Hytter med mest økning i 2019: Svukuriset, Femundsmarka (44 %) Gaustatoppen, Hardangervidda (39 %) Rauhelleren, Hardangervidda (29 %) LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/gaa-fra-hytte-til-hytte" target="_self">Hymne til DNTs uskrevne regelverk</a> (Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="Rondvassbu. Foto: Maria K. Kleiven">

 
 
 
 <img class="img_crop_1280" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/rondvassbu/7266766-1-nor-NO/rondvassbu-crop1280.jpg" width="1280" height="853" style="border: 0px;" alt="Rondvassbu Foto: Maria K. Kleiven" title="Rondvassbu. Foto: Maria K. Kleiven" /><div class='alternativeImgTextNormal'>Rondvassbu. Foto: Maria K. Kleiven</div> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/rondane/fjelltur-i-rondane" target="_self" rel="">En fjelltur og fire 2000-meterstopper i Rondane</a><a name="eztoc_1_1" id="eztoc_1_1"></a><h2>Hytter med mest besøk </h2>Gjendesheim, Jotunheimen (4162) Gjendebu, Jotunheimen (3.964) Rondvassbu, Rondane (3.916)LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsfolk/hytteverten-snakker-ut" target="_self">Hytteverten på Gjendesheim snakker ut</a>

Lifjell ruver der oppe mot horisonten. Mælefjell og Skorve står som en vegg opp fra dalen bak oss. Vi går og kan speile oss i den islagte veien på vei opp til Grimås hyttefelt. Her er det bare å holde seg godt på siden og passe på fotfeste. Broddene ligger klare i topplokket på sekken. Etter en kort tur på isveien tar vi av på stien som fører oss opp mot Lifjell. Det er til tider styggbratt og isete, og vi går utenom stien mens hundene Fenris og Lyn løper rundt oss i ring. Trærne har bitt seg fast oppover fra Flatdal, helt til det må gi tapt og høyfjellet er dekket av et kritthvitt lag med nysnø. TURBESKRIVELSE FINNER DU NEDERST I SAKEN!Storsekken er fullpakket for en uke på fjellet. Huskyene Fenris og Lyn er henrykte og drar i selen. Turkompis Stian uttrykker også glede. Ved foten av Grimaren finner vi en nydelig rygg med utsikt mot Hardangervidda hvor vi slår opp telt for kvelden. Stian får orden på bålet, stjernene glimter på himmelen og kvelden kommer.<blockquote>«Lifjell har stått på lista lenge, og nå var forholdene gode. Lite snø og barfrost.»</blockquote>(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/lifjell-2/7190776-1-nor-NO/lifjell-2-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="LAVSESONG: Ikke mange spor etter andre i nysnøen." /> 
 
 
 </a>



</div>Mørket har omfavnet fjellene rundt oss. Gradestokken kryper ned mot 10 blå og videre forbi. Vi har lagt oss godt til rette i soveposen. Huskyen Fenris har krevd sin plass på det oppblåsbare, dunfylte, liggeunderlaget mitt, litt for kravstor. I et søvnig forsøk på å flytte han kommer den usmakelige lyden av liggeunderlag som rifter og punkterer. Med ett synker jeg 9 centimeter ned mot bakken.Jeg reiser meg opp i soveposen. Rumpa begynner å bli kald. Liggeunderlaget har punktert. Jeg har ikke drømt.(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/lifjell-3/7190780-1-nor-NO/lifjell-3-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="FINT LIV: Fenris, eller «plysj-prinsen» liker seg best i teltet." /> 
 
 
 </a>



</div>Det føles som en evighet, den tiden jeg bruker på å bestemme meg. Skal jeg virkelig ut av soveposen nå for å lappe liggeunderlaget? Stian sover som en stein, og Fenris kikker på meg med et spørrende blikk. Jeg får armene ut av soveposen og får fomlet meg til å slå på hodelykta. Det er dun overalt, føles i alle fall slik. Vanligvis svever det ikke dun i et vintertelt. Heldigvis har jeg med selvklebende lapper. Jeg får dyttet inn dunen som tyter ut av flengen og satt på den selvklebende lappen. Krysser fingrene. Pumper og pumper. Jada! Den tar luft. Jeg legger meg godt til rette og sovner som en stein. I løpet av natta snur jeg meg over til siden. Det er da jeg hører lyden igjen. Den selvklebende lappen gir etter og liggeunderlaget punkterer igjen. Heldigvis har jeg alltid med meg et tynt liggeunderlag som ligger under det oppblåsbare. Jeg våkner neste morgen, litt småkald.<blockquote>«Ekstrem glede. Huskyene elsker snø, elsker å løpe. Tunga henger på vift. Mens vi, vi tar ett steg av gangen.»</blockquote>(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/lifjell-4/7190784-1-nor-NO/lifjell-4-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="ENTUSIASME: Lyn er hoppende glad for å kunne løpe fritt etter en dagsmarsj opp på fjellet." /> 
 
 
 </a>



</div>Vi vasser oppover, snøen når til anklene enkelte steder. Været er upåklagelig. Sol og vindstille. Vi har siktet oss inn på Øvre Tvitjønnan. Lenger enn det tør vi ikke. Det har meldt tungt snøfall neste dag. Lyn løper som et olja lyn. Ekstrem glede. Huskyene elsker snø, elsker å løpe. Tunga henger på vift. Mens vi, vi tar ett steg av gangen.<blockquote>«Å være på tur på denne årstiden er for spesielt interesserte.»</blockquote>Vi finner en fin leirplass i østenden av vannet. Vi samler ved i form av tørre kvister og det vi kan finne. Snart rykter det fra et bål ved Øvre Tvitjønnan. Jeg finner frem det gjeveste jeg har av lim i reparasjonsettet, går grundigere til verks på det punkterte liggeunderlaget. Ser litt mørkt på det, misliker hele situasjonen litt. Det er ti minusgrader og det blir spennende å se om limet vil størkne. Når kvelden nærmer seg ligger vi foran bålet. Nyter tilværelsen. Prater løst om nye turer, drømmer. Drikker dårlig kaffe som smaker bra i omgivelsene. Ferdigkvernet pulverkaffe er ikke favoritten, men det er enkelt på tur vinterstid. Det er sjelefred.(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/lifjell-5/7190788-1-nor-NO/lifjell-5-crop660.jpg" width="660" height="990" style="border: 0px;" alt="Basiskunnskap: Stian øver på å fyre bål uten opptenning med kalde fingre." /> 
 
 
 </a>



</div>Å være på tur på denne årstiden er for spesielt interesserte. Det er kaldt, rufsete vær og det blir fort mørkt. Det blir ofte mye tid i teltet for å holde varmen om man beveger seg i høyfjellet og ikke har muligheten til bål. Gevinsten er å oppleve naturen i overgang til full vinter. Du møter sjeldent på folk ute i Desember. Lifjell har stått på lista lenge, og nå var forholdene gode. Lite snø og barfrost. Oppskriften på en fin tur i desember med storsekk og fjellstøvler.Jeg våkner av at Stian romsterer. Liggeunderlaget har delvis holdt på luft. Prøver å få futt i primusen. Den vil ikke, nekter, er skikkelig vrang. Primusmekking i 15 minusgrader, når alt du vil er å drikke en kopp rykende varm kaffe, anbefales ikke. Vi demonterer, synser og får liv i den gamle traveren til slutt, før den dauer igjen. Livreddende innsats må til. En MSR Dragonfly, i snart 10 år har den vært med på tur. Vi er klarer å redde den igjen. Den stønner litt, men så blusser den opp. Kaffen blir servert med kalde fingre. Tett drivstoffilter og sot var problemet.Vi er på vei ned fra fjellet etter en nydelig tur. Godt fornøyde med å avbryte før uværet setter inn. Stian går i led. Vi nyter turen nedover det snødekte terrenget før vi glir inn i skogen. Vi kommer inn på den bratte stien opp som tok oss opp fra grusveien. Det er is her, det er vi fullt klar over. Vi tråkker forsiktig, Lyn sklir der foran. Bambi på isen.. Vi beveger oss mest mulig på siden av stien der det er lyng og lite eller ingen is Vi skanner terrenget for hvor vi skal plassere skosålene.(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/lifjell-72/7190800-1-nor-NO/lifjell-7-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="Teltlivet. Det blir fort mørkt på denne tiden av året og det blir mye tid i teltet på kvelden om været ikke tillater oss å sitte ute. Her kokes det vann til middag." /> 
 
 
 </a>



</div>Plutselig skjer det, Stian sklir. Jeg ser det, det skjer så fort. Han mister fullstendig fotfestet. I sakte film ser jeg han nærmest horisontalt i luften. Foten vrir seg når han lander pladask med storsekken på. Det kommer umusikalske lyder fra strupen på gutten som vanligvis ikke klager.– Nå knakk jeg foten, sier han.  – Ikke kødd da, sier jeg. Jeg får av meg sekken i en fart, tjorer bikkjer. Tenker med en gang å få på mobilen og ringe 113. Stian tar det med fatning. Han vil sjekke hvor ille det er før vi eventuelt ringer.(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/lifjell-8/7190804-1-nor-NO/lifjell-8-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="VIDT: Utsikt fra den første leirplassen mot Mælefjell og Seljord." /> 
 
 
 </a>



</div>Jeg hjelper han av med sekken. Han prøver å gå, men har ikke sjans. Han tar av seg skoen for å sjekke om det er et åpen brudd. Heldigvis ikke! Vi er ikke langt fra grusveien, kanskje 200 meter bratt sti nedover. Vi bestemmer oss for selvberging. Stian fyller støvelen med snø for å kjøle ned. Knyter igjen stramt for støtte. Jeg lager en stokk til han som han kan støtte seg på under armen. Han vil prøve å hinke seg ned mens jeg gjør to vendinger for å hente bagasjen. Deretter gå ned for å hente bilen. Vi får det til. Seljord legevakt. Deretter Notodden sykehus. Røntgen. CT. Deretter en blir det gips. Det er tre uker til jul, derfor har sykehuset rød gips.Vi kan forberede oss godt, vi kan ta forhåndsregler basert på vær og føre. Ulykken kan skje uansett i løpet av sekunder – uten at du i det hele tatt ser det komme. Ett fall og en ankel går. Er man alene kan det fort gå galt i slike temperaturer. Selvberging til fots første til rask nedkjøling. Hadde ulykken skjedd lenger oppe på fjellet hadde vi ikke hatt annet valg enn å ringe etter luftambulanse. Under planlegging av turen ser jeg gjerne for meg flere situasjoner man kan havne i, og forbereder meg deretter. For eksempel er det telefondekning i området, om ikke hvor er nærmeste topp med dekning. Når uhellet først var ute, var vi heldige og det gikk bra med tanke på hvordan det kunne gått.<blockquote>«Hadde ulykken skjedd lenger oppe på fjellet hadde vi ikke hatt annet valg enn å ringe etter luftambulanse.»</blockquote>(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/lifjell-9/7190808-1-nor-NO/lifjell-9-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="FORSVINNER SNART: Sola på vei ned mens vi leter etter en fin leirplass for kvelden." /> 
 
 
 </a>



</div><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_400" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/lifjell-kart/7190772-1-nor-NO/lifjell-kart-crop400.jpg" width="400" height="403" style="border: 0px;" alt="Lifjell-kart" /> 
 
 
 </a>



</div><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Lifjell</h3>
<div class="factbox"><ul>
<li>Lifjell er et lite fjellområde som ligger i kommunene Hjartdal, Seljord, Notodden og Bø i Telemark.</li>
<li>Platået dekker et område på 55 dekar og har Røysdalsnuten (1291 m.o.h) som høyeste punkt. De høyeste områdene er det nesten fritt for vegetasjon, med ustabilt jordsmonn og planter som vokser enkeltvis og spredt. Terrenget er kupert og steinete. Fra gamle dager har det vært stølsdrift på Lifjell. Et godt utgangspunkt for tur på Lifjell er Lifjellstua som du når fra Bø i Telemark.</li>
<li>Ifølge historien endte ferden til La Ville d’Orléans, en hydrogenballong som kom ut av kurs fra Paris, på Lifjell 24. november 1870. </li>
</ul></div>
</div></factboxwrap>

Lifjell er et lite fjellområde mellom Bø, Hjartdal, Notodden og Seljord i Telemark. Denne gangen var det stort nok for oss. 

Ukestur i Lifjell 

Fottur på Lifjell 

Turoperatør Jarle Trå har 15 års erfaring med å ta med folk på fjellturer til høytliggende strøk. Interessen blant fjellvante nordmenn har ikke avtatt med årene. –  De høye fjellene ligger på steder som gjør at du får mer naturopplevelser og en helt annen kultur på nært hold, besøker byer som ikke er så påvirket av turisme, for ikke å glemme matopplevelsene. Før avreise er det fjellet i fokus, men etterpå er det totalopplevelsen henger igjen, mye mer enn den halvtimen på toppen, forteller han. <blockquote>
«Mens Kilimanjaro er litt mer engelsk ekspedisjonsstil, så er dette en litt annen opplevelse.»
Jarle Trå, turoperatør
</blockquote><div class="object-right">

 

<a rel="lightbox" title="Jarle Trå">

 
 
 
 <img class="img_crop_400" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/jarle-traa/7200102-1-nor-NO/jarle-traa-crop400.jpg" width="400" height="597" style="border: 0px;" alt="Jarle Trå" title="Jarle Trå" /><div class='alternativeImgTextNormal'>Jarle Trå</div> 
 
 
 </a>



</div>Sør-Amerikas høyeste fjell, Aconcagua (6962 moh.) er for mange et naturlig neste-fjell, etter Kilimanjaro og Elbrus. – Mens Kilimanjaro er litt mer engelsk ekspedisjonsstil, så er Aconcagua en litt annen opplevelse. Her er det ikke like utbredt med bærere, som er mer vanlig i Nepal. Opplegget er mer at man setter opp teltet selv, forteller Jarle.Turen, som har avreise over nyttår, pleier å være fulltegnet omtrent et halvt år i forveien. De fleste som tenker på å ville gjøre noe slikt har en viss turform allerede. Da består forberedelsene i å øke på litt, gjerne litt tyngre ryggsekk fordi du skal bære opp mot 15-17 kilo når du skal flytte leiren oppover. Selv om Aconcagua er et ettertraktet fjell for fjellvandrere fra alle verdenshjørner, erfarer Trå at det er stabilt og ryddig å være turoperatør i Argentina.  – Vi glad for at nasjonalparkene her stiller minimumskrav til for eksempel sko. Det er typisk for de som kommer på egenhånd der de ikke er like vant med klatring og lave temperaturer. At myndighetene er med og setter slike krav er bra, sier Trå.  Det blir gjerne sagt at 40 prosent av de som forsøker seg på Aconcagua, når toppen, noe Trå nyanserer.– Det er mange som prøver seg på egenhånd og også noen useriøse firmaer. Vi som liker å kalle oss seriøse, har stort sett høyere prosent som når toppen, selv om det naturligvis ikke er noen garanti når det kommer til høye fjell, understreker Traa.Hvitserk er en av de største tilbyderne av fjellturer utenfor Norge. Selv om organiserte fjellturer har vært fulltegnet i lang tid, hender det at noen må melde avbud. Hvis man står på venteliste er det faktisk en reell mulighet for at det ikke er for sent, ifølge Rasmus Ramstad, som er daglig leder i Hvitserk.  – Da må man imidlertid være fleksibel og kunne reise på ganske kort varsel. Som regel er det sykdom eller lignende som gjør at det åpner seg opp en plass eller to, forteller Ramstad.   Kanskje blir det verken i år eller neste år. Her får du oversikten til noen av de mest populære turene, og hva som kreves for å komme dit.  <a name="eztoc_1_1_1" id="eztoc_1_1_1"></a><h3>1. Kilimanjaro – Toppen av Afrika   </h3><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/1-kilimanjaro/7191418-1-nor-NO/1-kilimanjaro-crop980.jpg" width="980" height="656" style="border: 0px;" alt="KILIMANJARO: På swahili kalles fjellet «Det glitrende fjell». Fjellet, som ligger i det nordøstlige Tanzania nær grensen til Kenya, er en vulkan. Foto: Matti Bernitz Pedersen" /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/kilimanjaro-frihetens-fjell" target="_self" rel="">Kilimanjaro – frihetens fjell</a>Kilimanjaro (5895 moh.) er det høyeste, frittstående fjellet i verden og ligger i Tanzania. Kilimanjaro ble første gang besteget i 1889. På grunn av den spesielle kombinasjonen av høyde og nærhet til ekvator, kan du oppleve nesten alle klimasoner og værtyper på vei til toppen. På rundt 2000 meters høyde, rett over tregrensen, trer du inn i Kilimanjaro nasjonalpark, som står på UNESCOs verdensarvliste. Du kan velge flere ruter til Kilimanjaro, og den mest kjente er Marangu Route. Det er også den enkleste, og bærer tilnavnet «Coca Cola-ruten». Et annet alternativ som er både vanskeligere og mindre nedtråkket, er Machame Route som kalles Whisky-ruta. De fleste turer starter på sør- og vestsiden av fjellet. Kun Rongai-ruten starter fra nordsiden. Du kan velge ruter der du sover i enten telt eller hytter. Disse to rutene, og Rongai-ruta, kan alle gås av de fleste med en normal fysikk og helse. Du trenger ikke å kunne klatring for å gå disse rutene. Bruker du litt lenger tid på veien opp, og legger inn en dag eller to ekstra, er sjansen for å lykkes større.REISEN DIT: Det går fly til Kilimanjaro (en times kjøretid) og til Nairobi (seks timers kjøretid) med en rekke flyselskap. Mange velger å kombinere fjellturen med safari i Masai Mara eller Serengeti, badeferie på Zanzibar eller Kenya-kysten. Fra Norge er det enkleste å fly til Kilimanjaro Airport med KLM (direkte fra Amsterdam). Alternativt kan du fly til Nairobi, og ta en dag på buss derfra til Moshi eller Arusha ved foten av Kilimanjaro. Der finner du også flere lokale guideselskaper som kan organisere turen.   FORBEREDELSER: Underveis går du med dagstursekk, og blir ellers ivaretatt av lokale guider og bærere. Du kan organisere turen selv, men det er ikke mulig å gå på Kilimanjaro på egenhånd. Du må engasjere lokale/internasjonale operatører. Turismen på Kilimanjaro bidrar godt til lokaløkonomien, og du får ofte igjen det du betaler for. Det er ingen klatring eller tekniske utfordringer, og en egnet tur for deg i normalt, fysisk god form. Det er høyden som er utfordringer på denne turen, og å bevege seg sakte og gradvis. SESONG: Hele året, bortsett fra november og april-mai.TID: Det er mulig å nå toppen på 4-8 dager. Rundt en uke anbefales for å få god nok akklimatisering. NØDVENDIG MED VAKSINER: JaBUDSJETT: Ca. 40.000,-TUROPERATØRER: <a href="https://www.hvitserk.no" target="_self" rel="">Hvitserk</a>, <a href="https://ekspedisjonsreiser.no" target="_self" rel="">Ekspedisjonsreiser</a>, <a href="https://www.afrikasafari.no/?gclid=Cj0KCQjwl8XtBRDAARIsAKfwtxDHIZdSZK8bz7Cf2AWFx-yP6Q79E2pORgNYdiWIfar-azURNxIreWoaAnz2EALw_wcB" target="_self" rel="">Afrikasafari</a>, <a href="http://jarletraa.no" target="_self" rel="">Jarle Traa</a>, <a href="https://ecoexpeditions.no" target="_self" rel="">Ecoekspeditions</a>, <a href="https://www.kilroy.no" target="_self" rel="">Kilroy</a>, <a href="http://www.hoyfjellspesialisten.no" target="_self" rel="">Høyfjellsspesialisten</a>, <a href="http://www.statravel.no/?utm_source=google&amp;utm_medium=cpc&amp;gclid=Cj0KCQjwl8XtBRDAARIsAKfwtxAHy3nSWtw4nwGG8ojC4PwWUwwmg8tEQhK_sO4whDiq6aAtk1g03l0aAoV6EALw_wcB" target="_self" rel="">STA travel </a><a name="eztoc_2_1_1" id="eztoc_2_1_1"></a><h3>2. Aconcagua – Krevende klassiker </h3><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/2-aconcagua/7191422-1-nor-NO/2-aconcagua-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="KREVENDE: Aconcagua er ikke for nybegynnere, men et ettertraktet fjell å bryne seg på. Foto: Jarle Traa" /> 
 
 
 </a>



</div>Aconcagua (6962 moh.) er det høyeste fjellet i verden utenfor Himalaya. Fjellet ligger i Mendoza-provinsen i Argentina, på grensen til Chile. Velger du normalruta går starten fra Puenta del Inca. Hvis du velger Vacas-ruta starter du i Penetentes. Normalruta er en teknisk enkel bestigning. Turen er likevel lang og tøff, og det er høyden som skaper de største problemene. Aconcagua blir av mange betegnet som en stor steinrøys. Vil du ha en litt finere tur enn normalruta gjennom Horoconasdalen, er ruta gjennom Vacas-dalen anbefalt. Det er en liten omvei, men du får en finere og mer variert tur. I tillegg sørger en lengre tur for at du også får bedre akklimatisering. Klatretillatelse for begge rutene fås i Mendoza. Vanligste måten å komme seg til Aconcagua på, er å fly til Buenos Aires, eller til Santiago i Chile. Derfra går turen videre til Mendoza (fly eller buss). Her må du komme deg til Penetentes eller til Puenta del Inca, utgangspunktet for den ruta du velger å gå. Den vanligste tiden å bestige fjellet på er fra desember til februar, og du bør sette av minimum fjorten dager til denne turen. Det er mulig å bestille personlige bærere, men mer vanlig å bære utstyret sitt selv etter basecamp, sammenlignet med for eksempel Kilimanjaro.REISEN DIT: Mendoza har forbindelse med flyplassene i Buenos Aires, Cordoba and Santiago de Chile. FORBEREDELSER: God fysisk form er en forutsetning, og tidligere erfaring med høyere fjell, for eksempel Kilimanjaro er en fordel. Du bør ikke ha problemer med å bære en sekk på 17-20 kilo åtte dager på rad, og det er bra å ha erfaring med å sove i telt, kulde og vind. TILLATELSER: Du må ha tillatelse for å oppholde deg i nasjonalparken, som ordnes ved turistkontoret i Mendoza. Klatretillatelsen er gyldig for 20 dager (ca. 727 dollar). Long trekking -tillatelse er gyldig for 7 dager etter at du entrer nasjonalparken og short-trekking-tillatelse er gyldig for tre dager. Du må være over 14 år for å entre Aconcagua Provincial Park.SESONG: Klatresesongen er fra november-mars. Høysesongen er desember-januar. Værforholdene er mest stabile i slutten av november til sent februar. Logistikken er også best tilrettelagt i denne perioden.TID: 25 (ca. 17 dager i telt)NØDVENDIG MED VAKSINER: Ja PRIS: 45.000-60.000,-TUROPERATØRER: <a href="http://jarletraa.no" target="_self" rel="">Jarle Traa</a>, <a href="https://www.hvitserk.no" target="_self" rel="">Hvitserk</a>, <a href="https://ecoexpeditions.no" target="_self" rel="">Ecoekspeditions</a>, <a href="http://www.ousland.no" target="_self" rel="">Ousland</a>, <a href="https://bergansadventures.no" target="_self" rel="">Bergans Adventures</a><a name="eztoc_3_1_1" id="eztoc_3_1_1"></a><h3> </h3><a name="eztoc_4_1_1" id="eztoc_4_1_1"></a><h3>3. Ama Dablam – Mektig gigant </h3><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/3-ama-dablam/7191426-1-nor-NO/3-ama-dablam-crop980.jpg" width="980" height="1470" style="border: 0px;" alt="AMA DABLAM: Et ruvende fjell nordøst i Nepal, øverst i Khumbudalen. Her ser vi Kangtega på veg opp. Foto: Matti Bernitz Pedersen" /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/ekspedisjon/ama-dablam-verdens-vakreste-fjell" target="_self" rel="">Ama Dablam – Veien til toppen</a>Ama Dablam (6812 moh.) beskrives som ett av de vakreste fjellene i verden. Dette er en tur som krever nøye forberedelser, både teknisk og mentalt. Fjellet ligger øverst i Khumbudalen, nordøst i Nepal, ikke langt øst for den meget populære trekkingruta til Everest Base Camp. Fjellet er 6812 moh, og ble først besteget i 1961 via sørvestryggen. Ama Dablam innebærer teknisk klatring på 5+-nivå på over 6000 meters høyde. Første basecamp er på 5800 meter. Derfra Den eksponerte naturen gjør at du bør ha erfaring fra alpine fjell før turen, og være i god fysisk form. Å klatre Ama Dablam krever klatretillatelse for fjellet, en sirdar (ledersherpa), og andre tillatelser for trekking inn til basecamp. Dette må organiseres gjennom Nepal Mountain Association, eller via turoperatører som settere opp turer. På grunn av faste tau hele veien er den tekniske utfordringen overkommelig. Basecamp ligger på ca. 4600 meter. Fra camp 1, på 5400 moh, til camp 2 på 5750 moh, til camp 3 på ca. 6200 meter og til toppen. De aller fleste forsøker seg i oktober og november, mens noen få prøver i månedene før monsunen, i april og mai. I basecamp er det normalt cirka 15 grader på dagtid og 5 minusgrader om natten. Høyere opp på fjellet kan temperaturene droppe til 30 minusgrader.TID: 34 dager   REISEN DIT: Fly fra Kathmandu til Lukla (2850 moh.). FORBEREDELSER: Du må være i god fysisk form, og ha erfaring med bruk av stegjern og tau i bratt lende. Noe erfaring fra opphold i høyden er hensiktsmessig. PRIS: Ca. 98.000,-  NØDVENDIG MED VAKSINE: Ja    TUROPERATØRER: Ingen norske operatører i 2019, men både <a href="http://www.hoyfjellspesialisten.no" target="_self" rel="">Høyfjellsspesialisten </a>og <a href="https://www.hvitserk.no" target="_self" rel="">Hvitserk</a> har satt opp turer i 2020. <a name="eztoc_5_1_1" id="eztoc_5_1_1"></a><h3>4. Island Peak – populær 6000-meter </h3><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/4-island-peak/7191430-1-nor-NO/4-island-peak-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="STORSLÅTT: Island Peak er for mange en smak på hvordan det er å bevege seg i tynn luft. Foto: Hvitserk" /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/stokkangri" target="_self" rel="">Stok Kangri (6153 moh.) i India</a>Island Peak, eller Imja Tsee (6189 moh.), er for mange en øvingstur for Mount Everest. Ruten opp er ikke teknisk vanskelig eller uoverkommelig for friluftsinteresserte nordmenn, men likevel mer enn bratt nok til at det blir bruk for stegjern, seler, isøks og tauklemmer. Island Peak ligger i Sagarmatha nasjonalpark. Toppen fikk navnet Island Peak i 1953 av en britisk Mount Everest-ekspedisjon, fordi den ser ut som en øy i et ishav når den sees fra Dingboche. Toppen ble omdøpt til Imja Tse i 1983, men Island Peak er fortsatt det mest brukte navnet. Island Peak via Everest Base Camp er en av de mest populære fjellturene i området, og gir en forsmak på ekspedisjonslivet. Selve toppen er luftig. På turene i oktober/november ligger dagstemperaturen i Kathmandu på omtrent 20 varmegrader, og underveis rundt 15 varmegrader. Været er forholdsvis stabilt og det kan komme snø i høyereliggende strøk. Her passerer man Kala Pattar, med utsikt mot 8000-metere som Pumori, Nuptse, Lhotse og Mt. Everest. Du passerer også Namche Bazaar, sherpaenes gamle hovedstad. Det er som regel litt mindre trafikk i området nå i denne perioden enn om høsten og våren.REISEN DIT: Fra Kathmandu er det fly videre til Lukla (2800 moh).FORBEREDELSER: Det er en stor fordel å ha vært mye på tur i fjellet. Du bør være turvant og i god fysisk form, og være motivert for å gå dagsetapper på 5-7 timer i kupert terreng.  PRIS: 35000,- 48.000,- NØDVENDIG MED VAKSINER: JaTID: 22-24 dagerTUROPERATØRER: <a href="https://www.hvitserk.no" target="_self" rel="">Hvitserk</a>, <a href="http://www.hoyfjellspesialisten.no" target="_self" rel="">Høyfjellsspesialisten, </a><a href="https://ekspedisjonsreiser.no" target="_self" rel="">Ekspedisjonsreiser</a>, <a href="https://www.nepaltur.no" target="_self" rel="">Nepaltur</a>, <a href="http://trekonhimalaya.no" target="_self" rel="">trekonhimalaya.no</a>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/ni-fantastiske-reisemaal" target="_self" rel="">Ni fantastiske reisemål</a><a name="eztoc_6_1_1" id="eztoc_6_1_1"></a><h3>UTE-TV: FIKK DU MED DEG <a href="https://www.utemagasinet.no/tag/ekspedisjonsskolen" target="_self" rel="">EKSPEDISJONSSKOLEN</a>? </h3>

Kilimanjaro. Aconcagua. Island Peak, Ama Dablam. Her er noen av verdens mest populære fjell, og hva som kreves for å komme dit. 

Verdens mest populære fjellturer

Jeg ser opp mot det neste stykket av «turstien» som skulle lede oss ned fra skaret og skjønner at vi må skjerpe sansene. Vi er ikke langt fra Jølster i Sunnfjord, men mer ut mot kysten. – Her må dere seriøst konsentrere dere, ellers kan dere faktisk daue. Mads smiler nonchalant tilbake med sin vanlige mangel på respekt for fare. Lasse forstår alvoret i situasjonen og plasserer seg bak Tommy - som hadde slitt mest med å bære storsekken opp til toppen av skaret – mens vi forsiktig setter en og en fot bortover den smale, bløte steinhylla i bergveggen. Ett feiltrinn, og du hadde sklidd eller rullet nedover den bratte fjellskrenten.(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/floroe-2/7191222-1-nor-NO/floroe-2-crop980.jpg" width="980" height="739" style="border: 0px;" alt="Foto: Morten Risberg" /> 
 
 
 </a>



</div>Du lurer kanskje på hvordan vi havnet i denne situasjonen? Barndomskompisen vår, Lasse, bestemte seg for to år siden å flytte fra de dype skogene i Østerdalen, og dra så langt vest i landet han kunne komme – til Florø – for å bli sauebonde. Det var selvfølgelig en dame med i bildet. Det var på høy tid å besøke hans nye hjemsted – så en regnfri oktoberdag var vi tre karer i bilen på vei til Sogn og Fjordane; Tommy (broren til Lasse), Mads (min bror), og jeg bak rattet. Planen er å gå en tredagers rundtur i fjellet, med to eller tre overnattinger ute, før vi ender opp på en hytte hvor vi har blitt lovet å få servert hjortetaco av Siri, kjæresten til Lasse. Tre av oss sverger på hengekøyer, mens Tommy har med gapahuk.(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/floroe-3/7191226-1-nor-NO/floroe-3-crop980.jpg" width="980" height="735" style="border: 0px;" alt="HØSTENS TRØST: Ett av få solgløtt på turen lyste opp Blåfjell i bakgrunnen (ikke det fra Barne-TV)." /> 
 
 
 </a>



</div>Kvelden før avreise ser vi på kart over ruta i stua til Lasse og Siri. Jeg har studert geografi, og føler et slags falskt ansvar for navigasjonsbiten av turen. – Faren til Siri tipsa meg om den ruta her, sier Lasse, og peker ut en imaginær vei gjennom terrenget som ligger i fjelllandskapet nordøst for Florø. Vi starter ved Haukåvatnet og går østover mot Storevatnet før vi snur Nord, og beveger oss mot et skar som tar oss opp på viddelandskapet ved Børevatnet. Deretter finner vi veien ned til skoglandskapet Sør for vidda og beveger oss mot hytta og middag. Siden noen av oss er avhengig av trær til hengekøyen, er planen å ha en overnatting før vi går opp på vidda, og en når vi er nede igjen.<blockquote>«Hengekøyer blir nok for mange ansett som utstyr til sommeturen, men med presenning over hodet og et godt liggeunderlag kan det fint brukes til overnatting på kalde høstnetter.»</blockquote>(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/floroe-4/7191230-1-nor-NO/floroe-4-crop980.jpg" width="980" height="735" style="border: 0px;" alt="LIV I LEIREN: Fra den siste leiren vår. Fjellbjørk er usedvanlig sterke - størrelsen tatt i betraktning. I retrospekt hadde telt kanskje vært det lureste valget." /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/slik-rigger-du-hengekoeya" target="_self" rel="">Slik rigger du hengekøya</a>Mens jeg og Lasse humrer litt over at etappen over vidda kan bli tøff å gjøre på én dag, sitter Tommy i sofaen og rister på hodet mens han aner fare for hva som kan komme. – Det her er så typisk Lasse og Morten – brent barn skyr ilden.  Neste dag kommer vi oss avgårde etter lunsj, og etter å ha parkert bilen begir vi oss gjennom det vestnorske høstlandskapet med storsekkene på. Oktober har som vanlig perfekt temperatur for turgåing, og all oppmerksomhet går til den frodige og kupperte skogen vi går gjennom. De gamle, krokete furuene og forråtnede trestammene tyder på at skogen har fått stått relativt uberørt, og de mange tråkkene vi følger østover i dalen viser til at det er nok av hjort i området.(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/floroe-5/7191234-1-nor-NO/floroe-5-crop980.jpg" width="980" height="774" style="border: 0px;" alt="HESTEDALEN: På hjemturen fikk vi utsikt mot det golde fjellplatået som brer seg ut ovenfor Hestedalen. I det fjerne hørtes en hjortebukk i brunst." /> 
 
 
 </a>



</div>Leirplassen for natten blir en idyllisk, gresskledd odde på østkanten av Litlevatnet – full av kraftige trær til hengekøyene. Tanken om at vi muligens skulle gått enda lenger ligger og murrer i bakhodet, men noen ganger er en leirplass for bra til å gå forbi. Man trenger ikke å ha gått langt i friluft for at maten fra primusen smaker ekstra godt, og at soveposen kjennes bedre ut enn din egen seng. Mads har vært ute av syne siden han fikk opp hengekøyen, helt til jeg spør om han trenger varmt vann til middag. – Nei, jeg har spist meg mett på polarbrød og seigmenn, kommer det fra køya. Hengekøyer blir nok for mange ansett som utstyr til sommeturen, men med presenning over hodet og et godt liggeunderlag kan det fint brukes til overnatting på kalde høstnetter.Hadde jeg vært fremsynt, skulle vi gått tidligere morgenen derpå – men det blir selvfølgelig litt slumring i posen og somling med pakking, før vi endelig trasker nordover mot Hestedalen og det beryktede skaret vi skal over. Vi følger et utsnitt fra norgeskart,no, og tar til venstre inn i det grønnskraverte feltet som indikerer dalen. Et svært, brusende fossefall er det første naturlige underverket som møter oss. Det fine med å gå utenfor allfarvei er å oppdage gjemte perler som dette, tenker jeg, og jeg er glad for at fossen er langt unna nærmeste bilvei, ellers ville nok dette blitt en populær turistattraksjon.Landskapet rundt og bak fossen er fjell formet som digre svaberg, og vi får vår første smak på klatring på bløte steiner. Frem til nå har det stort sett vært overskyet med et par korte byger, men på vei oppover svabergene kommer det plutselig et gløtt i skylaget, og en velkommen oktobersol lyser sporadisk opp i det rullende landskapet vi har lagt bak oss. Utsikten er som hentet fra et nasjonalromantisk maleri.– Okey, nå må jeg faktisk finne frem kameraet, sier jeg mens romsterer i sekken. Resten av gutta har allerede funnet frem mobilene.Vi bruker mer tid enn vi burde på å forevige turen på minnekortene. Uten videre tanke på kart og rute går vi lenger og lenger opp og inn i dalen. De sporadiske bratte bakkene begynner å tære på melkesyren, og Lasse bestemmer seg for å dra frem GPS og se hvor langt det er til toppen av skaret. Posisjonspilen vår er rett innenfor starten av dalen.– GPS-en må oppdatere seg, sier Lasse. Pilen flytter ikke på seg.(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/floroe-7/7191242-1-nor-NO/floroe-7-crop980.jpg" width="980" height="1306" style="border: 0px;" alt="FRITT FALL: Vandringen opp langs Hestedalsfossen bydde på flere fotostopp." /> 
 
