Oslo og omegn bugner av koller. Den absolutt aller mest berømte er Holmenkollen. Dit kan du både kjøre bil, ta t-banen, sykle eller voie.
Du er herved advart: Det kan du ikke hvis du skal til Tonekollen. Men det er en sti du kan følge stien hele veien fram.
Når noen sier til meg at «dit bør du dra», da tar jeg det som et tegn på at det burde jeg helt sikkert gjøre. Det kan være fristende å dra med det samme, kanskje i morgen allerede. Men sjansen for at det ikke skjer, at det kanskje aldri blir noe av, ligger der stadig og lurer.
Vi gjør kort prosess og bare drar. Parkerer ved den store parkeringsplassen Bysetermåsan. Velger skogstien innover mot Vangen, Skiforeningens storstue i Østmarka.
ØSTMARKA: Det er mange veier til Vangen. Foto: Kristoffer H. Kippernes
Det er tilrettelagte klopper der det er vått.
Vi går innover på over duvende, myke barnålstier, over Østmarkas karakteristiske svapartier.
Gjennom grov ur.
Det er litt stilig å tenke på at den boreale barskogen strekker seg rundt hele den nordlige halvkula, fra Canada og Arktis, Norge, Sverige og Finland til Russland. Nå oppleves det som vi er midt i den – i Enebakk!
RÅS: Opp her går det vel fint. Foto: Kristoffer H. Kippernes
Fra Vangen følger vi skiltingen videre mot Tonevann.
Vi må over Pølseberget, ifølge kartet, men vi kan vel ikke akkurat påstå at vi ser hvor Pølseberget er.
Å gå til Tonekollen er som å lete etter en hemmelighet. Den er umulig å få øye på her inne i dype skogen. Navnet Tonekollen er visstnok en fordreining av Tordenkollen, for det smeller kraftig her når det er tordenvær. Det slipper vi heldigvis å bekymre oss for nå.
HØST, HELT KLART: Her lukter det godt. Foto: Kristoffer H. Kippernes
Ved ankomst Tonevann er det et kryss igjen, og en rekke skilt, men ingen av dem gir noe pekepinn om verken Tordenkollen eller til Tonekollen.
Hva kan det skyldes?
Vil de som har noe å skilte med ha Tonekollen for seg selv? Eller er det vandringen i seg selv som er poenget her? Ikke først og fremst det å komme opp på en topp?
Det går likevel en sti hele veien til Tonekollen, og vi følger den. Inntil videre kan vi følge skiltingen til Flyktningruta.
ULL ER GULL: Fredelig, frittgående sau ved Vangen skistue. Foto: Kristoffer H. Kippernes
Ikke alle høstdager som er like skarpe. I dag er en slik type dag. Mild, stille, rolig.
Skogen i Østmarka er definitivt grønnere lengre inn enn den er i utkanten. Digre trær har falt over ende over stien og slik skal de visst ligge i et naturreservat. Her skal det verken ryddes eller hogges, til glede for en hel del arter. Hvis det er ett sted det finnes liv etter døden, så må det være i skogen.
INGEN HINDRING: Her er det bare å stige ærbødig over, eller tre til side. Foto: Kristoffer H. Kippernes
STILLE ETTER STORMEN: Store krefter har vært i sving. Foto: Kristoffer H. Kippernes
Ingen tur uten et crux, og det kommer fra uventet hold:
Hjortelusa!
Den er voldsomt hissig, og det er mange av dem!
Et raskt google-søk forteller oss hadde det vært en fordel å være kledd i hvitt, ikke rødt eller svart for det reagerer visstnok hjortelus på.
Det nytter ikke å veive og slå ifølge internett: Hjortelusa har et læraktig ytre som gjør at den bare viker unna om den treffer huden.
Det er bare å skalke igjen, fortsette og håpe at det avtar.
HØSTSTEMNING: Tydelige spor av at noen har gått her før. Foto: Kristoffer H. Kippernes
Forbi vannet Mosjøen blir det brått brattere.
Ved skiltet hvor det står Østmarka Naturreservat dreier vi av mot venstre, og inn på en umerket, men tydelig sti.
Det blir litt klyving den siste kneika. Hjortelusa avtar.
Fra toppen åpenbarer utsikten seg.
Oi.
Der nede er vannene. Mosjøen og Tonevann.
Langt der borte skimtes såvidt Tryvannstårnet.
Gaupekollen ser vi ikke. Ikke Mellomkollen. Ikke Holmenkollen. Det er Tonekollen som leverer.
Vi har ingen sol, ingen stjerner, ingen nordlys, ingenting sånt.
Men høst. Intens høst.
SVART NATT: Oslo gløder langt der borte. Foto: Kristoffer H. Kippernes
Vi ser på langt nær hele skogen, gjør vi vel.
Men det holder.
Sett fra Tonekollen er Østmarka fin, både ovenfra og innenfra.
FAKTA – TONEKOLLEN
HVOR: Tonekollen tilhører Østmarka naturreservat, og ligger nord i Enebakk kommune.
START: Følg Enebakkveien til Fjell. Ved Bysetermåsan er det stor parkeringsplass (gratis). Herfra er det omtrent to timers gange til Tonekollen, i retning Vangen skistue (ca. 3,5 km). Til Vangen kan du velge mellom grusvei eller skogssti. Fra Vangen skistue er det omtrent en times gange videre på kupert blåsti. Det er tilrettelagt med klopper på våte partier. Det er ikke skiltet til Tonkollen, og det kan være fordelaktig med kart. Ved Tonevann følges skilting i retning Flyktingruta. Etter hvert blir det bratt overfor vannet Mosjøen, og ved skilt mot Østmarka Naturreservat går en umerket sti til venstre. Denne stien leder mot Tonekollen.
DISTANSE: 7 kilometer (en vei)
TIPS: På Vangen er serveringssted, og flere husdyr som gjør det til et populært turmål for barnefamilier. Vangen har utleie av kanoer, og arrangerer gjerne kanefart vinterstid.
