Stadig nikker jeg gjenkjennende til store malmfuruer og digre, bartunge graner med skjørtene helt nede i skogbunnen.
Jeg synes ikke de har forandret seg det aller minste siden første gang jeg så dem – som gutt.
Den gang var det de store skogene i øst som «trakk»..
Jeg var nemlig stadig på leting etter villmark, det vil si gammel skog med urskogspreg.
Slik skog fantes det mange steder i Østmarka så sent som i slutten av 1950-årene.
På den tiden kom motorsagen for alvor i bruk.
Dermed forsvant den ene urskogsteigen etter den andre i 1960-, 70-, og 80-årene.
I dag må jeg krysse store områder med kulturskog – moderne, forstdrevet skog der alle trærne er like gamle og store og av samme slaget – for å komme inn i gammelskog med urskogspreg.
Men trenger ikke skogen å forvaltes med hogst og tilplantning? Må den ikke pleies for at den skal bli vakker og harmonisk? Nei, slett ikke! Skogsamfunnet er dynamisk, det trenger ikke stell og pleie.
Mer enn de fleste andre mennesker har jeg hatt anledning til å oppholde meg i skoger hvor det aldri har vårt drevet hogst – i hvert fall ikke på moderne vis.
Da har jeg ofte erfart hvilken mystikk og dragning den gamle, opprinnelige skogen har hatt på meg.
Gang på gang erfarer jeg dessuten hvor viktig gjenkjennelsesmomentet er for turene våre i Marka.
Vi kjenner oss igjen og tenker tilbake på tidligere turer.
Det skaper en følelse av trygghet og tilhørighet, vi føler oss simpelthen hjemme i skogen.
Det er nettopp denne følelsen av å høre hjemme i et område som gjør at vi foretrekker å legge turene våre til naturskogen fremfor kulturskogen.
I sistnevnte kan vi aldri føle oss helt trygge på at det ikke har oppstått store, negative forandringer siden sist.
De gamle skogpartiene vi kjenner så godt og liker å stanse opp ved, kan være rasert til det ugjenkjennelige.
Jeg blir ofte trist når jeg ser forandringene og tenker på hvor uberørte og spennende skogene innover i Østmarka var i slutten av 1950-årene.
For meg, og for de forholdsvis få andre som vanket her, var den gamle skogen selve eventyrskogen.
Her opplevde vi mange slags dyr og fugler, og skogen selv var så gammel og trolsk at den egget fantasien og gjorde turene innholdsrike og spennende.
Men la meg ikke bare virke mismodig og trist, for fortsatt kan vi oppleve stemningsfulle skogspartier i Østmarka.
Bruker vi bare øynene godt, gir oss god tid og lærer oss å legge merke til detaljer i naturen, kan vi fortsatt finne små skogperler – også i Markas nærområder.
TIUR: At lydmiljøet betyr mye for naturopplevelsen, vil du erfare hvis du tilbringer en vårnatt på orrfugl- eller tiurleik. Her er en flott tiur fotografert under solspillet på en leik i Østmarka. Foto: Sverre M. Fjelstad
Dølerud er bare ett eksempel på en slik liten «perle». Den gamle plassen ligger lunt til i forholdsvis kort gangavstand fra Enebakkveien (eller Østmarkkapellet om du vil!).
Den ganske høye Dølerudåsen danner en slags lydskjerm mot all støyen fra veier, industri og bo-områder i vest og nordvest, slik at du kan sitte i utkanten av den gamle blomsterenga på Dølerud og høre insektene summe.
Litt salrygget ligger det vesle våningshuset like ved.
Jeg synes det er både rart og stemningsfullt å tenke på at min egen bestemor på farssiden ble født her en gang i siste halvdel av 1800-tallet.
Ofte forsøker jeg å forestille meg hvordan de levde, folkene her inne på Dølerud, det vil si bestemor og hele hennes familie.
Slitsomt var det nok støtt, men jeg tror at det stort sett var et sunt slit, for bestemor ble hele 96 år gammel, fødte 12 barn og var omtrent ikke syk før den dagen hun døde.
Jeg var ikke gamle karen da bestemor gikk bort, men hun rakk å fortelle meg så mangt om Østmarka.
Dessuten fikk hun meg interessert i spesielle sider ved dyrelivet her.