 
 </a>



</div>Det går opp for oss at vi distansen vi har tilbakelagt er drastisk mye kortere enn vi trodde, og alvoret begynner å demre. Hvis vi vil komme oss over på andre siden av vidda før kvelden, må vi virkelig sette opp farten. Tommy er svett i panna og ser oppgitt på oss mens vi diskuterer oppdagelsen.  Vi slenger i oss nøttemix og fortsetter oppover dalen, med distansens realitet hengende over oss. Sogn er ubenektelig vakkert på denne årstiden. De massive, mørke fjellene på hver side av dalen stuper dramatisk ned i det frodige skogeområdet, med fargerike trær som er på vei til å riste av seg løvene før vinteren.Sakte tømmes energilagrene på hele gjengen, og det blir mindre småskravling mens vi klatrer opp og ned gresskledde hauger, og navigerer unna fossende vassdrag og bratte bergskrenter. Kartgrunnlaget er ikke det beste, og vi går flere demotiverende bomturer.<blockquote>«Jeg har sett nok falske topper i mitt liv, og er enig i at dette kan være en sånn.»</blockquote>Lasse, Mads og jeg har alle erfaring med å gå tur på Vestlandet, og kjenner igjen følelsen av å gå i oppoverbakke med sekk. Tommy derimot, er mer vant med flate, østerdalske skoger, og begynner å kjenne at klatringen tærer på. Lasse går nå i teten, og jeg tar ham igjen når han stopper opp og forundret ser mot toppen av skaret. – Du, jeg tror kanskje at det der ikke er den faktiske toppen, men ikke si noe til Tommy.Jeg har sett nok av falske topper i mitt liv, og jeg er enig i dette kan være en sånn. Bak oss kommer en sliten Tommy som ser ned i bakken mens han tar tunge, men bestemte steg mot toppen. Vi tier stille enn så lenge. Samtlige går nå med full gass opp mot toppen, spent på hva som er på andre siden. Mads nærmest jogger oppover, tydelig påvirket av seigmennene han har dyttet i seg hele turen. Heldigvis tok vi feil, og toppen vi siktet mot var faktisk det høyeste punktet i skaret. Vel oppe kaster jeg av meg storsekken og finner frem mer nøttemix mens jeg venter på at alle kommer opp.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/floroe-8/7191246-1-nor-NO/floroe-8-crop980.jpg" width="980" height="766" style="border: 0px;" alt="SPOR AV FOLK: Menneskelige inngrep i naturen kan - av og til - være fine å se på." /> 
 
 
 </a>



</div>– Jeg har aldri vært borti noe lignende, sier Tommy. – Jeg kjente nervene prikka meg på skulderen og sa ´nå må du grine´. Fy faen. Vi begynner bare å le – slik støttende kompiser og brødre gjør. Vi er på 705 meter over havet nå, og den kraftige vinden pisker små regndråper i ansiktet. Fremfor oss ser vi en kuppert og smådystert viddelanskap med de gjenkjennelige mørke fjellknausene. Det er ugjestmildt, men allikevel vakkert. Kartet viser at det skal gå en etablert tursti på andre siden fjellet, som fører oss ned til Børevatnet. Her skal det også ligge en åpen turisthytte – uten at vi har sjekket hvilken tilstand den skal være i. Vi finner stien som skal føre oss ned – og den neste biten av historien har dere allerede lest i introduksjonen. Vi kommer oss trygt ned, og følger de røde T-ene som har blitt malt av en ukjent samaritaner. Det regner, begynner å mørkne, og gjengen går på sparebluss. Vi har alle ett håp, og det er at hytta er åpen og ledig.<blockquote>«Oppsettet av leiren går på automatikk, og vi finner alle et så-som-så sted for køyene våre.»</blockquote>Omsider kommer vi over et lite høydedrag som gir innsyn på hytta ved Børevatnet. I det fine skillet mellom plan og virkelighet, ser vi nå ned på et salig sirkus av anleggsarbeidere og containere rundt vårt planlagte overnattingssted, og hele gjengen er taus og forvirret. Det foregår tydeligvis bygging på demningen, og hytta ser ut til å være hovedkvarter. Samtlige tenker delvis at vi fortsatt kan vandre ned og se om det er overnattingsplass, selv om det ikke var det vi var ute etter. Heldigvis har vi dekning på høydedraget, og vi finner ut via google at hytta faktisk er stengt, og er ikke lenger en turisthytte.(Artikkelen fortsetter under bildet)<blockquote>«Morgendagen er adskillig mye mer lystbetont, da vi friske og raske går ned fra fjellet mot bilen igjen.»</blockquote><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/floroe-9/7191250-1-nor-NO/floroe-9-crop980.jpg" width="980" height="1306" style="border: 0px;" alt="STEG FOR STEG: Litt knoting må man regne med når man ikke er lommekjent." /> 
 
 
 </a>



</div>Det er fascinerende hvordan kroppen alltid har enda et gir å gå på, selv om man tror alt er brent opp. Planen er nå å gå til en samling fjellbjørk ved Grisebotnvatnet, rett nedenfor Børevatnet – i håp om å finne trær til hengekøyene.I det vi finner en grei samling med trær, deiser samtlige i bakken. Lasse sier:– Finn pakka med grillpølser, nå!Tommy er allerede i matposen sin, og tre sekunder etter sitter brødrene og spiser kalde grillpølser. Alt smaker bedre i friluft – sies det. Oppsettet av leiren går på automatikk, og vi finner alle et så-som-så sted for køyene våre. Det tar omtrent to timer med avslapping i soveposene og kalori-inntak før folk begynner å være snakkesalige og sosiale igjen. Det regner og blåser fra vest, og jeg håper at presenningen holder vannet ute, mens jeg nyter å bare ligge helt stille i hengekøya. Av og til er det greit å slite seg ut, for å lære å sette pris på en så enkel ting som å slappe av og lese bok med hodelykt. Morgendagen er adskillig mye mer lystbetont, da vi friske og raske går ned fra fjellet mot bilen igjen. Veien ned går gjennom en eventyrlig, mosegrodd eikeskog, og skyene holder regnet for seg selv. Vi stopper for å se på et fossfall, og samtidig hører vi det majestetiske, mørke brølet fra en brunstig kronhjort – omtrent som en motorsag i det fjerne. Det minner meg på hjortetacoen som venter, og stegene blir om mulig enda lettere.Et punkt på stien går ut til en bratt fjellskrent uten noen mulige steg eller håndtak i berget. – Dette må være feil, sier jeg, helt til jeg får øye på en kjetting som henger fra en krok i fjellet.Vi ender med å rappellere ned og er glade for at vi ikke gjorde dette på den mørke, regnfulle natten i går. Heldigvis går resten av turen knirkefritt, og vi sitter snart trygt i bilen på vei til hytta. Som en perfekt avslutning på en strevsom og bløt tur, tilbringes siste kveld i en koselig hytte med fyr i peisen – og Siri disker opp med hjemmelaget hjortetaco – som lovet. Etterpåkloke kan vi erkjenne at planleggingen kunne blitt gjort bedre – men litt slit er jo halve moroa.<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Florø</h3>
<div class="factbox">
Florø ligger i Sunnfjord og er Norges vestligste by. Fjellområdene her byr på frodig skogsterreng og viddelandskap når du kommer høyere opp. Terrenget er variert, med bratte stigninger, bare fjellplatå, frodige dalfører og et mangfold av elver og bekker (som kan være utfordrende å forsere ved høy vannføring). Det er et antall merkede stier i området som kan hjelpe på framkommeligheten, men det må uansett vises varsomhet ved dårlige forhold. De etablerte stiene kan tidvis passere utsatte fjellskrenter som både kan være farlige ved regn og tåke, samt litt skumle for de med høydeskrekk. Går man utenom stiene er det også grei framkommelighet, men det anbefales å ta en ordentlig kartanalyse av høydekoter så man ikke plutselig vandrer rett i en fjellskrent.
LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/sju-fjellturer-i-joelster" target="_self" rel="">Sju fjellturer i Jølster</a> 
<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_400" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/floroe-kart/7191218-1-nor-NO/floroe-kart-crop400.jpg" width="400" height="352" style="border: 0px;" alt="Florø-kart" /> 
 
 
 </a>



</div>
VÅR TUR: Vi sov i hengekøyer med tarp på vår tur, som startet ved Haukåvatnet, mot Storevatnet og opp mot viddelandskapet ved Børevatnet. 
TIPS: Børabu er en ubetjent DNT-hytte som ligg ved Børavatn og som eies av DNT. Hytta ligg på 520 moh. og har seks liggeplasser. Fra Børabu er det en times gangtid opp på Haukåbøra (1065 moh.).
</div>
</div></factboxwrap>

Fire østlendinger og en gjenforening i Florø. Der har du oppskriften på en vakker, slitsom, bløt, og minneverdig tur. 

Hengekøyetur i Sunnfjord

Jeg har knapt nok sett en elg før, men der stod jeg, på en topp underveis på Romsdalsstien, og hadde blikkontakt med en elg. I et øyeblikk lurer vi begge på hvorfor vi møtes her oppe.Dagene har vært korte, nettene lange, og høstsola sterk. Jeg har opplevd flere utgaver av solnedgang, stjernehimmel og soloppgang gjennom de fem dagene jeg har vært på tur. Frem til nå var dette høsten med regn og mer regn. Det var vinter i fjellet, snøen hadde lagt seg. Kanskje var det derfor jeg kun møtte en elg og en oppsynsmann fra staten på Romsdalsstien.Nede i Åndalsnes, er cruiseturistene ekstatiske over høge Romsdalstopper badende i morgensol og inntar segwayen for en rundtur. Jeg kunne i alle fall konstatere at turistsesongen ikke var over, denne uken i slutten av september. Lettelsen blir stor over å se bussen som skal ta meg bort fra denne lett kaotiske situasjonen i Åndalsnes, til Åfarnes ferjekai, der den fem dager lange turen starter helt nede ved havnivå og strekker seg opp og ned høgder som når opp i 1370 moh. I det jeg tar de første taktfaste stegene i vått og skyggefullt landskap, svinner lyden av biltrafikk og overtas av fuglekvitter og sildrende bekker. Sollyset løfter seg gjennom furuskogens grønnkledde matter og åpenbarer eventyrskogens evinnelige karakter, tett etterfulgt av bjørkeskogen, med rustrøde blader satt i brann av solens lave stråler. Lufta er klar. Jeg føler meg klar. Det er 50 kilometer som skal forseres, alene. Jeg har bestemt meg for å spare telefonen for strøm, har slått den over i flymodus. I tilfelle den skal søke etter 4G her oppe, kan jeg se hvordan batterikapasiteten tappes: 96..95..94 prosent. Det er best å spare den i tilfelle jeg skulle trenge den. Jeg blir plutselig grepet av frihet og glede. Tanker som kanskje kan føles tunge, stilner. Jeg er fri. Det eneste jeg trenger å gjøre er å gå.Den første dagsetappen er på 13 kilometer, noe som tar rundt seks timer i relativt greit terreng og avsluttes på hytta Skorgedalsbu. Det er en stor hytte med strøm, varmepumpe og utsikt til Romsdalshorn og Trolltindene. Siden det er lørdag har jeg tatt med meg skikkelig mat, som jeg lager fra grunnen av. Her trenger man ikke engang å fyre opp et gassbluss.I morgentimene varmer sola landskapet og legger en dis over vatna. Jeg er i gang før rimen har forlatt gresset og sola så vidt kysser kanten på fjella. Hoftene er tunge, men letter raskt opp selv om sekken på 20 kg presser på. Lyngen rødmer i solas grep, på en måte som får fargen på T-ene til å blekne i forhold til de blodrøde konturene under beina mine. De dypt gule bladene på bjørka står i kontrast til den grå steinmassen av fjellgrunn bak. Dette synet får meg knapt nok til å merke at gjørma står langt opp på skoene og langs hele buksa, før senere. Det er en vakker morgen. Fjellsiden er dekket av et lett snødryss. Det er ikke et vindpust. Denne dagen ligger vannene stille og fjella speiler seg i vannet. Jeg har gått i 14 km fra Skorgedalsbu til Måsvassbu og er fortsatt ekstatisk.Fremme på Måsvassbu, er det et hint av liv, men de siste dagsturfolkene har forlatt hytta allerede denne søndagen. Igjen står en hel hytte til rådighet. Det er nærmest for et hotell å regne, med så mange rom. Det er bare å hente vann, strekke ut, bære inn ved og lage seg en kopp kaffe – i den rekkefølgen.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_1600" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/dsc00294/7185503-1-nor-NO/dsc00294-crop1600.jpg" width="1600" height="1067" style="border: 0px;" alt="DSC00294" /> 
 
 
 </a>



</div><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_1600" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/romsdalsstien-maasvassbu-remi-reksten/7185467-1-nor-NO/romsdalsstien-maasvassbu-remi-reksten-crop1600.jpg" width="1600" height="1067" style="border: 0px;" alt="MÅSVASSBU: Ankomst dag to. Foto: Remi Reksten" /> 
 
 
 </a>



</div>Ettersom sola sakte går ned, er det i gangen på Måsvassbu en trapp opp til andre etasje, som blir helt bekmørk. Det knaker titt og ofte i veggene. Eller det er mer som et drønn. Ett av disse drønnene får meg til å gå opp den knirkete trappa og der står en liten lykt og lyser. Jeg kan verken huske å ha sett den tidligere, eller at noe har lyst der. Men jeg innbiller meg at jeg ikke er så veldig mørkredd av meg, og slår meg nesten til ro rundt varmen fra peisen, med tanken om at den sikkert alltid har stått der på gulvet og har en innebygd lyssensor.Både på Sunnmøre og i Romsdalen har hyttene ofte sogebøker stående. Så jeg setter meg ned for å lese om Romsdalen i eldre tider og kommer over en beskrivelse av hvordan og hvem som hadde ansvaret for å drive hovedveiene før krigen. I Molde hadde hver gård ansvar for sin del av veien. De måtte tette hull, planere og holde veien snøfri om vinteren. Noe å tenke på for de som synes veien blir dårlig holdt i dag.Roen og søvnigheten kommer i takt med mørket. Jeg våkner til en ny solrik dag og gjør meg klar til det som sikkert er den tyngste etappen, fra Måsvassbu til Vasstindbu. I antall kilometer er den bare ti, men de to siste går i sneglefart på grunn av stigninga til 1200 moh. Underveis er det flotte synet Mørkvatnet, som på ingen måte er mørkt når sola står på og det tar en smaragdgrønn farge av de sjeldne. Jeg setter meg naturlig nok ned her, lar sekken få fri og legger meg ned i høstfargene. Med fjellet Klauva som stiger rett opp fra vatnet og inn i den blå himmelen, føles det som å sitte i en katedral. Jeg kjenner at søvnigheten treffer. En perfekt plass for en høneblund.Rett over skaret for Mørkvatnet stopper jeg for å lytte. Det er akkurat som å sette på støydempende hodetelefoner, eller som å bli døv, forestiller jeg meg. Ingen vind, lyden av ingenting. Den siste kneika opp til Vasstindbu blir som ventet tung, men å telle skrittene opp til ti hjelper på takten. Det samme gjør melkesjokoladen jeg kjøpte med fra selvbetjeningslageret på Måsvassbu. Det er snø på toppen, men bart i stien og varmt. Nesten så varmt at man skulle tro snøen forlot stedet raskt. Hytta er lita og sjarmerende. Den ligger på 1200 moh. Prosedyren er inne, finn vann, gjør peisen klar og sette seg ut i stolen for å sole seg. Hvor er folk, lurer jeg på, det her er jo faktisk helt perfekt.Noen som har sett et bilde jeg har tatt av soloppgangen fra Vasstindbu tidligere trodde ikke helt på fargene i bildet, men det er her oppe med utsikt helt til havet, solnedgangen, soloppgangen og stjernehimmelen er som klarest og finest. <blockquote>«Det skal du vite om turene i Romsdalen: Norge har kanskje topper som er minst dobbelt så høye som tindene her, men de står gjerne på skuldra til andre fjell, så stigninger må man regne med.»</blockquote><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_1600" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/dsc00386/7185471-1-nor-NO/dsc00386-crop1600.jpg" width="1600" height="1067" style="border: 0px;" alt="DSC00386" /> 
 
 
 </a>



</div>Neste dag begynner som den forrige, med solstråler inn døra mot den søtlige kanellukta som stiger opp fra havregrøten. Etappen i dag er tro mot Olav H. Hauges setning «Fjell lyt du yver skal du koma lenger». Ned fra 1200 moh. til 500 moh. og over Styggeværshaugen på 1370 moh. Beina vet heldigvis hva de skal gjøre nå, men øynene og tanken lurer litt på hvordan man skal komme seg opp den fjellsida som ligger foran meg. For det skal du vite om turene i Romsdalen; Norge har kanskje topper som er minst dobbelt så høye som tindene her, men de står gjerne på skuldra til andre fjell, så stigninger må man regne med.Stavene mine slår i tung ur. Et kaldt gufs slår opp fra Helvetesbotn, og gir meg en rar fornemmelse, det griper hjertet når jeg ser ned i vatnet. Jeg går fra stein til stein, tidvis i snø, og lurer på hva som venter meg over toppen. Et stup, en tynn egg eller mer ur? Jeg lister meg ikke akkurat, jeg hører min egen pust, sekken knirker, skoa slår i berget, men allikevel kommer jeg uanmeldt på en sovende elg på toppen av Styggeværshaugen. Han merker knapt min tilstedeværelse, men bykser raskt opp og blir i det som føles ut som en evighet stående å stirre på meg. Begge er sikkert like forbuaset over hva den andre gjør her oppe på denne tiden. Det høres et lite steinsprang fra Helvetestind som går rett ned i Helvetesbotn og elgen bestemmer seg for å komme seg vekk. Ned den veien jeg skal gå videre. Han er rask, hopper lett fra stein til stein i den grove ura. Sklir ned gjennom snøfelta. Jeg blir stående å se på noe som blir stadig mindre, før jeg forsøker meg på samme rute. Elgen valgte ikke å gå langs den godt oppmerkede stien, selv om T-ene vises godt. Litt lenger nede møter jeg en oppsynsmann fra staten. Jeg lurer på om han så elgen, men han konstaterte at han kun så de nye sporene i snøen. Jeg lurer på om det ofte går elg på topptur, men han smiler bare og sier at de også sikkert har fått med seg selfietrenden. Den siste natta tilbringer jeg på Svartvassbu, som ligger omkranset av høge tinder. En herlig distansert plass, ute av sivilisasjonen, hvor de første stjerneskuddene observeres. En lavmelt lyd skingrer også i fjella, av et dyr, muligens elgen.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/dsc01193/7185495-1-nor-NO/dsc01193-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="DSC01193" /> 
 
 
 </a>



</div><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/dsc01243/7185499-1-nor-NO/dsc01243-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="DSC01243" /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/randonee/hoeyt-i-romsdalen" target="_self" rel="">SKI – Høgruta i Romsdalen</a><a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>Romsdalstien </h4><ul>
<li>Romsdalstien er 50 kilometer lang, og starter ved Romsdalsfjorden i vest, gjennom frodige daler og over noen av de de mest majestetiske fjelltoppene i Norge. Fra Skorgedalsbu i skogsterreng til Vasstindbu på 1190 moh. Dagsetapper fra 3 til 6 timer gjør turen overkommelig for de fleste, men det er til dels krevende terreng, med stein og mange høydemeter. DNT anbefaler turen fra  juli til september.</li>
<li>
RUTA: Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu – Isfjorden</li>
<li>
NÅR: juli–september </li>
</ul>

Romsdalsstien er 50 kilometer lang. Remi Reksten hadde fem dager til rådighet. 

Romsdalsstien på fem dager

– Skal vi campe heilt utpå der, spør Ståle.– Ja, tenkte det, svarar eg.Eg anar skepsis når eg ser ansiktsuttrykket til Ståle, men latar som eg ikkje registrerer det og går bestemt vidare. For denne campplassen har eg drøymt om så lenge. Heilt sidan den sommaren det var rekordmykje snø i Jotunheimen, og campen til Vinjerock var usedvanleg gjørmete. Galdeberget var målet, men ein stad kring høgdekote 2000 moh måtte vi snu, då alt rundt oss blei kvitt. Nede på snøfri grunn blir det i staden lagt fram forslag om ein svipptur ut på Høystakkane.Høystakkane? spør eg.På nordsida av Bygdin, eit stykke under Galdeberget stikk det ut ein nabb. Du ser den frå Eidsbugarden. Den er ikkje spesielt høg, ganske klumpete. Ein utvekst som typisk blir oversett, som berre er på vegen til noko anna og meir spektakulært, for eksempel varme senger på Gjendebu eller Galdeberget sine 2075 meter. Tre personar har hashtagga Høystakkane på Instagram, og berre eitt av bileta er tatt frå sjølve toppen. Vi snakkar med andre ord ikkje om eit verdsomspennande fjellfie-fenomen. Vi snakkar om noko langt betre. Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/aktuelt/blogg/tips-til-hoesttur-med-barn" target="_self">Ti tips til høstturer med barn</a> Sjå for deg at du står på eit flatt platå 1350 meter over havet. Under beina kjenner du mjuk mose. Er den tørr? Du bøyer deg ned og dreg fingerspissane over. Ja visst. Så ser du mot vest. Der står Falketind, Hjelledalstinden og andre tindar og flottar seg. Under deg glitrar blåe Bygdin. Så tenkjer du; «ein dag skal eg vakne her». Deretter reiser du heim, fortel sambuaren om det heile, og i tre lange år drøymer du om denne staden.Kvifor så lenge, spør du kanskje. Fordi, ja, livet. Og det kan vere du tenkjer at Jotunheimen er så mykje meir enn ein høystakk. At du må både langt og høgt for å vere mektige Jotunheimen verdig. At du må klatre Storen og drikke superlokalt øl på Turtagrø Hotell, gå brekurs på Smørstabbreen med instruktør i solbleika Gore-Tex og brunfarge deretter. Men ein dag i midten av september, før haustferien har starta, set du deg i ein Toyota Auris hybrid med kjærast og hund. Du ser Jotunheimen spegle seg i det blikkstille Tyinvatnet før du parkerer på Fondsbu, og ikkje lenge etter står du med ei vaffel i handa kjøpt hos Solbjørg sjølv.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/jotunheimen/ukestur-i-jotunheimen" target="_self">Ukestur i Jotunheimen</a>Klokka nærmar seg sein ettermiddag, men det tar du med knusande ro, for du skal verken høgt eller langt. Og medan du traskar langs breidda av Bygdin, ser du Høystakkane der framme. Er det nokon andre der, nokon andre som har tenkt det same? Svaret får du ikkje før du har sveitta deg opp bakken, sjangla over den nervøse hengebrua, og gått den slake ryggen, som er drygare enn du kan hugse. Du strekk blikket fram og endå litt lenger fram, heilt til det stuper ned i vatnet langt der nede.Ingen.Du blir ståande og sjå. På verda som er der ute, og cyberspace og tidsklemma og karusellen, medan du er her, passe svolten, passe sliten og passe liten. Så tenkjer du, «i morgon skal eg vakne her». Denne teksten sto først på trykk på utemagasinet.no i 2018. <factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Bygdin</h3>
<div class="factbox">
<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_ordinary_400" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/08-40-48/6051457-1-nor-NO/08-40-48-crop400.jpg" width="400" height="379" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2018-06-12 kl. 08.37.04" /> 
 
 
 </a>



</div>
• <a href="https://www.utemagasinet.no/aktuelt/turtips/turguide-tyin-og-eidsbugarden" target="_self">Turguide til Tyin og Eidsbugarden</a>
• <a href="https://www.norsk-klatring.no/Impulser/Ute/Event/Vinjerocks-tindeklassikere" target="_self">Vinjerocks tindeklassikere</a>
</div>
</div></factboxwrap>

Du treng ikkje alltid gå så langt for å kjenne at du er på tur. Hva med å ta denne fjellturen i høst?

EIN HYLLEST TIL HØYSTAKKANE: Jotunheimen

Vi er spente på hvor sleipt og vått det kommer til å være. Sist vi var her hadde vi hatt tidenes tørreste norske sommer, ikke helt slik denne gangen. Det er gjørme noen steder, men ikke ille. – Vi fortsetter litt til da, slik at vi kommer opp av skogen, foreslår jeg. Storesøster klyver så lett som bare en elleve-åring uten ryggsekk kan. Men hun vil ikke gå glipp av pausene likevel. – Hvor lang har vi gått nå, da? – 200. Dere kan få dobbelt.(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-17-00/7107082-2-nor-NO/16-17-00-crop980.jpg" width="827" height="551" style="border: 0px;" alt="NY STJERNE: I Gloppen er det planer om å gjøre Eggenipa (1338 moh.) like kjent som Besseggen. Foto: Erlend Sande" /> 
 
 
 </a>



</div>Turpolitisk korrekt er det kanskje ikke, men til lange motbakker har vi sjokolade for hver hundrede høydemeter. Rullsjokolade, som klassikerne melkerull og krokanrull eller nykommeren Dajm er som skapt til formålet. Etter hvert kommer lillebror på åtte og brødreparet Snorre (10) og Hjalmar (7) etter for å innkassere velfortjent påfyll av sukker. Vi er to familier på vestlandsferie, og det er ikke vanskelig å velge turmål når tindevegleder, Trango-bestiger og lokalpatriot Sigurd Nordeide-Felde i en Facebook-post utpeker Eggenipa i Gloppen til «verdas finaste fjell». Riktig nok er det sammen med Alpamayo i Peru og Ama Dablam i Nepal, men de to andre er veldig langt unna, mens Eggenipa bare er en halvtimes biltur fra basen vår ved Jølstravatnet. Ja, hvis veien er kjørbar for biler da. Denne gangen blir det en langdryg tur gjennom Våtedalen, siden en flokk geiter har valgt å legge en rolig rusletur til E39. Kommer du andre veien, er Eggenipa et landemerke. Med form som en slank seilbåt satt på hodet, speiler den seg i Breimsvatnet. Fra Egge går bomveien som tar oss opp til parkeringsplassen rundt 500 meter overhavet.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/tag/turtips" target="_self">UTEs samleside med turtips</a>Siden vi var her året før, har det kommet et nytt skilt: «Hjelp oss å realisere vår månelanding!» Jøss. Det er planer om ny sti. Sherpatrapper og bærekraft. På eggenibba.no kan vi lese at det er merkbar slitasje på stien, eller råsa som det heter lokalt, med dagens årlige besøk 1500 besøkende på toppen. Og det er ingen ting mot det som framtida kan bringe. Over skogen bratner det til. For det meste kan du klyve lett, stein på stein, med et par ulike stivalg. Men så kommer det seksjoner regelrett klatring, der kjettinger er hengt ut for å holde seg fast i. For oss som har sansen for slikt, er dette skikkelig artig. Ikke vanskelig, men du må se hvor du plasserer hender og føtter. Luftig, men ikke slik at du frykter å falle utfor et stup. Samtidig går det an å miste motet her, midtveis på vei mot toppen av Eggenipa. Det vet vi. Vi husker et ungt par fra året før. De hadde travet så sikkert forbi oss nede i skogen. Men her snudde de. Kanskje tenkte de at dette bare var starten, at rundt neste hammer ventet den reneste frisoloeringen med kjettinger hengende i løse lufta.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/test-av-turskjorter" target="_self">Test av turskjorter</a><blockquote>«Jeg prøver å late som kjettingene ikke er der, klyve slik de gjorde før i tida. Barna synes det er artigst å henge i kjettingen og sparke seg opp med strake bein. Ingen av oss har lyst på en trapp som eliminerer disse utfordringene.»</blockquote>(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-18-002/7107086-1-nor-NO/16-18-00-crop980.jpg" width="980" height="1303" style="border: 0px;" alt="HVEM TRAMPER: Hjalmar (7) og Jørgen Aamot på vei over elva innerst i Øvredalen. Foto: Erlend Sande" /> 
 
 
 </a>



</div>Vi tenkte mer «hvor ille kan det være?» om en tur som anbefales uten forbehold i den eminente boka Opptur Sogn og Fjordane og hvor det arrangeres motbakkeløp på sensommeren hvert år. Eller som det heter på Visit Norway sine sider: «Turen opp er enklare enn ein skulle tru». Jeg prøver å late som kjettingene ikke er der, klyve slik de gjorde før i tida. Barna synes det er artigst å henge i kjettingen og sparke seg opp med strake bein. Ingen av oss har lyst på en trapp som eliminerer disse utfordringene. Så la oss håpe at det ikke er planen med sherpastien. Eggenipa har noen steder hvor du absolutt ikke bør miste balansen. Jeg vurderer å gi noen strenge beskjeder til de minste om hvor de ikke skal gå, men dropper det siden de trolig vil ta det som tips til hvor det kan være spennende å balansere.  Så flater det ut og det kan ikke være så langt igjen.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/turbukser" target="_self">Test av fjellbukser</a>(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-18-003/7107090-1-nor-NO/16-18-00-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="TAR TAK: Aurora (11) synes fjelltur er ekstra gøy når du kan entre deg opp langs kjettingen. " /> 
 
 
 </a>



</div><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-17-17/7107078-1-nor-NO/16-17-17-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="PAUSE: Snorre (10) tar en pust i bakken på vei opp på Eggenipa." /> 
 
 
 </a>



</div>– Er det langt igjen nå? – Ikke så veldig. – Er toppen der oppe? – Kanskje ikke akkurat der. Når vi endelig ser det som må være toppen, rager den over oss og er skuffende langt unna.  Men så viser det seg å være litt nærmere enn det ser ut. 10-åringen og 11-åringen får virkelig fart på seg, småbrødrene surrer litt bak, men snart er hele gjengen oppe på toppen. Rock Stars of Norway kaller turoperatøren Hvitserk de mest kjente fjelltoppene i Norge. I 2018 gikk 30.000 over Romsdalseggen, 50.000 over Besseggen og nesten 90.000 på Trolltunga.Les også: <a href="test%20av%20b%C3%A6remeis%20utemagasinet" target="_self">Test av bæremeis</a><blockquote>«Fra toppen ser du bakover mot Gloppen i nord og framover mot Jølstravatnet. Horisonten mot sørvest er hvit. Her har du utsikt til store deler av Jostedalsbreen på langs. Vi vil vise gjestene våre hele rundturen og fortsetter framover eggen.» </blockquote>(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-19-002/7107094-1-nor-NO/16-19-00-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="NY STJERNE: I Gloppen er det planer om å gjøre Eggenipa (1338 moh.) like kjent som Besseggen. Foto: Erlend Sande" /> 
 
 
 </a>



</div>I Gloppen håper de at Eggenipa skal bli deres stjerne. Eller som heter i brosjyren: «Vår drivkraft er at Eggenipa skal bli det mest kjente varemerket for Vestlandet.» Et delmål er 10.000 besøkende i året. Ifølge et regnestykke basert på tall fra Innovasjon Norge, skal det gi 12 millioner kroner i inntekt lokalt. Og hvorfor skulle ikke Eggenipa kunne ta steget fra lokal trimtopp til superstjerne? Fra toppen ser du bakover mot Gloppen i nord og framover mot Jølstravatnet. Horisonten mot sørvest er hvit. Her har du utsikt til store deler av Jostedalsbreen på langs. Vi vil vise gjestene våre hele rundturen og fortsetter framover eggen. Det er fritt og lettgått med mest ned og litt opp i starten. Så kommer en brattere nedstigning før en ny liten oppstigning. Det er nå det siger innover oss at dette er en lang tur, i alle fall for beina til sju-åtteåringer. Det er nok av steder å snuble, skli, surre ting til eller miste piffen. De som bare skal ha en rask trimtur på Eggenibba går gjerne ned igjen samme vei de går opp. Tanken slår oss at vi kunne vært nede om vi hadde valgt den løsningen. Men på den annen side: Da hadde vi ikke fått med oss Øvredalen.(Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-19-433/7107098-1-nor-NO/16-19-43-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="ØVREDALEN: Aurora (11) og Snorre (10) setter opp farten etter at vi har passert Gåsemyrstøyen, der husene ligger i ly av digre steiner." /> 
 
 
 </a>



</div>Her kan vi balansere på broene over bekkene som kommer ned fra Trollebottsvatnet og undre oss over Gåsemyrstøylen, der husene ligger klemt inntil en gigantisk stein. – Hva tror du kom først, steinen eller husene? er dagens kviss.Etter et nettsøk kan vi fortelle at det var stølsdrift fram til 1940-tallet og at de siste av de opprinnelige husene ramlet sammen i orkanen i 1992. De husene som står her nå, må barduneres fast til de store steinene. Det er blitt langt på dag, for ikke å si kveld. Rundturen tar sin tid, og når vi i tillegg startet seint og kjørte i kø bak geitene gjennom Våtedalen, ligger det i kortene at det er langt over middagstid.  Bare yngstemann på sju har all verdens tid og drar i gang en steinkastkonkurranse, lykkelig uvitende om arbeidet som nå er i gang for godkjenning og finansiering av Nibberåsa, den nye stien på Eggenipa. Det kan sikkert bli fantastisk. Eggenipa er allerede fantastisk.Tar du turen nå, er du garantert å oppleve Gloppens Ama Dablam før alt blir annerledes.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/turutstyr/hvilken-hengekoeye-boer-du-velge" target="_self">Hvilken hengekøye bør du velge?</a><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Eggenipa 1338 moh.</h3>
<div class="factbox">
<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_400" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-19-58/7107102-1-nor-NO/16-19-58-crop400.jpg" width="400" height="395" style="border: 0px;" alt="Store_Eggen_kart" /> 
 
 
 </a>



</div>
Eggenipa kalles Eggjenibba på kartet. Vi bruker den første varianten her, siden det er i ferd med å bli innarbeidet i markedsføringen. Turen starter fra Øvredalen, som du når med bomveg fra Egge, omtrent tre kilometer sør for Byrkjelo. Til toppen er det omtrent 800 høydemeter stigning fordelt på 2,5 kilometer. Tid opp er oppgitt til 2,5 timer, mens rundturen via Heggheimsvatnet anslås 5-6 timer. 
Eggenibberåsa AS er etablert av Breimsbygda idrettslag for å legge til rette for aktivitet og ruste opp stinettet rundt Eggenipa. Selskapet drives på dugnad uten mål om profitt. Planene er en investering på 10 millioner kroner med flere byggetrinn, som blant annet skal gjøre Eggenipa til et turmål som tåler mye trafikk gjennom hele sommeren. 
Gloppen kommune satser spesielt på vandring og stisykling. Nordfjord Stisenter på Vereide ved Sandane har bygget noe som ligner en miniutgave av Gullia i Trysil, og runden på 1,4 kilometer gruslagt sti med doseringer i nedoverbakkene er første del av en større satsing, som skal utvikles videre. Området har et rikt utvalg av naturlige stier, tilrettelagt av Nordfjord Grovsyklarlaug og proffene i Rekkje Stiutvikling. 
Klatrefeltet Sageflåten ved Sandane er utviklet av entusiastene ved Nordfjord Folkehøgskole og har et godt utvalg bolteruter fra grad fire og oppover. 
Trivselsskogen ved Sandane ble åpnet av statsminister Erna Solberg 17. juli. Det er et friluftsområde med en utsiktspunkter og andre steder å besøke, særlig med tanke på at barn og unge skal lære å bli glade i naturen.  
<a href="https://www.eggenipa.no" target="_self">eggenipa.no</a>
</div>
</div></factboxwrap>

Merk deg navnet Eggenipa, kanskje den neste superstjerna blant norske turmål.

Den neste, store eggen 

Men hva med å ta nesten hele Norefjell på langs?Her er turforslaget, med ulike varianter ut fra hvor lang tid tur har: Det har flere muligheter for å få til dette logistikkmessig. En selvprøvd versjon er å plassere sykler ved Haglebu. En annen versjon er å ha to biler, og parkere den ene ved Haglebu, ellers kan du satse på haik tilbake til startpunktet.Du kan også selvsagt gå frem og tilbake. Start ved Norefjell Ski og Spa. Herfra går turen raskt opp slalåmbakken til ca. 1300 moh. Herfra er det ca. 8 kilometer til den ubetjente DNT-hytta Høgevarde, med 52 sengeplasser. Neste dag går turen videre til Toveseter.Legg gjerne en liten avstikker opp-om Gråfjell, det høyeste fjellet på Norefjell på 1466 moh. Det er verdt turen, og er ikke store omveien!Toveseter er en koselig hytte med 20 sengeplasser. Fra Toveseter kan du gå videre 2-3 timer til Haglebu og avslutte turen der – cirka halvveis over Norefjell – ved å komme deg tilbake til startpunktet nevnt innledningsvis. Du kan også  fortsette videre til Dalabu, en ubetjent DNT-hytte med 8 sengeplasser, og returnere tilbake til Haglebu dagen etter. SPREKINGTIPS: Sett klar sykkel ved Haglebu, kjør til Norefjell Ski og Spa, og ta hele turen som en løpetur før du sykler tilbake til start.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/sju-fjellturer-i-joelster" target="_self">Syv anbefalte fjellturer i Jølster</a>

Kun to timer fra Oslo, finner du Norefjell. Den nye Høgevardehytta er verdt et besøk, og den kan du ankomme fra mange kanter av fjellet. Her deler vi noen alternativer.

