Liv Arnesen tror på ungdommen

– Jeg tror det er litt annerledes nå. Jeg har faktisk søkt på noen kortere vikariater, men de kan ikke ansette meg. Det blir for dyrt på grunn av høy ansiennitet. Jeg kan gjerne ha lavere lønn, men det er jo ikke lov, sier hun, og kikker ut av hyttevinduet og ned på Rognlivann i Lommedalen.

I Norge forbinder de fleste Liv Arnesen fremdeles med at hun gikk til Sydpolen som første kvinne i verden i OL-året 1994, uten støtte og etterforsyninger.

Siden den gang har hun ikke vært utpreget synlig. Liv var lærer før hun dro – og hun er det fremdeles.

– Jeg har hatt et spennende liv med Sydpolen-turen, for all del, jeg har ladet tur-batteriene for resten av livet med den turen. Men det at jeg jobber som lærer og brenner for det arbeidet er det nok ikke så mange som aner noe om. Det hjelper vel ikke at jeg er introvert og holder til oppi skauen her, sier hun og smiler.

Da Liv krysset Antarktis-isen sammen med amerikanske Ann Bancroft i 2001, var også det som de første kvinnene i verden. På den turen hadde de telefonkontakt med CNN to ganger i uken og fem personer som jobbet fulltid med ekspedisjonen. Omtrent på samme tid fikk verden Internett. Tre måneder etter ekspedisjonen var avsluttet genererte de fremdeles 2,1 milliarder klikk. 
– Vi forstod at dette var et unikt markedsføringsverktøy for å formidle kunnskap, og vi skjønte raskt at dette var en metode vi måtte fortsette å være lærere på, forteller Liv.  

De bestemte seg for å sette fokus på rent vann. Tilgang til vann betyr utdanning, inntekt og tryggere helse. Sykdommer som følge av urent vann tar flere liv enn alle former for vold, krig inkludert, ifølge FN.

Engasjementet har munnet ut i prosjektet Access Water-prosjektet har blitt et omfattende utdannings- og ekspedisjonsprosjekt der åtte kvinner, alle lærere og representanter for hvert sin vannkrise, utgjør ekspedisjonslaget.

I forkant av kvinnenes ankomst har Access Water-organisasjonen forberedende kurs for lærere og elever. Målet er at både barn og voksne får forståelse av hvordan vann kan renses, gjennom lek, dans, plakat-tegninger og gjennom å følge ekspedisjonene.

I fjor høst gjennomførte de den første ekspedisjonen, da de fulgte Ganges – hinduenes hellige elv – som renner 2525 kilometer fra  Gaumukh til Bengalbukten. Ganges er en av verdens mest forurensete elver. 400 millioner mennesker har tilknytning til elva, hvor de bader, vasker seg for å bli renset for synd. Hver uke blir 1500 lik brent ved elvebredden i byen Varanasi. Kloakk, giftig avfall fra industrien flyter herfra og ut i havet. Gjennom 54 dager langs elven besøkte de landsbyer og de største byene.  
– Det er ingenting i skoleverket som forteller barna om hvor skittent vannet i elven er. Ungdommene ser at fisken er syk, «Fisken har kreft, hva skal vi gjøre», spør de oss. Ganges er som en gudinne. Lærerne forteller elevene at Ganges renser seg selv, og ungdommene har respekt for de eldre. Nettopp det er en utfordring. Det er 3,2 millioner guder som bremser. Selv akademikerne nøler og vil helst sjekke med stjernene, sier Liv.

På hvilken måte erfarer du at innsatsen dere gjør, hjelper?
– Jeg var veldig skeptisk da jeg dro til et så korrupt og folkerikt land. Men da vi kom dit, møtte vi hundrevis som hadde konkurrert for å komme til finalen i læringsopplegget vårt. De hadde så mange spørsmål. Hva skal vi gjøre, hvor kan vi henvende oss. Det gir en følelse av at det hjelper når mange tusen ungdommer blir engasjert. Det gir også håp å vite at de jentene vi har møtt vil en gang vil få barn de selv skal oppdra. Vi må bare jobbe for å holde dette oppe hele tiden. Det har vært så mange små fine møter underveis, vi har blitt møtt med stor gjestfrihet, forteller Arnesen. 

Gangthori-breen er en av kildene til Ganges. Breen befinner seg helt nord i India på grensen til Kina. Drikker du fra denne kilden får du et langt og lykkelig liv, sies det.

Ekspedisjonskvinnene svelget i seg brevann.

