfordrer de andre fortsette i håp om at han bare trenger litt hvile, men Håvard er klar: Det er helt uaktuelt for dem å fortsette med Iver i så dårlig forfatning. Iver har 40 i feber, og det blir dessuten væromslag med snø og vind. 

– Det finnes et bilde fra den turen som far min nektet å se på. Jeg så ikke bra ut, forteller han. 

Gjelstenli fraktes tilbake til Norge og kommer seg raskt. Aasheim og Kolsrud måtte snu rett før toppen på grunn av matmangel. Doseth og Dæhli fortsatte til topps, noe som blir ansett som en av Himalaya-klatringens største bedrifter, men forsvant under returen – trolig tatt av stein- eller snøras.

– For meg er Trango-ekspedisjonen i 1984 både gode minner om en av mine største opplevelser av natur, klatring og samvær med en fantastisk gjeng. Men samtidig sorg og tragedie som overskygger de gode minnene. I ettertid har det vokst fram en selvkritisk erkjennelse hos meg: Jeg var 35 år, gift med Britt og far til tre barn på 5, 3 og 1 år. Jeg hadde ingenting der å gjøre. Jeg var en egoist. Jeg skulle ha holdt meg hjemme, sier han. 

Vi ankommer toppen av Tusenårsvarden, og Iver hadde rett. Det var en god idé. Det er sol og skyfri himmel og Molde-panoramaet viser seg i all sin prakt.  

– Herfra har du utsyn til 222 fjell. Der ser du Vengetindene og Romsdalsfjella. Der ser du utover mot Sunnmøre og der er mitt «oppvekstfjell» Rekdalshesten. Ganske flott? 

Vi er skrubbsultne og må ha ei skive. Gjelstenli sier at han spiste før vi gikk.  

Iver forteller at han skal på tur igjen i morgen. Sesongens siste skitur til Finnan, sammen med 78 år gamle Oskar Mork. 

De har vært på Mallorca og klatret sammen. Nylig var de i Eresfjorden og klatret «Den draumen». En rute i grad 5/5+ som han selv har boltet og navngitt – for 21 år siden. Inne i Eresfjorden, med superfast fjell, ett av de fineste stedene Iver vet om.

– Personer som Oskar inspirerer meg. Han er fortsatt like ivrig og flink og det gjør at jeg vet at jeg kan holde på lenge, sier han.

Han husker det godt, etter at han kom hjem fra en lengre tur tidlig i ekteskapet.

–Nå er du vel fornøyd, sa Britt, nå må det være bra. Men du vet, det er ikke slik det fungerer. Det er ikke som å være sulten og så blir du mett. Det er en konstant følelse, sier han.