Helgetur til Norefjell 

På Geitfjellet i Snillfjord kommune klargjøres det for oppføring av 43 vindturbiner. Store lastebiler og trailere strever seg opp og ned av fjellet med utstyr og brummende motorer. For å få anleggsmaskiner og turbiner opp hit trengs det nødvendigvis veier. Mange veier. Veinettet skjærer seg gjennom landskapet som har vært her i tusenvis av år. Når Fosen-utbyggingen er komplett, vil området ha Europas største vindkraftpark på land. Hva gjør det med naturen vår? Og forholdet vårt til den?Her på Geitfjellet er det halvannet år til turbinene skal begynne å produsere strøm. I Snillfjord kommune, som bare har en befolkning på 1000 personer, planlegges ytterligere en vindpark på Remmafjellet, med opptil 52 turbiner.For å utnytte vinden best mulig plasseres turbinene på hver sine topper i landskapet. Den vindturbinen som skal plasseres høyest skal stå på Langlidalsheian, 680 meter over havet. Selve turbinen kommer til å strekke seg ytterligere 156 meter over bakken. Det er 87 meter opp til generatoren og derfra går rotorbladene ytterligere 68 meter opp i været. Så skal du gå topptur i dette landskapet i årene som kommer, så får du følge av vindturbiner, enten du vil eller ikke. Foreløpig er det er ikke lov å bevege seg fritt i området, siden de er midt i anleggsperioden, men Stig Terje Strøm fra Statkraft tar godt i mot meg. Utstyrt med hjelm og vernesko kan vi begi oss ut i området. Landskapet er preget av hektisk byggeaktivitet. Vi kjører fra den ene kollen til den andre. Er ute av bilen innimellom. Tråkker på oppkjørte veier.<blockquote>«Utstyrt med hjelm og vernesko kan vi begi oss ut i området.»</blockquote><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/15-57-082/7106970-1-nor-NO/15-57-08-crop980.jpg" width="980" height="643" style="border: 0px;" alt="NYTT VEINETT: For hver eneste vindturbin bygges i snitt 800 meter vei. Stein sprenges ut av fjell i vindkraftområdene for å brukes som byggematerialer." /> 
 
 
 </a>



</div>– Det ser veldig stygt ut nå, men mye av vegetasjonen vil komme tilbake etter at anleggsvirksomheten er over, forklarer han og tilføyer: – Geitfjellet er en perle!Det åpne landskapet består i hovedsak av vegetasjon som vokser lavt. Lyng, kratt og moser av ulikt slag farger fjellområdet grønt nå på sommerstid. I tillegg er det også bjørk og furu her, der den finner nok ly til å trives. Toppen av Geitfjellet gjemmer seg i tåka denne dagen.Siden turbinene blir liggende et godt stykke fra hverandre, så blir det lange veistrekninger mellom dem. Mer enn 40 kilometer grusveier bygges, bare i denne vindparken. Store steinmasser hentes ut fra området. For veiene her oppe i fjellet må være solide. De skal tåle trafikken fra de store maskinene som ferdes her. Store sår blir tilbake i landskapet. Steinbruddene skal etter anleggsperioden fylles i med jord, slik at vegetasjonen har mulighet til å komme tilbake igjen. Inne i konsesjonsområdet ligger det også tre fiskevann: Storfjelltjørna, Tverrelvtjørna og Fiskløysvatnet. Både smålom og storlom har blitt observert hekkende ved alle tre vannene tidligere, men i år er det kun ett par hekkende lom på Geitfjellet. Tverrelvtjørna med lom-paret er omringet av anleggsveier. Heldigvis er det en viss avstand fra veiene og ned til vannet. For ikke å forstyrre lomen mer enn nødvendig i byggeperioden, er alt av sprengningsarbeid nære vannet forbudt nå i hekketida. Stig Terje Strøm følger med fuglene nesten daglig. Han tar fram kikkerten, og jeg får også øye på den ene lomen som leter etter fisk i vannet. Den andre ruger. Den lille svarte og hvite fuglen dupper i bølgene. Innimellom dykker den og blir borte i flere minutter.– Forhåpentligvis blir de to fuglene til fire nå snart, sier byggeleder Strøm entusiastisk. En naturopplevelse rikere, forlater jeg Geitfjellet. I hodet spinner tankene. De synlige inngrepene er utvilsom store. Men hva med det vi ikke ser? I kampen mellom klima og biologisk mangfold taper artsmangfoldet. På Miljødirektoratets kartside for Inngrepsfrie naturområder i Norge (INON) er Geitfjellet markert lysegrønn, det samme med Remmafjellet hvor vindkraftutbygging er planlagt. Markeringen betyr at området skal ligge en til tre kilometer fra tyngre tekniske inngrep, som vei eller vindturbiner. Så hvorfor bygges det her da?– Beslutninger om vindkraftutbygging er omfattet av energiloven og tas etter offentlige prosesser med bred deltakelse, er svaret jeg får fra Bjørn Bjørnstad, avdelingsdirektør i Tilsyn- og arealavdelingen i Miljødirektoratet, etterfulgt av masse byråkratsnakk.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/turbukser" target="_self">Test av fjellbukser</a><blockquote>«Det blåser friskt her oppe. Vindkastene er ettertraktet.» </blockquote><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/15-57-32/7106974-1-nor-NO/15-57-32-crop980.jpg" width="980" height="614" style="border: 0px;" alt="Enorme dimensjoner: Rotorbladene til flere vindturbiner ligger klare på Geitfjellet. De to lastebilene ved siden av blir små i forhold. Rotorbladene har en lengde på 136 meter, og skal monteres på en 87 meter høy turbinmast." /> 
 
 
 </a>



</div>INON betyr ikke at området er vernet, men inntil den pågående utbyggingen tok til, var området så og si uten spor av mennesker. Hvert år forsvinner rundt to hundre kvadratkilometer inngrepsfri natur her til lands. Den ville naturen blir i større og større grad temmet og preget av oss mennesker. Mens omtrent halvparten av landet vårt definert som villmarkspreget i år 1900 var tallet i 2013 nede på bare 11 prosent. Siden den gang har det fortsatt å gå nedover. Den siste kartleggingen for perioden 2008-2012 viste en reduksjon, av inngrepsfri og villmarkspreget natur på om lag 900 kvadratkilometer. Til høsten kommer nye data.  Fra Snillfjord kjører jeg videre til nabokommunen Hitra. Veien slynger seg langs sjøen og over heier og berg. Tunellene er mange, inkludert den undersjøiske Hitratunnelen. Så er jeg plutselig på øya som har i underkant av 5000 innbyggere og 1400 hytter. Det er i grunnen ikke bare en øy, men et øyrike. Hele 2500 øyer, holmer og skjær kan de skilte med.Allerede i 2004 fikk de vindturbiner på Hitra. Da ble vind-parken Hitra 1, med 24 vindturbiner åpnet. Levetiden på turbinene er bare 25 år, etter det må kjempemastene erstattes med nye. I år åpner Hitra 2 med ytterligere 26 turbiner. Vind-parken ligger en liten halvtime fra kommunesentret Fillan.Bak en sving, dukker den plutselig opp. Vindturbinen. Den første av dem jeg får øye på. Jeg skvetter til, for den er svær, og jeg har aldri vært nær en før. Den ruver over furuskogen. Litt lengre oppover i fjellet får turbinen selskap av flere. De gigantiske mastene kneiser over tretoppene. Lars Asle Monsen jobber som vedlikeholdsplanlegger i Statkraft, og han er den som følger meg rundt på Hitra vindpark. De nye turbinene på Eldsfjellet bygges delvis innimellom de gamle. Her er byggeaktiviteten i stor grad ferdig. Det gjenstår å montere en del av vindturbinene, men mange har også kommet seg på «beina». Det er et fascinerende landskap. Naturen er karrig. Selv om det høyeste punktet, Lauvdalsvarden, ikke er mer enn 313 meter over havet, er det knapt et tre å få øye på. Vinden røsker opp alt som ikke holder seg fast hard fast i bakken. Eller er tegnet og beregnet av ingeniører. Naturen disker opp med moser, lav, lyng og stein. En og annen forblåst einerbusk ser også ut til å klamre seg fast her. Midt i dette landskapet står alle de hvite mastene og snurrer rundt. Svusj, svusj, sier det når de enorme vingene snurrer rundt. Ingen øredøvende lyd, men et evig sus. Dag og natt. Sommer som vinter.Det blåser friskt her oppe. Vindkastene er ettertraktet. Hvem eier et vindkast? Hvem eier vinden som stryker deg på kinnet en mild sommerdag, eller pisker mot kroppen din når uværet kommer på besøk?I dag er det havskodda kombinert med rosser med regn som kjærtegner alle som beveger seg i Eldfjellet. Utenfor veiene som tvinger seg fram gjennom landskapet blinker det i vann. Det er mange av dem, i ulike former og størrelser. Små tjern, pytter og større vann. Det er alltid godt å hvile blikket på vann. Det gir ro. Jeg går ned mot et lite tjern. Å sette foten i myk mose er tilfredsstillende. Det lukter godt av natur. En vipe skriker opp. Kanskje har den reir her i strøket?  Monsen forteller at blant annet hjort, rype og hare holder til i området. Selv har trondhjemmeren blitt så sjarmert av Hitra at han har flyttet hit. Til vindparkland. – Her på Hitra er topografien såpass røff at vindturbinene på avstand bare sees nå og da, når de stikker opp mellom toppene. Jeg ser at de er mye mer framtredende i de flate landskapene på Frøya og Smøla, sier han.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/aktuelt/turtips/best-of-nordmarka" target="_self">Nordmarkas beste</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/15-57-55/7106978-1-nor-NO/15-57-55-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="Lite tjern: Det er flere vakre tjern og vann inne i konsesjonsområdet til Hitra 2 vindpark. Bak skimtes en rekke vindturbiner. Trøndelag er et av de fylkene som har mistet aller mest inngrepsfri natur de siste 20 årene." /> 
 
 
 </a>



</div>Selv ser han ikke på en vindpark i seg selv som et visuelt problem. – Jeg står såpass fritt til å velge turområder som både er utbygd og ikke, så for meg er ikke vindparken her på Hitra noe problem. Men jeg er tilhenger av at det er en sentral styring som vurderer områder, slik at vi får en best mulig konsentrert utbygging, og ikke noen møller på hver topp, sier han, og tilføyer: – Fordelen med veiene er jo at de gir enkel tilgang, blant annet for de som ikke er i stand til å gå lange turer i terrenget.Vi mennesker er forskjellige. Mens noen nærmest gleder seg over lyden av vindturbinene og tenker at det er lyden av ren energi i hver rotasjon, forstyrres andre av fremmedelementer i naturen. For noen bærer vindparkene med seg et enda større alvor: Vind-parken på Sørmarkfjellet i Osen og Flatanger, gjør at reindriftsnæringen har mistet en tredjedel av vinterbeiteområdet sitt. Eksistensen deres er med andre ord truet av vindparkene.Jeg går med lange skritt over mose og stein. Landskapet er trolsk i dag. Jeg vet at havet ligger bakenfor tåka, men skimter det ikke. Kanskje ønsker jeg meg for mye når jeg lengter etter følelsen av at disse fjellene er evige. At de er tro. Tro mot generasjoner som kommer og generasjoner som går. At fjellene ligger der, så å si uforandret. For når resten av samfunnet spinner såpass hurtig som det gjør, tror jeg at vi trenger noe som er uendret. Gjenkjennbart. Stødig. Urørt. Fosen er stort. De har fortsatt mange urørte områder. Men at den urørte naturen er under press bærer vindparkene klare vitnesbyrd om.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/hoeye-overnattinger2" target="_self">Høye overnattinger</a><a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>Europas største vindpark</h4><ul>
<li>Når Fosen-utbyggingen er komplett mot slutten av 2020 vil det være Europas største vindkraftanlegg på land.</li>
<li>Seks vindparker er bygd, eller under oppføring i regi av selskapet Fosen vind. Området strekker seg både nord og sør for Trondheimsfjorden. På nordsida av fjorden finner vi Roan vindpark som står ferdig, med 71 turbiner. Under bygging er Harbaksfjellet med 30 turbiner, Kvenndalsfjellet med 27 turbiner og Storheia med 80 turbiner som blir Norges største når den står ferdig mot slutten av året. Sør for fjorden finner vi vindparkene Geitfjellet og Hitra 2 som er under oppføring.</li>
<li>Til sammen skal disse seks vindparkene produsere 1057 MW energi, noe som gir nok strøm til 180.000 husstander.</li>
<li>Statkraft er største eier. De øvrige eierne i FosenVind er Trønderenergi og Nordic Wind Power.</li>
<li>I tillegg til prosjektene til Fosen Vind er det igangsatt eller planlagt vindkraftutbygging på Sørmarkfjellet i Osen og Flatanger, Frøya, Hundhammerfjellet i Vikna og Stokkfjellet i Selbu. Her er det vindkraftaktørene Trønderenergi og Stadt-werke München som er eiere.</li>
</ul>

Jeg går med lange skritt. Til det dirrer i musklene. Jeg leter etter det som for mange karakteriserer den norske fjellheimen: ro, vidsyn, lukta av natur. Finnes dette også blant vindturbinene på Fosen?


På tur i vindmølleland

Om det frister å våkne opp høyt oppe på fjellet, eller til og med på en fjelltopp, bør du sjekke ut noen av disse fjellhyttene.GAUSTATOPPEN: På toppen av det populære fjellet i Telemark kan du også leie en seng for en natt!  HØGEVARDE: På Norefjell – bare et par timer fra hovedstaden – kan du overnatte i en splitter ny hytte på 1400 moh., som åpnet rett før påske i år.  FLATBREHYTTA: Plassert 1000 moh. ligger denne hytta ved brekanten, og med utsikt over Sognefjorden.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/helgetur-til-norefjell" target="_self">Helgetur til Norefjell</a>  TÅKEHEIMEM: Tåkeheimen ligger ved foten av Helgelandsbukken på vestsida av Svartisen. Hytta er Nord-Norges nest høyest beliggende turistforeningshytte (1073 moh.), også kalt «Institutt for uhensiktsmessig vær» etter at Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) i sin tid drev bremålinger der.  TROLLFJORDHYTTA: I Vesterålen må du bruke båtskyss for å komme deg til denne perlen. Her får du badstue, utsikt og vakker natur.  SIGRIDSBU: Sigridsbu ligger høyt og fritt sør for Bletoppen helt sør på Blefjell. Sigrdisbu er det perfekte utgangspunkt for turer videre nordover Blefjell.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_1280" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-08-092/7113839-1-nor-NO/09-08-09-crop1280.jpg" width="1280" height="801" style="border: 0px;" alt="Sigridsbu er det perfekte utgangspunktet for turer nordover Blefjell. Foto: Line Hårklau" /> 
 
 
 </a>



</div>  FONNABU: Fonnabu Bresenter ligger ved brekanten ved Folgefonna i Hardanger, og er ett av de beste bre- og brekurssentrene i landet. Det består av to hytter og uthus.  KIELLANDBU: Kiellandbu ligger flott til på Løkjedalsnuten med imponerende utsikt mot Botnen, Fyksesund og mot Folgefonna på andre siden av Hardangerfjorden.  SKÅLABU: Skålabu ble ferdigstilt i oktober 2016, og erstattet populære Skålatårnet som hovedhytte på Skåla på 1800-meters høyde i Loen i Nordfjord. Den nye hytta har en arkitektur som er tilpasset de spesielle stedet den ligger på, og er i seg selv en severdighet på Skåla.FANNARÅKHYTTA: Fannaråkhytta er Norges høyest beliggende turisthytte, 2068 moh. Hit kommer du fra Skogadalsbøen, Sognefjellshytta, Krossbu eller Turtagrø.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/jotunheimen/turtips-i-jotunheimen" target="_self">Turtips i Jotunheimen</a>   TYSSENAUSTET: Tyssenaustet er et ombygd naust på nordvestsida av Tyssevatnet ovenfor Bjørke i Hjørundfjorden. Innendørs er hytta en av de mest særprega i fjellet, for ombygginga fra naust til hytte er kreativt, men godt utført.  VASSTINDBU: Hytta ligger på fjellryggen mellom Horndalen og Kjøvdalen med majestetisk utsikt til alle kanter. Anlegget består av to hytter og er Molde og Romsdals Turistforenings høyest beliggende, på 1190 moh.  GRÅFJELLHYTTA: Gråfjellhytta ligger spektakulært til på vestsida av Okstindbreen 1008 moh. Her har du utsikt i alle himmelretninger og bare halvannen kilometer opp til brekanten på Vestisen. RABOTHYTTA: Rabothytta er en del av hytte- og løypenettet rundt Okstindan på Helgeland. Hytta ligger 1200 moh., helt inntil Okstindbreen. Arkitekturen er særegen, og hytta er tegnet av de verdenskjente arkitektene Jarmund / Vigsnæs.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/aktuelt/norges-raaeste-hytte-er-aapnet" target="_blank">Norges råeste hytte</a>MUNKEBU: På Moskesnesøya ytterst i Lofoten finner du Lofoten Turlags hytte Munkebu. En sjarmerende hytte med flotte dagsturmuligheter.  BLÅVATNHYTTA: Blåvatnhytta ligger i et vilt og storslått fjellområde mellom Tjeldsundbrua og Øse. Med sine 570 moh. er den Harstad Turlags høyest beliggende hytte. <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/22-41-00/5470990-1-nor-NO/22-41-00-crop980.jpg" width="1496" height="892" style="border: 0px;" alt="NORDLYSJAKT: Rabothytta ved Okstindan i Nordland er en ny og moderne hytte. Foto: Steffan Sund / DNT" /> 
 
 
 </a>



</div><a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>DNT-Hytter 
</h4>Ønsker du alt servert eller en enkel hyttetur hvor du tar med maten selv? DNT har tre ulike hyttetyper:<ul>
<li>
Ubetjent hytte: Dette er små hytter (5–25 sengeplasser) samt ofte sikringsbu med ekstraplasser. Hyttene er utstyrt med senger og dyner (på enkelte kun tepper), kokemuligheter med kjeler, dekketøy og ved. Hyttene er åpne eller låst med DNTs standardnøkkel.</li>
<li>
Selvbetjent hytte: Som ubetjent hytte, men med et matvarelager med middagsretter, pålegg, knekkebrød og lignende, som kan kjøpes på hytta. Hyttene er åpne eller låst med DNTs standardnøkkel, og kan ha hyttevakt i sesongene.</li>
<li>
Betjent hytte: Disse drives av et vertskap. Servering av måltider (ofte trerettersmiddag samt vin/øl-rettigheter) og overnatting på to- til firemannsrom eller sovesal. De fleste hyttene har enkel, god standard med strøm, dusj og tørkerom for turtøy. Flere av de betjente hyttene har et ubetjent eller selvbetjent tilbud utenfor sesong. </li>
</ul>I tillegg finnes en rekke nødbuer. Dette er ulåst buer/små hytter uten madrasser og dyner for overnatting. Som regel er det ved til oppvarming og propan til koking. Ofte er det òg sengebrisker på nødbuene slik at man kan overnatte dersom man har med sovepose og liggeunderlag. Alle kan bruke DNTs hytter. Ingen avvises selv om hytta er full. På hytter uten vertskap må minst én i følget være medlem for å få leid den spesielle DNT-nøkkelen.<a href="http://dnt.no" target="_blank">Les mer på dnt.no</a>

Plasseringen av disse hyttene tilrettelegger for at du som overnattingsgjest kan oppleve utsikten over fjellheimen i både soloppgang og solnedgang.

Overnatting på høytliggende hytter 

16 DNT-hytter med utsikt

Uansett når på året du kommer, er det noe spesielt å ankomme Turtagrø. Fra hotelltrappa har du utsyn til de legendariske Skagastølstindane, Austabotntind og Ringstind. hvor det arrangeres føringsturer til godt utover høsten. Denne sommeren kan hotellet melde om den beste sommersesongen noensinne, og med en økning på 12 prosent sammenlignet med juli i fjor. Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/hoeye-overnattinger2" target="_self">Soloppgang fra Sunnmøres fjelltopper</a>– De fleste er mest interessert i fjelltoppene i Hurrungane, og vi merker økt interesse mot Fanaråken nå etter at NRK Sommeråpent var her, forteller Ingunn Weka.   De fleste gjestene i høgsesongen er drop-in-gjester, noe som betyr at de har måttet si nei i sommer. Hotellet har 114 sengeplasser, og også mulighet for telt med tilgang til dusj- og sanitærfasiliteter i sveitservillaen. – Det lønner seg alltid å være tidlig ute hvis man vil ha overnatting. Vil man ha fjellet for seg selv, så bør man ta fri fra jobben og komme midt i uka, for da er det stille her, sier Weka.Selv om vi befinner oss i høyalpint område, kan hun fortelle at det har vært få ulykker i Hurrungane i sommer.  – Det har vært noen redningsaksjoner, men ikke alvorlige ulykker. Noen har gått seg fast, og har måttet bli hentet ut. Det har også vært et par ankelvrikkinger, men ikke noe alvorlig. Er det tykk skodde og vekslende vær, må man endre turplanene deretter, og da, sier Weka. Hotellet holder åpent til midten av september.  Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/aktuelt/tonje-blomseth" target="_blank">Tonje Blomseth levde pelsjegerdrømmen</a> LETT FOTTURVARDANOSI (1411 moh.)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/21-25-51/6134964-1-nor-NO/21-25-51-crop1600.jpg" width="2064" height="1150" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2018-08-27 kl. 21.24.45" /> 
 
 
 </a>



</div>Turen omtales også som Panoramaturen, med historier tilbake til 1800-tallet, da det helst var kvinner i lange skjørt og med parasoll som gikk hit. Det er ikke mange høydemetrene opp fra Turtagrø (884 moh.), og i klarvær vil du kunne se utover mektige tinderekker og flere små fjellvann. TURBESKRIVELSE: Turen går langs T-merket sti til Nørstedalseter/Stølsdalen. Følg stien opp på massedeponiet (tippen) og videre opp i Gjesingedalen. Der krysses elven. Normalt går dette fint, men kan være vanskelig i perioder med mye snøsmelting eller nedbør. Fortsett langs stien ca 500 meter. Ta så til venstre (vest) og følg de røde sirklene til høyeste punkt på Vardanosi (1411 moh). Retur kan gå samme vei eller en rundløype lavere i terrenget tilbake til punktet der elven krysses. Derfra samme vei tilbake til Turtagrø. Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/turbukser" target="_self">UTEs store test av fjellbukser</a>LETT FOTTUR  FANARÅKEN (2068 moh.)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/21-26-00/6134985-1-nor-NO/21-26-00-crop1600.jpg" width="1742" height="1166" style="border: 0px;" alt="Fanaråken. Foto: Bård Basberg" /> 
 
 
 </a>



</div>Fra Turtagrø til Fanaråken kan du løpe opp på en time, eller du kan velge å bruke hele dagen. Fram til 9. september er Fanaråkhytta på toppen betjent, og du kan ta en overnatting her. kan du også ta en overnatting, på Turistforeningens høyestliggende hytte. Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/tag/turtips" target="_blank">UTEs tips og råd til friluftslivet</a>TURBESKRIVELSE: Følg T-merket sti fra Turtagrø og inn på grusvei i Helgedalen. Innerst i Helgedalen tar du av fra grusveien ett par svinger etter at den begynner å stige og følger stien til Ekrehytta. Videre til toppen langs sti som er godt merket. Stigningen er bratt i enkelte partier, men stien er godt vedlikeholdt. Vegetasjonen her er sårbar, så hold deg på stien. Motbakkeløpet Fanaråken Opp følger denne løypen hvert år i begynnelsen av august. Turen passer for familier med motiverte barn ned til 7-8 år. Tidsbruk er estimert til 5-8 timer. En fin rundtur går via Keiserpasset på returen.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/uteskole/slik-tenner-du-baal" target="_blank">Slik tenner du bål</a>MIDDELS FOTTURSTORE SOLEIBOTNTIND (2083 moh.)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/21-27-002/6134989-1-nor-NO/21-27-00-crop1600.jpg" width="2050" height="1148" style="border: 0px;" alt="Store Soleibotntind. Foto: Ingunn Weka" /> 
 
 
 </a>



</div>En klassisk perle uten behov for klatring, som passer for de fleste i normalt god form.. Stigningen er ikke så luftig, og du kommer tett på alle tindene rundt. Det er mulig å gå hele Soleibotntraversen, men det forutsetter tau og evne til å bruke det. TURBESKRIVELSE: Fra Turtagrø kjører du omtrent 8 kilometer over Berdalsbannet i retning Tindevegen, og parkerer på tillaget plass der veien krysser Tverrelvi, ca. 1240 moh. Følg stien på høyre siden av elven i gradvis stigende terreng sørøstover med elven og alle de små vannene på venstre side. Fortsett i en naturlig bue mot den virkelige ryggen, Bukkanosi. På ryggen passerer du en varde på 1674 meter, før bratt stigning på synlig tråkk (sti). Godt egnet som jubileumstur, ettersom det første gang ble besteget 14. august 1888, av Kristofer Furaas, Margaret Sophia Green og Torgeir Sulheim. Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/sju-fjellturer-i-joelster" target="_self">Syv flott fjellturer i Jølster</a>KREVENDE FOTTURSTORE AUSTABOTNTIND (2204 moh.)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/21-27-00/6134993-1-nor-NO/21-27-00-crop1600.jpg" width="1750" height="1164" style="border: 0px;" alt="Store Austabotntind. Foto: Gunhild Aaslie Soldal " /> 
 
 
 </a>



</div>Fjellet kan se utilgjengelig ut på avstand, som en av de mest markerte toppene i Hurrungane. Turen er ikke rangert som teknisk krevende, men den er luftig og det vil kunne være nødvendig å bruke tau i den siste delen mot toppen. Det arrangeres også føringsturer hit. TURBESKRIVELSE: Fra Turtagrø kjører du omtrent 8 kilometer over Berdalsbannet i retning Tindevegen, og parkerer på tillaget plass der veien krysser Tverrelvi, ca 1240 moh. Hold litt sør for høyde 1483 moh. Du passerer noen små tjern, og derfra rett mot ryggen som ender på Vesttoppen. Den har noen varder på ryggen, men er ikke tydelig merket. Det er etter hvert tydelige spor etter stegjern som viser hvor folk har gått før. Varighet: 8-10 timer t/r.<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Turtagrø</h3>
<div class="factbox">
REISEN DIT: 
Bil fra Oslo over Hemsedal: 330 km, 5 timer Bil fra Oslo over Sognefjellet: 421 km, 6 timer
Bil fra Bergen: 291 km, 4 timer
BUSS
Sogndal – Turtagrø, 2 busser daglig Otta – Lom – Turtagrø. 2 busser daglig. Øvre Årdal – Turtagrø. 1 buss daglig. Nor-Way Bussekspress kjører til Lom, Sogndal og Øvre Årdal fra de fleste steder i Sør-Norge.  
</div>
</div></factboxwrap>

Har du brukt sommeren ved sjøen, kan høsten være fin å tilbringe i fjellet. Turtagrø er et yndet utgangspunkt for flotte fjellturer, og ikke alle krever tau. 

FIRE TURMÅL FRA TURTAGRØ   

<a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>MIDDAGSFJELLET (1173 MOH.)</h4><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-50-04/6725967-1-nor-NO/10-50-04-crop660.jpg" width="660" height="990" style="border: 0px;" alt="middagsfjellet kveldssol" /> 
 
 
 </a>



</div>Ved gardane øvst i Gjesdalen på sørsida av Jølstravatnet går det bomveg til Trinta, parkeringsplass ved enden av vegen. Her står det skilt merka Middagsfjellet. Følg stien som går skrått mot nord opp lia, og deretter langs fjellryggen austover til toppen.Start: Parkeringsplass på Trinta i Gjesdalen Tid: 3-4 timar t/r Middels<a name="eztoc_2_1_1_1" id="eztoc_2_1_1_1"></a><h4>BJØRNDALEN RUNDT </h4>(Sanddalen – Bjørndalsstøylen – Flateeggane – Styggevassegga – Isvassnipa (1436 moh) – Brandsegga – Høgenuken – Sandalen)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-52-532/6725971-1-nor-NO/10-52-53-crop660.jpg" width="660" height="440" style="border: 0px;" alt="brandsbotnen-brandsegga-foto line hårklau" /> 
 
 
 </a>



</div>Parker bilen ved grustak i Indre Sandal, om lag 1 km vest for Astruptunet på sørsida av Jølstravatnet. Gå vegen opp til kraftstasjonen, fortset på merka sti gjennom skogen og vidare skogsvegen opp til demninga. Herifrå går det merka sti til Bjørndalsstøylen. Forset deretter litt forbi støylen og opp til Flateeggane og følg ryggen rundt til du kjem til Høgenuken. Her vender du ned igjen i Bjørndalen og vidare til grustaket i Sanddalen.Start: Grustak Indre Sandal Tid: 6-7 timar KrevjandeLes også: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/test-av-liggeunderlag" target="_self">Test av oppblåsbare liggeunderlag</a><a name="eztoc_3_1_1_1" id="eztoc_3_1_1_1"></a><h4>ORKJA (948 MOH.)</h4><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-54-21/6725975-1-nor-NO/10-54-21-crop660.jpg" width="660" height="440" style="border: 0px;" alt="orkja3" /> 
 
 
 </a>



</div>Turen startar på skogsveg i Dvergdalsdalen på sørsida av Jølstravatnet, og går vidare på sti gjennom skogen og deretter opp vestsida av fjellet. Topplatået er dekka av mose og nokre små vatn, svært idyllisk ein fin sommardag! Sjølve toppunktet er på austsida av fjellet.Start: Skogsveg i Dvergsdalsdalen Tid: 3-4 timar t/r Middels<a name="eztoc_4_1_1_1" id="eztoc_4_1_1_1"></a><h4>BOLSETNIPA (1214 MOH.) </h4><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-55-392/6725979-1-nor-NO/10-55-39-crop660.jpg" width="660" height="440" style="border: 0px;" alt="bolsetnipa-jølster_foto line hårklau" /> 
 
 
 </a>



</div>Følg bomveg frå Skei og opp i Fossheimsdalen. Ved demninga kan du parkere om du køyrer bil. Her går det godt merka sti til toppen.Start: Demning i Fossheimsdalen Tid: 3-4 timar t/r MiddelsLes også: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/test-av-5-baeremeiser" target="_self">UTEs test av bæremeiser</a><a name="eztoc_5_1_1_1" id="eztoc_5_1_1_1"></a><h4>BJØRSETFJELLET (1003 MOH.)</h4><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-57-31/6726007-1-nor-NO/10-57-31-crop660.jpg" width="660" height="440" style="border: 0px;" alt="bjørsetstøylen-foto_line hårklau" /> 
 
 
 </a>



</div>Turen startar på toppen av hyttefeltet i Hegrenesåsen på Ålhus. Herifrå følgjer du merka sti til Bjørsetstøylen og vidare til toppen av fjellet. Terrenget er tidvis bratt før du kjem over skoggrensa, men utsikta til Jølstravatnet desto meir spektakulær. Du kan også gå til Bjørsetfjellet frå Årdal, på austsida av fjellet.Start: Toppen av Hegrenesåsen på Ålhus Tid: 3-4 timar t/r Middels<a name="eztoc_6_1_1_1" id="eztoc_6_1_1_1"></a><h4>TINDEFJELLET (1083 MOH.)</h4><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-59-012/6726011-1-nor-NO/10-59-01-crop660.jpg" width="660" height="440" style="border: 0px;" alt="tindefjellet_foto line hårklau" /> 
 
 
 </a>



</div>Det går to hovudstiar opp til Tindefjellet, ein frå Årset på Vassenden og ein frå Berg i Svidalen på nordsida av Jølstravatnet. Begge er i god stand og leier deg trygt til toppen.Start: Årset på Vassenden/ Svidalen Tid: 3-4 timar t/r MiddelsLes også: <a href="https://www.utemagasinet.no/turtips/mjoelkevegen-paa-jotunheimvegen" target="_self">Lett turtips: Mjølkevegen på Jotunheimvegen</a><a name="eztoc_7_1_1_1" id="eztoc_7_1_1_1"></a><h4>LUNDESKARET</h4><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-00-342/6726015-1-nor-NO/11-00-34-crop660.jpg" width="660" height="990" style="border: 0px;" alt="lundeskaret_jølster_sunnfjord_foto line hårklau" /> 
 
 
 </a>



</div>Turen opp Lundeskaret seiast å vere Noregs brattaste DNT-sti. Den startar ved opninga til Fjærlandstunnelen og slynger seg vidare opp skaret. Sherpaer frå Nepal har sikra stien med trappetrinn og vaier på dei mest utsette partia.Start: Opning Fjærlandstunnelen Tid: 2-3 timar t/r KrevjandeUTE-TV: <a href="https://www.utemagasinet.no/ute-tv/sensommer-i-joelster" target="_self">Sensommer i Jølster</a>

Har du ikkje bestemt deg heilt for helgas fjelltur? Dra til Jølster! Her får du tips til nokre av dei vakraste turane.

Sju fjellturer i Jølster

<a name="eztoc_1_1_1" id="eztoc_1_1_1"></a><h3>DE SYV SØSTRE   </h3>Denne fjellrekka er den store klassikeren på Helgelandskysten, og det med rette! De syv toppene ligger sør for Sandnessjøen, og skuer freidig innover mot indre Helgeland. På godværsdager er det lite som slår en fjelltur her, med havet på den ene siden, og fastlandet på den andre. Er du sprek kan du gå hele fjellrekka i ett, men da må du være i god form, og sette av mellom 15 og 20 timer. Er det første gangen, kan det være best å starte turen fra sør – da er den enklest å gå fordi det er i sør turen er tøffest. Starter du i nord blir det gjerne tungt på slutten, nettopp når du trenger kreftene. Blir denne turen i overkant så er det også merket sti opp til hver enkelt av toppene, og også i mellom toppene. Breitinden og Kvasstinden ligger sør i rekka, og om du vil ferdes lenger mot nord er det Botnfoten, Grytkrona, Tvillingan og Skjerdingan som kan forseres. <ul>
<li>
Turlengde: 26,1 kilometer</li>
<li>
Tid: 15-20 timer (eller to dager)</li>
</ul>UTE-TV:<a href="https://www.utemagasinet.no/ute-tv/padleperler" target="_self"> Den flotteste padlingen – Helgeland</a><a name="eztoc_2_1_1" id="eztoc_2_1_1"></a><h3>BJØRNTINDEN</h3>Rødøy kommune byr på både fantastisk havpadling og innbydende fjell. Her flankerer ofte fjelltoppene Svartisen, og garanterer spektakulær utsikt, ikke bare mot skjærgården, men også mot is og snø på Norges nest største isbre. Bjørntinden er en klassiker lokalt, selv om man heller ikke skal kimse av Blokktinden som ruver på motsatt side av Tjongsfjorden. Med sine 887 meter har Bjørnetinden en oppmerket sti til toppen, og det er vanlig å bruke minst tre timer opp. Belønningen er en spektakulær utsikt i alle retninger, og det er ingen overdrivelse å si at dette er en av de minst kjente toppene i Nordland, men med en av de aller beste utsiktene! Fotturen starter ved riksvei 17, ved Steinsprekka, like nord for Tjong-krysset. Om man er paraglider-pilot er det også fint å bære vingen opp til ryggen nedenfor selve toppen, og fly ned til Tjong. Om man vil ha en kortere fottur, men med en fantastisk utsikt mot Holandsfjorden og Svartisen, kan man følge merket sti opp til Austerskardet i stedet. Det er bratt opp, men bare 2,6 kilometer til topps og belønningen i form av utsikten er storslagen.<ul>
<li>
Turlengde: 2,6 kilometer</li>
<li>
Høydemeter: 887</li>
</ul>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/veien-til-roedoeyloeva" target="_self">Veien til Rødøyløva</a><a name="eztoc_3_1_1" id="eztoc_3_1_1"></a><h3>HATTEN </h3>Aarpije, enken eller enkemannen, heter Hatten (850 moh.) på samisk. Ordet er treffende der fjellet ruver i sine omgivelser. En godt opparbeidet sti leder opp de 1120 meterne til topps, hvor en storslagen utsikt mot Røssvatnet og Okstindan venter deg. Turen er på ca. ni kilometer tur-retur og har et lite bratt parti helt på toppen. Ellers er stien lettgått, og vandrer gjennom skoger, over myrer og i vakker høyfjellsnatur. Det har blitt mer og mer populært å ta med enduro-sykkelen opp det rustrøde fjellet, og dette er en utrolig flott sykkeltur for de mer øvete på sykkelsetet. For å komme til Hatten må du kjøre fra Hattfjelldal mot Sverige, og ta av til høyre mot Elsvatnet. Etter en drøy mil finner du en opparbeidet parkeringsplass og informasjonsskilt som markerer starten på turen.  <ul>
<li>
Turlengde: Ca. 9 kilometer</li>
<li>
Høydemeter: 750</li>
<li>
Tid: Ca. 2,5 timer</li>
</ul>I Mosjøen finnes Nord-Norges første Via Ferrata. Den krever at du er i normalt god form og tåler en luftig opplevelse.<a href="https://www.utemagasinet.no/via-ferrata/via-ferrata-ruter-i-norge" target="_self"> </a><a href="https://www.utemagasinet.no/via-ferrata/via-ferrata-ruter-i-norge" target="_self" rel="">Les mer om Via Ferrata-ruter i Norge her</a><a href="https://www.utemagasinet.no/via-ferrata/via-ferrata-ruter-i-norge" target="_self">. </a>Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/veien-til-roedoeyloeva" target="_self">Veien til Rødøyløva</a>

Helgelandsnaturen har noe for de fleste fjellturentusiaster. Her finner du alt fra ruvende innlandfjell til luftige tinder i havgapet.