I den øverste delen av Ganges bodysurfet de nedover elva og Liv beskriver øvre Ganges som en frodig og vakker del, før det blir tyktflytende og mer og mer forurenset jo lenger ned man kommer.

– I Kampur, der begynner forurensningen. Dritten går ut i havet og forurenser for hele menneskeheten. Mange landsbyer har gjort en del, men det blir veldig synlig at enkelte steder sliter mer med korrupsjon enn andre steder. Det må være politisk vilje, for økonomien er jo der, sier Liv.

Hun mener det hjelper når ungdom kommer sammen.

Da skjønner de at de kan gjøre noe.

Hennes indiske kollega, Krushnaa Patil, som forøvrig var på Mount Everest som 19-åring, er nå tilbake i Ganges for å følge opp vannmålinger og piske på prosjekter.

Ungdommen og ungdomsorganisasjoner gir håp.
– Drømmen er at det kommer noen visjonære ledere ut av dette arbeidet. Men da må vi gi folk utdanning. Det blir jo spesielt når åtte hvite damer kommer inn og bryr seg med vannet deres. Vi har en palestinsk tidligere volleyballspiller med i gruppa, hun er 1,87 meter høy. Det gjør inntrykk. De kommer aldri til å glemme dette her, sier Arnesen.

Hun hadde ingen planer om å bil lærer. Egentlig skulle hun bli journalist, eller en skikkelig god langrennsløper. Men så ødela hun ryggen og ble skitrener i stedet.

 – Det var da jeg oppdaget hvor gøy det var å jobbe med barn, forteller Liv.

Hun tok norsk, historie og idrett og pedagogikk og det som skulle være å «prøve seg litt som lærer» ble til 10 år på Dønski ungdomsskole. 
– Tabben var å ta norsk i stedet for engelsk, for det ble jo så mye retting for ei som er glad i friluftsliv! Kollegene mine på Dønski spøkte med at jeg var så lei av nynorsk at jeg måtte gå til Sydpolen, smiler hun.

Men hun husker det som en fin tid også. Klassene hun hadde i norsk og gym, da de dro på Kolsåstoppen og hadde timer.
– Det var fantastisk, for du kommer veldig nært elevene. På tirsdager buldret vi og hadde litteratur der alle måtte forberede seg med noe. Det syntes alle var gøy. Vi tok nynorsken der og sang nynorske sanger, på høsten og våren. Det likte de. Så ville de andre barna også dra til Kolsås, men ikke de andre lærerne, så da ble jeg kalt inn på rektors kontor. Nå får du holde undervisningens innenfor skolens fire vegger, sa han. 

Elevene har i senere tid fortalt at de minnes nettopp de timene med glede.

– Det gikk selvfølgelig fint med norskkarakterene deres, det var en morsom måte å lære på, sier hun.

Når man har gått til Sydpolen, som første norske kvinne noensinne, blir man naturligvis ikke helt ferdig med det. Det var jo den store drømmen siden hun var liten. Da hun gikk der i isødet – midt i drømmen sin – fikk hun så mye energi av det at hun tenkte at dette måtte hun formidle til noen da hun kom hjem. Hun fikk låne noen timer på videregående, snakket entusiastisk om å følge drømmen sin. Men tilbakemeldingene var gjentakende: «Vi er for gamle, du må begynne med de som er yngre enn oss». Liv opplevde til sin store overraskelse at elevende sa det samme der. Hun satte på litt musikk, og så ga hun dem stiloppgaven: Let etter drømmen deres. Skriv hva dere vil.

– Da skrev de så blekket sprutet.

Hva skrev de?
– Det er så trist. For jeg tok vare på disse tekstene og sa til dem at om 20 år vil jeg følge opp hvordan det går. Men da jeg flyttet, så forsvant det ett eller annet sted på veien. 
Hvis noen leser dette og kjenner seg igjen, kanskje vi kan finne ut av det likevel?
– Det hadde vært veldig moro, sier Liv.

Når Liv snakker for barn, innleder hun alltid med å fortelle hva hun drømte om som barn. Slik det en gang startet for henne da hun drømte om Sydpolen, men uten forestilling om at hun noen gang ville komme seg dit.

Når hun holder foredrag for voksne, innleder hun ofte med å snakke om en drøm der også. Hun forteller om han som hun møtte da hun gikk på ski over Grønland.  

