Grønne toner

Helt innerst i peisestua på Gjendesheim står et piano.

Når gjestene er ute på tur, setter Maren seg foran pianoet og komponerer.

Når gjestene kommer ned igjen fra fjellet, kan de være heldige å få med seg en av Marens spontankonserter. Hun forteller at hun kunne godt reist rundt og spilt på slike høyfjellshoteller og fjellstuer, for det blir en helt egen stemning av det.

Egentlig hadde vi håpet at hun kunne ro oss over til Gjendeosen til koia som en gang var Edvard Griegs tilholdssted. Han som skapte musikalske stykker som står igjen som noe av vårt stolteste verker fra nasjonalromantikken. Det kunne vært en perfekt scene for det hele. Men noen har rappet årene til båten. Vi må bruke motorbåt i stedet.

Vel over på den andre siden er vi fremdeles i nåtid. Nøkternt innredning, kaldere inne enn ute og med et stort vindu med utsikt i retning Gjendesheim og Besseggen. 

– ­Jeg forstår at man i nasjonalromantikken lot seg inspirere av Jotunheimen, den er mektig, sier Maren.

– Kjenner du deg hjemme i den nasjonalromantiske epoken selv?

Hun drar litt på det.

– Jeg synes det er kanskje er enda mer spennende med noe som er vakkert, men som du må jobbe litt for. Det vakre, med motstand. Det var ikke mye motstand i nasjonalromantikken. Da var det meste bare vakkert. Som jo også er fint, skyter hun inn.

Maren er Norges første kvinne med en mastergrad i jazzpiano fra Norges Musikkhøgskole. Albumet «Close to Shore» ble godt tatt imot av kritikerkorpset, som plasserer henne i toppsjiktet av nasjonens nye musikere. Hadde hun visst all støtten hun skulle få, hadde hun kanskje ikke brukt tre år før hun slapp det ut. Hun har sponsoravtale med flygelprodusenten Steinway & Sons og DNB, som gjør at hun disponerer et flygel verdt en million kroner. Det fører med seg prosjekter som at hun har spilt konsert i en badstu, og på en bro på en byggeplass.

Jeg synes det er kanskje er enda mer spennende med noe som er vakkert, men som du må jobbe litt for. Det vakre, med motstand. Det var ikke mye motstand i nasjonalromantikken.
Maren Selvaag, komponist

– ­Det er gøy å spille konserter og gjøre de tradisjonelle musikeroppdragene. Men jeg vil at friluftsliv skal være en stor del av livet mitt. Jeg vil lage noe som skaper mer tilhørighet til både musikken og naturen, sier hun.

For noen år siden tok hun et halvårskurs på Nord-Norsk Klatreskole i Lofoten. Hver dag, rett på sak, ut i det. En skjellsettende opplevelse var da de skulle ut og klatre ved Kalle i februar, hvor de skulle lære å jamme (en klatreteknikk som går ut på å kile fast fingre, hender, henge på knoker, føtter eller hele kroppen i sprekker journ.anm).

– Jeg lurte jo på hvordan det skulle gå med fingrene mine. Ville jeg ødelegge dem helt? Var 10.000 øvingstimer med pianoet forgjeves? Men, det går jo helt fint. Jeg putter jo ikke fingrene inn i såkalte nøkkelhull, sier Maren.

Aller helst vil hun være så mye på tur som mulig. Det innebærer for eksempel dager hvor hun booker operasangerinner mens hun står i krokheisen. Eller å forhandle priser på dansere mellom to taulengder.

– Når jeg klarer å likevel prestere bra, da er jeg der jeg skal være, smiler Maren.  

Hun knakk enda en kode da de var tre uker på tur i Rocky Mountains. På samme reise hadde hun et lite opphold i New York.

– De som vinner Grammy-priser bor i kollektiv, de også.

«Mange har kanskje ikke så mye erfaring med fjellet, men utsetter seg for det likevel».
Maren Selvaag

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Hun kaller seg en typisk DNT Ung-jente. Men friluftsspiren startet noe før den tid. For omtrent 10 år siden var hun med faren sin på skitur over Smørstabbreen og inn i Skarvheimen. Det var hytter uten strøm, de hadde mye rufsete vær.

– Pappa var så lei seg, for han ville at det skulle bli så fint og koselig. Men jeg elska det. Å gå i det og møte mye motstand. Ofte kan man ha litt floker i følelsene ikke sant, men så bare løsner det. Vi sier jo alltid det er så fint og flott å være på tur, men det er jo ikke nødvendigvis det. Ta for eksempel tidligere i dag. Det var regn da vi gikk ut. Underveis vi fikk plutselig dårlig tid og måtte løpe hjemover på slutten, så tryna jeg, så skulle vi velge en annen vei ned, som viste seg å være bare myr, og så skulle vi bade, vi ble jo kjempekalde – og så gikk ikke bussen slik vi trodde. Likevel, etterpå, jeg må ha mer, jeg elsker det.

– Hvorfor elsker du det?

– Det er behovshierarkiet, tror jeg. At man føler at man er i vekst, at man er i utvikling. 