Fjellturtips til Helgeland

I det skodda brått og uventa slepp taket, står ein der utan ein plan. Men nokre gonger kan det vere den beste planen.Eg og søster mi er på sommarferie heime på Sæbø. Skodda heng tungt nedover fjellsidene og syg livskrafta ut av heile bygder, det er heilt umogeleg å planlegge noko som helst. Skodda er i ferd med å lette, men desperant-kjensla sit framleis i kroppen og gjer alle val vanskelege. Etter å ha vandra kvilelaust rundt på tunet ei stund, avgjer ein telefon til søskenbarn Målfrid saka. Vi pakkar telt, strikkajakkene frå mor og det vi finn av mat i kjøleskåpet heime, og etter eit stopp på bakeriet på Sæbø og ein liten ferjetur kan eventyret byrje.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/test-av-3-sesongs-soveposer-med-dun" target="_self">Test av tresesongs soveposer i dun</a> Urkedalen har alt. Frodig fjellbjørkeskog, elvar og vatn i alle storleikar og fasongar, ein løyndomsfull bre, og absolutt alle variantar av spisse fjell. Midt i dalen ligg Langsætra på ein grøn sætrevoll omgjeven av store fjell. Men vi skal lenger. Vi passerer månelandskapet i Sykkylvsdalen, og snart er vi oppe på den hemmelege teltplassen på elvesletta. Den ser framleis ut til å vere hemmeleg. Vi har ikkje nokon konkret plan anna enn å vere her oppe. Men vi forstår at vi ikkje kan sove bort sumarnatta, ho er for ljos til det, og rett over oss ligg Gullmorhornet. Det ser kanskje lite ut blant kjempane rundt. Men prøv å stå oppe på egga der idet sommarnatta snur og fullmånen står opp over Brekketindmassivet og Gullmorbreen. For noko vakrare finst ikkje. <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_1280" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-04-473/7094646-1-nor-NO/13-04-47-crop1280.jpg" width="1280" height="853" style="border: 0px;" alt="geithornet rundt11_ståle johan aklestad" /> 
 
 
 </a>



</div>Neste dag må Målfrid reise, men eg og søster mi skal ikkje rekke noko, og ein ny plan byrjar ta form. Vi set kursen lenger innover dalen, mot Gullmorbreen. Den ser snill ut, og vi listar oss over til Geitskardet. Det er nesten så eg høyrer kjenningsmelodien til NRK-programmet Bergtatt i bakgrunnen idet Slogen brått reiser seg rett imot oss, og egga vidare mot Geithornet står som ei pyramide i motlyset. Det er nemleg dette som er planen. Geithornet rundt. Vi kliv oppover idet utsikta til Gullmorbreen under oss vert stadig meir luftig. Og i eit par flytt før toppen av egga har vi absolutt ingenting mellom oss og breen langt der nede. «Har du sett den Gjendin-eggen noen gang? Den er halve milen lang, hvass bortfter, som en ljå».Skildringa av Besseggen i Peer Gynt har gått inn i litteraturhistoria, sjølv om ljåen til Henrik Ibsen må seiast å vere heller dårleg brynt. Geithornet, derimot, står til skildringa. Rett før toppen er egga verkeleg kvass som ein ljå. Men før den tid er det tre store tårn som må passerast. Det har skya til i vest. Regnet er på veg. Vi klatrar over dei to første tårna, men ved det siste tårnet høyrer vi tydeleg den store Bøygen som seier «Gå utanom!» og vi kranglar ikkje med han i dag. Så er vi framme ved det siste smale partiet. Her er det ikkje «lukt i vannene på begge sider», for framleis å halde oss tett opptil grunnteksten, men det er like fullt lukt i eitt-eller-anna. Eit bratt sva, som rett nok er mogeleg å passere lenger nede, forsvinn utfor kanten av fjellet ned mot Isvatnet i dalbotnen. Og på nordsida er det ingenting før Gullmorbreen. Vi vil helst ikkje vere her når regnet kjem. Med hendene over kanten på egga og beina i svaet entrar vi oss over, og framleis med regnet på avstand når vi til slutt trygg grunn og kan gå vanleg det siste stykket bort til toppen.  <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_1280" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-06-442/7094650-1-nor-NO/13-06-44-crop1280.jpg" width="1210" height="806" style="border: 0px;" alt="geithornet rundt 5_ståle johan aklestad" /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/turbukser" target="_self">Test av turbukser</a>Strikkajakkene frå mor, brød frå bakeriet på Sæbø, heimelaga jordbærsyltetøy og utsikt heim igjen. Livet er godt. Nedover sørryggen ventar lettare terreng, sjølv om det framleis står att eit bratt parti. Men vi er godt oppvarma no, og legg like godt inn «skorsteinen» på veg ned: ein liten kamin med eit hol på midten som er så smalt at ein må ta av sekkane for å kome gjennom. Med gode tak i fjellet på begge sider kjennest det minst like trygt ut som ute på egga. Berre artigare. Resten av ryggen er lett terreng, men utan tydeleg sti, og det er kveld idet vi når teltplassen under bergveggen vår. Regnet kjem aldri. Og idet vi sovnar denne kvelden er eg nesten sikker på at eg høyrer ei stor geit mækre i natta.BILDESERIE: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/geithornet-rundt2" target="_self">Geithornet rundt</a>Neste morgon skin sola igjen, men no må vi faktisk heim anten vi vil eller ikkje, vi har ete opp både reservematen og restane av nista til Målfrid. Under oss ligg skodda, og litt motvillege tek vi farvel med teltplassen og set kursen ned i skoddehavet. På Langsætra lettar det litt, toppane på Saksa stikk akkurat opp over skodda. Dei har det sikkert fint dei som er der oppe i dag. Ved Haukåssætra er det heilt blått i vegkanten, vi vurderer å berre stikke blåbærplukkaren ut av bilen i fart. Vi vel likevel den meir tradisjonelle måten, og fyller opp bøtter og kar på ei lita stund.  Det vert blåbærpannekker til middag med heile slekta. Og i kveldinga, ute på trappa heime, ser vi sola farge Geithornet glødande raudt i sommarkvelden. Nesten så det helsar oss. Eg trur den store geita likte å bli klødd litt i nakken.TURUTSTYR: <a href="https://www.utemagasinet.no/turutstyr/klarvaer-og-lett-sekk" target="_self">Dette pakka vi med oss</a> <a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>Geithornet Rundt </h4><ul>
<li>Geithornet (1460 moh.) er eit fjell i Ørsta kommune. Fjellet ligg nord for Langesæterdalen og sør for Gullmorbreen.</li>
<li>Geithornet Rundt kan gjerast på mange måtar. Vår variant gjekk frå Urke, via Geitskardet og fylgde så ryggen frå aust til vest.  Deretter ned sørryggen.</li>
<li>Egga er luftig, men ikkje vanskeleg.</li>
<li>Seint på året kan ein ha bruk for stegjarn og isøks for å krysse Gullmorbreen.</li>
<li>Turen kan også gjerast motsett veg, opp sørryggen og vidare langs egga mot Geitskardet. Det er mange fine teltplassar ved Storevatnet, og ein kan då kombinere med tur på Slogen.</li>
<li>For den som vil rangle endå lenger kan egga fylgjast frå toppen av Geithornet heilt til Vesle Brekketind på motsett side av Geitskardet.</li>
</ul>

Sunnmøre er kjent for steile fjell. Eit alternativ er å gå rundt. 

Geithornet rundt

Start ved småbåthavna mellom Risholmen og Kuholmen, lengst øst i det bebygde området på Skrova. Her følger du lysløypa i Kløvosen østover et stykke. Der fjæra slutter innerst i Kløvosen, tar du stien som går sørover om du vil gjøre en rundtur. Opp gjennom steinura på Høgskrova får du så et langt parti med tau du kan holde deg i. Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/Magasin/Haaen-i-Lofoten" target="_blank" rel="">Håen i Lofoten</a>Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/sykkel/lofoten-for-syklisten" target="_self">Lofoten for syklisten</a> Om det er tørt i terrenget, går det greit å komme seg opp selv for små barn, om de får litt hjelp. Men på nedturen kan du følge den lettere stien som går nordøstover ned mot lysløypa og strendene på Skrova. Så følger du lysløypa vestover tilbake til start!   <a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>Høgskrova </h4><ul>
<li>Høyde: 258 moh.</li>
<li>Hvor: Vågan, Skrova</li>
<li>Vanskelighetsgrad: Enkel/middels</li>
<li>Tid opp: Cirka 45-60 minutter</li>
</ul>

På det lille og familievennlige øyværet Skrova er avstanden kort fra små nydelige strender til enorm utsikt fra øyas høyeste punkt.

Til toppen av Skrovafjellet

Kjapp tur på god sti med spektakulær utsikt over den store sandstranda på Ytresand og fjellene nord på Flakstadøya. Du kan se midnattsola fra toppen. I området ligger også det populære fjellet Ryten (543 moh.) ved Kvalvika. Ytresandheia er et kortere turalternativ. Fra parkeringsplassen på Ytresand, vest for stranda lengst nordvest på Fredvang, går stien ganske bratt oppover lia mot Ytresandheia. Først sørover før den svinger nordover. Oppe på den flate Ytresandheia, kan du også følge stien nordover fjellryggen til Lilleberget (281 moh.) helt ytterst ved storhavet.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/Magasin/Haaen-i-Lofoten" target="_self">Håen på Værøy i Lofoten – en tur med uslåelig utsikt</a><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Ytresandheia</h3>
<div class="factbox">
Høyde: 324 moh
Hvor: Flakstadøya
Vanskelighetsgrad: Enkel 
Tid opp: Cirka 30-45 minutter
</div>
</div></factboxwrap>Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/lofoten/da-vi-dro-pa-sydenferie-til-lofoten" target="_self">Da vi dro på sydenferie til Lofoten</a>

Vil du gå en enkel tur, med umiddelbar belønning? Denne turkise utsikten tar pusten fra deg. 

Ytresandheia i Lofoten 

Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/lofoten/da-vi-dro-pa-sydenferie-til-lofoten" target="_self">Da vi dro på sydenferie til Lofoten</a>Her får du virkelig følelsen av å være på fjelltur langt ute i havet! Start fra parkeringsplassen der lysløypa begynner helt nordvest inne i Marka på Sørland.Herfra følger du god sti mot nordvest oppover Rømdalen, før du deretter følger natoveien sørover opp til radarstasjonen på toppen av Håen.Går du forbi radarstasjonen får du episk utsikt mot Måstadfjellet som strekker seg ut i storhavet. Mens du til nå har vandret beskyttet av den brede fjellsiden, går det her stupbratt ned!<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_1600" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/15-20-242/6744941-1-nor-NO/15-20-24-crop1600.jpg" width="1600" height="2272" style="border: 0px;" alt="TURKIS SEILING: Kunne du tenkt deg å være ombord seilbåten langt der nede? Foto: Jon Olav Larsen" /> 
 
 
 </a>



</div>Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/en-liten-tur-til-tekoppstetten" target="_self">Tekoppstettten i Lofoten</a><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Håen</h3>
<div class="factbox">
Høyde: 438 moh.
Hvor: Værøy (ankommes med båt fra Moskenes)
Vanskelighetsgrad: Enkel
Tid opp: Cirka 60­­–75 minutter
</div>
</div></factboxwrap>

I Lofoten er det kort vei til episk utsikt, samtidig som det er ganske lett å gå til fjelltoppene omkring.  

Håen i Lofoten

I flere dager før avreise har det strømmet ut bilder og turrapporter fra lykkelige Lofoten-turister. Dette i kombinasjon med værmeldingene har gitt reisekriblinger jeg ikke har kjent maken til. Dette er den sommeren alle kommer til å huske, den sommeren det var skikkelig sommer.Endelig putrer propellflyet nedover mot Leknes. Mat kjøpes inn, bil hentes og reisefølget ringes. Men, så, tåke. Ikke nå. Det skulle jo bli så fint.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_1280" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/15-39-073/6743639-1-nor-NO/15-39-07-crop1280.jpg" width="600" height="400" style="border: 0px;" alt="MORGENGULL: Frokosten er servert ved Camp Lofotmagi, Stamsund. Foto: Marte Stensland Jørgensen" /> 
 
 
 </a>



</div>Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/Magasin/Haaen-i-Lofoten" target="_self">Nyt utsikten fra Håen i Lofoten</a>Tåka ser ut til å følge oss. Dit vi vil, vil også tåka. Etter en større omvei, med en liten sluttspurt er det vi som vinner.Første camp, første natt.Myggjungel, solmagi og sjølukt.Vi sover i skyggen av neste dags tur.<blockquote>«Dit vi vil, vil også tåka. Etter en større omvei, med en liten sluttspurt er det vi som vinner.»</blockquote><div>

<div class="content-view-embed">
<div class="class-image">
 <div class="attribute-image">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/12-06-12/4438388-1-nor-NO/12-06-12-crop980.jpg" width="1200" height="1800" style="border: 0px;" alt="" /> 
 
 
 </div>

 </div>
</div>



</div>MOT SØRHEIA: Videre fra Steinetinden må man gå litt tilbake og ned før man følger fjellsiden under Steinetinden videre ned mot Sørheia. Foto: Marte Stensland JørgensenVi, Sverre Sigurdsen, Kristine Lindebø og Katrine Mikkelsen, skal over Mannefallet, Steinetinden (509 moh.) og Sørheia, like ved Stamsund. Det er grått over toppene og vi diskuterer hvor lurt det er å gå hele veien i den tjukke tåka. Jeg er helt sikker, jeg skal høyere enn den. Jeg vil over.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/kajakk/lofoten-for-padleren" target="_self">Lofoten for padleren</a>Vi blir enig om å gå litt til. Mot den første toppen letter tåka, men ikke helt.  Milevis utsikt på den ene siden av ryggen, null utsikt på den andre. Vi er midt mellom to verdener og balanserer oss mot bedre og bedre vær.<blockquote>«Jeg er helt sikker, jeg skal høyere enn den. Jeg vil over.»</blockquote>– Jeg har lyst til å reise til Canada, Australia og Sør-Amerika, bare for å kunne si: jeg har vært der, og det er fint, men Norge er best, sier Katrine når vi er på vei ned fra Sørheia.Fra tang og tare til luftig og åpent. Det er det beste med Lofoten. Det ser så barskt ut, men likevel kan det være så nært og tilgjengelig. Tåka er helt borte på vei tilbake og gjennom bjørkeskogen drømmer vi om å lufte tærne, iskrem og sjøbad.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/12-09-42/4438392-1-nor-NO/12-09-42-crop980.jpg" width="1200" height="800" style="border: 0px;" alt="_MG_4955" /> 
 
 
 </a>



</div>MENN I MIDNATTSOL: Etter et forfriskende sjøbad er menn menn. Mattias Bendiksen og Sverre Sigurdsen i solnedgang. Foto: Marte Stensland JørgensenLofoten om sommeren er lyst hele døgnet. Litt skumring på natta, nok til at myggen kommer frem. Det gjelder å telte et sted der det er lenge nok skygge på morgenkvisten, ellers er du kokt på et ørlite blunk. Det er virkelig ingenting som er bedre en sommermorgen enn å kjenne lukta av sjø, loffe barbeint i kaldt gress og sakte våkne i frisk luft med en kaffekopp i hånda.<blockquote>«Solkremen er på, men svetten vasker den raskt av opp de første bakkene i vindstille bjørketerreng.»</blockquote>Ny dag, nytt fjell og turfølget er delvis byttet ut. Sverre, jeg og Mattias Bendiksen Lind skal over Matmora. Solkremen er på, men svetten vasker den raskt av opp de første bakkene i vindstille bjørketerreng. Lofoten fortjener litt svette.Det er en ubeskrivelig belønning å komme  på en topp og puste ut med blikket hvilende på tinderrekker i den ene retningen og havet i den andre. Vi koker kaffe, er stille, fornøyde og er bare halvveis på turen.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjellsport/jotunheimen-seven-summits" target="_self">Jotunheimens seven summits</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/12-11-47/4438396-1-nor-NO/12-11-47-crop980.jpg" width="1200" height="800" style="border: 0px;" alt="_MG_4965" /> 
 
 
 </a>



</div>SOLBRENT: Mattias Bendiksen Lind forsøker å redde den solbrente huden. Foto: Marte Stensland JørgensenLes også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjellsport/tustnastabben" target="_self">Turtips for tinderangleren på Nordmøre</a>Nedover er det slak vandring. Det er så varmt denne dagen at vi drikker opp hver eneste dråpe vann vi har båret med oss. Rundt oss er det irrgrønt, knallblått, turkis og grønt. Dette ender opp med å bli en tur vi får mer og mer energi av, og vi skulle bare ønske at vi kunne vandre evig over det lettgåtte terrenget. Vi glemmer til og med å gå, det er så fint.<blockquote>«Det er en ubeskrivelig belønning å komme  på en topp og puste ut med blikket hvilende på tinderrekker i den ene retningen og havet i den andre.»</blockquote>Vi kjøler oss ned med nok et sjøbad, griller pølser og nyter sommersola i verdens beste sydendestinasjon. Havblikk, saltvannshår, sen kveld og godt selskap. Men selv med lange lyse nordnorge-kvelder er døgnet altfor kort. Tiden flyr så alt for fort når man har det bra, plutselig må man krype ned i soveposen igjen.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/12-13-58/4438400-1-nor-NO/12-13-58-crop980.jpg" width="1200" height="800" style="border: 0px;" alt="_MG_4992" /> 
 
 
 </a>



</div>PUST I BAKKEN: Mattias Bendiksen Lind og Sverre Sigurdsen tar en pause. I bakgrunnen ser man turen som er tilbakelagt, Svolværgeita og toppen av Matmora. Foto: Marte Stensland JørgensenDet er umulig å bli lei av Lofoten. Det finnes alltid en ny hvit strand, en ny utsikt, en liten bortgjemt holme eller et nytt fjell å bestige. Lista over ting jeg skal gjøre blir aldri kortere. For hvert sted jeg huker av, dukker fem nye opp. Tre turer denne sommeren. Femten neste sommer?Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/naturvern/ferie-uten-aa-fly" target="_self">Sommerferie uten flyskam</a> <a name="eztoc_1_1" id="eztoc_1_1"></a><h2>På tur selv? Her er gode fakta</h2>Mannefallet, Steinetinden og Sørheia: Høyeste punktet er Steinetinden, 509 moh. Starter ved Stor-Svarholtvatnet, Stamsund. Rundtur på 4 - 5 timer. En lettgått tur med mild klyving og stedvis litt eksponert.Matmora: Toppunkt: 788 moh.  Fra parkeringsplassen ved Rangeldalen til parkeringsplassen på Delp tar turen omtrent 6 timer (vi hadde to biler, parkerte en ved Delp og gikk fra Rangeldalen). Matmora ligger ca. tre mil nord for Svolvær.  Variert og lettgått terreng med god utsikt i alle himmelretninger.Svolværgeita: Geita er Lofotens mest kjente fjellformasjon, og er svært populær for klatrere og turister.  Ta turen videre til Djevelporten og Fløya.  Startsted ved barnehagen i Blåtindveien. Innover i dalen bak Svolværgeita er det fin og god sti, videre forbi Djevelporten og Fløya er det bratt og luftig. Ca. 2 timer opp.<div>

<div class="content-view-embed">
<div class="class-image">
 <div class="attribute-image">

 
 
 
 <a href="https://www.utemagasinet.no/fjellsport/jotunheimen-seven-summits"> <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/14-03-24/4438436-1-nor-NO/14-03-24-crop980.jpg" width="1200" height="800" style="border: 0px;" alt="" /></a> 
 
 
 </div>

 </div>
</div>



</div>NORDNORGE: Tamrein i fjæra, ved Lødingen. Det er ikke alltid du trenger å gå så langt for en fin opplevelse. Foto: Marte Stensland JørgensenSom abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel: <ul>
<li>Terrengsykkel: <a href="https://www.terrengsykkel.no/sykkelsteder/norge/opplev-tidenes-grensekryssing" target="_self">Bikepacking nord i Sverige</a>
</li>
<li>Klatring: <a href="https://www.norsk-klatring.no/klatreutstyr/slik-velger-du-klatresko" target="_self">Slik velger du klatresko</a> </li>
<li>Landevei: <a href="https://www.landevei.no/nyheter/turer/den-gamle-vegen-over-strynefjell" target="_self">Den gamle veien over Strynefjellet</a>
</li>
<li>UTE: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/10-maater-aa-sette-opp-tarpen" target="_self">Lær deg 10 måter å å sette opp en tarp</a> </li>
<li>Fri Flyt: <a href="https://www.friflyt.no/windsurf/slik-kommer-du-i-gang-med-windsurfing" target="_self">Lyst til å lære deg windsurfing? Slik kommer du i gang!</a>
</li>
</ul>

Jeg hadde aldri hatt en ordentlig sydenferie før. I stedet føltes det riktig å dra mot nord.

Da vi dro på sydenferie til Lofoten

«Pa-na-ma,» las den vesle bjørnen. «Kassa kjem frå Panama, og Panama luktar bananar. Å, Panama er landet eg drøymer om», sa den vesle bjørnen.» Helt siden barndommen og Janosch sin klassiker om den vesle bjørnen og den vesle tigeren som drømmer om det eksotiske landet langt, langt borte, har Panama stått høyt på listen over drømmereisemål. Denne barnslige drømmen ledet meg og mine turkamerater ut på et tropisk eventyr mellom to hav.<blockquote>«Det lille landet helt sør i Mellom-Amerika byr på både spennende historie, sympatisk kultur, kritthvite paradisstrender og friluftsliv i verdensklasse.»</blockquote>For noen år siden fant undertegnede suksessoppskriften for en vellykket ferieekspedisjon: En velkomponert cocktail av eksotisk kultur, storslått natur, en majestetisk fjelltur, og et strandparadis for å la gnagsårene gro og senke skuldrene både fysisk og mentalt. Panama har alt dette på menyen. Det lille landet helt sør i Mellom-Amerika byr på både spennende historie, sympatisk kultur, kritthvite paradisstrender og friluftsliv i verdensklasse. Noe i skyggen av sine mer kjente naboer Costa Rica og Colombia, er Panama et lite, men veldig variert land som er helt ypperlig for tropiske eventyr. Lonely Planet har til og med satt landet på listen over de ti hotteste landene å besøke i 2019, og det satses stort på økoturisme.<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>ØKOTURISME</h3>
<div class="factbox">
I Panama finnes over 10.000 plantearter, 1500 tresorter og 1000 fuglearter. Det er mer enn du finner i Nord-Amerika og Europa, også noen av de mest sjeldne artene. De 14 nasjonalparkene dekker til sammen 29 prosent av landarealet. 
Kilde: Ecoturism Panama
</div>
</div></factboxwrap>Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/gloedende-fjelltur" target="_self">Glødende fjelltur</a>Rosinen i pølsa for de aktive og eventyrlystne er landets høyeste fjell - Volcán Barú - som med sine 3475 meter over havet kan servere deg utsikt til både Stillehavet i sørvest og Det karibiske hav i nordøst på en klar dag. Ganske unikt, og særlig fascinerende for de geografi-interesserte. Vulkanen hadde sist utbrudd omkring 1550, og er den tolvte høyeste fjelltoppen i Mellom-Amerika. Fjellet ligger vest i landet, kun 35 kilometer fra grensen til Costa Rica. Vest for fjellet finner du byen Volcán og et av landets viktigste jordbruksområder. Øst for fjellet ligger Boquete på 1200 moh. En fjellandsby spesielt populær blant turister og pensjonister. Det milde og stabile klimaet i høylandet gjør Boquete til et spesielt attraktivt sted å trekke seg tilbake til for lokale, amerikanere, og andre pensjonister fra hele verden. Etter et besøk der har jeg ingen problemer med å forstå det.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/14-30-29/6663366-1-nor-NO/14-30-29-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="TOPPEN: Helt oppe, over skyene." /> 
 
 
 </a>



</div>Den majestetiske vulkanen kan nås fra både vestsiden og østsiden. De fleste går fra Boquete-siden hvor man går på skogsvei hele veien, mens man også kan gå på stier i mer ulendt terreng på vestsiden. Vårt turfølge gikk fra Boquete. Man kjører til inngangen til nasjonalparken på ca. 1800 moh. og går dermed knappe 1700 høydemeter og 11 kilometer til toppen for egen maskin. Og så skal man ned igjen. Med mindre du jukser og betaler dyrt for å bli kjørt både opp og ned av voldsomme off-road trucks. Mer om det senere.Det som gjør denne turen spesiell, er ikke selve ruta, men timingen og utsikten. For å tilrettelegge for soloppgang og utholdelig tur-temperatur, er det nemlig vanlig å starte sent på kvelden, gå hele natten, nå toppen til soloppgang, og gå ned i morgentimene før sola står altfor høyt på himmelen. Jetlag eller ikke - det er en prøvelse å snøre på seg fjellsko og ryggsekk når klokken viser midnatt og både hodet, kroppen og den kjølige kveldslufta sier at det er på tide å finne køya. Når man først er i gang, er imidlertid fokus på oppgaven og målet.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/steigen" target="_self">Paradiset Steigen</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/14-31-152/6663374-1-nor-NO/14-31-15-crop980.jpg" width="980" height="616" style="border: 0px;" alt="EN LITEN STREKK: Et greit sted å hvile slitne ben etter 50.000 skritt før klokken 12." /> 
 
 
 </a>



</div>Toppen skal nås og to hav skal besiktiges, køya får vente. Vi takker av sjåføren og legger i vei kl. 00:30. Vi rusler rolig oppover den ulendte veien i stummende mørke. Hodelykten viser vei. På en side er det synd å ikke se det frodige skuet oppover åssiden, på en annen side er det like greit å ikke se den uendelig lange motbakken vi har foran oss. Skumle dyrelyder og uvante klokkeslett på pulsklokka gjør det hele til en rimelig eksotisk opplevelse. Vi går uten guide og ganske alene, men møter av og til noen andre grupper vi enten passerer eller blir passert av. Ikke alle er like godt kledd for kulda som venter i høyden som oss. Veien er bratt og ujevn.Etter noen timer åpner jungelen seg, og vi kan skru av hodelykten og la stjernene og månelyset vise vei de siste par kilometerne. Under oss kan vi se lys fra byene i lavlandet. Litt over kl. 05 når vi toppen og anlegget med voldsomme antenner og flere bygninger. Litt overrasket over at alt dette unaturlige ikke sjenerer, men heller bidrar til et spennende samspill mellom natur og sivilisasjon. Det som derimot sjenerer, er de mange voldsomme off-road trucks som bringer de mindre sporty opp til toppen mot en tresifret sum dollar. Å kjøre bil til en fjelltopp kan umulig føles særlig bra, og jeg tipper turen opp den mildt sagt ulendte veien gjorde at de aller fleste følte seg mer eller mindre kvalme. Vi synes naturligvis vi har fortjent denne soloppgangen mer enn dem, men de bidrar også til at vi føler oss ekstra bra.Les også: <a href="https://www.norsk-klatring.no/reise/klatring-og-gambling" target="_blank">Klatring i Las Vegas</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/14-31-42/6663394-1-nor-NO/14-31-42-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="BRA TUR: Fornøyd gjeng etter 22 kilometer og 1700 høydemeter før kl. 12." /> 
 
 
 </a>



</div>All frustrasjon er glemt idet solen stiger sakte opp over skyene og viser oss den nye dagen. Vi er heldige og har godt vær, og får dermed se både Stillehavet og Det karibiske hav samtidig. Havene rammer inn landet, fjellet, skyene, og folkene som hutrer og smiler i den oransje morgensolen, og verdens føles plutselig veldig liten. Den utrolige utsikten gir oss den motivasjonen vi sårt trenger for å ta fatt på neste og tøffeste etappe - nedstigningen.What goes up, must come down. Nedstigningen følger samme trasé som veien opp. Denne gangen i stadig mer varmende morgensol, og denne gangen en betydelig prøvelse for knær og ankler mer enn noe annet. Omtrent halvveis begynner undertegnede å forberede seg på å leve resten av livet med varige kne- og ankelskader. De siste kilometerne vurderes det seriøst å gå baklengs eller sidelengs. En god vandrestav avlaster, og er dessuten et viktig forsvar når det dukker opp et ukjent dyr på stien som ser ut som en krysning mellom en grevling og en maursluker. Det viser seg å være en harmløs og sulten white nosed coati, kunne vår husvert fortelle senere på dagen. Turen avsluttes med en diskusjon om hvor mye vi skulle hatt for å snu og gå opp igjen. Vi snakker millionbeløp.Klokken er 11:15, og skrittelleren viser 50.000 skritt.Vi tipser taxisjåføren grovt – hengekøya kaller.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/14-30-48/6663370-1-nor-NO/14-30-48-crop980.jpg" width="800" height="747" style="border: 0px;" alt="Panama_kart" /> 
 
 
 </a>



</div><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Volcán Barú</h3>
<div class="factbox">
Hvordan komme seg dit: Det vanligste er å starte og avslutte turen i Boquete. Boquete ligger en halvannen times kjøretur fra den større byen David, hvor det er flyplass. Man kan fly til David fra Panama City, eller man kan ta buss eller leie bil. Det går rutebuss mellom David og Boquete, men det anbefales å ha bil i Boquete for å komme seg rundt (kan leies og leveres i David eller Panama City). Det går også turist-shuttlebuss mellom Boquete og Bocas del Toro (populært turistmål). 
Pakkliste: God ryggsekk, terrengsko, hodelykt, mat, drikke, snacks, vandrestav (finnes på veien), shorts, t-skjorte/singlet, ulltrøye, turbukse, varm genser, vind- og vanntett jakke, gnagsårplaster, kamera.
Guidede turer: Man kan velge å gå turen uten guide fra Boquete. I og med at man hele tiden går på vei uten kryss, er det uproblematisk å gå uten guide hvis man er noenlunde turvant. Fra Volcán frarådes det å gå uten guide. Guidet tur fra Boquete koster $85-100 og inkluderer transport t/r Boquete. Det er også mulig å bli kjørt hele veien i off-road trucks for $150.  
Bør kombineres med: En to-tre ukers rundtur i store, lille Panama. Bruk noen dager i Panama City for å tilpasse deg tidssonen, og få med deg gamlebyen og kanalen. Hopp på en tredagers pakketur til paradisiske San Blas Islands (Guna Yala) for å kjenne på det enkle livet ved havet. Varm opp til vulkan-turen med å gå flotte turer i det frodige høylandet rundt El Valle de Anton. Ro ned og senk skuldrene etter turen i Bocas del Toro - en idyllisk og overraskende variert øygruppe hvor det er svært lett å være turist og kose seg, enten du ønsker lange turer langs stranden eller fargerike drinker på livlige barer.
</div>
</div></factboxwrap>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/hoeye-turmaal" target="_self" rel="">Høye turmål</a>

Økoturisme har gjort Panama til et attraktivt reisemål, med vulkanske topper og utsikt over hav på begge kanter.  

Til toppen av Panama

Den lokale fotografen Simon Fossheim har vært på Rødøyløva mange ganger. – Herfra kan du se helt bort til Lofotveggen i nord og Vega i sør på en klarværsdag. Fra toppen står du på en klippe som stuper rett ned til den kritthvite stranda nedenfor. Toppen er litt luftig så det sier seg selv at du bør være forsiktig, forteller Simon. – Hvor starter vi? – Det er to steder å velge mellom. Mange velger å gå den korte, men også litt bratte oppstigningen som starter fra Klokkergården. Det som er fint er at nå er det satt opp en sherpa-trapp langs det bratteste partiet, som gjør turen mye mer tilgjengelig. Fra Smiholmen øst på øya er turen lengre i avstand, men lettere hvis du vil unngå bratt terreng. Uavhengig av hvor man starter er det omtrent en time - halvannen å gå opp.– Hvordan kommer vi oss ut til Rødøya?  – Du er avhengig av båt, ferge eller hurtigbåt. Ferga går fra Kilboghamn og Jektvik. Hurtigbåt kan du ta fra Bodø, Ørnes, Tonnes, Nesna eller Sandnessjøen. Det er få daglige avganger, så planlegg god tid slik at du ikke mister siste båt tilbake. Har du båt, så kan du legge til ved Klokkergården ved foten av fjellet. Et godt tips hvis man reiser med offentlig transport er å ta med sykkel på båten. Stien opp til fjellet starter rundt 2,5 kilometer fra kaia. Ellers er resten av øya perfekt å utforske på sykkel etter turen.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/gloedende-fjelltur" target="_self">Glødende fjelltur</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/12-52-15/6662769-1-nor-NO/12-52-15-crop980.jpg" width="980" height="684" style="border: 0px;" alt="TOPP UTSIKT: Drar du kjensel på fjellene langt der ute? Foto: Simon Fossheim" /> 
 
 
 </a>



</div>– Hvor mye tid bør vi sette av? – Selve fjellturen går unna ganske fort. Tre timer tur/retur kan de fleste beregne. Men utsikten er så fantastisk at det er vanskelig å gå fra den, så beregn minst en halvtime ekstra for å nyte utsikten.  – Av alle fjell på Helgeland, hvorfor er Rødøyløva verdt et besøk? – Selve fjellturen er ganske behagelig og utsikten er uslåelig, men hele Rødøya i seg selv er verdt å oppleve. Man bør ta første båt ut og siste båt tilbake, for etter fjellturen er det mye igjen å utforske. Ved foten av fjellet (hvis man starter på Klokkergården) går det en sti to kilometer vestover rundt fjellet. Her kommer man til en rekke strender med kritthvit strand. Storsanden, den største av strendene ligger rett under fjellet og er tilrettelagt med solsenger, volleyballnett, grillhytte, dusj og vannkran. – Hvorfor er ikke Rødøyløva mer kjent? – Det er ikke lett å si. Det er ofte de høyeste, mest utfordrende fjellene som får mest oppmerksomhet. Rødøyløva er verken særlig høy eller utfordrende i forhold til andre fjell på Helgeland, men belønningen på toppen er minst like bra. – Hvem kommer vi til å møte på turen? – Du vil møte mange trivelige lokale folk. Både på Hurtigbåten, som brukes daglig av innbyggerne på øya, men også på fjellet vil du møte trivelige lokale. Min erfaring er at man alltid møter en lokal legende på toppen som har gått turen hundrevis av ganger og har lyst til å fortelle deg navnet på alle de 2-300 fjelltoppene vi ser fra toppen. Det er heller ikke umulig at du møter en gruppe som tar snarveien ned, Rødøyløva er populær for basehoppere.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/12-52-433/6662773-1-nor-NO/12-52-43-crop980.jpg" width="980" height="1446" style="border: 0px;" alt="GODT SKILTET: Velg og vrak i tilbud. Foto: Simon Fossheim" /> 
 
 
 </a>



</div>– Kan du nevne noe som bare finnes på Rødøya?– På vei fra kaia går du forbi Norges eneste bamsemuseum.– Uskrevne regler som turister bør vite om?   – Ta vare på naturen, ikke plag reinsdyrene der de beiter, la andre folk få komme til. Alle vil legge seg ved kanten å se utfor stupet slik som på Preikestolen, så ikke okkuper toppen for lenge. Del sjokolade med de du møter på toppen. – Etter turen, hva gjør vi?– Fiskesuppa på Klokkergården er fantastisk! Ta turen bort på stranda rett under stupet.

