Jostein Aasens fjell

Vekkerklokken brøler 0351. Klokken 0402 lister vi oss inn til frokost, snakker lavt, smører matpakke. Og 0430 står vi på trappen på Turtagrø (884 moh) i fjellområdet Hurrungane, vest i Jotunheimen. Vi skuer oppover mot fjell og tåke og en lang dag. Tauet, hjelmen og isøksen er festet på utsiden av sekken. På innsiden: Stegjern, kaviarskiver, klatresele, nøtter, sjokolade, vann og kaffi.  

Vi trekker pusten. Kvelden før har fjellfører, jostedøl og tindevegleder Jostein Aasen instruert oss og fordelt utstyr. Han har sagt at dette bare er en 12-timers tur, rundt 1500 meter stigning, så det blir nok ikke tid til lunsjpause. Han smilte da han sa det og la til:  
– Ha gode saker tilgjengelig og spis jevnlig utover dagen. 
Nå spør han om vi er klare. Så går han. Innover Skagadalen, i god, jevn driv innover, oppover. Med staver, gjennom lyng og sommer.  
– Jeg pleier ikke si så mye før vi er på Bandet, sier Jostein.

LES OGSÅ: Drømmen om Store Skagastølstind

Jeg pleier ikke si så mye før vi er på Bandet.

LES OGSÅ: Skagastølsryggen i Jotunheimen

Bandet ligger på 1800 meter cirka, og binder sammen Skagastølsryggen og Dyrhaugsryggen. Men det er rundt 900 høydemeter og noen timer til, så da rekker jeg å fortelle litt om fjellføreren og fjellet hans først. 

Jostein Aasen vokste opp i indre Sogn og da var Storen en selvfølge. Første gang han prøvde seg på fjellet hadde han lungebetennelse. Heldigvis ble det dårlig vær og følget måtte snu. Første gang han nådde toppen var han 16 eller 17 år, han husker ikke helt, men han hadde iallfall rød anorakk, rød hjelm, det husker han.

Jostein reiste nord og vekk for å studere, men hjemreisene ble stadig hyppigere – og mer langvarige, og turene til Storen flere.

Om vi kommer til topps i dag, blir det ny verdensrekord. I dag også. Det vil da bli Jostein Aasens 162. gang på toppen. Det var et detektivarbeid å finne ut av, for han hadde ikke akkurat talt turene sine, og ennå har han ikke riktig feiret det. Rekorden før han var det den legendariske fjellfører Ola Fuglesteg som hadde. Da han døde i 1953 hadde han vært over 150 ganger på fjellet, Store Skagastølstind, eller Storen, som fjellfolk kaller det.

Dette er Norges tredje høyeste fjell, det høyeste du må klatre på for å komme opp. Hele området er så myteomspunnet, klassisk. For 141 år siden, 21. juli 1876 klatret den engelske tindebestigeren, norsk fjellsports far William Cecil Slingsby til topps, sannsynligvis som den aller første. Det ble både jubel, baluba og ramaskrik. Noen nordmenn surnet fordi en engelskmann snappet toppen. Og fjellet ble pensum for klatrere, for andre et hårete mål, mens noen bare grøsser ved tanken. For historiene er mange, om folk som dør, om folk som snur, om uvær og frykt og redningsaksjoner. Jostein er selv med i den alpine redningsgruppa, og har vært med å redde folk både her og der.¨

LES OGSÅ: Naturmannen og henne

– Du må ikke gjøre dette til en skummel sak, da. Folk kommer jo hit fordi de vil, har Jostein sagt.  
Det er jo sant. Det er aller mest jubel og luft og utsikt i disse fortellingene.  
Jostein er klinkende klar:

– Velg tur med passe ambisjon. Begynn forsiktig. Og hvis du skal utsette deg for de høyeste fjellene, så gjør det sammen med folk du stoler på, sier han.
Artikkelen fortsetter runder bildet!

Nå har Jostein passert 40 år og bor med kona Kjellrun og datteren Ylva i Jostedalen. Fjell og bre er jobben hans, han jobber delvis som fjellfører for Norgesguidene, delvis for Norges Vassdrags- og Energiverk (NVE). Han tror ikke han kommer til å bli lei av Storen.  
– Det er jo nye folk og ulikt vær hele tiden, sier han.

Når jeg spør om hva som driver han, svarer Jostein:  
– Det er jo en fin jobb, dette.  

Nå kjærtegner tåken fjellene og slipper sola inn i sommerdagen, i glimt. Vi tråkker videre oppover, puster mest, snakker lite. Fyller vann i siste bekken før breen. Klokken er blitt 06.05.  

Så fortsetter vi i morgenskygge, men på vei oppover siste stykket mot Bandet, slipper tåken taket og plutselig vipper solen over kanten. Aaaaah.  

– Vent, vent, sier fotografen.  
Vi venter. Og så går vi. Og på Bandet er det på med klatresele og hjelm – frem med isøksen – og gjøre stegjernene klare og så. Videre. Oppover. Mot det kvasse, skarpe, men så, akkurat i tide, kommer dette lette, lette tåkesløret sigende. Så når vi binder oss inn i tauet og skal klatre siste stykket mot toppen, skjules avgrunnen, de hundrevis av meterne ned mot Slingsby-breen. Jeg smiler stort, fotografen banner lavt. Han ønsker seg kul avgrunn, jeg ønsker meg grenseløs trygghet.  

Vi klatrer og Josteins stemme høres fra langt oppi der:  
– Tråkk der, ikke der, litt ut til venstre, litt til høyre.  
– Akkurat der er det bare bitte små tak, og det blir ikke bedre av at dere står og venter. Det er det ingen alternativ. Bare å komme seg opp, sier han.  
Og vi puster. Klatrer en og en, Jostein først, sikkerheten selv, han setter mellomforankringer, lager standplass, trygghet. Så klatrer fotografen, så jeg. 

Kokken 11.30, syv timer etter avmarsj er vi der. Langt over skyene, over trange fjorder, langt over breie bobiler og sommerstress. Tåkesløret går i oppløsning, viser oss verden, Styggedalsryggen, stup, Turtagrø, så vidt Store Austabotntind, plutselig Ringstind. Vi står der, med nøtter og sjokolade i munnen. Med jubel, ydmykhet og takknemlighet i resten av kroppen. Jostein har satt verdensrekord. Igjen. Men han pleier ikke lage så mye lyd på fjellene, denne karen. Han løfter ikke armene en gang

Tre om Jostein 

Laila Hjellvoll, daglig leder på Turtagrø
Han er en av de mest stødige personene jeg kjenner. Lar seg ikke stresse opp av noe som helst, tror jeg. Solid på alle måter. Han er jo ikke den mest framoverlente i sosiale settinger, men når han sier noe er det som regel både intelligent, kort og presist, ofte ganske morsomt. 
 
Ola Einang, tidligere formann i Norsk Tindeklub
Jostein er jovial, rolig, tilbakelent. Av og til nesten irriterende tilbakelent. Jeg har tenkt noen ganger at han må være en person som er ganske trygg inne i seg selv, uten sterke behov for å markere seg. Men så springer han også på Storen daglig, tåler all slags vær og fikser alt som måtte dukke opp. Han er svært dyktig både når det gjelder bre, skred, ski, klatring og redning. Han mister ikke hodet i utfordrende situasjoner.  

Sigbjørn Veslegard, klatrer og fjellførerkollega
Jostein er Norges mest sarkastiske fjellfører, og hans verste skjellsord er «folk flest». Han har alltid en artig kommentar på lager og gjerne av den litt syrlige sorten.