I sju år gikk hun på pianoskole på Lillehammer, og ville egentlig gi seg da moren lovet henne mobil og 200 kroner på kontantkortet hvis hun fortsatte litt til, et uimotståelig tilbud for en 13-åring. 

Så litt senere, under Dølajazzen i hjembyen, ble hun stående å betrakte hvordan jazzmusikerne var så frie og lekne på scenen, sammenlignet med hva hun var oppdratt til i det klassiske.

– Jeg skjønte at det måtte bli jazz som måtte bli løsningen når jeg ble voksen, for da ville jeg kunne fortsette å leke, sier hun.

Da DNT henvendte seg for et bestillingsverk til konferansen Grønne Utsikter, fikk hun plutselig en idé om at de kunne dra opp til Rabothytta, sette opp et flygel på isbreen der, gjøre noe kult som kunne vises på lerret under urframføringen.

– Men så kom vi fram til at det kanskje ikke var så veldig bærekraftig å fly et flygel inn med helikopter. Derfor ble det Gjendesheim i stedet, hvor det allerede var vei, og der vertskapet allerede er musikk- og kulturinteresserte, positive og gjestfrie, forteller hun.

I prosjektet samarbeider hun med fotograf Anki Grøthe, som tar bilder til det som skal bli et audiovisuelt bestillingsverk.

– Også innen sjangeren naturfotografi er mye gjort, men Ankis blikk fanger det mektige på en litt mørk måte, noe jeg synes er tøft også å gjøre i musikken. Det kan også være at det ligger en fin melodi på toppen og vaker. Lytter du litt til, merker du at det er flere lag som spiller og stritter imot, og så forløses det, sier Maren.

Mens piano er noe de fleste kan relatere seg til, er jazz en smalere sjanger. Går vi enda smalere til verk, kalles nordisk jazz ofte for fjelljazz. I motsetning til den amerikanske jazzen, som har raske toner, har norsk jazz heller lange toner og stemninger, lydbilder som er klangbaserte med assosiasjoner til norske og nordiske landskap. 

– Jeg synes det er litt komisk, for jeg holder jo på med frikjøring og klatring. Den rolige, pusete fjelljazzen passer ikke for meg som assosierer fjellheimen med noe iskaldt, rått, skummelt og beinhardt, sier Selvaag. 

Pianoet på Gjendesheim har hun egenhendig fraktet selv, som en del av et annet prosjekt hun står bak, nemlig Parkert Piano. På steder som Gardermoen, Oslo S og Finnsnes står nå pianoer som skal kunne benyttes fritt av forbipasserende.

– Piano har blitt et institusjonsinstrument. Mange legger ut instrumentene sine på finn.no, og det er noen av disse vi har fått kjøpt opp. Piano er noe de fleste kan spille, og som mange har et forhold til, sier Maren.  

«Den rolige, pusete fjelljazzen passer ikke for meg som assosierer fjellheimen med noe iskaldt, rått, skummelt og beinhardt.»
Maren Selvaag

Stykket hun nå lager er kraftig, minner om Jotunheimen. Mye bass, mye krefter, tungt framdriv.

– ­Her på Gjendesheim spiser jeg middag med gjester der mange har gått over Besseggen og som bærer med seg sine utfordringer. Mange har kanskje ikke så mye erfaring med fjellet, men utsetter seg for det likevel. Mange synes kanskje at det var et slit fordi de har gått med andre som er bedre enn seg selv, og har hata litt. Alt ligger der som energi. Energi blir som kjent ikke borte, det skifter bare form. Da må musikken også ha energi, sier Maren. 

Når oppdraget er å lage musikk til en konferanse der grønne utsikter er tema, hva ønsker du at musikken din skal tilføre? 

– Målet er ikke at folk nødvendigvis skal begynne å kjøpe økologiske egg. Men for å få et engasjement, må vi føle det. Der kan musikken hjelpe. Vi har jo prøvd i noen år med å si at vi ikke skal fly så mye, men vi synes jo det er veldig vanskelig. Derfor synes jeg heller vi kan fokusere på de grunnleggende behovene våre. Det vi trenger, uten at det ødelegger. Bruker vi tiden vår på det vi ønsker å gjøre, så vil det fylle opp plassen. Da vil vi ikke ha tid til å gjøre det som ikke er bra, sier Maren.

– Jeg håper at du kan høre en slags ærlighet og ydmykhet i musikken min, at jeg velger meg det som et kompass i livet. Det er mange som ikke har noen religion som de styrer oppførsel etter, men å ha verdier og opplevelser som er bra for en, det gjør det lettere å bestemme seg for at det er viktig. Noen ganger faller det ut av samtalen fordi det blir så alvorlig å snakke om verdier og visjoner. Men med de mulighetene vi har, så kan vi putte det vi vil i livene våre. Det krever litt, men det er vanvittig tilfredsstillende når det går, sier Maren. 

LES OGSÅ: Drømme-læreren  

Hør Maren spille i filmen fra Fjellfilmfestivalen 2017

www.marenselvaag.com