Rødøyløva (443 moh.) er en av Helgelands mange perler. Og trolig det fjellet på Helgeland som gir best utsikt for minst slit.

Veien til Rødøyløva 

Vi, to norske jenter og en surfegutt fra California, kom i sene og mørke september-timer frem til Geiterygghyttas parkeringsplass. Det var nesten på rekordtid vi hadde fått opp teltet og hivd i oss kveldsmat før soveposen var snurpet igjen rundt tre trøtte tryner. Bagasjerommet på bilen ble vårt frokostbord mens vi fylte turmaskineriet med langvarig og effektiv turbensin.– Den mest populære helga, sa du?– Ja, det var helt fullt på hyttene i Østerbø, sier en som har parkert ved siden av oss.Dette var ikke i mine planer da jeg for noen uker siden planla turen til Aurlandsdalen. Det er for så vidt mye som ikke ble etter planen, men jeg hadde sett for meg at dette var den store fellesferieturen, ikke høstturen. Ja, det kan jo nevnes at surfegutten ikke var en del av planen heller. Helgen lå foran oss som en mulighet for å ta igjen noe tapt. Hvis det i noen grad er mulig. For turfølget skulle egentlig bestå av to venninner som ikke hadde sett hverandre på en stund. Meg selv, Marte, og Ingvil Johnsen Rødli, men jeg hadde husa den amerikanske backpackeren Luke Adams et par uker tidligere. Han dro videre til Danmark, Amsterdam, Tyskland og gikk i Alpene i Sveits. Da jeg fortalte om vår lille helgetur i Norge ville han være med på det også. Er man eventyrer, så er man eventyrer. «Hvorfor ikke» er ofte starten på noe uventet.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/aktuelt/blogg/sognefjorden-paa-langs" target="_blank">Sognefjorden på langs</a>Oppover grusveien trasker vi forbi durende høyspentledninger og en pensjonistvenninnegjeng. Forventingene til de to neste dagene øker i takt med kilometerne vi legger bak oss mot Geiterygghytta. Vi møter på nok en storflokk 60-åringer og får streng beskjed om å sette opp farta hvis vi har tenkt oss helt til Østerbø denne lørdagen. Vi surfer i søla bortover fjellsida, forbi Steinbergdalshytta, en ung sauegjeter og et kraftanlegg. Er det dette alle skryter sånn av? Villmarksfølelse? Surfingen er heller ikke spesielt effektiv for å komme seg fremover. Lyden av brummende motorsykkelturister er det eneste som avbryter Snoop Dog-låtene Luke synger på. Det begynner å mørkne og sammen med trollmor og elleve trollunger bysseluller vi ned til Østerbø.– Oi! Hører vi fra et middagsbord på hytta. Det kommer flere folk!Klokka er over ni og gjesten på hytta har alt inntatt både middag, dessert og sikkert et par glass med godsaker. I døra bak disken står kokka og sperrer opp øynene.– Tre til!? Sier hun og veiver med tre fingre.– Nei, nei, sier vi og ber høflig om en liten teltplass.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/uteskole/slik-tenner-du-baal" target="_blank">Slik tenner du bål</a><blockquote>«Vi surfer i søla bortover fjellsida, forbi Steinbergdalshytta, en ung sauegjeter og et kraftanlegg. Er det dette alle skryter sånn av? Villmarksfølelse? »</blockquote>På søndags morgen kommer vi oss avgårde og skjønner hvor lure vi hadde vært ved å starte etter alle andre dagen før. Noen løper forbi oss, noen går vi forbi og noen holder vi følge med gjennom hele dagen. Det er sol og varmt og søla er ikke like surfbar. Rundt første krappe sving faller brikkene på plass, Aurlandsdalen leverer.– Vi måtte fortjene denne dagen, sier Luke. Flere vi møter på veien har gått turen før. For noen har det blitt tradisjon. En lokal kar har for første gang valgt å gå nede i dalen, ikke over fjellet, og er like imponert som oss. En dame vi prater med på Sinjarheim, forteller at hun var her for mange, mange år siden. Året var 1969. Til tross for verneverdiene ble det utbygging av dalen. Det var visst riktig folksomt her den sommeren alle fryktet at elva skulle forsvinne helt. I dag er ikke elva borte, men den har vært fire ganger så stor.<blockquote>«Rundt første krappe sving faller brikkene på plass, Aurlandsdalen leverer.»</blockquote><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-38-00/3230711-1-nor-NO/09-38-00-crop980.jpg" width="1405" height="935" style="border: 0px;" alt="Aurlandsdalen strekker seg fra Finse til Vassbygdi. Foto: Marte Stensland Jørgensen" /> 
 
 
 </a>



</div>Av en eller annen grunn treffer panikken kartleseren og fotografen. Fotografen har fått av vane å lese de små skiltene høyt for gruppa, for å få en bekreftelse fra kartleseren og informere Cali-boy om hvordan man uttaler de rare stedsnavna nedover i dalen.– Frivold, roper jeg.– Frivold er her. Ingvil peker på kartet.– Der? Sikker? Men da har vi gått feil? Har vi krysset elva?Vi kikker på kartet. Så på fjellene. Jo, den ene høyden der, kan ligne fryktelig mye på den høyden som er over Frivold på kartet.– Må vi løpe det siste stykket?– Vi kan rekke det akkurat, men da må vi løpe nå! Cali-boy kommer til. Her har damene skravlet i vei på norsk og uten et engelsk kvekk forklart at vi er usikre på veien. Han tar kartet og kommer med en mumlende kommentar om at det er godt noen kan lese kart. Og der var Vassbygdi. Bare ti minutter unna ett av landets Frivolder.Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/test-av-hodelykter" target="_blank">UTEs test av hodelykter</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-41-07/3230719-1-nor-NO/09-41-07-crop980.jpg" width="990" height="657" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-05-30 kl. 09.34.03" /> 
 
 
 </a>



</div>Nede ved Servicekroa kjøper vi vafler, som de hundre andre folka rundt oss også har gjort. Vi drikker kaffe, skifter til tørt, skravler med damene rundt bordet og skjønner at nå må vi snart ta farvel med vår backpacker fra Statene. Han har en lang reise foran seg. Buss til Geilo, tog til Kristiansand, også et par fly tilbake til tørre, varme California.– Det er visst 35 varmegrader hjemme, sier Luke.Jeg drar lua nedover ørene og tenker at jeg egentlig er mer klar for 35 minus enn 35 pluss. Luke børster ut de blonde flokene og sørger for å se ut som en ordentlig surfegutt igjen. Ingvil og jeg finner frem Marius-genseren og raggsokkene, vinker farvel og begynner å drømme om nye turer. Det ble bare litt trangt i teltet denne helga, men skravlinga ble som forventet og det tapte forble tapt, i erstatning av noe nytt og minnerikt.<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>AURLANDSDALEN</h3>
<div class="factbox">
<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-00-06/3230692-1-nor-NO/09-00-06-crop400.jpg" width="200" height="163" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-05-30 kl. 08.49.01" /> 
 
 
 </a>



</div>
BESKRIVELSE: Aurlandsdalen, fra Geiteryggen til Vassbygdi, er ca. 40 kilometer lang. De vanligste stedene å starte turen fra er Finse, Geiteryggen, Stemmerdalen og Østerbø.
• Det nederste og mest pittoreske delen av dalen, fra Østerbø til Vassbygdi, er ca 20 kilometer lang.
• <a href="http://www.turistforeningen.no" target="_self">Den Norske Turistforening</a> har to hytter i øvre del av Aurlandsdalen, <a href="http://finsehytta.turistforeningen.no" target="_self">Finsehytta</a> og <a href="http://geiterygghytta.turistforeningen.no" target="_self">Geiterygghytta</a>.
• <a href="http://www.aurlandsdalen.com/index.php?lang=no" target="_self">Østerbø Fjellstove</a> og <a href="http://www.osterbo-turisthytte.no" target="_self">Østerbø Turisthytte</a> ligger i nedre del av Aurlandsdalen.
NÅR: Den beste tiden for fotturer i Aurlandsdalen er fra slutten av mai til slutten av september. I mai og juni er det ofte snø igjen i den øvre delen av dalen. Den nedre delen av dalen, fra Østerbø til Vassbygdi er mulig og fra slutten av mai til begynnelsen av oktober. Fjellstuene på Østerbø er åpne fra slutten av mai til begynnelsen av oktober.
ADKOMST: Aurlandsdalen i Sognefjorden ligger sentralt mellom Oslo og Bergen, og er lett tilgjengelig med offentlig transport. Fra Oslo og Bergen kan du reise med <a href="https://www.nsb.no" target="_self">tog</a> til Flåm. Fra Bergen kan du også reise med <a href="http://www.sognefjord.no/no/Produkt/?TLp=245422" target="_self">ekspressbåten</a> til Flåm.
</div>
</div></factboxwrap>

Innerst i Sogn ligger en frodig, trang og vakker dal som tiltrekker seg tusenvis av turister hver sommer.

Fottur i Aurlandsdalen  

Den trange bussen vi gikk om bord i en time tidligere har stanset. Jeg må ha duppet av. Utenfor vinduet er det en flokk unger med meterlange stokker i armene. Det er da jeg husker det: Tipset som kom fra en kanadisk backpacker på den lokale puben kvelden før.– Kjøp for all del en stokk fra ungene som møter dere ved inngangen til nasjonalparken. Dere kommer ikke til å angre. Vi føler oss godt nok skikket til å gå en fjelltur uten stokk, men følger oppfordringen. De andre i reisefølget vårt feier forbi barna uten å kjøpe så mye som en kvist. Nesten to timer senere: Oppstigningen er bratt, og underlaget varierer mellom store størknede lavaformasjoner og små oppsmuldrede lavasteiner. Steinene er skarpe og alt rundt oss er dekket av et lag med sort aske. To skritt fram.Ett tilbake. For flere av dem som ikke kjøpte en vandrestav, kan det ene skrittet tilbake fort bli til ti.  Jeg kjenner svetten nedover rygg og panne. Den underjordiske varmen fra sprekkene i lavaformasjonene har for lengst utkonkurrert ettermiddagsola. En velkjent lukt fyller plutselig neseborene. Bål.– Sjekk ut dette.Rett ovenfor meg står turkompis Martin Trondsen og gliser. Han vifter rundt i lufta med vandrestokken sin som ryker heftig i den ene enden. Mindre enn én meter under oss er det seig, rødglødende lava.  Vulkanen vi er på vei opp heter Pacaya og ligger sør-øst for hovedstaden Guatemala City. Etter et stort utbrudd i 1965 har Pacaya hatt jevnlig vulkansk aktivitet, og da denne tok seg opp på 2000-tallet, økte også turismen drastisk. Dette resulterte i at Pacaya National Park ble opprettet for å kontrollere de mange besøkende.Turen starter i Antigua, der bli man lokket med av plakater av folk som griller kjøtt og marshmallows på elver av lava. Derfra blir man plukket opp i busser og kjørt til inngangen av nasjonalparken som ligger ved San Fransisco de Sales. Her får man tildelt en lokal autorisert guide som tar grupper på 10 med på turen opp til vulkanen. Den første timen går turen på en sti gjennom rimelig bratt skogslandskap.  Når man har kommet ut av skogen, kan man for første gang se toppen av Pacaya. Herfra er det 30 – 40 minutter opp til platået hvor man kan se lavaen.  Om man får gå helt til topps, avhenger av hvor aktiv vulkanen er. På et platå drøyt 150 meter fra selve toppen stanser vi. Lengre er det ikke mulig å komme. Ifølge guidene som følger oss på turen, er det for farlig å bevege seg helt opp.– Kanskje like greit å bli her, sierer Martin idet et lite steinras blir utløst av en mann i følget vårt. Varmen fra bakken er blitt enda mer ekstrem nå. Kun tynne plater med størknet lava skiller oss fra den rødglødende. Rykter om smeltede joggesko og tredje grads forbrenninger gjør at vi beveger oss forsiktig rundt. Noen steder er det helt umulig å bli stående mer enn noen få sekunder.  Sola har forsvunnet i horisonten. Lavaen rundt oss gløder enda tydeligere idet vi starter på nedturen. – Nå skal dere få oppleve skikkelig ’volcano skiing’, roper en av guidene. Vi setter utfor og suser nedover fjellsiden på kullsvart lavapudder med hver vår stokk som støtte. På få sekunder legger vi minnene om den strabasiøs oppturen bak oss.  LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/salkantay-trek" target="_self">Salkantay Trek – Peru</a> VULKANEN PACAYAHVA : Pacaya er 2552 meter over havet og har vært en av Sentral-Amerikas mest aktive vulkaner de siste 500 årene. Etter et århundre uten aktivitet hadde den utbrudd i 1965, og har hatt regelmessige utbrudd etter dette. I 2006 begynte aktiviteten å ta seg opp, noe som fører til små elver av lava som siger nedover fjelsiden. Da dette ble kjent økte turismen drastisk, og Pacaya er idag oftest bestegne vulkanen i Guatemala.HVORDAN: Det er to ruter opp til Pacaya. Den snilleste av dem som blir brukt av turgruppene går fra San Fransico de Sales, inngangen til nasjonalparken. Det regnes ikke som trygt å klatre vulkanen på egenhånd. Turen tar 2-3 timer og det er som regel best vær tidlig på dagen, og da er det ikke fullt så varmt. Men lavaen er vakrere om kvelden. Med vann, stokk og godt mot er Pacaya en fin tur.REISEN DIT: Continental Airlines flyr fra Oslo til Guatemala City med en eller flere mellomlandinger. Priser fra 6500 kroner tur-retur. Fra flyplassen kan man hoppe på en av de mange minibussene som kjører til Antigua for mellom 10 og 15 dollar. I Antigua kan man melde seg på halvdagsturer til Pacaya hos reisebyrå. Alternativt kan man leie en egen guide om man ønsker å komme seg unna de største turistmassene. INGUAT, den Guatemalske turistorganisasjonen, anbefaler at alle turer foregår med autoriserte guider. Mer informasjon: <a href="http://www.visitguatemala.com/" target="_self">www.visitguatemala.com</a>HUSK: På nitti-tallet ble det rapportert om mange ran langs stiene mot Pacaya, men dette har avtatt etter som sikkerheten er blitt bedre. Det anbefales ikke å sette fra seg leiebi uten oppsyn.TA MED: Gode sko er et must – sko som tåler sterk varme og ikke smelter under føttene på deg. Vann, solkrem, regnponcho i tilfelle, lange bukser kan være greit. Om du går turen på kvelden, ta med hodelykt og en genser. Det blir også kaldt her.

Vulkanen Pacaya er en av Sør-Armerikas mest aktive vulkaner. Anbefales hvis du trenger å kjenne at det brenner under føttene.

Glødende fjelltur

HALDDE  907 MOH. TOPP FOR ALLE: På Haldde rett ved Alta sentrum, finner du et gammelt nordlysobservatorie på toppen. Her var de først i verden til å forske på nordlys. Det var operativt fra 1899 til 1926, før det ble det ødelagt av tyskerne under andre verdenskrig. Etter oppussing er det nå et populært turmål for turgåere. Det er en lite krevende topptur med flott usikt! Turen starter fra Kåfjord, og du følger den gamle kjerreveien/stien først nordover og deretter mot sørvest til Stuorahaldi. Du følger den gamle kjerreveien hele tiden så toppen er innen rekkevidde også for barnefamilier. Turen tar ca. 3 timer opp og ca. 2 timer ned.  <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-11-43/3993953-1-nor-NO/10-11-43-crop980.jpg" width="1200" height="800" style="border: 0px;" alt="Halddi. Foto: Petter Bjorstad" /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/10-fjellklassikere" target="_blank">10 fjellklassikere i sør</a>HALTIATUNTURI 1324 MOH. HØYEST I FINLAND:Dette er det høyste fjellet i Finland, men det ligger helt på grensen til Norge, og toppens høyeste punkt ligger faktisk på norsk side. Halti er et populært vandringsmål, og kan lettest nåes via Birtavarre i Kåfjord. Der går det en anleggsveg opp Kåfjorddalen fra enden av fv 333 og opp til Guolasávri. Her går ruten delvis etter sti og varder.  TROMSDALSTINDEN 1238 MOH. BYFJELLET: Tromsdalstinden er et kjent landemerke i Tromsø by. Det er en topp med mange besøk sommerstid, og på godværsdager er det ofte flere hundre besøkende på toppen. Bestigning av toppen er mulig både fra Tromsdalen i nordvest og Ramfjord i sør. Den vanligste ruta er «sommerruta» opp fra østsida av Tromsdalen, der du starter ved Tromsdalen skytebane, følger videre  4 km langs kjerreveien til du komemr til skilt til Tinden. Det er et par stikryss underveis på turen oppover, men du skal holde kursen mot ryggen nord for toppen. Stien er godt merket til toppen. Du kan også ta den lengre men slakere ruta fra sørvest, som er mest brukt om vinteren. Denne ruta følger fjellaksla som går opp mot toppen fra Rødryggen og vestsida av Tromsdalen. Om sommeren er det også vanlig å følge denne ruta på vei ned fra toppen, men man tar da av mot nord fra Salen og går ned i Tromsdalen den veien.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-52-51/3994021-1-nor-NO/10-52-51-crop980.jpg" width="777" height="450" style="border: 0px;" alt="Fra toppen av Tromsdalstind.Foto: Knut Hansvold/nordnorge.com" /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/Magasin/Lekeland" target="_blank">Har du prøvd coasteering?</a>SEGLA 639 MOH. UTSIKTSPUNKT: Segla stiger majestetisk 639 meter nesten loddrett opp av havet og er et must hvis du skal på topptur på Senja. Kikker du utfor kanten når du er på toppen ser du rett ned i havet. Segla ligger ovenfor bygden Fjordgård i Øyfjorden på yttersiden, og du kan gå helt til toppen uten å måtte klatre. Tar du den letteste og mest brukte veien opp til toppen av Segla,er startstedet ved skolen i Fjordgård sentrum som ligger 54 kilometer fra Gisundbrua. Her  er det merket og rikelig med parkeringsmuligheter. Starten av turen går etter skogsvei i retning av Storevatnet. Litt før vatnet forlater du skogsveien og fortsetter videre etter god sti opp gjennom skogen til du når sørryggen til Segla på rundt 300 moh. Her blir det litt brattere den siste biten opp mot toppen. Etter hvert som du tar høyde langs ryggen kan kan du nyte den fantastiske utsikten.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-43-59/3994010-1-nor-NO/10-43-59-crop980.png" width="666" height="250" style="border: 0px;" alt="segla" /> 
 
 
 </a>



</div>MØYSALEN 1262 MOH.            MIDT I NASJONALPARKEN: Med sine 1262 moh. er dette den høyeste toppen i Vesterålen. Møysalen ligger på Norges største øy, Hinnøy, og er et felles grensepunkt for kommunene Hadsel, Sortland og Lødingen. Møysalens karakteristiske profil er synlig fra store deler av Vesterålen og Lødingen, og det har tidligere vært et viktig seilingsmerke. Bestigningen krever ikke spesielle klatreferdigheter, men siden dette er utenfor allfarvei har det alltid vært behov for lokale fjellførere til å lede grupper til toppen. Turen starter fra Møysalsenteret på Hennes. Dit kommer man seg fra Sortland ved avkjøring fra E10 øst for Sigerfjordtunnelen, eller fra Lofotsida med ferge fra Hanøy. Fra Hennes får du båtskyss inn den idylliske Lonkanfjorden, der fotturen starter. På god sti går du inn dalen, så opp en bratt oppstigning til Memuruskardet hvor det er god utsikt mot toppen. På veg mot toppen må du forsere Øverbreen rett under toppen, der du trenger tausikring. Møysalen Nasjonalparksenter informerer om alt i Møysalen nasjonalpark på sine sider <a href="http://www.m1262.no/" target="_self">www.m1262.no</a> <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-19-21/3993972-1-nor-NO/10-19-21-crop980.jpg" width="1558" height="766" style="border: 0px;" alt="Møysalen. Foto: Matti Bernitz" /> 
 
 
 </a>



</div>VÅGAKALLEN 942 MOH. MEKTIG UTSIKT: Vågakallen er et av de mest kjente og populære fjellene i Lofoten. Dette er en gåtur for viderekomne, men du kan ta turen uten ekstra utstyr i fint vær, om du er komfortabel med å bevege deg i bratt terreng. Turen starter ved Djupfjorden utenfor Henningsvær, der du parkerer ved broen over Djupfjorden. Herfra er det en tydelig sti innover på nordsiden av Djupfjorden. Noen titalls meter etter du passerer en bekk fra Djupfjordvatnet, tar du stien som går til høyre. Videre oppover er stien forholdsvis enkel å følge. Fra skaret nord for Kvanndalstind går stien nedover i nordøstlig retning, før den går rett nordlig, og opp den bratte gresskledde renna. Fra toppen av renna ser du tydelig det gresskledde båndet i østlig retning som stien videre følger. Etter en stund med klyving kommer du opp til «taket», kanskje det mest eksponerte området på turen. Dette er et sva på 15-20 meter som må passeres. Mange velger å sikre med tau her, og i vått vær er dette nesten en nødvendighet. Er man trygg på seg selv og høyden lar dette seg fint passere i tørt vær. Vel oppe ved toppvarden, er det bare å nyte en fantastisk utsikt.LOVUNDFJELLET 623 MOH ENSOM MAJESTET: På en øy utenfor Mo i Rana finner du Lovund. Dette er den vestligste øya i Lurøy kommune. Du kommer dit med hurtigbåt eller ferge, og det er T-merket sti helt fra bebyggelsen på Lovund og til topps - dermed trenger du ikke bil. Turen går fra bilvei til sti sør i bebyggelsen på Lovund. Herfra er det tydelig sti langs havet mot sør og vest. Det er noe bratt i oppstigningen til fjellet, men stien er sikret. Lovundfjellet er ofte omringet av tåke og kan ha liten sikt, så vær forberedt på dette – det er en bratt og krevende rute som bare bør gås når det er tørt og godt vær. Fra Lovund har en fantastisk utsikt over havet og øyene rundt, ikke minst til Træna. Regn med to timer til toppen.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-31-30/3993984-1-nor-NO/10-31-30-crop980.jpg" width="640" height="425" style="border: 0px;" alt="Lovundfjellet" /> 
 
 
 </a>



</div>SYV SØSTRE SÅ MANGE DU ORKER: De syv søstre er en fjellformasjon på øya Alsten i Nordland, og hver sommer tar flere tusen turgåere turen opp til et eller flere av disse fjellene. Fjellformasjonen er lett synlig på kysten av Helgeland og består av syv topper som skal forestille de syv søstre: Botnkrona (1072 moh.), Grytfoten (1019 moh.), Skjæringen (1037 moh.), Tvillingene (945 moh. og 980 moh.), Kvasstinden (1010 moh.) og Breitinden (910 moh.). Det er merket løype opp til hver enkelt topp og også mellom toppene. Mange foretrekker å starte i sørenden når de går alle 7. Dette kommer av at ruten mellom Kvasstinden og Tvillingene er den lengste «mellomtoppsetappen», og det føles lettere å ta denne tidlig på turen enn mot slutten av den. <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-27-29/3993980-1-nor-NO/10-27-29-crop980.jpg" width="1096" height="351" style="border: 0px;" alt="De syv søstre." /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/loeping/turorientering" target="_blank">Verdens beste mosjonsform</a>TORGHATTEN 258 MOH. MED HULL: Fjellet med hull tvers igjennom er ikke bare et vakkert fjell og et kjent landemerke, det er også en lett fjelltur som belønner deg med god utsikt til kystlandskapet. Det 258 meter høye fjellet er blitt et landemerke sør på Helgeland, og vandreturen opp hit bør oppleves. Det 160 meter lange, 35 meter høye, og 20 meter brede hullet ble skapt under istida. Is og vann gravde møysommelig ut de løse bergartene, mens de hardere bergartene på toppen av fjellet ble stående. Resultatet ble et hull stor som en mektig katedral.  Torghatten ligger på øya Torget rett sør for Brønnøysund. Over Brønnøysundbrua og videre langs fylkesvei 54 er det bare en kort tur til fjellfoten. Den vanligste ruta opp til hullet går langs østsida. Vandringa opp skjer på en godt opparbeidet sti og tar rundt 30-40 minutter med rolig gange. De eldste trappetrinnene på stien er fra 1870-årene. Oppover lia går stien mer og mer inn i ei kløft med bratte vegger. Øverst i ura er den beste utsikten inn i hullet, som er et stort rom. Innover land ser du det 1058 meter høye Heilhornet, det høyeste fjellet i området.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-22-042/3993976-1-nor-NO/10-22-04-crop980.jpg" width="777" height="450" style="border: 0px;" alt="Torghatten. Foto: Ronny Lien / Helgeland Reiseliv" /> 
 
 
 </a>



</div>

Nord-Norge har mange fjell å friste med. På tide å begynne sommerferieplanleggingen, her er 10 flotte turfjell du kan ta turen opp på i sommer.

10 fjellklassikere for sommerturen

<div class="object-right">

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_ordinary_300" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/12-11-35/5465517-1-nor-NO/12-11-35-crop400.jpg" width="300" height="258" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2017-08-08 kl. 12.05.04" /> 
 
 
 </a>



</div>Fra Juvasshytta: Herfra går korteste og enkleste vei til toppen. Turen tar seks – sju timer tur retur, med innlagt pause på toppen. Og om du ikke vet det, så kan jeg fortelle nå, at på toppen ligger ei hytte. Med servering i høysesongen.Ruten fra Juvasshytta går over Styggebreen, en isbre som i likhet med alle andre isbreer må behandles som en isbre. Det vil si at sikkerheten må ivaretas. Isbreer har både synlige og ikke synlige sprekker. De sistnevnte er de farlige, for de ser du ikke før snøen over sprekken gir etter under deg. Isbreer er stadig i bevegelse, og nye sprekker oppstår hele tiden. På Styggebreen er det ingen tvil om hvor stien mot Galdhøpiggen går, da sporene i snøen er helt tydelige på det. Men det betyr ikke at dette er en «trygg» rute. Mange velger å krysse breen uten noen form for sikring, men det anbefales selvsagt å sikre seg i tau. Dersom du ikke har kunnskap om den slags, fortvil ikke. Fra Juvasshytta organiseres daglige turer med breføring over Styggebreen og opp til toppen. Det kan være greit å vite at aldersgrensen er 7 år for å kunne være med. Og å være klar over at du nok ikke er alene i turfølget.Fra Spiterstulen: Dette er et annet utgangspunkt for topptur på Galdhøpiggen. Herfra er det mulig å velge flere ulike rutevarianter, alt ettersom hvor utfordrende du ønsker turen opp.  Den mest brukte ruten fra Spiterstulen tar noen timer lengre enn turen fra Juvasshytta. Det beregnes fem timer opp og tre timer ned for den som er i allmenn god form. Grunnen til at den tar lengre tid, er at du starter lavere. Det er rett og slett flere høydemeter som skal bestiges. Ruten opp går på en tydelig sti som også er godt merket med rødmalte steiner. Stien har vært utsatt for mye turgåerslitasje og ble i 2010 renovert av sherpaer. Du starter i småskogen i den frodige Visdalen, hvor Spiterstulen ligger. Etter hvert som høydemetrene forsvinner bak deg, åpner utsynet seg utover dalen. Ved første gangs bestigning kan Svellnose antas å være toppen, men nå er du informert om at det er det ikke. Svellnose er en liten topp langs ruta mot toppen av Galdhøpiggen. Ved Svellnose er det meste av høydemeterne unnagjort og utsikten er formidabel. Resten av ruta går langs en rygg som også innebærer 2000-meteren Keilhaus topp. Fra Keilhaus topp ser du over til Galdhøpiggen. Til høyre for deg kan du se ned på Styggebreen og turgåerne som kommer opp fra Juvasshytta. Stiene møtes i siste kneika opp til toppen.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/alle-vil-paa-galdhoepiggen" target="_blank">Tre generasjoner til Galdhøpiggen</a>Fra Spiterstulen finnes også et annet populært rutealternativ som passer for deg som har lyst på det lille ekstra. Dette er ei rute hvor du gjerne kan benytte en fører fra Spiterstulen. Turen starter på Spiterstulen og følger deretter sti opp til brekanten av Svellnosbreen. På denne turen får du med deg en brevandring gjennom isformasjonene på veien til toppen. Etter Svellnosbreen, går ferden over flatbreen, hvor du ankommer Galdhøpiggens fot. Her er det fint å ta en liten og velfortjent pause før du bestiger toppen med omtrent 400 høydemeter på en time. En flott måte å nå toppen av Galdhøpiggen på!SE OGSÅ: <a href="https://www.friflytbestill.no/search?q=generasjon" target="_blank">Detaljerte kart over Galdhøpiggen og Glittertind</a>EKSTREM-TUREN: Er du blant de som helst vil ta de mest ekstreme rutevalgene, finnes det spennende muligheter for deg også. Dette er turen for øvede fjellfolk. Ruten følger samme sti som mot Svellnosbreen (brevandringsruten beskrevet over), men på toppen av moreneryggen brekker du av mot fremre Tverråtind. Herfra går turen rundt og opp på denne og følger videre ryggen rundt Tverråtindane, Ymelstind og Storjuvtind før du ender på Galdhøpiggen. Ned igjen følger du den merkede turstien over Keilhaus topp og Svellnose. På denne ruten får du til sammen med deg 8 topper på over 2000 meter. Det er viktig å merke seg at denne turen ofte  krever et par rapeller, så dersom du ikke føler deg trygg på egne kunnskaper og ferdigheter, bør du benytte en fjellfører.LØPE OPP? <a href="https://www.utemagasinet.no/loeping/loepetur-i-jotunheimen" target="_self">Les fjelløper Gjermund Nordskars rutebeskrivelse fra Årdal til Galdhøpiggen</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-45-252/6241189-1-nor-NO/11-45-25-crop1600.jpg" width="1421" height="939" style="border: 0px;" alt="Guiden-til-Galdhoepiggen_ordinary_1600" /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/sykkel/bakken-du-maa-sykle" target="_self">Juvass – bakken du må sykle</a>

Turen til toppen av Galdhøpiggen kan velges blant flere muligheter, fra den enkleste på noen timer, til avansert ryggtraversering underveis. 

Guide til Galdhøpiggen

I Hyttebok frå Helvete beskriver Are Kalvø turen inn til Tømtehytta som et slit. Det er fullt mulig å forestille seg. Hadde vi kommet på tanken om å gå hit til fots? Det er ikke godt å si sikkert. Det er som noe endrer seg når det involverer ski. Det blir lettere å finne tid. Enklere å være spontan. Livet er ikke direkte kort, men Oslo-vinteren kan jo være det.LES OGSÅ:  <a href="https://www.utemagasinet.no/boeker/hyttetortur" target="_self">Hyttetortur</a>Vi vinner tid ved å starte fra hver vår kant, Korsvoll, Sagene, Disen og møtes ved Brekke-krysset, Erlend, Line og jeg. Snøen laver ned i store filler. Vi tar en stopp ved Ullevålseter og kjøper boller, kaffe og cola, før vi slipper oss ned mot Skjærsjøen. Fortsetter videre i retning Kamphaug og Fagervann. Opp dit bærer skiene oss gjennom snø som ingen før har gått i. Ved Fagervann tar vi et uortodokst veivalg mot Øyungen, uten at vi får så mye igjen  for det. Line må rekke 51-bussen og setter kursen ned mot Skar, mens vi andre skrur hodelyktene på og fortsetter videre. Passerer Sellanrå, men det er ikke dit vi skal. Det er litt av en opplevelse å gå slik i vinterskogen. Kvelden er mørk, men skogen lun og det snør fremdeles. Det er rett og slett litt av en forestilling å ankomme lille Tømtehytta på denne måten. (Artikkelen fortsetter under bildet)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-33-562/6473248-1-nor-NO/10-33-56-crop1600.jpg" width="1996" height="1314" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2019-02-19 kl. 10.33.28" /> 
 
 
 </a>



</div>Når det i tillegg er lys i vinduene i den Store Tømtehytta ved siden av – og gjengen som bor der lurer på om dere kan være så vennlige å spise restene av pastagryten deres – da tenker du ikke bare at en bedre verden er mulig. Da tenker du at den allerede finnes.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-19-004/6473143-1-nor-NO/10-19-00-crop1600.jpg" width="1990" height="1314" style="border: 0px;" alt="SKIVALGET: Tja, kanskje de du har kunne passe bra? Foto: Gunhild Aaslie Soldal" /> 
 
 
 </a>



</div><blockquote>«Livet er ikke direkte kort, men Oslo-vinteren kan jo være det.» </blockquote>Vi finner vann i brønnen. Det må kokes før det kan drikkes. Så enkelt vi har det – hjemme. Ikke for det. Vedboden er fylt med tørr ved. Mye ved. Bare synet av den gjør at en egen varme brer seg.Det blir sagt at en vedkubbe varmer deg tre ganger. Når den kløyves, når den stables og når den brennes. Det skal ikke mange kubbene til for å varme opp en hytte på 35 kvadratmeter, og tre slitne kropper i den igjen, for nå har Henrik også kommet, han har gått fra Røa.Neste morgen kan vi starte i sporene fra i går, før vi fortsetter videre på ferden, i dag på den andre siden av Maridalsvannet. I luftlinje er det ikke langt ned igjen til byen, men vi har ekstremt mye snø foran oss, det er bare å gå i gang.Den snøen, er den enda hvitere i dag?  LES OGSÅ: <a href="https://www.friflyt.no/ski/lavt-i-terrenget" target="_self">Høgruta i Maridalen</a>FAKTA –LILLE TØMTEHYTTAHVA: Tømtehytta (lille) er en ubetjent hytte i Turistforeningen, gitt i gave av Olav Thon.HVOR: Korteste vei er buss eller bil til Skar (4,2 km), eller tog til Movann stasjon (5,5 km). Like før Tømte gård, ta av i kryss og følg blåmerket sommertrasé sørover og oppover til Tømtehyttene, ca. 1 km. Det kjøres ikke skiløyper helt fram.FASILITETER: Vedovn, enkelt kjøkken med to gassbluss, fire sengeplasser, dyner og puter, men ta med lakenpose eller sengetøy. Ved siden av ligger Store Tømtehytta, med åtte sengeplasser. Hyttene kan brukes av alle, men kun medlemmer av Turistforeningen får tilgang til nøkkel. Hver enkelt må selv sørge for nøkkel, mat, sengetøy og rengjøring. De som forhåndsbestiller har fortrinnsrett til sengeplassene på hytta.TILLATT MED HUND: Ja.NÅR: Helårsåpent med DNT-nøkkel.KART: Holmenkollen (2011), Nordmarka Sør 1:25 000 (2016), Oslo Nordmark Sommer (2016) 1:50 000, Oslo Nordmark Vinter (2016), Romeriksåsene (2010) 1:50 000, Oslomarka (2008) 1:100 000 fra Nordeca, Nordmarka Sør vinter (2013) og sommer (2013) 1: 25 000, Oslomarka vinter (2011) 1:50 000, Cappelen Damm<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>OVERNATTINGEN</h3>
<div class="factbox">
UTE anbefaler steder å sove inne
• <a href="https://www.utemagasinet.no/sykkel/sykkelsafari" target="_self">Canvas – syklistenes luksusdrøm</a>
• <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/romsdal-lodge" target="_self">Romsdal Lodge – til skifolk fra skifolk</a> 
• <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/over-skog-og-fjord/tretopphyttene-ved-oslofjorden" target="_self">Tretopphyttene ved Oslofjorden</a>
</div>
</div></factboxwrap>

Det finnes rundt 450.000 hytter i Norge. En av dem er Lille Tømtehytta, innerst i Maridalen.