De som opplever beveren en sen høstkveld med trolsk måneskinn over bevervannet, vil kanskje sende min bestemor en takknemlig tanke.
For når alt kommer til alt, var det hennes engasjement som flere år senere fikk meg til å gå inn for utsetting – det vil si tilbakeføring – av bever i Østmarka.
Det er ingen tvil om at opplevelser med dyr setter en ekstra spiss på turene våre i Marka.
Nå trenger vi ikke nødvendigvis å se dyrene for å oppleve dem. Også dyrenes spor og sportegn er viktige for naturopplevelsen.
I tillegg kommer alle de lydene og låtene dyrene gir fra seg.
Har du tilbrakt en sen marskveld inne i Østmarka og lyttet til perleuglas hukring eller spurveuglas enstonige fløyt, vil du ikke lenger vrei tvil om hva lydmiljøet betyr for naturopplevelsen.
Et annet eksempel er orrfugl- og tiurleikene.
Mange Østmarka-venner har opplevd disse skogsfuglenes spill i tidlige vårmorgener, og vet hvor fascinerende det er å se og høre på!
At lydmiljøet betyr mye for naturopplevelsen vil du også erfare hvis en motorsag plutselig setter i med sine fryktelige hvin.
Da skal det godt gjøres å nyte landskapets rolige trekk og skjønnhet! Dette er en kjensgjerning som understreker hvor viktig stillheten i skogen er for våre opphold der.
Vi drar dit inn for å komme unna alt som stresser og for å få ro i sjel og kropp.
«Skogsamfunnet er dynamisk, det trenger ikke stell og pleie.»
Marka gir oss varige verdier fordi behovet for ekte ro og avspenning blir større og større etter hvert som vår livsførsel blir stadig mer urbanisert og teknifisert.
Nordmenns trang til stillhet kommer særlig godt fram i en undersøkelse som Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) gjorde i anledning Friluftslivets år, 1993.
I denne ble det blant annet slått fast at nærmere 90 prosent av middelaldrende og eldre turfolk anser det som meget viktig å oppleve naturens stillhet.
Blant turgåere mellom 15 og 25 år var det hele 79 prosent som mente det samme.
Jeg våger den påstand at stillhet skjerper sansene våre slik at alle inntrykkene vi får fra naturen rundt oss, virker sterkere. Dermed får skogsuset og fuglesangen større betydning for utbyttet av skogsturen; sammen med alle de andre naturlydene gir de oss følelsen av tilhørighet – vi føler oss rett og slett hjemme i skogen.
En av grunnene til at jeg liker meg så godt i Østmarka, er alle vannene som finnes her. En kjent filosof og forfatter har en gang uttalt at «skogsvannet er skogens ansikt»!
Han har på mange måter rett i det.
Skogsvannet avspeiler alle naturens skiftninger og ikke minst årstidene.
Om sommeren ligger det der ofte stille og blidt, med dansende insekter på og like over vannspeilet.
Om høsten er «ansiktet» gjerne værhardt og barskt. Så også om vinteren, med stålblå is under snødrivene.
Dette er hovedtrekkene, men skogsvannet har utallige nyanser; det skifter med vær og vind, temperatur og solens gang på himmelen.
Har du fisket eller rastet ved et av skogsvannene inne i Østmarka, har du sikkert erfart det. For vannet er en del av landskapet, som får oss til å tenke: Hva er vel skogen uten dette vannet…
Hvis du hører til den eldre garde av markabrukere, så har du kanskje lagt merke til at mange skogstjern er blitt mindre og mindre med årene… Disse tjernene hører til en gruppe vi kalle gjengroingstjern. De har alle forholdsvis kort levetid – geologisk sett.
Utallige er blitt til myrer i løpet av de siste tusenårene. Der det i dag er forholdsvis tørr myr, er det ganske lenge siden vannet grodde igjen; der det er blautmyr, var vannet synlig for bare få år tilbake.
De små gjengroingstjernene i Østmarka er karakteristiske trekk i landskapet her. Vel er de nesten alle sammen «sure» og næringsfattige, men de har likevel sin plass og betydning i det økologiske samspillet i skogen.