– Det var fortsatt Sydpolen jeg drømte om, men jeg tenkte at det ville jeg aldri ha råd til. På turen over Grønland møtte jeg Norman Vaughan som hadde vært hundekjører på Admiral Byrd sin polarekspedisjon i 1928. Jeg trodde han var i slutten av 60-årene, men det viste seg at han var 85. Han fortalte at han drømte om å dra tilbake til Antarktis fordi Byrd-ekspedisjonen hadde kalt opp et fjell etter ham der. Vaughan ville klatre sitt fjell. Da jeg gikk over Sydpolen var det for å realisere barndomsdrømmen min. Jeg hadde lest om Roald Amundsen, jeg skulle ikke bevise noe som helst. Det mest fantastiske var at da jeg kom tilbake fra Sydpolen lå det et brev og ventet på meg. Det stod: «Kjære Liv, gratulerer med å nå Sydpolen. Videre stod det at Vaughan, tre dager før sin 89-årsdag, hadde nådd toppen sitt fjell. For meg er det en påminnelse om at det for de aller fleste går an å trå litt ut av boksen man er i. Å løfte blikket litt, sier Liv.

Access Water-prosjektet involverer 50 millioner elever over hele verden. 
– Ja, det er stort. Det er faktisk nesten lettere å gi tilbakemeldinger via nettet enn fjes til fjes. Vi får jo veldig mange hyggelige tilbakemeldinger, sier hun.

Spesielt i Kina har de møtt stor interesse,  hun ser for seg at de kommer til å gjøre mer der framover.
– Friluftsliv for barn er vanskelig i Kina. Fordi de færreste har forsikring, er de veldig redd for barna sine. Det kan bli kostbart hvis barnet brekker et bein. Tanken med Access water-camper handler om å bo i telt, fiske litt og bare være ute i naturen, klatre litt i trær og la de komme nær naturen. I kinesisk filosofi ligger det holistiske natursynet i bunn, men de har mistet det litt på veien på grunn av de røde. Men de kommer tilbake til at nærhet til naturen er viktig, sier hun.

Du er en del av et internasjonalt team. Hvordan opplever du Norges støtte på dette feltet?  
– Jeg har nesten gitt opp Norge, for å være ærlig. Jeg har brukt så mye tid på departementer og sponsormøter at jeg egentlig har gitt opp å få økonomisk støtte til prosjektet. Rent vann er ingen problem i Norge, muligens er det derfor? Det er naturligvis mange organisasjoner som jobber med det samme, og med teknologi og rensing av vann. Ingen kan ikke redde verden alene. Internasjonalt har vi troverdighet. For min del merker jeg at hjelper det å være lærer, sier Liv.   

Hun mener det fine med USA er at det bor er en del rike folk der.

– Når rike mennesker gir til ideelle formål, får de skattelette. Det er det ikke noen kultur for i Norge. Men det er ikke alt som er bra med det, heller. Utdanningssystemet i USA er dårlig, folk må ha penger for å få en skikkelig utdannelse ettersom de fleste skolene er private. Det er jo nesten politisk å holde folk nede, sier Liv.  

Hun kan ikke huske sist hun kjøpte klær.

Skjerfet hun har rundt halsen fikk hun av en dame i en landsby på reisen i India, hun er veldig glad i det.

På stuebordet på hytta står en stor bolle med mandler, en gammel dame med dypt blikk som tok henne til seg og sa «almonds will be good for you». 

Liv har alltid vært historieinteressert, sannsynligvis etter faren, hun er generelt opptatt av de store linjene. Thor Heyerdahls tverrfaglighet har hun også med seg, hun har tro på det som går litt på tvers.

Hun medgir at hun følger ikke så godt med på andre nordmenns ekspedisjonsprosjekter. 

– Det er så mye å gjøre med dette, og jeg er ferdig med ekspedisjoner for ekspedisjonens skyld. Men jeg tror det er bra for mennesker å være lenge ute i naturen. Bare det å gå og tenke og reflektere, det tror jeg er bra for mennesker. Vi sitter jo med mobiltelefonene våre hele tiden, sier hun.

Det er da også mye som går bra, som er bedre enn før. Liv minner for eksempel om at Oslofjorden ikke alltid har vært like ren som nå. Tilgang til rent vann er en av vår tids største samfunnsutfordringer.

– Da jeg var ung, det fløt dopapir rundt på Kadettangen i Oslofjorden. Moren min nektet meg å gå på svømmekurs der, i stedet lærte hun meg å svømme i Burudvannet i Bærum, det var iskaldt. Nå går det an å fiske i Akerselva, sier Arnesen.