Fjelltur til Blåfjellet i Olden

– Litt bratt er det, men, legger han til.

Hva var det jeg sa før jeg dro hit? Jeg må til Stryn en tur, sa jeg.

Dette er noe man kan man si til både venner og kjente, uten at noen stiller videre spørsmål ved hva man har i Stryn å gjøre. Det er en bragd. Det er et privilegium. Hvilke andre steder i verden har oppnådd en slik status? Bali? New York? Manchester? Ladakh? Eller Flandern?  

Idet vi skriver 2020, har det som en gang het Sogn og Fjordane formelt blitt til Vestland. Men Stryn er fremdeles Stryn og Oldedalen, helt innerst i Nordfjorden, ligger like fint til som den alltid har gjort.

Fotograf og kollega Line kommer kjørende fra Jølster.

Hun har vært innom Bakar-Jon i Byrkjelo og viser fram to gigantiske skillingsboller som får plass i sekken. 

– Jeg tok med en rabarbra fra hagen, sier hun, og fester stilken i sidereimene på ryggsekken. 

Nå har vi bare en ting å gjøre. Vi skal gå oppover mot Oldeskaret.

For 10.500 år siden var hele dette området dekket av is. Men mot slutten av lille istid var det en isfri korridor i Oldeskaret. Briksdalsbreen og Myklebust-breen nådde ikke sammen.

Dermed har strekningen mellom Olderdalen og Stardalen vært en ferdselsvei langt tilbake i tid. Hvert år arrangeres et stevne i Oldeskaret for å markere den historiske ferdselruta, det er omtrent en dagsmarsj imellom. 

Det er ennå for bratt og for trangt til at vi kan se hva som videre venter oss. Ikke møter vi noen på vei ned, heller.

Skulle det ikke kry av folk i fjellet i sommer, da?  

Det er ikke akkurat karrig fjellandskap vi beveger oss i. Stien snor seg mellom frodig bregneskog og yndige blomstre har klort seg fast i bratta.

Det er godt driv i fossefallene. Vannet treffer innimellom så hardt at det høres ut som en steinblokk er i ferd med å løsne. 

Det skjer vel ikke?

Nei, det skjer faktisk ikke. 

Omtrent ved tregrensa ligger snøen ennå, myk, men den er likevel fast nok til at den lille fonna bærer oss over. 

– Må vi slå opp teltet her, kanskje, sier Line spørrende, for det blir mer og mer snø jo høyere vi kommer.

Det er ingen perfekt teltcamp, akkurat, men vi behøver ingen stor flate. Men litt flatt hadde jo vært ålreit.

Det blåser opp mens vi holder på. Til vårt hell er vindretningen av den konstante sorten, og det er svært logisk hvordan teltet bør stå. Det er en ekte glede å se hvordan de ultralette teltene klarer seg selv som om vinden er intens. Ja, også hvor lite flate vi faktisk behøver med de korona-vennlige 1-personsteltene våre.

Snøfonna fungerer utmerket som kjøleskap, og bekken der borte har grei nok fart i seg til at vi tar risken det er å fylle flaska.

Bra det blåser, ellers hadde dette her blitt for bra.

Vi har god utsikt til gamle Briksdalsbreen herfra, verdens mest besøkte brearm.

I dag er det ingen der. Det er ikke til å tro. Jeg møtter ingen der i går, heller. Det er en surrealistisk opplevelse å være i dette landskapet på høylys sommer – uten å treffe på noen.

Helt alene er vi imidlertid ikke, og det er føles ikke slk, heller. For rundt oss har vi Kattanakken, Melkevollbreen, Middagsnibba, Hanekammen, Blåfjellet. Den breiale Jostedalsbreen omfavner hele sin hvite kappe rundt. 

Det er fint å se den gamle Briksdalsbreen. Hvor lenge kan det være siden sist? Tretti år? 

Det stikker også litt, for den har blitt virkelig smal i kantene. Jeg blir sittende å se på den, lenge. Hun er langt unna, men ikke så langt unna, heller. Jeg var like ved i går. Hvorfor kjennes det som om man kommer nærmere isbreen på avstand, enn når man er helt inntil den?

Vi spiser bakervarer fra Bakar-Jon i Byrkjelo, skillingsboller digre som tallerkener. 

Ennå er det en god stund til mørket faller på. 

– Bra det blåser, ellers hadde dette her blitt for bra, sier jeg.

Line ler. 

Bollene har følgende effekt: Det frister å gå en liten kveldstur. 

Det er uvanlig mye snø i år, og til juni å være. Vi kommer oss ikke helt inn i Oldeskaret. Jarbu heter ei lita steinbu inne ved vannet, men vi får ikke helt øye på den. Og skal vi til Blåfjellet må vi krysse elva.

Snøbroer er ikke min favoritt, men det hjelper mentalt at den er minst ti meter tykk. Øynene klarer å overbevise hjernen og med ærbødig respekt trer vi over.

Herfra og opp er intuitivt hvor vi bør gå. Det er faktisk litt moro å se at det faktisk har tråkket noen her før oss, uten at det er tegn til noen sti. Vi ser dyretråkk. Hjort, kanskje?

Det blåser mindre nå og vi vinner høydemeter på høydemeter via berghyllene.

Fra toppen av Blåfjellet åpenbarer det seg en storslått utsikt over det samme landskapet vi har sett en stund, bare enda litt mer og fra en litt annen vinkel.

– Er det Snønipa, sier Line, og peker.

– Jølster må jo bli der. Er jeg virkelig så nær hjemme? 

Vi kom opp – og vi må ned igjen. Tilbake i den lille teltleiren lager vi middag, mens vi registrerer at silhuetten fra fjellet bak oss brer seg mer og mer over oss. Et varsel om at sola er på vei for å skinne et annet sted enn på oss. 

Det passer bra, egentlig, vi begynner å bli både trøtte og slitne. Vi er enig om at rabarbraen antakelig vil smake like godt i morgen.

Jorda går sin vante gang. Klokka 05.58 galer gjøken ko-ko. En rask sjekk gjennom teltåpningen tilsier at været i dag er forbløffende likt som været i går.

Også Briksdalsbreen er til å kjenne igjen. Vi kan ikke bli her for alltid, men hit kunne vi godt kommet tilbake.