Østmarka sett fra Tonekollen

Når noen sier til meg at «dit bør du dra», tar jeg det som et tegn på at det bør jeg helt sikkert gjøre. Det kan være fristende å dra med det samme, kanskje allerede i morgen? Men vissheten om at det ikke skjer – at det aldri kommer til å bli noe av – ligger der stadig og lurer.

Da er det bare en ting som funker. Vi gjør kort prosess og bare drar.

Parkerer bilen ved den store parkeringsplassen kalt Bysetermåsan og velger skogstien innover mot Vangen, Skiforeningens storstue i Østmarka.

Førsteetappen byr på tydelig skilting, tilrettelagte klopper der hvor det er vått, noe som passer oss fint – samtidig som det sikkert skåner vegetasjonen.

Vi vandrer videre innover på over duvende, myke barnålstier. Spankulerer over Østmarkas karakteristiske sva-partier. Videre fortsetter vi gjennom grov ur. Det er ikke kjedelig. akkurat. Til og med tankene begynner å vandre.

Det er litt stilig å tenke på at den boreale barskogen strekker seg rundt hele den nordlige halvkula, fra Canada og Arktis, Norge, Sverige og Finland til Russland. 

Nå oppleves det som vi er midt i den – i Enebakk!

Fra Vangen følger vi skiltingen videre mot Tonevann. Vi skal over Pølseberget, ifølge kartet. Men vi kan ikke akkurat påstå at vi ser hvor Pølseberget egentlig er.

Å være på vei til Tonekollen er som å lete etter en hemmelighet. Den er umulig å få øye på her inne i dype skogen.

Navnet Tonekollen er visstnok en fordreining av Tordenkollen, fordi det smeller kraftig her når det er tordenvær. Det slipper vi heldigvis å bekymre oss for i dag. 

Når vi kommer til Tonevann er det et kryss igjen og har en rekke skilt, men ingen av dem med pil som viser vei til verken Tordenkollen eller til Tonekollen. Hva kan det skyldes?

Vil de som har noe å skilte med, bevare Tonekollen for seg selv?

Eller er det vandringen i seg selv som er hele poenget? Ikke først og fremst det å komme opp på en topp?

Det går bra det, også. Kanskje er det akkurat slik vi egentlig vil ha det.

Vi følger stien som tilhører kartet. Den følger foreløpig samme retning som skiltingen til Flyktningruta.

Høsten kan være skarp, men ikke alle høstdager er slik. I dag er en slik type dag. Mild, stille, rolig. 

Skogen i Østmarka er definitivt grønnere lengre inn enn den er nærmere bykjernen. 

Digre trær har falt over ende over stien og slik skal de visst ligge i et naturreservat. Her skal det verken ryddes eller hogges, til glede for en hel del arter. 

Hvis det er ett sted hvor det finnes liv etter døden, så er det i skogen.   

Ingen tur uten et crux. Det kommer fra uventet hold: 

Hjortelus! 

Vi er angrepet. Hjortelusa er voldsomt hissig, og det er mange av dem!  

Et raskt google-søk forteller oss hadde det vært en fordel å være kledd i hvitt, ikke rødt eller svart for det reagerer visstnok hjortelus på. 

Det nytter ikke å veive og slå, ifølge internett: Hjortelusa har et læraktig ytre som gjør at den bare viker unna om den treffer huden.  

Det er bare å skalke igjen, fortsette å gå og håpe at det snart avtar. 

Forbi vannet Mosjøen blir det brått brattere. Ennå er vi under hjortelus-angrep. Ved skiltet hvor det står Østmarka naturreservat dreier vi av mot venstre, og inn på en umerket, men tydelig sti. 

Det blir litt klyving den siste kneika. Hjortelusa er i ferd med å trekke seg tilbake nå. 

Fra toppen åpenbarer utsikten seg.  

– Oi.

Der nede er vannene. Mosjøen og Tonevann.  

Langt der borte skimtes såvidt Tryvannstårnet.  

Gaupekollen ser vi ikke. Ikke Mellomkollen. Ikke Holmenkollen. Det er Tonekollen som leverer. 

Vi har ingen sol, ingen stjerner, ingen nordlys, ingenting sånt.  Bare høst. Intens høst.   

Vi ser ikke hele Østmarka herfra. Men det holder.  

Sett fra Tonekollen er Østmarka fin, den, både ovenfra og inni.  

FAKTA – TONEKOLLEN  

HVOR: Tonekollen tilhører Østmarka naturreservat, og ligger nord i Enebakk kommune.  

START: Følg Enebakkveien til Fjell. Ved Bysetermåsan er det stor parkeringsplass (gratis). Herfra er det omtrent to timers gange til Tonekollen, i retning Vangen skistue (ca. 3,5 km). Til Vangen kan du velge mellom grusvei eller skogssti. Fra Vangen skistue er det omtrent en times gange videre på kupert blåsti. Det er tilrettelagt med klopper på våte partier. Det er ikke skiltet til Tonkollen, og det kan være fordelaktig med kart. Ved Tonevann følges skilting i retning Flyktingruta. Etter hvert blir det bratt overfor vannet Mosjøen, og ved skilt mot Østmarka Naturreservat går en umerket sti til venstre. Denne stien leder mot Tonekollen.   

DISTANSE: 7 kilometer (en vei) 

TIPS: På Vangen er serveringssted, og flere husdyr som gjør det til et populært turmål for barnefamilier. Vangen har utleie av kanoer, og arrangerer gjerne kanefart vinterstid. 

Les også

Hyllest til Østmarka

Få har et nærere forhold til trærne, tjernene og dyrene i Østmarka enn legenden Sverre M. Fjelstad. – Skogsamfunnet er dynamisk, det  trenger ikke stell og pleie, skriver han.