Lille Tømtehytta

En gjennomsiktig perlete dråpe pipler ut. Snart er det flere og de renner nedover skallen. Det koker i toppen mens pusten jobber tungt, fra dypet i lungene. Ett ben foran det andre. Myra tar et fuktig jerngrep og suger seg fast i støvlene. Vi jobber oss oppover Kåsåsen, mot Appelsintreet og Grastjønndalen. Granskogen er stille, gresset er dødt. Bak oss i horisonten ligger alle åsene, lag på lag, omfavnet i dus blått. Foran oss, bak de skogskledde toppene, ligger fjellet. Det gjør seg stort og mektig og gjemmer seg så vidt i en tynt lag med tåke mot toppen. Sakte, men sikkert slipper skogen tak.  En kaffekjele med mange års erfaring, sliten og sort, står på kok. Det knitrer, det spraker, det svir i øynene og tårene triller. Det lukter røyk og den stiger sakte oppover med stadige skiftende retning. Snart lukter det nytrukket kokekaffe og flammene danser i vei over grankubbene. Foran oss buer terrenget seg oppover i ovale former mot Krøkla. Langt der fremme blir trærne færre, og snart nesten ingen. Skodda ligger tjukkere enn bestemors risengrynsgrøt mens vi arbeider oss oppover åsen mot Krøkla, litt øst for Blefjell. Når man knapt kan se tre mann foran seg, blir mine navigasjonsferdigheter stadig satt på prøve. Kartet leses stadig, og kursen sjekkes jevnlig. Fuktig, trøtte og slitne spenner vi bardunene etter dagens marsj. Kvelden svekker lyset, vind og regn lurer seg inn fra sørvest. Vi går fra å være våt til å bli varme og tørre. Så sovner vi stappmette i min sveitsiske, medbrakte tomannsbolig. Gjennom Søtdalen maser vi oss gjennom myr og kratt. Med fuktige bukser og fjellstøveler er vi på vei opp til Blefjell. Skodda ligger fortsatt tjukk som graut, og bratta opp Langedalen får lårene til og brenne. Klissende våte tar vi inn på Sigridsbu, der hytteveggene allerede er varme. Skotøyet får en varm kveld over Jøtul-peisen. Bletoppen serverer en smakfull utsikt. Herfra skuer vi Gaustatoppen. Omringet av de skogskledde åsene i vest og vidda i nord. Snur vi oss mot øst og sør, skimter vi mot flatbygdene. Nå, sent på høsten bader fjellet i de siste høstfargene. Den urolige vinden jobber på, som et forvarsel om at vinteren snart er rundt hjørnet. Så langt har vi vandret i myr og skodde, tre dager i strekk. På vei opp til Sigridsbu går vi i skodde så tjukk at jeg knapt ser tre mann foran meg. Navigasjonsferdigheter har blitt satt på prøve og vi har vært våte til skinnet.  Jeg har drømt om Blefjell og Nansens kongerike i mange år, endelig er vi her. Drømmen min er å fotografere Blefjell i den vakreste, mest dramatiske solnedgangen. Kamera er fuktig og jeg får en feilmelding på batteriet. Jeg tar det ut og putter det i innerlomma, og lukker igjen.  <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/00-05-00/6231292-1-nor-NO/00-05-00-crop1600.jpg" width="1286" height="854" style="border: 0px;" alt="blefjell6" /> 
 
 
 </a>



</div><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/00-05-002/6231296-1-nor-NO/00-05-00-crop1600.jpg" width="1290" height="856" style="border: 0px;" alt="blefjell3" /> 
 
 
 </a>



</div><blockquote>«Den fjerde dagen ligger alt til rette, sol og halvblå himmel.» </blockquote><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/00-06-46/6231300-1-nor-NO/00-06-46-crop1600.jpg" width="1287" height="855" style="border: 0px;" alt="blefjell" /> 
 
 
 </a>



</div>Det blir en drømmedag innover Blefjell. Når sola glir ned mot horisonten skjønner jeg at noe er på ferde. Det er et dramatisk skylag på vei innover fra sør. Så skjer det! Det eksploderer i en av de skjønneste solnedgangene du kan tenke deg! Midt inne på Blefjell. Sansene går i spinn. Kamerastativet er for lengst rigget til. Jeg plukker opp kameraet for å fange min våteste drøm – men kjære vene, hvor ble det av batteriet? Den femte og sjette dagen styrer fotsporene nedover. Nedover mot skogen, ned fra fjellet. Over knausen fra Eriksbu fylles synsfeltet med panorama mot flatbygdene i øst. Vi finner oss godt til rette ved Stabekktjønn. Det blir dobbel risengryngrøt på menyen, med røverhistorier som tilbehør. Tjønnet speiler seg blankt i skumringen før det blir oppslukt av mørket. Gradestokken kryper under null og det rimer på posen der vi ligger under åpen himmel. Stjernene glitrer og jeg forsvinner, drømmer meg bort i en god bok. Mens soveposen holder meg varm og kaffen blir stadig kjøligere, ser jeg et glimt i sidesynet. På himmelen over Numedal kan vi så vidt glimte nordlyset som danser elegant over himmelen. Den påfølgende morgenen trekker kaffen, mens soloppgangen maler skogen med lysstråler. Den siste biten ned til Numedal nytes for fullt, sekken er lett og terrenget heller nedover. Til slutt går vi inn i tåka, som omfavner Numedal, og kommer ut på andre siden ved Numedals Kro. Her ender vår sju dagers ferd over Blefjell.<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Blefjell</h3>
<div class="factbox">
HVOR: Blefjell er et høyfjellsplatå på grensa mellom Buskerud og Telemark. 
OM TERRENGET: Storeble er det høyestliggende området, som omfatter Bletoppen (1312 moh.), Blenuten (1213 moh.) og Sigridsfjell (1194 moh.). Vesleble omfatter området fra Krøkla og østover. Terrenget er stort sett over tregrensa, mens Vesleble er lavereliggende, og mindre værhardt enn Storeble. 
RUTA: Bolkesjø – Holmevatnet – Krøkla – Sigridsbu (DNT) (bushing fra Krøkla i retning DNT-sti) – Flesbekk Ble – Eriksbu (DNT) – Butjønnseter
VEIEN DIT: Beregnet kjøretid fra Oslo til Kongsberg er ca. 1,5 time.
</div>
</div></factboxwrap><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>NANSEN OM BLEFJELL</h3>
<div class="factbox">«Her på denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike, ved fjellvannet, omkranset av den mørke alvorlige nåleskog med bjørkeskogen innimellom og med snaufjellet ovenfor. Velebuheien her i vest og Åkelifjellet i syd, og så bakenom i øst ligger det vakre Synhøvd. Her er ikke klemt, men heller ikke for vidt, fra den lave, skogkledde rygg på den annen side av vannet der vet jeg at en må kunne se utover lier og skoger ned i Telemarken, med Tinnsjøen og Gausta og Lifjellene, men jeg lenges ikke efter det, jeg lenges ingen steder på jorden. For her er fredelig og mildt, og allikevel alvorlig. Uten at jeg vet av det smelter min sjel mer og mer inn i denne natur. Den lukker opp og slutter meg inn.» </div>
</div></factboxwrap>

Når vi kommer over fjellet og ser Åklinuten, skjønner vi hvorfor Nansen kalte Blefjell for sitt kongerike.


En ukestur i Blefjell 

Kan man bli merket for livet av en to-dagers tur? Det gjenstår å se. Det jeg vet er at jeg bar fysiske merker 10 måneder etter turen du nå skal høre om. Og skoene mine har ikke kommet seg ennå, de står i boden og vil aldri helt gå av seg fargen av Rago, uansett hvor lenge de lever.<blockquote>Om man deler opp en tur i en indre og en ytre reise, er Rago som skapt for bryte ned skillet mellom disse.</blockquote>Ganske mange valg i livet handler enten konkret eller metaforisk om å gå eller stå, dra eller bli, bryte opp eller stå i det, reise eller bli hjemme. Når jeg er hjemme, går det til stadighet turer som tar lang tid, der man kanskje tar buss og tog for å komme seg til startpunktet, turer der selv logistikken er del av turen og selve turen er så lang at de kan avvikle flere serierunder i fotball mens man er borte. Og om den langturen ikke går, hender det at jeg blir sittende hjemme.Men det går jo ikke det heller. Ikke i lengden.Vi hadde to dager og ville til fjells. Det måtte bli Rago. Jeg hadde nemlig sett et bilde på internett. Det er lett å tenke at det er 'de andre' som velger turer etter bilder på instagram. At det ikke er meg, som til daglig jobber i skibladet Fri Flyt, eller fotograf Kippernes, som til daglig jobber i bladet Terrengsykkel, to av UTEs søstermagasiner. Vi er mye på tur med ski og sykkel og vet at mange plasser vi drømmer om å dra til, der det knapt finnes et bilde på nett, og ingen av oss har vært på Trolltunga eller Preikestolen. Da jeg i vinter besøkte Rosendal med ski og hørte om alle sommerturistene som kom fra fjerne land og skulle til Trolltunga, føltes det langt fra min turhverdag. Hva drev disse menneskene?Men nå står vi her, på Bodø flyplass, med nøkkelen til en liten leiebil  i lomma og 48 timer på oss.Og jaggu ble det ikke med en tredjemann. Jeg sendte linken med bildet til HP, og han sa ja på flekken. Det var ikke snakk om å bli hjemme. Rago nasjonalpark er en av landets minste. Men hvis man ikke er så opptatt av landegrenser, og jeg tror ikke jerven er det,  utgjør den sammen med de svenske nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora Sjöfalle et verneareal på 5700 km².Vi skulle bare såvidt sette fot innenfor verneområdene.Sinnbildet av dette verneområdet er bildet jeg sendte HP. Det er på et vis utrolig reduktivt å bare ha et bilde i hodet av dette området. Men det er den virkeligheten vi lever i på telefonene våre.Bildet er av Litlverifossen, som er et slags oppned-sugerør i sølv fra Storskogdalen til Litlverivatnet. Fossen heller vann ut fra nasjonalparkfossen og over 200 meter ned og ut av verneområdet.Det man kan si til forsvar for slike bilder, er at de gjør beslutningene veldig enkle. Vi skulle dra og se på en foss. Fra Bodø, kanskje landets best friluftsknutepunkt, om du tenker på alt du kan nå innom tre timer, kjørte vi i retning Fauske. Vi skulle til E6, deretter et lite stykke nordover, ta av ved Nordfjorden og kjøre inn i retning Lakshol.Her et av mine sinnbilder fra denne turen i etterkant: Tre mann i en liten leiebil, de to bakhodene til mine turkamerater, to firkanter av hår innrammet av hodestøttene, diverse sekker ved siden av meg i baksetet, foran bakhodene røde baklys så langt øyet kunne se. Ut fra Bodø skulle vi stå i endeløs kø. Ufrivillig stillstand. Her hadde vi revet oss løs fra plikter for å reise og gå, og så sto vi stille.Det var det første tegnet på at vi hadde undervurdert turen.Etterhvert løsnet trafikken, vi fikk oss et enkelt turkart og en feit pizza i Fauske og kjørte videre.  De lette terrengjoggeskoene, eller noen halvhøye anmarsj-sko?Morgenen etter stod jeg og dividerte med meg selv hvilke sko jeg skulle ta.Vi hadde campet en natt lang Nordfjordelva. Sinnbilde: De halvdøde trærne som hadde begynt å velte ut i elva men så ombestemt seg i svevet, de holdt igjen sånn i 30 graders vinkel, de var zombietrær lutet over grustakene elva selv hadde gravd ut. Kippernes og HP er bedre trent enn meg. Og som turplanlegger lurte jeg veldig på om jeg hadde underplanlagt tur for dem. En rundtur på et sted mellom 20 og 25 kilometer, rundt 400 høydemeter. Det hørtes ut som en dagstur i min bok og helt sikkert for dem.Men vi ble enige om å ta én overnatting underveis.Det neste spørsmålet var om vi skulle ta med telt. Statskog har ei hytte som er åpen og gratis ved Storskogvatnet. Det fristet litt å gå uten telt i oppakningen, men siden Kippernes ønsket seg kveldslys og morgenlys oppe på platået i høyde med Litlverivatnet og litt fordi HP hadde med et kliss nytt superlettvektstelt fra Amerika, ble det telt.Dermed valgte jeg også anmarsjsko, det fristet mest siden det ble litt vekt i sekken.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt_medium" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/14-34-24/5506315-1-nor-NO/14-34-24-crop1280.jpg" width="1299" height="857" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2017-08-23 kl. 16.31.26" /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/test-av-liggeunderlag2" target="_blank">UTEs test av liggeunderlag</a>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/test-av-vintersoveposer" target="_blank">UTEs test av vintersoveposer</a>I starten går vi samlet. I starten er underlaget – traktorveien og sti – godt. Så går vi en hengebro over Storskogelva og turen begynner på ordentlig.Ofte når jeg går, tenker jeg på hvordan det skal bli å gå her neste gang. Hvordan turen skal være når jeg kommer tilbake. Det er litt fordi jeg jobber i et skimagasin, og alltid ser etter skimuligheter, og litt fordi jeg har vært en del på tur med packraft, så når jeg ser vann tenker jeg flåte. Jeg vet det er litt sånn med Kippernes og, han tenker alltid sykling når han er på tur.Jeg vet ikke om dette er et utslag av overskudd eller hovmod eller dagdrømmeri. Man kommer jo veldig sjelden tilbake. Og det er for mange fosser i elva til at det er noe poeng å ta med flåta, og sykkelen, den skal aldri bli med hit.Det jeg vet er at stienene i Rago bryter ned det vi har av hovmod.Etter hvert går vi med lengre avstand. <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-35-44/5498853-1-nor-NO/16-35-44-crop1600.jpg" width="1366" height="873" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2017-08-23 kl. 16.34.36" /> 
 
 
 </a>



</div>Stien viker bratt av fra Storskogelva og vi samler gruppa etter den bratte bakken opp i nordskaret. Mellom oss og fossen som drar oss ligger Nordskarfjellet, så turen er lagt opp slik at vi i lange stunder ikke får noe glimt av fossen.Kan det stemme at vi bare har gått noen få kilometer? Det føltes ikke sånn. På kartet innkjøpt i Fauske har vi beveget oss ganske kort.Innover i skaret er det lagt ut masse klopp, og i noen hundre meter får man et opp et visst driv. Deretter går stien tilbake til sitt egentlige jeg.Det er jo ikke bare et spørsmål om å gå eller sitte stille. Det er også et spørsmål om kunne gå på litt.Da har vi kommet til feil plass. Om man deler opp en tur i en indre og en ytre reise, er Rago som skapt for bryte ned skillet mellom disse. I starten går tankene et annet sted, eller kanskje samme sted men på en annen tid, eller med annet redskap. Men stiene i Rago – i den grad de finnes, går du lenger inn enn oss, er det lite av sti og hytter – følger ikke en rett linje eller lar deg forfølge en tanke.Den tanken hadde isåfall blitt breddfull av preposisjoner. Stein går bort, tilbake, over, under, rundt, ned, opp igjen, tilbake igjen. Så renner det også på endel substantiv, stadig er det steiner, skrenter, grøfter, små juv som stien viker av for. Du klatrer opp en stein bare for å klatre ned på den andre siden, jobber deg tilbake i et juv, hopper på noen steiner, må ta deg opp igjen, svinger litt, hopper over røtter, i blant er det glatt, i blant er det så tørt at det blir sleipt av furubarnåler, i blant er det våt stein, tørr stein, storstein.Det er bare et eneste verb inne i den tanken.Gå.Ikke gåing som flyt, at stegene renner på, gåing i sin mest oppdelte form, steg for steg, steg, steg. Og ganske ofte må du nedi med hånda.Jeg er i måtelig dårlig form, men jeg kan gå på følelser. En sterk drivkraft er trass. Kan stien svinge, kan jeg svinge. Du gir meg en kløft? Jeg liker kløfter.  Men etter hvert viker trasset også. Kommer vi aldri til Storskogvannet og hytta? Jeg ser at HP pg Kippernes er et sted bak meg, jeg veit ikke hvilke følelser som driver dem.Det er september, men håpløst varmt, varmere enn vi helt skjønner, vi har kledd oss for nordnorsk høst og truet inn telt i dagstursekken, så det er noe i oss som stritter i mot å kle av oss, det er jo knapt å noe sted å gjøre av klærne. Det kan jo umulig være så varmt.Etter en lang rast ved Storskogvannet skal turen begynne opp mot Sølvskarvatnan. Vi mister stien og merker ikke noen egentlig forskjell på tempoet. Etter å ha gått opp ei li begynner endelig svabergpartiene. Det er tørt og varmt, så endelig kan får man litt driv. Hadde det vært vått og sleipt, måtte jeg ha gravd dypt i trassen. Endelig kommer man opp og får litt utsyn. Vi ser opp mot selve Rago og ned mot furuskogen i dalen. Etter hvert kommer vi til noen små vann.<blockquote>Jeg er i måtelig dårlig form, men jeg kan gå på følelser. En sterk drivkraft er trass. Kan stien svinge, kan jeg svinge. Du gir meg en kløft? Jeg liker kløfter.  </blockquote>Jeg husker lyset på Sølvskarvatnan mer enn jeg husker fossen. Fossen er ganske endimensjonal når du tenker etter, det ligner på andre fosser, men svabergene mellom Sølvskarvatnan og campen vår der er det jeg husker best fra turen. Fossen var en utløsende årsak, en beveggrunn for å sette av tid, en enkel overtalelsegrunn for at gruppa skulle velge tur. Kommer jeg tilbake, vil det egentlig bare være for å campe her. – Du kan ikke sove nå! Se da!Jeg er i halvsøvne. Det har vært en lang dag, vi har slått leir, jeg har laget middag (pasta putanesca), holdt foredrag om rettens opprinnelse, satt opp teltet selv om vi ikke skal sove i det, lagt meg til under åpen himmel og sett sola gjøre sølvet i vannene om mulig enda blankere.Alt jeg trenger å gjøre er å åpne øyene, det er ingen glidelås i teltduken som skal åpnes, dette er jo selve grunnen til at jeg sover under åpen himmel, men det er såvidt jeg orker.– Seriøst!Jeg vet det er nordlys, jeg så starten av det, men jeg ble så overveldet av ønske om å sove. Jeg drar opp øyenene og vurderer å bruke to fyrstikker for å sperre de åpne.Både jeg og Kippernes jobber med å formidle naturopplevelser, så jeg får mark i hodet hver gang noen sier at det ikke finnes ord.Jeg åpner øyene og registrerer at det er for mye å ta inn. Den ytre reisen sprenger rammene for hva den indre kan bli med på.Iallfall etter en hel dag på Rago-sti.<blockquote>Jeg åpner øyene og registrerer at det er for mye å ta inn. Den ytre reisen sprenger rammene for hva den indre kan bli med på.</blockquote>Neste dag ser vi fossen som i og for seg er imponerende. Det er så vakkert i nasjonalparken at det flommer over og ut fossen. Vi går på svabergene og ser ned i Storskogdalen. At det i gamle dager ble hentet ut tømmer her er enda mer imponerende.Etter hvert forlater vi steinen og Rago-stien finner sitt eget jeg igjen – bortsett fra at den legger til noen sugende, skrånende myrer i miksen, og disse er for meg som østlending (er ikke en myr flat?) uforståelig bløte. Helt til slutt går det bratt ned fra Knutheia. Det tok minst ti måneder før stortåneglene mine ble normale igjen, selv om jeg gikk baklengs halve bakken. Når man skal velge mellom å bli eller reise, stå eller gå, tenker man jo at det er greit å gå bare man har bestemt seg. Sånn er det ikke Rago. Motstanden ligger ikke i dørstokkmila, i valgets kval, men i selve gåinga.Du har ikke noe valg. Det er bare å gå.   <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt_medium" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/14-35-232/5506335-1-nor-NO/14-35-23-crop1280.jpg" width="1295" height="862" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2017-08-28 kl. 14.22.58" /> 
 
 
 </a>



</div><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt_medium" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-40-37/5498861-1-nor-NO/16-40-37-crop1280.jpg" width="1297" height="863" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2017-08-23 kl. 16.40.17" /> 
 
 
 </a>



</div>FROKOST#2: Den hardeste gåinga ble unnagjort dag en. Dag to kunne vi strekke ut og koke en kopp kaffe til.  LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/Magasin/Loepehoest-i-fjellet" target="_self">Løpehøst til fjells</a>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/turutstyr/tok-verden-med-storm" target="_self">Historien bak: Stomkjøkkenet</a>  <a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>Rago Nasjonalpark </h4>Rago nasjonalpark ligger i Sørfold kommune Nordland, inn mot grensen til Sverige.<ul>
<li>
REISEN DIT: Du kommer dit med en avstikker fra E6. Kommer du langveisfra, kan du fly eller ta tog eller båt til Bodø og leie bil derfra.</li>
<li>
OVERNATTING: Det er fint å telte – ellers ligger det hytter som drives av Statskog (gratis), DNT (ubetjent) og Sørfold Jeger- og Fiskeforening (til utleie).</li>
<li>
Å GJØRE: Gå. Det er også satt ut fisk i endel av vannene, så kjøp fiskekort og ta med stang.</li>
<li>
DYRELIV: Jerven har tilhold her. Gaupe opptret som streifdyr.</li>
<li>
TUREN: Vi gikk en rundtur over to dager. Skal du bare se fossen, kan du ta det som en dagstur og gå opp og ned samme sted.  Skal du på en lengre tur, har du mulighet til å gå i store områder helt uten stier og hytter. </li>
</ul>

Hvor er en mil mer enn en mil? Svar: I en av landets vakreste nasjonalparker.  

Gå Rago Gå 

Skrimfjella i Buskerud skulle utforskes. Jeg hadde hørt om Styggemannshytta og ville bli kjent med den og de andre hyttene i området.Etter noen dager med venting på nøkkel bar det av sted. Ja, litt kluss med låning av bil også, for datoer er ikke lett å forholde seg til. En uke fra eller til, hva er vel det?Uansett, Lillefot og jeg kom oss ut på tur. Lillefot er en alminnelig siberian husky. Han peker seg ikke ut på noen måte. Ikke er han den sterkeste, ikke er han den svakeste. Han er en profesjonell trekkhund som liker seg best bakerst i spannet, der det er lite ansvar. Han har gått Finnmarksløpet flere ganger, og Femundløpet. Han er en stayer. Gir aldri opp. Han er ikke den som hiver seg over folk, derfor tenkte jeg han ville ha satt pris på oppmerksomheten.For første gang gjorde det ikke noe at turen ble utsatt, yr meldte fem blide soler. Jeg så for meg lange deilige høstdager, med bål, kaffe og tid til å tenke. Det ble en slags skattejakt, jeg så Skrimfjella der borte. Først opp på en liten ås, ned en liten dal, over en stor myr, forbi et lite vann og opp på en liten ås igjen. Vi ble et team. Kløven til Lillefot var i største laget, han kikket på meg hver gang han ikke klarte hoppe opp på en stein eller over gamle trestokker. Men han bar den stolt likevel.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-58-072/3450279-1-nor-NO/09-58-07-crop980.jpg" width="1475" height="982" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-10-06 kl. 09.48.50" /> 
 
 
 </a>



</div>HUNDEVENNLIG: Turen er svært enkel å gå, og passer godt for de som liker å ha med firbente på tur. Både for de som kan bære kløv, men også for de litt mindre hundene. Foto. Marte Stensland JørgensenDet ble mørkere og før lyset forsvant gjorde det en ekstra svingom. Akkurat som det sa «see ya´sucker».Plutselig er Styggemann der, som en del av fjellet. Helt øverst. Urikkelig. Madrassene legges på plass, varmen sprer seg i hytta, det lukter lammegryte. Lillefot skjønte hva Styggemann betydde – hvile. Etter en boks kyllingmos ligger han langflat på sengebrisken.  Vi sovner. Så våkner vi, midt på natta. Vinden har kommet på besøk og tatt med seg ekstra selskap. Jeg ber dem vente og legger meg til å sove igjen. Besøket står likevel opp før meg, festen er i gang. De hygger seg på utsiden, vi tar det rolig på innsiden. <blockquote>«Vinden har kommet på besøk og tatt med seg ekstra selskap. Jeg ber dem vente og legger meg til å sove igjen.»</blockquote><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-01-31/3450283-1-nor-NO/10-01-31-crop980.jpg" width="1406" height="936" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-10-06 kl. 09.53.52" /> 
 
 
 </a>



</div>BIKKJEKALDT: Jeg hadde planlagt kaffe i solveggen med utsikt over det oransje, gule og grønne landskapet. I stedet ble både Lillefot og jeg blåst ned igjen fra Styggemann. Foto: Marte Stensland JørgensenFesten vil ingen ende ta, det er som om den feirer oktoberfest, glemt å spise, glemt å sove. Vinteren har kommet til Skrimfjellet. I hvert fall i dag. Lillefot skuer ut sluddværet, og jeg må overtale han ut. Den tøffe huskyen og jeg sklir vekk fra Styggemann. Vi vasser ned i en dal, over våte myrer, over store bekker, over sleipe åser og ned i våte bekker igjen. Snøen har dekket til stiene så jeg går fra blått merke til blått merke. Pluttselig stopper Lillefot opp, han kikker på meg og snur. Jeg velger å følge etter for å se hva det var. Ser han en rype kjenner jeg igjen reaksjonen. Kjenner han lukta av større dyr kjenner jeg igjen det også. Men dette var annerledes. Nå tok han ansvar. Han merket at jeg ikke var på sti og ledet meg bestemt tilbake.   Artikkelen fortsetter under bildet<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-03-26/3450287-1-nor-NO/10-03-26-crop980.jpg" width="1471" height="978" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-10-06 kl. 09.52.10" /> 
 
 
 </a>



</div>BESKJEDEN: Det er ikke store toppen den lille steinhytta Styggemann ligger på, men i klarvær er utsikten upåklagelig. Foto: Marte Stensland Jørgensen Vi så ikke noe til de andre hyttene, vi så ikke til noen soler, men vi fikk hilst på Styggemann og hans uventa selskap. Lillefot fikk oppmerksomheten han trengte og jeg fikk tenkt. Styggemann, du gjorde inntrykk. Solid, trygg, fin, stygg og sjarmerende. Det ble bare deg, denne gangen.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-04-532/3450291-1-nor-NO/10-04-53-crop980.jpg" width="1406" height="936" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-10-06 kl. 09.54.31" /> 
 
 
 </a>



</div>ROLIG START: Da jeg våknet på morgenen og ikke kunne se på grunn av snøføyka, la jeg en ekstra vedkubbe i ovnen og leste en bok til jeg var klar for å møte vinden og den våte snøen. Foto: Marte Stensland Jørgensen <a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>Skrimfjella </h4><ul>
<li>Skrim er et fjellområde i Buskerud, mellom Kongsberg og Skien. Høyeste punkter i Skrimfjella er Styggmannsknatten (872 moh.) og Skrim (859 moh.).   </li>
<li>Styggemannshytta er en sjarmerende og enkel hytte. Det er ei uisolert steinbu med to sengebrisker som kan huse tre små mennesker eller to store. Hytta kan brukes hele året, men er låst med spesialnøkkel som kan leies av <a href="http://www.tot.no" target="_self">Tønsberg og Omegn Turistforening</a>. </li>
<li>Startsted: Omholt, Langlidalen eller Ravalsjø. </li>
<li>Pris: 450,- per natt.</li>
</ul>

Det ligger i luften. Tegn på at noen ganger går ikke alt som det skal.

Styggemann

Nare er en av toppene i Telemark Turistforenings «Ti-toppern» og er den høyeste med sine 805 moh. Før du kommer inn på stien følger du skogsveien et lite stykke fra parkeringsplassen på Svanstul. Du går forbi Røde Kors sin hytte og en demning til Svanstulvannet før du svinger til venstre etter en liten bru. Sommerstiene er blåmerket.   Jeg hadde hørt at det skulle være så fint på toppen, så da vi nærmet oss kikket jeg så mye jeg kunne i bakken for ikke å spoile høydepunktet – utsikten. På en klar og fin solskinnsdag, som da vi besøkte toppen, kan du se havet i sør og Gaustatoppen i nord. Ikke et vindpust forstyrret oss denne oktoberdagen.På returen kan du gå en annen vei enn den du gikk opp, da følger du blåmerkingen nordover et stykke, forbi Rypetjern og Kjerringtjern før du går over Ostekleivfjell og ned til hytta Fugleleiken. Det er en enkel tur i variert terreng som passer for store og små og tar ca fem timer. Turen anbefales på vinterstid også, da følger du de rød merkene.

Skal du på tur i Grenlandsområdet, men vet ikke riktig hvor du skal gå? 

Narefjell

NOKRE FJELL ER MEIR FJELL ENN ANDRE FJELLDiktet av Stein Mehren stod i norskboka på vidaregåande, og har brent seg fast. For det finst slike fjell. Fjell som er meir fjell enn andre fjell. Dette er ei forteljing om slike fjell. Ei forteljing om tre haustdagar i Hurrungane. To menn på eventyr. Og ei steinbu under kjempane.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_ordinary_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-50-082/6136715-1-nor-NO/11-50-08-crop660.jpg" width="660" height="440" style="border: 0px;" alt="0163_lowres" /> 
 
 
 </a>



</div>NOKRE HYTTER ER MEIR HYTTE ENN ANDRE HYTTER. Foto Ståle AklestadLES OGSÅ: <a href="https://www.norsk-klatring.no/impulser/ute/fjell/med-kurs-mot-hurrungane" target="_blank">Med kurs mot Hurrungane</a>Hytta på Bandet er ei lita steinhytte plassert midt mellom veldige voktarar. Med klatrehistorie i taket og veggane og golvet. Vi må grave oss gjennom snøen for å kome inn. Det er iskaldt, den som vil fyre opp må bære veden sjølv. Men kven treng varme under slike fjell? For no byrjar magien. Først omrisset av fjella over oss. Drivkvite fjellveggar plastra med snø kjem langsamt til syne, lysande i kvelden. Store Skagastølstind rett over oss med ei heilt uimotståeleg dragning. Og dei første stjernene på himmelen. Feberen forsvinn med skydekket.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_ordinary_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-52-42/6136719-1-nor-NO/11-52-42-crop660.jpg" width="660" height="440" style="border: 0px;" alt="0270_lowres" /> 
 
 
 </a>



</div>MORGONSKODDA LIGG OVER MIDTMARADALEN. Foto: Ståle AklestadDenne dalen som er eit heilt naudsynt stykke landskap mellom gigantane. Elva som slyngjer seg nedover, den fullkomen u-forma, dette rolege og fredfulle midt i det ville. Eg kjen- ner dragninga, kanskje byrjar eg å bli eldre. «Min Sjæl er nu mettet af den, og jeg lengtes efter den dype Dal», for å sitere Mohn. Men ikkje heilt enno. Og ikkje denne gongen. For vi skal til fjells.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_ordinary_400" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-54-30/6136723-1-nor-NO/11-54-30-crop400.jpg" width="400" height="600" style="border: 0px;" alt="0841_lowres" /> 
 
 
 </a>



</div>DET SPISSAR SEG TIL. SLIK DET OFTE GJER I HURRUNGANE. Foto: Ståle AklestadVi brukar to timar på ein passasje som vi ville gått usikra om sommaren. Men terrenget er likevel innanfor komfortsona, isøksene finn stadig nye tak i fjellet, og skodda leikar med oss. Det er så varmt at det dryp frå alle overheng, og vi fyller vassflaskene med haustens første, nysmelta snø. Så kjem den største ut- fordringa. Eit ti-meters sva dekt av snø, og tilsynelatande utan sprekker. Etter å ha lista oss opp ei lita rampe og skrapa ein heil del kvadratmeter sva reint for snø finn vi til slutt ei lita grop der den eine øksa heng fast så lenge ein belastar henne. Eg har den ære å vere i den spisse enden, og stånde på økseskaftet får eg laga til eit nytt tak ved å legge akkurat passe kram snø på svaet, klappe det til og håpe at det held. Etter litt styr får eg også fiska med meg øksa som heng att nedanfor, og det dukkar opp ei ørlita sprekk innanfor rekkevidde. Vi kjem oss opp.LES OGSÅ: <a href="https://www.norsk-klatring.no/impulser/nkf/klart-for-brattkort.no" target="_blank">Klart for Brattkort.NO</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_ordinary_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-59-423/6136744-1-nor-NO/11-59-42-crop660.jpg" width="660" height="361" style="border: 0px;" alt="0983-Pano_lowres" /> 
 
 
 </a>



</div>NESTNØRDREMIDTMARADALSTIND. Foto: Ståle AklestadKanskje ikkje så kjend som dei store toppane rundt, men den får likevel Vidar Innselset til å minne meir om ein maur enn eit menneske der han kryp oppover toppryggen. Og det er slik vi kjenner oss: Som to lukkelege småkryp som kravlar rundt i den nye vinterpelsen til ein forsteina drage<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_ordinary_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/12-01-34/6136748-1-nor-NO/12-01-34-crop660.jpg" width="660" height="440" style="border: 0px;" alt="0689_lowres" /> 
 
 
 </a>



</div>NOKRE DAGAR ER EIN BERRE AKKURAT DER EIN YNSKJER Å VERE. Foto: Ståle Aklestad.Det finst ikkje eit menneske i fjellet utanom oss, og framfor oss kneisar Store Austanbotntind og den umiskjennelege kremtoppforma til Store Ringstind. Medan skodda stig opp frå ingenting og løyner og avdekkjer landskapet i eit stadig skiftande bilete.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_ordinary_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/12-07-43/6136752-1-nor-NO/12-07-43-crop660.jpg" width="660" height="440" style="border: 0px;" alt="0961_lowres" /> 
 
 
 </a>



</div>EG LEGG MEG UTE DENNE  SISTE NATTA FOR Å SOVE I LYSET FRÅ STJERNENE. Foto: Ståle AklestadNeste morgon viser det seg at vi ikkje har vore åleine her oppe. Ein hare har kryssa Bandet i løpet av natta. Han skulle nok til Midtmaradalen. Medan vi skal heim. Eller attende, i alle fall. For det kjennest ut som vi er heime.LES OGSÅ: <a href="https://www.norsk-klatring.no/sikkerhet" target="_blank">Alt om sikkerhet</a>

Dei står der til når du kjem, fjella.