Som opplevelsesmomenter er de i hvert fall betydningsfulle. Mange av dem er riktige trolltjern – små perler i skogen som gjør turene vårerikere på stemninger og opplevelser.
Ta deg en tur inn til Kytetjernene, Svarttjernene eller Høgkolltjernene – og se om det ikke stemmer!
Alle ligger innenfor grensen til Østmarka naturreservat.
Ikke sjelden vil du se en hegre her, kanskje også en fiskeand, eller hvis du er riktig heldig – en lom!
I løpet av de siste 30-40 årene har storbyen Oslo vokst og vokst, slik at titusener av osloborgere i dag er omgitt av betong, plast og stål. De lever kort sagt i tett befolkede områder med mye stress og stor forurensning.
For disse menneskene må vissheten om at de kan oppleve tilnærmet uberørt natur like i nærheten av storbyen, være en nesten ufattelig og meget hyggelig kjensgjerning.
Jeg våger å påstå at knapt noen annen hovedstad i hele verden kan by sine innbyggere lignende muligheter til rekreasjon og spennende opplevelser!
FRILUFTSLEGENDEN: Sverre M Fjelstad er tildelt Friluftslivets hederspris 2020. Bildet er fra 2015. Foto: Per Erik Fjeld
Det er ikke til å komme forbi at vi kan takke utallige markavenner for at vi i dag kan oppleve Østmarka forholdsvis uberørt av store naturinngrep.
Tenk på alle de planlagte vei- og utbyggingsprosjektene som er blitt skrinlagt de siste tiårene fordi ildsjeler har stått på…
ØSTMARKA
Østmarka berører kommunene Oslo, Ski, Enebakk, Lørenskog og Rælingen kommuner.
Området har rike naturkvaliteter med et stort innslag av gammelskog, og det er registrert 103 ulike rødlistearter i området.
Uten å heve skuldrene kan Østmarkas Venner slå fast at de har gjort en kjempeinnsats siden starten i 1966.
Som godt er, har Østmarkas Venner heldigvis ofte fått god støtte fra andre friluftsorganisasjoner og – foreninger.
Kort sagt:Tusener av markavenner står i dag samlet bak ønsket om å bevare Østmarka mest mulig opprinnelig.
Nøkkelordet er rett og slett opprinnelighet. En opprinnelig skog er en ekte skog.
Nærskogen felles, tilplantes med ett treslag – gjerne gran – og gjennomtråkles av en mengde driftsveier, mister den sin opprinnelighet.
Dermed føler vi ikke den samhørigheten med skogen som vi følte tidligere.
«Jeg våger å påstå at knapt noen annen hovedstad i hele verden kan by sine innbyggere lignende muligheter til rekreasjon og spennende opplevelser!»
Oslomarkas driftsveinett – det tetteste i hele landet (!) – er lagt på kryss og tvers slik at det nå knapt finnes store, sammenhengende skogområder.
Selv om Østmarka har sluppet noe lettere fra det enn Nordmarka, er skogsbilveinettet tett – altfor tett flere steder – også her. Jeg har sikkert de fleste av Østmarkas venner med meg når jeg oppfordrer:
Stans veibyggingen for godt!
Jeg vektlegger denne oppfordringen fordi det i skrivende stund foreligger planer om en hel rekke nye driftsveier flere steder i Østmarka.
Blir veiene en realitet, vil de ødelegge mye av den opprinnelighet som preger skognaturen i de områdene de berører.
Det er snart en mannsalder siden «Korpås-Olsen» mente hele Østmarka burde få status som nasjonalpark.
Den gamle eneboeren, som levde mesteparten av livet sitt innunder Korpåsen – i kort gangavstand fra der Skullerudstua nå ligger – innså tidlig at det måtte innføres restriksjoner på menneskenes bruk av naturen for å sikre den for kommende slekter av mennesker og dyr.
Spesielt ivret han for vern av skogen, særlig den riktig gamle. Og han var konsekvent i mot bygging av veier på kryss og tvers i Marka.
Lik min gamle læremester fra guttedagene og oppveksten ivrer jeg også for skogvern.
Østmarka må sikres varig vern!
Artikkelen ble opprinnelig skrevet av Sverre M. Fjelstad for boka Hyllest til Østmarka (2006) og gjengitt med tillatelse fra Østmarkas Venner
