Fjelltur til Blåfjellet i Olden

– Litt bratt er det, men, legger han til.

Hva var det jeg sa før jeg dro? Jeg må til Stryn en tur. Det kan man si til både venner og kjente uten at noen stiller videre spørsmål ved hva man har i Stryn å gjøre. 

Hvilke andre steder i verden har oppnådd en slik status? Bali? New York? Manchester? Ladakh? Flandern?  

Når vi skriver 2020, har det som het Sogn og Fjordane formelt blitt til Vestland. Men Stryn er fortsatt Stryn, og Oldedalen innerst i Nordfjorden ligger like fint til som den alltid har gjort.

Fotograf og kollega Line kommer kjørende fra Jølster. Hun har stoppet hos Bakar-Jon i Byrkjelo, og viser fram to gigantiske skillingsboller. 

– Jeg tok med en rabarbra fra hagen, sier hun, og fester stilken i sidereimene på ryggsekken. 

For 10.500 år siden var hele området her dekket av is. Men mot slutten av lille istid var det faktisk en isfri korridor i Oldeskaret. Briksdalsbreen og Myklebust-breen nådde ikke sammen. Dermed har strekningen mellom Olderdalen og Stardalen vært en ferdselsvei langt tilbake i tid. Hvert år arrangeres et stevne i Oldeskaret for å markere den historiske ferdselruta, det er omtrent en dagsmarsj imellom. 

Det er ennå for bratt og for trangt til at vi kan se hva som videre venter oss.

Ikke møter vi noen på vei ned, heller. Skulle det ikke kry av folk i fjellet i sommer, da?  

Det er ikke akkurat karrig landskap, her hvor stien snor seg mellom frodig bregneskog og yndige blomstre som har klort seg fast.

Godt driv i fossefallene også, vannet treffer innimellom så hardt at det høres ut som en steinblokk er i ferd med å løsne. 

Det skjer ikke. 

Det skjer ikke? 

Nei, det skjer faktisk ikke. 

Omtrent ved tregrensa ligger snøen ennå, myk, men den er likevel fast nok til at den lille fonna bærer oss over. 

– Må vi slå opp teltet her, kanskje, sier Line spørrende, for det blir mer og mer snø jo høyere vi kommer.

Det er ingen perfekt teltleir, akkurat, men vi trenger ikke store flater. Men litt flatt hadde jo vært ålreit.

Det blåser. Til vårt hell er vindretningen av den konstante sorten, og det er svært logisk hvordan teltet bør stå. Det er en ekte glede å se hvordan de ultralette teltene klarer seg selv som om vinden er intens. Ja, også hvor lite flate vi faktisk behøver med de koronavennlige 1-personsteltene våre.

Snøfonna fungerer utmerket som kjøleskap, og bekken der borte grei nok fart til at vi tar risken med å fylle flaska.

«Bra det blåser, ellers hadde dette her blitt for bra.»

Vi har god utsikt til gamle Briksdalsbreen herfra, visstnok verdens mest besøkte brearm.

Nå er det ingen der, etter hva vi kan se. Det er ikke til å tro. Det var ingen der i går, heller.

Det er en surrealistisk opplevelse å være i dette landskapet på høylys sommer – uten å treffe på noen. Men helt alene er vi likevel ikke.

Rundt oss har vi Kattanakken, Melkevollbreen, Middagsnibba, Hanekammen, Blåfjellet og den breiale Jostedalsbreen som omfavner med hele sin hvite kappe rundt. Det er fint å se den gamle Briksdalsbreen. Hvor lenge kan det være siden sist? Tretti år? Men det stikker også litt, for den har blitt smal i kantene. Jeg blir sittende å glo. Hvorfor kjennes det som om man kommer nærmere en isbre på avstand, heller enn når man er helt inntil den?

Vi spiser bakervarer fra Bakar-Jon i Byrkjelo, skillingsboller digre som tallerkener. Ennå er det en god stund til mørket faller på. 

– Bra det blåser, ellers hadde dette her blitt for bra, sier jeg.

Line ler. 

Bollene har følgende effekt: Det frister å gå en liten kveldstur.   

Det er ikke bare korona-sommer. Det er uvanlig mye snø i år, og til juni å være.

Vi kommer oss ikke helt inn i Oldeskaret. Jarbu heter ei lita steinbu inne ved vanne, men vi får ikke helt øye på den.

Og skal vi til Blåfjellet må vi krysse elva.

Snøbroer er ikke min favoritt, men det hjelper mentalt at den er rundt ti meter tykk. Øynene klarer å overbevise hjernen, og med ærbødig respekt trer vi over.

Herfra er intuitivt hvor man bør gå. Det er moro å se at det faktisk har tråkket noen her før oss, uten tegn til noen sti.

Hva kan det være? En hjort? 

Det blåser mindre her, og vi vinner høydemeter på høydemeter via berghyllene.

Fra toppen av Blåfjellet åpenbarer det seg en storslått utsikt over det samme landskapet vi har sett en stund, men enda litt mer – og fra en litt annen vinkel.

– Er det Snønipa, sier Line, og peker.

– Jølster må jo bli der. Er jeg virkelig så nær hjemme? 

Vi kom opp – og vi må ned igjen. Tilbake i den lille teltleiren lager vi middag, mens vi registrerer at silhuetten fra fjellet bak oss brer seg mer og mer over oss. 

Et varsel om at sola er på vei for å skinne et annet sted. 

Det passer jo bra, egentlig, for oss som begynner å bli trøtte og slitne og vil sove. Vi er enige om at rabarbraen antakelig vil smake like godt i morgen.

Jorda går sin vante gang. Klokka 05.58 galer gjøken ko-ko. En rask sjekk gjennom teltåpningen tilsier at været i dag ligner på været i går. 

Også Briksdalsbreen er til å kjenne igjen. Vi kan ikke bli her for alltid, men hit kunne vi godt kommet igjen.