Hurrungane etter stengetid

<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>HARDANGERVIDDA</h3>
<div class="factbox">Hardangervidda strekker seg over et stort område, og er Nord-Europas største fjellplatå. Her finner du turer både for deg som ikke har gått så mye i fjellet før, og som ønsker en rolig start, eller for deg som har mye erfaring, og vet å sette pris på det bølgende landskapet på Hardangervidda. Kort sagt, Hardangervidda passer for alle!</div>
</div></factboxwrap>VIDDA PÅ LANGS:Dyranut - Stigstuv - Rauhelleren - Mårbu - Kalhovd - Helberghytta - Rjukan Du kan selvsagt krysse vidda på flere måter, men her er en populær versjon. Fra Dyranut settes nesen sørøstover, mot Stigstuv. Etappen er en myk start på turen, og tar ca. 4 timer. Etter frokost går turen videre sørøstover, til Rauhelleren. Denne korte turen tar ca. 4 timer- Den tredje dagen går turen til Mårbu, en lettgått rute, med flere flotte utsiktspunkter underveis. Turen tar ca. 6 timer. Den fjerde etappen går til Kalhovd, parallelt med vannet Mår. På vannet går det også båt, og denne etappen kan alternativt nytes på dekk. Fotturen tar ca. 6 timer. Femte dag går du fra Kalhovd til Helberghytta, med Gaustatoppen i syne hele veien. Turen tar ca. 6 timer. Siste etappe går til Gvepseborg og med svevebane til Rjukan. Du kan også velge å gå den gamle anleggsveien rett ved siden av, en drøy time ekstra. Turen tar ca. 2 1/2 time. <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-23-552/6111483-1-nor-NO/11-23-55-crop1600.jpg" width="1414" height="939" style="border: 0px;" alt="Foto: DNT" /> 
 
 
 </a>



</div>VIDDA PÅ TVERSKinsarvik - Stavali turisthytte - Hadlaskard - Sandhaug - Rauhelleren - Hein seter - Åan Denne turen tar deg gjennom alle landskapstypene på Hardangervidda – fra det ville i vest, over flate vidda mot småkuperte øst. Turen starter med en av de flotteste oppstigningene til Vidda, fra Kinsarvik opp Husedalen til Stavali turisthytte. Her har du orkesterplass til en perlerad av fossefall. Neste dag setter du kursen mot Hadlaskard langs de gamle nordmannsslepene. Som for gamle dagers slepevandrere byr Hadlaskard på godt nattlosji, selv om den gamle setra nå er en moderne selvbetjeningshytte. Herfra er det fristende å ta turen opp på Hårteigen. Den tredje dagen går du fra Hadlaskard og østover til Sandhaug turisthytte. På turen mellom Sandhaug og Rauhelleren er du definitivt på sentralvidda. De tilsynelatende uendelige flatene møter horisonten i en nesten sammenhengende rett linje. Bare Hårteigen i vest og Hardangerjøkulen i nord skaper litt krøll på horisonten.Dag 5, eventuelt 6: Fra Rauhelleren klarer de riktig spreke å vandre helt til Åan neste dag, men det er ingen grunn til å ha det travelt. Del istedet denne etappen i to, og overnatt på trivelige Hein seter. Ønsker du å avslutte turen over Vidda med utforbakke, start i øst slik at du ender i Kinsarvik – et flott punktum for turen. <factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>MER FRA HARDANGERVIDDA</h3>
<div class="factbox">
<a href="https://www.utemagasinet.no/loeping/loepesmellen" target="_blank">Å løpe på en smell over Hardangervidda</a>
<a href="https://www.utemagasinet.no/aktuelt/droemmetur-paa-hardangervidda" target="_blank">Drømmetur på Hardangervidda</a>
<a href="https://www.utemagasinet.no/fjellski/guiden-til-hardangervidda" target="_blank">Guiden til Hardangervidda på ski</a>
</div>
</div></factboxwrap>BARNEVENNLIGFagerheim - Krækkja - Kjeldebu - Dyranut - Stigstuv - Halne - Krækkja – Fagerheim Nord på Hardangervidda er terrenget slakt og stiene lettgåtte. Her er det fint å ta med barn på tur. Hyttene ligger relativt nærme hverandre slik at dagene ikke blir for lange. Det er mye vann og bekker underveis, som bryter opp turene og gjør det spennende for barn å være med til fjells. Husk at barn går saktere og trenger flere pauser enn voksne. Timeantallet nedenfor er normalt beregnet tid, og bør utvides etter alderen og utholdenheten til barna. For de minste barna bør tiden dobles. Forslaget her passer nok best for barn over åtte år. Turen starter fra Fagerheim til Krækkja, ca. 1 1/2 time. Turen er kort og på tydelig sti. En fin oppvarming før noen litt lengre turer de påfølgende dagene. Dag to går fra Krækkja, der du følger stien vestover til Kjeldebu. Turen er noe lenger enn dag 1, men begynner dere tidlig etter frokost har dere hele dagen. Beregnet tid på turen er ca. 4 1/2 time. Den tredje dagen går fra Kjeldebu sørover mot Dyranut, ca. 2 1/2 time. Ved stor vannføring må Kjldo vades, så sjekk forholdene før dere drar. Fra Dyranut følges stien til Stigstuv, ca. 4 timer. Nå går turen videre til Halne, ca. 5 timer. Hvis barna er i god form og ved godt mot kan dere gå videre til Krækkja, ca. 1 1/2 time lenger. Hvis ikke, kan dere ta turen dagen etter, og gå videre til Fagerheim for turen hjem igjen, ca. 1 1/2 time. På turen mellom Halne og Krækkja finnes det spennende dyregraver langs stien. TOPPTUR TIL VESLE NUPVesle Nup er lett kjennelig. Den karakteristiske spisse toppen rager over høyfjellsplatået helt sør på Hardangervidda. Det er en to timers tur hver vei fra Haukeliseter opp til den frittliggende toppen. Men utsikten fra 1510 moh. er verd hvert eneste skritt. Mot nord og nordvest ruver de tre høyeste toppene på Hardangervidda; Sandfloeggi, Store Nup og Hårteigen. Mot nordøst bukter selve vidda seg – og dersom du er heldig med været kan du langt ute i horisonten skimte Gaustadtoppen. Turen fra Haukeliseter til Vesle Nup er en av de mest populære dagsturene fra Haukeliseter, enten det er sommer eller vinter. Følg T-merket løype mot Hellevassbu. Så snart du er kommet opp den bratte bakken på nordsiden av Haukelivegen kommer Vesle Nup til syne. Du følger løypa vest for Loftsdokktjørn og opp til skaret mellom Vesle Nup og topp 1469. Her tar du av til høyre og følger fjellryggen østover ca. 1 kilometer til toppen. De fleste tar samme vei tilbake.HELGETURFinse - Krækkja – Haugastøl  Bare en helg til rådighet? Hardangervidda gir store muligheter for helgeturer, fordi mange av hyttene ligger nærme veier og offentlige kommunikasjonsmidler. Denne turen har to relativt lange etapper, og krever derfor at du har vært på tur før.  Ta toget til Finse. Overnatt på den store og flotte DNT-hytta som ligger rett ved foten av majestetiske Hardangerjøkulen, eller på det historiske hotellet Finse 1222. Dag to går turen videre til Krækkja. På turen har du mektige Hallingskarvet hele tiden på venstre hånd, og på høyre har du hele den store vidda. Turen tar ca. 7 timer. Men, har du tung sekk og været er litt utfordrende, bør du beregne noe lengre tid. Turen er spennende og variert, men kan oppleves som noe krevende. Krækkjahytta, som ble satt opp i 1879, har lange tradisjoner for god mat og godt vertskap. Nyt dagen, sug inn energien som fjellet byr på og senk skuldrene. Den tredje dagen har du to valg. Enten kan du velte deg litt i gresset utenfor hytta, og så ta turen sakte og rolig mot Haugastøl, ca. 4 timers gange. For de spreke som ønsker noe mer vandring kan turen gå mot Tuva, ca. 5 timer, og så videre ned til Ustaoset for toget hjem, ca. 3 timer.

Fire turforslag for deg som vil gå over Hardangervidda.   

Turtips til Hardangervidda

<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>RANGEL I RONDANE</h3>
<div class="factbox">
• Norges eldste nasjonalpark rommer ti topper over 2000 meter.
• Stortoppene ligger i tre adskilte massiver rundt Rondvatnet og Rondvassbu
• Fra Rondvassbu guides turer til totalt sju 2000-meterstopper hver mandag, torsdag og lørdag fra juni til oktober
• Alle Rondanes 2000-meterstopper kan bestiges uten sikring, men turen til Trolltinden og bandet mellom Veslesmeden og Storesmeden er luftig.
• Veslesmeden (2015 moh) regnes som den lettest tilgjengelige stortoppen både sommer og vinter, Trolltinden (2018 moh) som den mest krevende og Rondslottet (2178 moh) som selve majesteten.
</div>
</div></factboxwrap>– Velkommen ombord, nikker Øystein Gården, og slår til side kalosjen på cabincruiseren. Kun båtnavnet «Rondejenta» ville avslørt for den nærsynte at vi befinner oss 1167 meter over havet: Sola steiker, badevannet klukker inviterende, og skipperen er brunbarket som en sørlending. Dialekta kunne like gjerne vært gresk:– Åss ska gå langt både burthover, upphover og onnabakke i dag, forklarer guide Øystein Gården.Så bærer det ut på dypt vann.Storslåtte Rondane er skjønnheten som har dratt folk til fjells siden lenge før nasjonalromantikken, her ble ideen om nasjonalparker unnfanget på norsk jord, mesterverket som har blitt kopiert til verdenskunst. Magneten som de siste fem årene har opplevd større besøksvekst enn noe annet norsk fjellområde. En viktig årsak sitter nå i samme kahytt som oss: Hyttevert Øystein Gården serverer mat, madrasser og stemning så god at Rondvassbu er nær ved å sprenges i sommersesongen. Samme mann har gjort steinrøysa til mekka for randonnéeturer vinterstid, og topper nå alle besøkstall og høydelogger med et toppturtilbud uten like i norsk fjellheim:Guida fotturer til totalt sju av Rondanes 2000-meterstopper tre dager hver eneste uke fra juni til oktober.– Jeg har vurderte å tipse VG: Slik gikk jeg ned 10 kilo i vekt på sju uker, ler Gården, gjør unna rask hoderegning:– Jeg passerte vel 2000-metersgrensa 100 ganger i fjor.Han gjør det faktisk fire ganger hver mandag.<blockquote>«Sola steiker, badevannet klukker inviterende, og skipperen er brunbarket som en sørlending.»</blockquote><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-39-006/6095273-1-nor-NO/10-39-00-crop1600.jpg" width="1331" height="857" style="border: 0px;" alt="FJELLCRUISE: Cabincruise med «Rondejenta» gjennom steinrøysa er ingen dårlig start på toppturen – og en enda bedre avslutning. Foto: Maria K. Kleiven" /> 
 
 
 </a>



</div><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt_medium" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/01-23-00/6089937-1-nor-NO/01-23-00-crop1280.jpg" width="1300" height="864" style="border: 0px;" alt="VEIVISER: Øystein Gården vet hvor han skal flytte beina. Foto: Maria Kleiven" /> 
 
 
 </a>



</div>Mens resten av nasjonen stanger i bilkø, leverer i barnehagen eller stempler inn på NAV, sparker Øystein Gården i gang arbeidsukene fra juni til september med å bestige Høgronden, Digerronden og de to Midt-Rondene som ligger derimellom. Snaue 30 kilometer gjennom steinrøysa og 1800 vertikale meter, toppet av et par timers panoramautsikt over Norges tak. I høysesongen kunne Gården fylt toppturene hver eneste dag.– Interessen for disse guida toppturene er enorm. Mange gjester kommer ens ærend, enkelte blir værende ei hel uke for å få med seg alle turene.Atter andre bestiger alle Rondanes ti fjell over 2000 meter på under ett døgn - eller som rekordinnehaver Gjermund Nordskar gjorde sist juni: Ni timer blank. Hva så med vår egen guide?– Jeg driver ikke med sånne stunt, gliser Norges sprekeste hyttevert: – Det er så dårlig gjort mot dem som driver med det.Mens den smått malplasserte cabincruisereren «Rondejenta» pløyer seg gjennom steinrøysa som speiler seg i krystallklart fjellvann, presenterer Gården heller sin guidekamerat Subass - sherpa fra Nepal med sommerjobb å lære nordmenn kunsten å gå.Så hopper vi i land.Gjennom en eventyrlig formet geografitime bestående av dødisgroper og morenerygger får vi den mykeste starten på toppturen det er mulig å få i Rondane: I alle retninger rundt oss er det kun stein, stein og atter stein å skimte. Knallhard kvartsskifer som i hele Rondane er skjøvet over grunnfjellet, gjør jordsmonnet ekstremt næringsfattig og floraen både minimal og mager. Resultatet er mer enn storslått: Rondane er destillert høyfjell i sin reneste form. Har pynter ingen isbreer, fossevell, bjørkelier eller annet nasjonalromantisk svermeri på realitetene: Kun knallharde, knusktørre og kolossale steinrøyser tårner seg opp i 2000 meters høyde.– Gratulerer, da er vi framme ved årets lengste motbakke, sier guide Øystein.Vi befinner oss øverst i Langglupdalen. Et sted langt der nede ligger Bjørnhollia og Atnsjøen - med panoramaet som fikk maleren Harald Solberg til å fryse både seg blå 14 år på rad for å fange «Vinternatt i Rondane» på lerretet. Selv risikerer vi overoppheting i stigningen opp til Høgronden (2114 moh).– Snaue tusen høydemeter stigning merkes i føttene. Gå sakte og sett føttene ned like forsiktig som om du skulle tråkket på egg, så sparer dere muskulaturen og pusten, instruerer Gården:– Fyll drikkeflaskene, vi kommer ikke til å finne vann igjen før klokka seks.På veien opp til dagens høyeste punkt tar vi en avstikker bortom DNTs aller første bu i Rondane. Høgrondbue ble oppført i 1882 og kommer sikkert til å gi fjellvandrere ly på 1742 moh til naboen Dovre faller. Minutter senere er vi mest  opptatt av å ikke falle ned: Runde Rondane er en illusjon her vi ser beint ned mot Dørålen, ut over Folldal og vidt ut over Østerdalens endeløse skoger. «Norges kanskje beste utsiktspunkt», er gjerne tilnavnet til Høgronden:– På klare høstdager blir det sagt at man kan se en sjettedel av hele Sør-Norge herfra, forteller Gården. Med Rondslottet som tilskuer og tunga beint i munnen tripper vi så videre fra helle til helle, blokk til blokk, fra ronde til ronde. I Norges østligste høyfjell er innlandsklimaet toppturvennlig de aller fleste dager i sesongen, det klare flomlyset løfter både farger og konturer fram i sylskarp kontrast.Så får det heller være at steinrøysa tidvis synes å leve sitt eget liv over de to Midtrondene (2042 og 2060 moh).– Fantastisk, jubler plutselig Harald i turfølget:– Dette partiet var jo suverent! Kjekt å treffe på noe fjell som ligger i ro...LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/norges-lille-groenland" target="_self">Norges lille Grønland</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-47-005/6095293-1-nor-NO/10-47-00-crop1600.jpg" width="1764" height="1176" style="border: 0px;" alt="FOR ORDENS SKYLD: Rondane byr på mer enn steinrøys, så klart. Foto: Maria K. Kleiven" /> 
 
 
 </a>



</div><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-51-00/6095297-1-nor-NO/10-51-00-crop1600.jpg" width="1291" height="860" style="border: 0px;" alt="RONDVASSBU Med sine 10 fjelltopper over 2000 meter i alle himmelretninger, har Rondvassbu blitt et yndet springbrett for toppturer. " /> 
 
 
 </a>



</div>I det vi har oiet oss over formasjonene, sett fargespillet skifte med solas gang, klyvd opp artige hylleformasjoner og konstatert at vi er så bitte, bitte små her oppunder himmelkvelven, er vi brått framme på Digerronden (2015 moh). Bak oss ligger en ryggtravers for minneboka, foran oss surfing i steinrøysa hele veien ned igjen til Rondvatnet og «Rondejenta».– Jeg kjenner at jeg kommer til å sette litt mer pris på skauen når jeg kommer ned herfra, konstaterer turdeltaker Frank i det knærne knirker og krampa lurer.Vi nærmer oss 10 timer i fjellstøvlene, og i bunnen er det himla godt å ha en båt som venter.Det er som kjent den draumen me ber på. At noko vedunderleg skal skje, at det må skje – og ombord i Rondejenta skjer det jammen: Guide Øystein er brått forvandlet til servitør - eller snarere stuert her ute på bølgene - og disker opp med både hjemmebakt flatbrød, ureist spekemat og brygg fra rett under tregrensa i en «after hike» for minneboka.I toppform rusler vi inn til middagen, hever glassene til skål for langdagen - og oppdager at vår veiviser nå fyller oppgaven som kveldens sommerlier. I det jeg kryper margsliten ned i lakenposen og kjenner kroppen sige inn i drømmeland, er det i visshet om at for én fjellmann er ikke dagen over: I peisestua, resepsjonen eller i oppvasken jobber Øystein Gården uanfektet videre for å gi gjestene en perfekt start på neste dag. Det er jo store sjanser for at de skal til topps. LES OGSÅ: <a href="https://www.friflyt.no/Topptur/Ny-rekord-paa-Rondane-2k-maraton" target="_self">Nordskar satte løpsrekord i Rondane</a>

En fjelltur og fire topper over 2000 meter. I Rondane viser Norges sprekeste hyttevert, Øystein Gården, vei. 

Fjelltur i Rondane

En konstant strøm med joviale fotturister på vei opp Besseggen møter oss med en blanding av oppmuntrende smil og vantro når de ser de store ryggsekkene vi drasser nedover en av Norges mest populære turstier.– Det er nok litt enklere å gå oppover, sier jeg.– Det kommer jeg aldri til å finne ut av.Svaret kommer skarpt. Det er ingen aksept for mine forsøk på å spre litt god stemning. Jeg prøver å bistå min venn Lars Erik nedover Besseggen. Jeg prøver å forstå hvorfor han er så redd. Han har vært soldat. Han har krysset Grønland på ski. Han er gourmetkokk. Han har sett og hørt mye. Han takler stress som få andre. Han elsker motgang. Han er en av de stødigste og tøffeste typene jeg har møtt. Bortsett fra når det kommer til høyder. Der er han fullstendig ubrukelig. Bak meg kommer Alex, helsearbeider og paraglider på fritiden. Han er et menneske som liker å tro at han kan fly. Det viser seg at han er minst like ubrukelig som Lars Erik.– Det går bra dette gutter, det er eksponert, men ikke farlig. Bare ikke fall.Lars Erik stopper og ser opp på meg, før han forsiktig setter en fot foran den andre og klamrer seg fast til berget. Han gjør alt han kan for å kjempe i mot tyngdekraften. Så her står jeg. Midt i mellom to spreke unge menn i sin beste alder. Med en uforståelig angst for høyder. For min del er alt bra. Bortsett fra den dundrende hodepinen. Turkameratene på fem irske menn, langt forbi sin beste alder ligger allerede godt foran oss.– De ler nok av oss nå, sier jeg.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/00-20-00/6064224-1-nor-NO/00-20-00-crop1600.jpg" width="1446" height="868" style="border: 0px;" alt="1. KLYVETUR: Lars Erik Hille klyver sakte men sikkert nedover den folksomme Besseggen. 2. LETT Å BEGEISTRE: Kvasse tinder og skitne brearmer er eksotisk nok for Irene. De har kun tre fjell over 1000 meter, og ingenting som kan minne om en isbre." /> 
 
 
 </a>



</div>Jeg burde lagt merke til at de drakk mistenkelig mye mindre whisky enn oss i går. Billig, grusom irsk whisky. Som de spanderte. I store mengder.Jeg burde skjønt det. De hadde en plan disse fem irene med tynt hårfeste, vonde knær og kvapsete mager. «Kanskje de skjenket oss, men det er nå en helsikes fart de har» tenkte jeg mens jeg prøvde å spre oppmuntringer til mine to venner på Besseggen. Jeg kunne såvidt se fem små prikker danse avgårde langt der nede. Lett som ingenting.– Kom an gutter, tyske bestemødre går denne turen uten problem, sier jeg.Lars Erik stopper og ser opp på meg igjen. Hvis bare et blikk kunne drepe.– Så, hva gjør tre nordmenn og fem irer oppe i Jotunheimen, spør en nysgjerrig hyttegjest seinere.– Det begynte med han. Barry McHugh, alfahannen i den irske delegasjonen, peiker på meg.<blockquote>Jeg prøver å forstå hvorfor han er så redd. Han har vært soldat. Han har krysset Grønland på ski. Han er gourmetkokk.</blockquote>Ja, det gjorde jo forsåvidt det. Eller, det vil si, det begynte med min far som studerte i Irland og røvet med seg hjem en keltisk brud. Så var vi her. I Jotunheimen. Nesten 40 år seinere. Da min onkel, Michael Crowley fra Dublin sa at han og fire kamerater skulle gå en uke i Jotunheimen, fra Gjendesheim til Øvre Årdal inviterte jeg like gjerne meg selv og to kamerater med på turen. Endelig skulle vi, tre relativt fjellvante friluftsentusiaster få oppleve Jotunheimen på ordentlig. Turen startet ved Gjendesheim, og planen var å krysse Jotunheimen via Besseggen og Glittertind til Øvre Årdal. 103 kilometer fordelt på seks dager i starten av september.De øl-tørstige irene med sine slitne knær og vonde rygger bestemte seg tidlig for å spare krefter ved å gjøre dette til en fullblåst fjellferie.De gikk for full pakke på hyttene, som de heller ville beskrive som høyfjellshoteller. Ungdommen ville spare penger og få en større naturopplevelse, så vi sov like så godt utendørs under tarp. Vi ville spare vekt og få med oss det sosiale ved å spise middag på hyttene. Et rimelig alternativ som stort sett fungerte fint, bortsett fra på den private hytten Spiterstulen, der de ikke ville servere mat til oss dersom vi ikke overnattet på hytten. Her praktiseres noe de kaller for «kilometersregelen», som betyr at du ikke har lov til å slå leir nærmere enn en kilometer fra hytten. Dette har visstnok vært en kilde til konflikt mellom turgåere og hytten i flere tiår. Her nyttet det ikke å vise til allemannsretten, vi måtte pent pakke sammen. Bursdagen til Alex ble ikke som vi hadde håpet på. Våre irske venner sørget for et lite stikk tilbake ved å snike med seg noen ekstra brødskiver og egg til oss neste dag.Det er ingen tvil om at Jotunheimen er noe av det mest majestetiske Norge har å by på, det er vel derfor disse hovedfartsårene er såpass slitte og brukte også. Løfter du blikket kan du bli lamslått av de kvasse og utilgjengelige tindene, ryggene, breene og klippene som ruver over dalene den tydelig markerte ruten går gjennom. Flere ganger på turen lurer jeg på hvordan det var å vandre rundt her før de store gruppene med turister fant veien inn i kjempenes bosted. Navnet Jotunheimen ble trolig først brukt av forfatter Aasmund Olavsson Vinje. Jeg tviler på at han i sine ungdomsår på sine vandringer så for seg at det skulle bli såpass tilgjengelig nasjonalpark, modernisert med bilveier, skitrekk, enorme hytteanlegg og mennesker fra alle verdens kanter. Det er fint at så mange får oppleve dette storslåtte og vakre landskapet, men skal du ha genuine naturopplevelser må du vandre et stykke vekk fra folk og sti. Tidvis føles det mer som å gå på en trafikkert landevei enn en sti. Turistene jubler entusiastisk når de ser flokkene med tamrein som spankulerer tett på stiene og tilsynelatende ikke enser menneskene. Det er også mye søppel i Jotunheimen.Hver dag plukket vi med oss skrot som lå langs ruten. Skulle vi plukke med oss alt vi fant måtte vi nok beregne betraktelig mye mer tid enn det vi hadde, og hatt med oss søppelsekker. Det aller meste ble liggende. Flasker, plastposer, niste og sjokoladeemballasje og utallige små klatter med brunt toalettpapir var å se hver bidige dag.Tilbake til Besseggen. Det gikk fint med nok tid og god motivasjon, selv tøffe menn kan la seg skremme. Det er vel med god grunn at de aller fleste går opp ryggen, og ikke ned. Det er også lurt å holde oppakningen til det minimale. Å starte en ukes vandring med tung sekk, skallebank og tynnslitte nerver nedover Besseggen anbefales ikke.Været var strålende så og si hele turen. Den irske delegasjonen reiser mye på tur i europeiske fjellheimer. Barry som selv har klatret fjell i Sør-Amerika og 7000-meters topper i Himalaya beskriver naturen i Jotunheimen som intet mindre enn spektakulær.– Dere er utrolig heldige som har dette rett utenfor stuevinduet, sier han i solskinnet på toppen av Glittertind, et høydepunkt på turen som absolutt anbefales hvis været tillater det. En lang, seig oppoverbakke på ca 1000 meter avsluttes på Nord-Europas nest høyeste fjell. På en klar dag er det intet mindre enn majestetisk.Nordmennene er ikke uenig med Barry. Det ble nok noen flere morgener hvor man skulle ønske litt tidligere kvelder, og irene fortsatte sin utspekulerte strategi. Slik er det når en skal sjangle seg gjennom Jotunheimen. De har tross alt et rykte å leve opp til disse irene. Den klassiske øst-vest ruten fra Gjendesheim til øvre Årdal er 103 kilometer. Den følger så å si et dalstrekk, mellom luftige topper og utilgjengelige breer. Du kan også gå hele ruten uten å måtte telte, da det er hytter langs hele strekket.<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Jotunheimen</h3>
<div class="factbox">
Her er ruta vi valgte:
Dag 1: Gjendesheim - Memurubu via Besseggen (6 t, 15 km)
Dag 2: Memurubu - Glitterheim (7 t, 16 km)
Dag 3: Glitterheim - Spiterstulen (5 t, 16 km)
Dag 4: Spiterstulen - Leirvassbu (5 t, 15 km)
Dag 5: Leirvassbu - Skogadalsbøen (5.5 t, 19 km)
Dag 6: Skogadalsbøen - Vetti (5 t, 15 km)
Dag 7: Vetti – Hjelle (1.25 t, 4 km)
</div>
</div></factboxwrap>

Tinderangling i Jotunheimen med fem irer og to tøffe pyser.

Ukestur i Jotunheimen

Fjoråret, tja, sommer, tja. I starten av mai kravlet jeg håpefullt bort til vinduet på soverommet. Halvåret som skulle løfte meg ut av depresjonens hule var endelig kommet. Minner om spirende bjørk, lukten av bål og kokekaffe vekket noe i meg. Jeg lettet ivrig på gardinene. Grått. Jeg gjorde et nytt forsøk neste dag. Grått. Slik skulle det fortsette. Med flere våte, sure turer i ryggsekken hadde jeg døpt sommeren 2015 til «sommeren som aldri kom». Ikke engang pilegrimsreise til Lofoten brakte hell. Hele landet var fordømt til regntunge, mørke dager. Ungdommens utskeielser hadde åpnet himmelens sluser, en ny syndeflod var over oss. Det var den eneste logiske slutningen. Pigmentene i huden hadde for lengst kapitulert til mørkets krefter, men i kalenderen stod det «Lysefjorden på langs» og jammen var datoen kommet. Jeg slepte kroppen ut av senga. Gardinene torde jeg ikke røre i frykt for at synet ville sende meg tilbake under dyna. På trappa så jeg ambivalent opp på en blå himmel. Du lurer ikke meg, tenkte jeg. Du lurer ikke meg. Morgensola som frister en ut, så pass langt at en ikke rekker å snu før ondskapens herskere tar over himmelhvelvingen. Det der ha jeg sett før, morgensola og jeg hadde et tydelig tillitsbrudd på gang.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/rago" target="_blank">Fantastiske Rago</a> LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/Magasin/Tripp-Trapp-Triathlon" target="_blank">Tripp trapp triatlon</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-19-503/6062103-1-nor-NO/13-19-50-crop980.jpg" width="1830" height="1222" style="border: 0px;" alt="KLARHET: Allerede på vei opp mot Kjerag oppdaget vi at det var noe unikt med denne turen. På tampen av en sesong preget av uhorvelige mengder nedbør skulle vi endelig få se Norge på sitt aller beste." /> 
 
 
 </a>



</div>Sola strålte fortsatt da vi plantet føttene våre på fast grunn i Lysebotn. Et snev av håp tok form, helt til reisefølget pakket ut sekkene sine. Dongeribukse og joggesko var kleskoden på halvparten, pils og potetgull var primærkilden til protein og holdningene stod i stil til antrekkene. Vi ble enige om at campingplassen var for lubbne amerikanere, soveposer kjøpt andre steder enn Europris var for de svake og buss opp til Kjerag var bent frem en skam for menneskeheten. Fem dagers fjelltur med denne gjengen, det kunne aldri ende bra.Ferja returnerte med horden av turister. Motorduren ebbet ut i det fjerne og etterlatte seg naturens ro. Rolig fuglekvitter, bjeller på bedagelig anlagte sauer og bølgeskvulp i det klare brakkvannet. Overgangen fra bylivet ble plutselig litt for brå. Fra et liv hvor støy, kaos og selskapeligheter er normen til høstens roligste paradis. Også alt på én og samme dag. Abstinensene var synlige. Noe måtte skje. Ingen av de ni fastboende pensjonistene spilte opp til fest, selv om et av fylkets mest omstridte løyver for brennevin fortsatt befant seg i den lokale kioskeierens hender. Kreativiteten stoppet der. Hva i all verden skulle vi ta oss til? Vi stod der som Per, Pål og Espen Askeladd før skribenten tenkte ut den kreative strofen «det var en gang». LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/naturvern/trolltunga" target="_blank">Norske attraksjoner</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-21-092/6062107-1-nor-NO/13-21-09-crop980.jpg" width="1842" height="1218" style="border: 0px;" alt="MORGENKAFFE: Morgenkaffe etter en natt under åpen himmel gjorde den første overnattingen komplett. Kvelden før lå vi det lange gresset og nøt synet av melkeveien som roterte sakte over den nordlige halvkule. Jeg var målløs." /> 
 
 
 </a>



</div>Klokka hadde knapt bikket middag, kiosken var tom for monopolvaren sin og sola skinte forbløffende nok enda. Vi bekjempet den stigende rastløsheten med hver vår soft-is, som på mirakuløst vis førte til at vi fikk noe å leve for ut dagen. Det fantes en grotte. Særlig myteomspunnet var den ikke, men likevel, en grotte plassert høyt oppe i den sørvendte fjellsiden av Lysefjorden. Dette var vår sjanse. Muligheten til å tjuvstarte på eventyret mens skribenten sov frempå. Vi la i vei med Askeladdens optimisme. Jeg trodde eventyret brått ville ende da det gikk opp for oss at eneste måte å komme seg til fjellhula var ved å bestige en skranglete stige med delvis avrevne festepunkter. Men, overraskelsens time var kommet. Uten den vanlige ubesluttsomheten kastet første mann seg på stigen med ungdommelig tæl. Mitt første inntrykk var at ytterst få i gruppen hadde ofret nevneverdig mange tanker på forskjellen mellom liv og død. Heldigvis slapp vi en kjapp leksjon i sistnevnte. Stigen holdt og grotta gav panoramautsikt til dalbunnen. Jeg ble nostalgisk av omgivelsene. Tankene fløy avgårde, flere hundre av år tilbake i tid. Jeg så de første beboerne mens de pløyde markene og fisket i fjordene mellom majestetiske fjellvegger. Synene brakte glede. En barnslig glede, som ilte dypt inne i sjela.Stemningen smittet. Iveren var synlig hos alle. Brått gikk det opp for meg hva som var i ferd med å finne sted. Jeg kikket engstelig rundt meg. Du skulle kanskje tro at iver er en bra ting, men hvis du har brukt store deler av livet på å omgås korttenkte mennesker vet du hvilken farlig affære iver kan være. I min omgangskrets ender det alltid, og da mener jeg alltid, med kjappe og irrasjonelle avgjørelser. Jeg forutså hendelsesforløpet og i løpet av få minutter hadde vi kommet frem til en kollektiv konklusjon; telt var en moderne unødvendighet. Vi skulle sove under åpen himmel. Med skrekken hengende over meg, forstod jeg ikke helt hva som hendte da vi satt rundt leirbålet. En sporadisk sky drev forbi i ny og ne, jeg slet med å begripe virkeligheten. Vi krøp inn i soveposene av varierende kvalitet, lå på rygg i ugresset og nøt synet av melkeveien som roterte sakte over den nordlige halvkule. Jeg var målløs. Livet var fullkomment, sommeren var endelig her. Rett før jeg sovnet med et smil om munnen fløy et langt stjerneskudd mellom de mørke granittblokkene. Jeg ønsket meg godt vær resten av turen.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-22-23/6062111-1-nor-NO/13-22-23-crop980.jpg" width="1828" height="1224" style="border: 0px;" alt="FJORDUTSIKT: Veien vi valgte gav utsikt innover fjorden, hvor fjellveggene ruvet over de små båtene som etterlot lange, hvite striper av kjølvann. En forestilling ingen andre enn kongeriket Norge kan oppvise." /> 
 
 
 </a>



</div>Jeg våknet til lukten av kokekaffe i glørne, alt jeg hadde drømt om falt på plass. Med væsken i magen startet vi traskingen oppover de utallige hårnålssvingene mot Ørneredet, restauranten som markerer starten på fjellturen til Kjerag. Stigningen var uvant kost for muskelfibrene. Den ene bussen etter den andre kjørte forbi, hånet oss ved å etterlate en sky av eksospartikler til lungene våre. Noen forløste frustrasjonen sin ved å vise midtfingen til de fotoglade asiatene ombord. Da vi endelig ankom parkeringsplassen til Ørneredet var turistene mest sannsynlig på retur fra Kjeragbolten, mens vi haltet svettedryppende inn dørene på det arkitekttegnende bygget for å fylle glykogenlagrene med god norsk kost.Endelig kunne vi starte turen oppover og innover den norske fjellheimen. For utsiktens og spenningens skyld besluttet vi igjen å gjøre det motsatte av turistene. Vi fulgte fjellkanten som rundet hardt av mot den tynne fjordtarmen langt der nede. Kolossene av sten ruvet over de små båtene som etterlot lange, hvite striper av kjølvann. Det lå klarhet i luften. Gruppen var motivert og fjellufta ren. Vi kunne se langt innover fjorden, hvor fjellveggene gradvis falmet og skled over i blåtoner med avstanden. Øynene frydet seg. Vi trasket gjennom lyng, lav og mose. Fant vår vei blant de karrige vekstene som lever på ytterkanten. De som klorer seg fast til berget rett før det bikker, rett før levekårene blir for bratte. Til slutt stod vi ved et vanskelig veiskille. Risikere et brutalt møte med steinura eller bli en av mengden som går apatisk fremover i en sakte strøm for å oppleve livets begivenheter. Etter mye om og men, falt valget på sistnevnte.<blockquote>Stigningen var uvant kost for muskelfibrene. Den ene bussen etter den andre kjørte forbi, hånet oss ved å etterlate en sky av eksospartikler til lungene våre.</blockquote>Berget flatet ut  og stien førte oss til Kjerag. Bolten lå der og ventet på oss. Det verdenskjente naturfenomenet formet gjennom årtusener. Noe så begivenhetsrikt som en stein kilt i en sprekk. Ikke særlig spennende i seg selv, men det å balansere på en liten stein med 1000 meter fritt fall under seg ville pirre sansene, det var vi sikre på. Da vi ankom steinen var skuffelsen stor. For stor. Legenden viste seg å være en skrøne. Så pass skuffende at jeg ikke orker å bruke trykksverte på å utdype. Dere som har vært der vet hva jeg mener, dere som skal dit for første gang skal få se løgnen med egne øyne.Stien tok oss inn i fjellheimens trygghet. Bort fra stupbratte skråninger. Bort fra steder hvor rå dumskap kan forveksles med forsøk på å bevise sin manndom. Bort fra turistfella og køen som hører med. Folkemengden avtok momentant etter Kjerag. Stien førte oss inn i norsk fjellyng. Myr med sporadiske moltebær og hvitskjeggete stilker svaiet i brisen. Mellom ulendte bergknauser og mindre fiskevann fant vi ro. Balsamerte sjelen med lange lunsjpauser og late dager i høstsola. At vi hadde truffet så bra med været var helt tilfeldig og helt utrolig. Jeg følte et snev av ekte lykke for første gang på lenge, men det skulle fort snu.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-23-582/6062115-1-nor-NO/13-23-58-crop980.jpg" width="1842" height="1214" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2018-06-21 kl. 13.23.49" /> 
 
 
 </a>



</div>Etter å ha observert ulik gruppedynamikk på tur over flere år har jeg kommet til en konklusjon. Alle turer har en kneik. Enten det er gåtur i fjellheimen, padletur i skjærgården, skitur i alpene eller chartertur til de mest famøse stedene i Syden. Så lenge det er en tur, er det også en kneik. En konflikt som bobler til overflaten, ofte når man har kommet litt over halvveis. Jeg kaller den 60 prosentkneika. Menneskene som utgjør gruppa, hvilke forventninger de har, hvordan de er forberedt og hvor sterkt lederskapet er avgjør hvilken effekt kneika har på resten av turen. Med rett sammensetning kan man lekent hoppe bukk over kneika, med feil kan den ruinere alt. Vi var på stø kurs mot sistnevnte.Vi oppfylte alle kriteriene for en uoverkommelig kneik. Kalde soveposer medbrakte lite søvn, tursko fra førstegangstjenesten medbrakte gnagsår, negative tankesett medbrakte krangling og vaklende lederskap medbrakte usikkerhet. Punktet hvor små sosiale irritasjonsmomenter begynte å bli store var kommet. Enkelte begynte å stresse med å komme frem i tide, andre ville hjem fortest mulig. 60 prosentkneika brøt ut i full blomst.Tro meg, jeg har bidratt sterkt til denne oppblomstringen på regntunge dager. Men nå? Var det kun jeg som forstod hvilket privilegium vi hadde fått servert. Vestlandet, midten av august, sol, shorts, t-skjorte. Dette er ikke stikkord som absolutt ikke hører sammen. Sommeren var endelig kommet, skjønte de ingenting? Sommeren var jo kommet!<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-25-10/6062123-1-nor-NO/13-25-10-crop980.jpg" width="1840" height="1220" style="border: 0px;" alt="FISKELYKKE: Til tross for at stanga ikke bøyde seg en eneste gang var det fortsatt noe befriende over å ta seg god tid til å kaste kroken i vannet. Gang etter gang." /> 
 
 
 </a>



</div>De skjønte virkelig ingenting, moralen forfalt i det vi kom ut på det åpne avrundete landskapet på toppen av Flørli-trappene. Utsikt i alle himmelretninger hjalp lite. Kveldssola brøt gjennom skylaget og sendte guddommelige stråler ned mot fjordene. Det var som et signal fra oven, skaperverket heiet på oss, prøvde å motivere oss til å fortsette. Det hjalp lite. Både mine og vår Herres forsøk på å heve gruppementaliteten var forgjeves. Den vanlige ubesluttsomheten hadde forvandlet seg til viljestyrke. De skulle fram, og det i dag.Majoriteten ville til Flørli. De ville ta ferja hjem. Aller helst ville de nå dagens siste ferje, senest på morgenkvisten dagen etter. Siden jeg var den eneste som visste hvor vi var oppdaget jeg en unik mulighet. Ved å fortsette på den lange ruten til Fossmork plassert ytterst i fjorden, kunne turen forlenges betraktelig.Jeg studerte opprørerne, spekulerte i deres oppmerksomhet. Håpet at de ikke ville skjønne tegninga før det var for sent. Jeg var klar for å ta støyten. Planen var å late som jeg ikke visste bedre, ydmykt motta en parade av skjellsord, for så å delta i en kollektiv forbannelse av verden og til sist legge skylda på dårlig skilting. Planen var god, gjennomføringsevnen dårlig. Med hodet fullt opptatt med vill spekulering presterte jeg å ta stien mot Flørli. Først da stien bikket bratt nedover og vi skimtet fjorden forstod jeg hva som hadde skjedd. Jeg hadde gått i min egen felle. Det var for sent å snu.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-25-402/6062161-1-nor-NO/13-25-40-crop980.jpg" width="1842" height="1230" style="border: 0px;" alt="FJELLVANN: Ingenting smaker så godt som rent fj ellvann i hjemtraktene. Alltid med den eksklusive smaken av norsk natur" /> 
 
 
 </a>



</div>Da vi nærmet oss kaien kom en liten rød hytte til syne. Den lå plassert midt i en lysning som brøt opp strukturen til furutrærne. På døra stod en liten rød T som invitasjon. Dagens siste ferje hadde putret seg hjemover. Vi lette febrilsk etter nøkkelen. Ville inn før skumringen skled over i nattens kjølige timer og skogholtet ble mørklagt. De vanlige stedene ble saumfart. Under dørstokken, under dørmatta. Før vi fant den oppdaget noen et vindu som stod på gløtt. Pasta ble satt på kok, vin stod klar i skapet. Skjebnen hadde ført oss hit, det var for godt til å være sant. Studentversjonen av et herremåltid stod på bordet innen timen. Stråler fra morgensola lurte seg mellom gardinene og vekket oss. Støvpartiklene fra de forhistoriske fjørdynene svevde rundt i lyset. De hadde all verdens tid, ingen ambisjoner om å lande. Jeg ble liggende og stirre på den mirakuløse runddansen. Det var vakkert. Brått ble magien ødelagt. Den stillestående luften ble fylt av turbulens i det opprørerne hastet seg opp av sengene. De pakket sakene sine og trasket av gårde i frykt for å ikke nå første ferje tilbake til den verdiløse sivilisasjonen. Tre av oss ble liggende igjen og nyte skogens ro. I døra ble vi møtt av nok en nydelig sensommerdag. Blå himmel, ingen vind. Vi satte de siste restene av kaffeposen på kok og filtrerte vesken gjennom det siste paret med rene sokker. Spiste oss mette på friske blåbær som omringet den koselige hytta. Pratet om stort og smått mens de halvnakne kroppene våre fikk hjelp av solstrålene til å produsere D-vitaminer. Dette hadde sannelig vært en reise fra dalbunn til høyfjell. Vi var lykkelige. <factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Lysefjorden</h3>
<div class="factbox">
<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_200px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-00-472/6237723-1-nor-NO/10-00-47-crop400.jpg" width="200" height="160" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2018-11-07 kl. 10.00.19" /> 
 
 
 </a>



</div>
Lysefjorden utgjør en del av Ryfylkeheiane og befinner seg mellom Strand og Forsand kommune. Fjorden er 42km lang og er 422 meter dyp på det dypeste. Internasjonalt kjente turistdestinajoner som Preikestolen og Kjerag ligger langs fjorden, de blir besøkt av flere hundre tusen hvert år. Verdens lengste tretrapp med 4444 trinn i Flørli blir omtalt som Lysefjordens neste turistmål.
</div>
</div></factboxwrap>

I et av Norges mest besøkte turområder tok vi fatt på en reise fra dalbunn til høyfjell. Blant de storslåtte naturopplevelsene fant vi noe spesielt. Oppskriften på lykke.

Lysefjorden på langs

<factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>ROMSDALSEGGEN</h3>
<div class="factbox">Romsdalseggen er en fjellrygg (tinderekke) mellom Venjesdalen og Åndalsnes i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Fjellryggen består av flere fjelltopper nederst i Romsdalen. Den er tilgjengelig fra Venjesdalen, Isfjorden og Åndalsnes. Romsdalseggen er ca. 10 km lang. Blånebba er Romsdalseggens høyeste topp, 1320 moh., og er den østligste av toppene. Fra <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/2009" target="_self" title="2009">2009</a> har den lokale reiselivsnæringen gitt Romsdalseggen en omfattende markedsføring. I samarbeid med Den Norske Turistforening ble eggen merket og tilrettelagt som turmål, noe som har resultert i økt besøk. Stien fikk varder omtrent for hver 50. meter. Det ble montert kjetting på bratte og vanskelige steder hvor det kan være nødvendig å holde seg fast. Det vanligste utgangspunktet er å starte vandringen i Venjesdalen. I utgangspunktet ble det tilrettelagt tre utgaver av turen, men den vanligste går via ryggen mellom Blånebba og Aakesfjellet. I 2015 ble det registrert 14.000 fotturister på Romsdalseggen. Turen er til sammen 10,3 kilometer med en samlet stigning på 970 meter.  Mer informasjon på <a href="http://www.romsdal.com" target="_self">www.romsdal.com</a></div>
</div></factboxwrap>1. Turistene: Om vi ikke direkte har fått masseturisme i Norge, så har vi i alle fall fått en masse turister. En solskinnsdag i juli ble vi stående en time på skysstasjonen på Åndalsnes før vi endelig fikk plass i dagens buss nummer tre. I ventetida kunne vi blant annet kikke på det gigantiske cruiseskipet og cruiseturistene som hadde valgt segway som transportmiddel for dagens utflukt. 2. Motbakkene: Stien opp fra Vengedalen var brattere enn jeg husker det fra sist jeg var her, men det var på ski. Heldigvis slapp vi å bli tørste, det var lett å fylle vann i bekken. Niåringen trengte noen delmål og finner det selv: Snø! Det er snøflekker i fjellet. En av dem ligger inntil stien nesten oppe på ryggen mot Mjelvafjellet. Kornete, hvit masse ble til et par snøballer og et kjøleskap.3. Hundene: Menneskets beste venn kan også være en fantastisk turkamerat. Men kanskje ikke akkurat her? Vi så mange hunder som så ganske utilpasse ut, der de ble dyttet og dratt opp de bratteste opptakene.  4. Folk: En finværsdag i juli var det folksomt hele veien. Mange gikk forbi, noen tok vi igjen, en del holdt omtrent samme fart, slik at vi stadig så dem gjennom dagen. Utpå dagen møtte vi også mange på vei opp i motsatt retning. Men det virket det ikke som utlendingene har oppdaget akkurat denne siden av norsk natur. De fleste snakket norsk, det var østlendinger, trøndere og en og annen fræning eller nordmøring fra den andre siden av fjorden. Romsdalingene selv var nok på andre fjell.  5. Utsikt: Da Romsdalseggen i sin tid ble lansert som flottere enn Besseggen, kom det noen slående argumenter. Mot sørvest  kunne vi se Trollveggen, verdensberømt for klatring og basehopping. Mot sør kneiset Romsdalshorn, tindesportens vugge her i Norge, besteget allerede på 1700-tallet. Mot sørøst raget den taggete Vengetind på 1852 meter over alle naboene. Langt under oss rant elva Rauma gjennom en grønn dal. Ut mot vest var havet. Hva skulle noen steinrøyser i Jotunheimen ha å stille opp mot dette? Neida. Men utsikten fra Romsdalseggen er ikke lett å slå. LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/romsdalseggen" target="_blank">Ta turen over Romsdalseggen</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/08-00-004/6657935-1-nor-NO/08-00-00-crop1600.jpg" width="1280" height="854" style="border: 0px;" alt="LETT TERRENG: På vei ned fra Romsdalseggen mot fjorden og elva Rauma." /> 
 
 
 </a>



</div>6. Eggen: Det er bratt ned på begge sider av Romsdalseggen, og noen steder er den ikke så mye mer enn en meter bred. Det kilte i magen. Men med litt konsentrasjon, var det heller ikke noe problem, spesielt ikke for niåringen, som trivdes bedre jo luftigere det ble. 7. Tilretteleggingen: Kjettingene som var satt opp en del steder på eggen, gjør det lettere å ta seg opp og ned. Noen steder er de med på å lede alle til den letteste og mest hensiktsmessige veien. De var gode å ha der de var, men ingen av oss savnet å ha flere.8. Stien: Har du lette sko og litt krefter til overs, er det fristende å løpe litt, særlig fra x og ned mot Nesaksla, der det syklister kalles er en singletrack bukter seg langs eggen. 9. Bøkene: Du kan skrive deg inn i bøker på flere av toppene langs Romsdaleggen. Er det noen vits i slike bøker, nå som de fleste oppdaterer Instagram jevnlig underveis? Niåringen syntes det, og sørget for å føre oss inn i protokollene.LES OGSÅ:<a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/rago" target="_blank"> Vakre Rago</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/12-36-40/6053084-1-nor-NO/12-36-40-crop1600.jpg" width="1404" height="936" style="border: 0px;" alt="LESKENDE: Aurora (9) tar en slurk fra bekken på vei opp fra Vengedalen." /> 
 
 
 </a>



</div>10. Barna: Mange spreke barn i ulike aldre var på tur over Romsdalseggen, og de så ut til å trives utmerket. Vår niåring var blant dem. Samtidig tenkte vi at det kanskje var like greit at lillebror på seks var igjen hos mormor. Den minste vi så satt i bæremeis. Vurderer du det, anbefaler vi en rekognoseringstur på egenhånd først. 11. Trappa: Det er murt opp steintrapp store deler av turen til Nesaksla, og den nyter du godt av på vei ned fra Romsdalseggen. Det er eksperter fra Nepal som har laget Romsdalstrappa. Vi vet at noen er kritiske til slike trapper, men vi ser ikke helt for oss hvordan det skulle vært uten. 12. Rampestreken: Når vi begynner å nærme oss Åndalsnes, får vi øye på en av den siste attraksjonen langs veien. En x meter lang rampe skyter ut i lufta. Det er solide sikkerhetsgjerder rundt, men likevel en luftig opplevelse å henge i lufta rett over Åndalsnes. Synes niåringen. 13. Nedoverbakken: På begge turene jeg har gått over Romsdalseggen var konklusjonen den samme. Det som er tungt, er å gå ned. Alle jeg har snakket med er også enige i det. x høydemeter ned fra Nesaksla sørger for juling til lårene. Partiet med steintrapp er slitsom nok, men når det går over til jordsti helt nede, blir det verre. Det er denne nedstigningen som gjør at du antakelig vil kjenne at du har gått Romsdalseggen i dagene etterpå. 14. Været: Det var ikke aktuelt å legge avgårde på familietur over Romsdalseggen uten at værmeldingen var bra. Noen dager før slo lynet ned. Da vil du ikke være her. Men vær endrer seg, særlig her på Vestlandet, og etter hvert blir skyene mørkere og begynner å regne. Vi er glade for at vi er på vei ned. 15. Tindesenteret: Ved startpunktet står norsk tindesenter, som er vel verdt et besøk. Spennende utstilling, der du blant annet kan teste de x forbitrete fingertak på Stetind og få tatt bilde av deg selv i et hengende telt i Trollveggen. Kafé, innendørs klatrevegg og en fin bokhandel hører også med. 16. Sødahlshuset: Vi gikk inn på denne hyggelige kafeen med alskens kortreist mat, som er første mulighet for å feire vel gjennomført tur over Romsdalseggen. Det var fullt inne, men vi likte oss såpass godt at vi satte oss ved et utebord, selv om det hadde begynt å regne.  <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/12-37-103/6053088-1-nor-NO/12-37-10-crop980.jpg" width="1406" height="935" style="border: 0px;" alt="FOLKSOMT: Romsdalseggen er godt etablert som turistattraksjon." /> 
 
 
 </a>



</div>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/test/turbukser" target="_self">Test av fjellbukse</a>

Første gang vi gikk turen over Romsdalseggen, var den en nyhet. Sist sommer var tida kommet for å dra tilbake på familietur. Her er noe av det vi la merke til.

16 observasjoner fra Romsdalseggen 

Vesterålen ligger rett nord for Lofoten, og har mange merkete stier. Turløypa til Måtind starter ved hovedveien i Vassosen eller på Baugtua og er merket med skilt. En middels krevende tur som tar 2-3 timer med utsikt over storhavet og ned til Høyvika. Måtinden er 408 meter over storhavet. Hold deg godt innenfor kanten. En fantastisk fin tur.HVOR: Andøya, Vesterålen MER INFO: vesteralen.dnt.noEr du klar for en aktiv Norgesferie, og alt som hører med? UTE gir deg turtips fra hele landet! Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/kajakk/padling-paa-tjoeme" target="_blank">Turtips for padleren i Færder nasjonalpark</a> Les også:<a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/jotunheimen/turtips-i-jotunheimen" target="_blank"> </a><a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/jotunheimen/turtips-i-jotunheimen" target="_blank">Fjellturer i Jotunheimen</a> Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjellsport/tustnastabben" target="_blank">Tustnastabben</a>

Hvorfor gå i kø på de mest populære fjellene, når du kan få med deg perler som denne nesten for deg selv?

Måtind i Vesterålen

<a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>De syv søstre </h4><ul>
<li>HVOR: Sandnessjøen</li>
<li>MERKET: Delvis</li>
<li>MER INFO: Sandnessjøen turistkontor/Visit Helgeland</li>
<li>KART: Kart med ruter kan kjøpes hos turistkontoret i Sandnessjøen</li>
</ul>De syv søstre ligger på rekke og rad på øya Alsten i Alstahaug og er mulig å gjennomføre på en dag hvis du er motivert for en 20 kilometers tur som går både opp og ned og opp igjen. Turen regnes som middels krevende, med en god del luftige og bratte partier. Fjellene består av Botnkrona (1 072 moh.), Grytfoten (1 019 moh.), Skjerdingen (1 037 moh.), Tvillingan (945 og 980 moh.), Kvasstinden (1 010 moh.) og Stortinden (eller Breidtinden) (910 moh.). Starten skjer ved Kraftlagets bygg på Breimo. Det er merket løype opp til hver enkelt topp og også mellom toppene. Mange foretrekker å starte i sørenden når de går alle sju toppene. Ruten mellom Kvasstinden og Tvillingan er den lengste «mellomtoppsetappen». Turistkontoret deler ut diplom for bestigning av alle toppene – hver for seg, eller alle på samme tur.Les også:<a href="https://www.utemagasinet.no/kajakk/havpadling-paa-helgeland" target="_blank"> Havpadling på Helgeland</a>Er du klar for en aktiv Norgesferie, og alt som hører med? UTE gir deg turtips fra hele landet! Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/kajakk/padling-paa-tjoeme" target="_blank">Turtips for padleren i Færder nasjonalpark</a> Les også:<a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/jotunheimen/turtips-i-jotunheimen" target="_blank"> </a><a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/jotunheimen/turtips-i-jotunheimen" target="_blank">Fjellturer i Jotunheimen</a> Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjellsport/tustnastabben" target="_blank">Tustnastabben</a>

Om du skal besøke noen på Helgeland i sommer, kan det gjerne være et par av de syv søstre. 

 De syv søstre på Helgeland

Raggsokkene lugger litt i det rødmønstrete vegg-til-vegg-teppet. Jeg har akkurat sjekket inn og følger etter vertinnen Rose-Karin på vei til rommet mitt, «Mor Åse».– Frokost starter i åtte-tida, eftaskaffe rundt to, også er det buffé til kvelds, sier Rose-Karin.Når jeg sier høyfjellshotell, tenker du kanskje på Wenche Myhre som synger «Vinter og Sne» blant treski og skinnikkers. Det er faktisk akkurat slik det oppleves her og nå. Hotellet ble bygget i 1891, noe som gjør det til ett av Norges eldste høyfjellshotell i drift. I tiden etter har hotellet beveget seg gjennom mange ulike faser, men kjernen har alltid vært det samme, hit kommer du opp til fjells og til frisk fjelluft.Jeg setter meg ned og blar i historieboken til hotellet og skjønner raskt at gjestehistorien er lang og ærbødig. Her har det vært konger og dronninger, polfarere og eventyrere. En gang kunne man fly hit for et luksusopphold med direktefly fra Oslo, for å nyte en aktiv familieferie med ski, curling, alpint og frisk luft.UTE anbefaler steder å sove inne: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/beste-vestkant" target="_self">Villa Norangdal</a>, <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/raadyr-og-strikkesokker" target="_self">Hauane Bed &amp; Breakfast</a> &amp; <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/hjelle-hotel" target="_self">Hjelle Hotel</a>.Som de kongelige har gjort her før meg, spenner jeg på meg langrennsskiene. Fra et bredt utvalg i skiutleia velger jeg ikke treskiene, heller ikke det paret i neonfarger, men et par helt nye felleski.– Jeg anbefaler deg turen opp til Haakon VIIs hytte. Om formen er topp, og du orker da, humrer en eldre mann jeg treffer på vei inn i skisporet.Etter unionsoppløsningen i 1905, da den danske kongefamilien skulle fornorskes, ble de sendt på nettopp denne ruta for å læres opp på langrenn. Foran meg har jeg Ruten og Jotunheimen i åpent landskap. Pulsen senkes et par hakk. Det er kanskje en litt uvanlig, men langt fra ny tanke, å bruke fjellet til å senke pulsen. Det er ikke uten grunn at man tilbake i tuberkulose-tider ble sendt opp hit for å trekke frisk luft og mosjonere. Et poeng jeg vil påstå er like aktuelt i en dag, selv om tuberkulose ikke er utbredt, men som en kur mot stress. Det er godt å komme seg litt bort. Trykke på pause-knappen.Etter en lang dag på ski er det den store åpne peisen som er hotellets hjerte. Tilbakelent i stolen hører jeg på summingen av en god blanding bokmål, engelsk, dansk og litt døl. Jeg kjenner pulsen senkes enda et par hakk.– Folk kommer hit for å spille brettspill virker det som, forteller Tove, som er hovmester på hotellet. Men det er nok noe i det, for familier flokker seg til og sitter her og spiller i timevis.Ute i festsalen har er et lokalt band satt hotellet i full sving. Ola, som er bartenderen, står pent kledd i full dress med håret elegant gredd bakover. Det konverseres, danses swing og spilles enda mer brettspill. Det føles på mange måter som jeg har tråkket inn i en tidsmaskin. Som om jeg har forvillet meg inn i en helt annen tid, der alt beveger seg litt saktere og hvor hvilepuls er normalen.Fefor er et tradisjonsrikt høyfjellshotell i Vinstra, Gudbrandsdalen. Hotellet ligger langs Peer Gynt-vegen, omringet av godt merkede stier og løyper. Hotellet åpnet i 1891 Begynte som første hotell i Norge med turisme knyttet til vintersport i 1903, og var i en lang periode Norges ledende fjellhotell.<a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>Fefor Høifjellshotell </h4><ul>
<li>
REISEN HIT: Fra E6 på Vinstra tar man til venstre i rundkjøringen inn på Rusteveien (Fv256). Herfra tar du videre til høyre inn på Fv423, og følger videre skilting til hotellet, omtrent 15-20 minutters avstand fra Vinstra.</li>
<li>
OVERNATTING: Hotellet har totalt 111 gjesterom med omkring 250 sengeplasser, fordelt på flere sammenknyttede bygninger.</li>
<li>
NÅR: Helårsåpent</li>
<li>
MULIGHETER: Langrenn, familievennlig skibakke, tennisbaner/curlingbaner, innendørs svømmebasseng, badstue, treningsrom og squashhall. Egen skiutleie</li>
</ul>

Godt inne i Gudbrandsdalen ligger Fefor Høifjellshotell. Et sted nærmest uberørt av tid og forandringer.

Fefors perle

Flere generasjoner lorder har holdt til her på Nord-Europas største høyfjellsplatå. De har etterlatt seg spor. Ett av dem er Lordehytta i Folarskaret midt på Hallingskarvet. En enkel bu som huser det gode liv. En motsetning til tilværelsen i dagens lordebuer; de store, betjente og innholdsrike turisthyttene.Ofte er Finse startpunktet i forkant av turer på Hardangervidda og de tilgrensende fjellområder. Jeg skal på tur i ensom majestet. Hans Petter Franck-Nielsen skal imidlertid være med på første etappe. Han er friluftsansvarlig på hotell 1222 ved Finse stasjon og skal slå følge til Ljengedalsbu. En passe lang tur, før det er på tide å slå seg til ro for natten. Dit er det heller ikke lengre enn at Hans-Petter rekker tilbake til Finse før det skumrer. – Det er delte meninger om hvorvidt Ljengedalsbu er ei ekte lordehytte, forteller Hans-Petter.Noen mener den aldri har vært ei lordehytte, men at ettertiden har betegnet den som det. Lordebua på toppen av Folarskaret derimot, er som navnet tilsier, en ekte lordehytte. Den ble satt opp av Lord Garvagh den yngre, omkring 1880, med hjelp av lokale krefter i form av Lars Lein fra Sudndalen.Historien forteller at det var to generasjoner av Garvaghlorder. Den eldste kom til Aurland i 1860-åra og fant veien opp i fjellet, jakta rein og bygde hytter. Det var sønnen, unglorden, som bygde hytta i Folarskardet. Dette var den gjeveste av hyttene, og han var der ofte. Lorden hadde mange rare innfall og ideer. All veden skulle bæres opp til hytta, ikke kjøres inn eller kløves dit. Bygdefolket i Sudndalen måtte ofte være med han til de merkeligste tider. En gang måtte de støtte ham mellom seg opp til hytta på julekvelden. Han ville ikke bruke ski, men vasset i snøen. Det ble en strabasiøs ferd, og han forfrøs beina. På sine ferder i fjellene skrev han dagbok, som siden ble til boken «The pilgrim of Scandinavia».Fokksnøen har lagt seg i løpet av natten, og jeg må spa meg ut av bua. Flere ganger i løpet av natten har jeg vært ute og spadd, for å unngå å bli sperret inne. Hans-Petter forsvant i full fart med hundetrekkraft kvelden før. Det gikk vesentlig fortere enn pulkfølget han hadde med seg på vei opp. Det har blitt dagslys, og været kan bli til alt mulig. Vinden er stri, men jeg erkjenner fornøyd at jeg har den i ryggen. I det store og hele gir dagen et utsøkt turfølge, med Hallingskarvet på venstre side og noe litt mer uvisst på høyre side. Sikten åpner ikke opp for utsyn. Nå og da slipper det lave skydekket tak og gir plass for litt utsikt. Snøføyka står rundt både meg og Hallingskarvet da jeg ankommer Folarskaret. Et lite pass med en kneik som må forseres. Fiskebein går greit i starten, men etter hvert går det over i sikk-sakk. Ni svinger senere er jeg oppe og kan se frem mot en velfortjent hvil i Lordehytta. Lord Garvagh den yngres mest fornemme lordehytte. Et lite vann og en enda mindre motbakke er det som skiller oss. «Anno 1880» står det skrevet på en treplate over den lave døra. Jeg spar den frem, og krøker meg inn i et stort forrom for hugging av ved og oppsamling av snøføyk. Innenfor er et rom av omtrent samme størrelse. Et lite kjøkken, noen krakker, et bord og en sengebrisk. Det er kun ett lite vindu, som er føyket igjen. Det er mørkt. I enden av rommet er en dør til enda et rom. Her er litt ved og noen sengebrisker. Hytta er gammel og enkel, kort oppsummert. Og den er kald. Svett ullundertøy kommer av, og dun kommer på. Det er ikke mye ved, så jeg bruker den sparsommelig. Primusen besørger en enkel turmiddag og det er tid for å hvile, fundering og filosofering. Hva tenkte de egentlig om tilværelsen og sine gjøremål her i fjellene, disse lordene? Kanskje var de ikke så ulike nåtidsmennesket. Det er godt å komme bort fra det luksuriøse livet, og kjenne på den ekte tilværelsen.<blockquote>«Hva tenkte de egentlig om tilværelsen og sine gjøremål her i fjellene, disse lordene? Kanskje var de ikke så ulike nåtidsmennesket. Det er godt å komme bort fra det luksuriøse livet, og kjenne på den ekte tilværelsen.»</blockquote><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-38-48/3876121-1-nor-NO/10-38-48-crop980.jpg" width="948" height="545" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2015-04-13 kl. 10.38.38" /> 
 
 
 </a>



</div>ENSOMT PLASSSERT: Lordehytta ligger i det bratte og trange passet Folarskardet, som deler Hallingskarvet i to. Hytta ble satt opp i 1880 av Lord Garvagh den yngre. Foto: Andrè SpicaLordetilværelsen forlates til fordel for en moderne lordebu. Nærmere bestemt DNT-hytta <a href="http://kraekkja.turistforeningen.no" target="_self">Krækkja</a>. Servering, dusj, senger med madrasser og sengetøy, kiosk og andre kosteligheter som ikke hører den gamle lordetilværelsen til. Solkremen forbrukes flittig nedover mot <a href="http://www.haugastol.no" target="_self">Haugastøl</a>, og oppover mot Krækkja. Det er et stykke, især med en velfylt pulk. Pulken er lastet for å være ute i et par uker, for turens innhold og varighet er ikke bestemt enda. Nedturen er dagens absolutte opptur med en fantastisk utsikt utover hele Hardangervidda. Hardangerjøkulen er et av de monumentale landemerkene som stikker seg frem. I det fjerne skimter jeg nok også Hårteigen, men det er ikke alltid lett å skille toppene fra hverandre. Oppturen blir en nedtur. Det er slutt på utsikten, og pulken henger tungt etter i motbakkene. Jeg teller løypekvister og sjekker antall kilometer til Krækkja. Det går sakte men sikkert fremover. Brusen er vel fortjent, da jeg i skumringer trer inn i resepsjonen.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjellski/guiden-til-hardangervidda" target="_self">Guiden til Hardangervidda</a>Det er fullt av folk. Klasseturer og venneturfølger. Og meg, i ensom majestet. Det utveksles noen friluftskonversasjoner der det passer seg. Det er lett å komme i kontakt med andre på turisthyttene. Sosialt mettet legger jeg i vei mot Finse neste dag. Natten skal tilbringes i telt, og distansen blir så lang som dagen gjør den. Været er grått, konturløst og monotont. Det ikke utsikt til noe som helst, bokstavelig talt. I nedoverbakkene merker jeg knapt at jeg har stoppet. Det er trått. Et par turfølger går motsatt vei, og vi er enige om at det er en dag uten de store inntrykkene. Jeg slår opp teltet i enden av et vann, i forkant av siste oppstigning før nedkjøringene til Finse venter. En stund senere døser jeg god og mett i teltet, og bestemmer meg for å titte innom Finse neste dag. Deretter venter Hardangerjøkulen. Det er god tid til filosofering i teltet, og erkjennelsen om at det enkle liv er det gode liv kommer sigende. Lordene hadde nok skjønt både mangt og meget, da de satte opp sine enkle buer rundt Hardangervidda. LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/Magasin/Hardingvidda" target="_self">Kite over Hardingvidda</a> <a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>Lordehytta</h4>Tross diskusjoner om hva som er en ekte lordehytte, består <a href="http://www.hol-fjellstyre.no/s_lordehytta.html" target="_self">Lordehytta</a> i Folarskardet testen. Lordehytta ble restaurert i 1990, blir benyttet som turmål og nødbu. Den er spartansk innredet med vedovn, sengebrisk, bord, stoler og et skap, og kan trygt brukes til overnatting. Det kjøres årlig opp ved, som du må kappe/kløve selv. Bruk ikke mer ved enn nødvendig! Ved siden av å være ei nødbu, er Lordehytta også et uerstattelig kulturminne som er vel verd å ta vare på.Det er <a href="http://www.hol-fjellstyre.no/" target="_self">Hol Fjellstyre</a> som drifter hytta. På grunn av kostnader med ved og vedlikehold, koster det 100 kroner per natt (barn u. 16 år gratis). Vil du være med på vedlikeholdet av hytta ved å gi et frivillig bidrag, kan dette gjøres ved at du legger penger i penge-skrinet på veggen, evt. betaler direkte til Hol fjellstyreADKOMST: Du kan ta deg hit fra begge sider av Hallingskarvet. Fra sørsiden er det enkleste å følge rutene fra Haugastøl eller Finse. Fra nordsiden av Hallingskarvet er <a href="http://www.storestolen.no" target="_self">Storestølen Fjellstugu</a> og <a href="http://www.raggsteindalen.no" target="_self">Raggsteindalen Høyfjellstue</a> det naturlige utgangspunkt. De ligger ved fylkesvei 50, på strekket mellom Hol og Aurland. Husk å sjekke åpningstider på hyttene på Hardangervidda i vintersesongen.Flere steder å sove inne: <a href="https://www.utemagasinet.no/Magasin/Turistforeningens-juvel" target="_self">Demmevasshytta</a>, <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/porten-til-vidda" target="_self">Haukeliseter</a> &amp; <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/beste-vestkant" target="_self">Villa Norangdal</a>.

Det er noe med vidda. Stor og urørt ligger den der, slik den alltid har gjort, og slik lordene også fant den.

Lordehytta 

At hytta langs europaveien over Haukelifjell i alle år har vært blant mest besøkte overnattingssteder i Turistforeningens hyttenettverk, er ikke helt lett å forstå hvis du følger med på radioens veimeldinger vinterstid. Ofte har veien over Haukelifjellet enten kolonnekjøring eller er stengt på grunn av uvær. Den værharde beliggenheten til tross, det at hytta ligger lett tilgjengelig langs hovedveien over fjellet mellom Telemark og Rogaland, gjør at den likevel kan skilte med i overkant 20.000 gjestedøgn årlig. Haukeliseter, drøyt tusen meter over havet, er den eneste hytta til Turistforeningen i fjell-Norge som i mange år har hatt åpent hele året. En vesentlig grunn er den optimale beliggenheten for kiting. De siste årene er det arbeidet mye med å tilrettelegge for flere ulike aktiviteter og holdt mange kurs her oppe. Dermed er det til tider ganske ungt miljø her.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/innesnoedd" target="_blank">Innesnødd på Haukeliseter</a>LES OGSÅ: <a href="https://www.friflyt.no/tag/vikafjellet" target="_blank">Alt om Vikafjellet</a>I tillegg har den drøyt 150 sengs store hytta bygget et villmarks-spa og satset på mat med lokale råvarer. Haukeliseter ble i sommer kåret til det stedet du får best veimat.  Et flertall av gjestene bor fast på Haukeliseter og bruker hytta som base for dagsturer i området. De første løypene kvistes med en gang is- og værforholdene tillater det. Først ut er tre løyper i nærheten av hytta og nærmere påske kvistes det også innover til Holmevassbu mot Setesdalsheiene og til Hellevassbu mot Hardangervidda. Og har du ikke bil, så kan du ta bussen. Les også disse sakene for mer inspirasjon til innendørs overnatting: <a href="https://www.utemagasinet.no/Magasin/Helt-paa-kanten" target="_blank">Gjegnabu</a> &amp; <a href="https://www.utemagasinet.no/Magasin/Turistforeningens-juvel" target="_blank">Turistforeningens juvel</a>. <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_470px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/12-34-482/3569927-1-nor-NO/12-34-48_470px-crop980.jpg" width="470" height="312" style="border: 0px;" alt="Foto: Oscar Åslund" /> 
 
 
 </a>



</div><a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>Haukeliseter</h4><ul>
<li>Haukeliseter ligger 1000 moh. og er Turistforeningens største hytte. Den 150 sengs store hytta har åpen hele året. Rommene er i forskjellig standard, fra enkle sovesaler til Nansen-suiten med luksuriøs innredning. Priser på overnatting varierer fra 240-500 kroner (oppdatert 2017). </li>
<li>
TUREN DIT: Haukeliseter ligger på Haukelifjell, langs E134. Fra Oslo er det 285 kilometer (fire timer). Kjøreturen fra Haugesund tar omtrent 2,5 timer og fra Bergen tar turen drøyt tre timer (to ferger). Haukeliekspressen passerer få meter fra hytta flere ganger om dagen. På ski fra Finse tar turen omtrent 6 dager med mulighet for overnatting på hyttene i Turistforeningens hyttenettverk. </li>
</ul>

Midt mellom øst og vest ligger Haukeliseter, ett av Turistforeningens aller mest populære hytter.   


Porten til vidda

Det spisse og bratte Hurrungane, med hengebreer og steile fjellvegger, pleier å gjøre inntrykk på folk – enten de er fjellklatrere, toppturentusiaster eller bare kommer med bil over Sognefjellet. Hurrungane vest i Jotunheimen har 23 tinder over 2000 meter. De første som gjorde Hurrungane kjent som turmål var datidens fremste fjellklatrere mot slutten av 1800-tallet. <a href="https://www.utemagasinet.no/fjellsport/erobringen-av-store-skagastoelstind" target="_self">Førstebestigningen av Store Skagastølstind</a> ble gjort av Slingsby i 1876, og regnes som starten på norsk fjellsporthistorie. Men opplevelsen av dette fjellområdet er på ingen måte forbeholdt de som trives i vertikale fjellvegger med kileknippet dansende rundt hoftene. Utsikten, naturen og den luftige følelsen i Hurrungane er tilgjengelig også for den som nøyer seg med fjellstøvler og ryggsekk.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/jotunheimen/turtips-i-jotunheimen" target="_blank">Turtips i Jotunheimen</a> LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/jotunheimen/toppsanking-i-jotunheimen" target="_blank">Toppsanking i Jotunheimen</a>FANNARÅKI 2068 MOH. (5-8 timer t/r)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-19-00/7094162-1-nor-NO/13-19-00-crop660.jpg" width="660" height="442" style="border: 0px;" alt="ET HØYDEPUNKT: Fanaråki en nydelig junikveld. Foto: Bård Basberg" /> 
 
 
 </a>



</div>På Fannaråki finner du Norges høyeste overnattingshytte. Den første hytta ble bygget i 1926 som et samarbeidsprosjekt mellom <a href="http://www.turistforeningen.no" target="_self">DNT</a> og <a href="http://met.no" target="_self">Meteorologisk institutt</a>. Både hest og taubane ble tatt i bruk for å frakte byggematerialer. I 1933 bygde DNT sin egen hytte, og i 1981 flyttet meteorologene sin stasjon til Sognefjellet. DNT overtok deres «ørnerede». Fannaråki er med rette et populært turmål. Turen er bratt, men stien er godt merket og vedlikeholdt. Det er ingenting i veien for å gå på dagstur til Fannaråki, men du kan også overnatte med retur neste dag. Hytta er vanligvis åpen fra 1. juli til 1. september. Betjeningen serverer forfriskninger til dagsbesøkende og middag/frokost til overnattingsgjester. Normalveien starter med grusveien inn Helgedalen. Den tar av veien fra Lom 400 meter fra Turtagrø. Innerst i dalen går en godt merket sti i svinger oppover. Den krysser elva under Ekrehytta – et fint rastested. Vær forberedt på en lang marsj. Når stien flater ut, må du ikke tro du har nådd toppen. Fortsett å gå inntil du møter det gjestfrie vertskapet på <a href="http://fannarakhytta.turistforeningen.no" target="_self">Fannaråkhytta</a>. Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/Aktuelt/Turtips/Hoeyt-i-Hurrungane" target="_self">Høyt i Hurrungane</a> Les også: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjellsport/erobringen-av-store-skagastoelstind" target="_self">Slingsby om erobringen av Store Skagastølstind</a>STEINDALSNOSI 2025 MOH og 1936 MOH.  (4-6 timer t/r) Fannaråkis «lillebror» har to topper helt på kanten av Hurrungane. Steindalsnosi er langt fra det gjeveste og mest omtalte fjellet, men  utsikten og tilgjengeligheten er i toppklasse. De to toppene bindes sammen av en rygg. Den mest imponerende, men lavere toppen (1936 moh.) ligger mot sørvest, mens den høyeste (2025 moh.) ligger nordøst på ryggen. De fleste nøyer seg naturlig nok med den høyeste toppen, men det er fint å ta turen bort ryggen til den laveste. Det er fast fjell, med bratte fjellsider og utsikt i alle retninger. Normalveien går via nordvestryggen. Du kjører åtte kilometer fra <a href="http://www.turtagro.no" target="_self">Turtagrø</a> mot Lom til en parkeringsplass ved en skarp sving. Herfra går du rett øst og følger eggen oppover. Det gir flott utsikt til Prestesteinsvatnet og Smørstabbmassivet. Du passerer noen bratte, men enkle partier før du kommer opp på platået- Derfra er det en lett tur til toppen. NORDRE DYRHAUGSTIND (2062 MOH.) (6-9 timer t/r) <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/14-22-25/5520976-1-nor-NO/14-22-25-crop660.jpg" width="660" height="823" style="border: 0px;" alt="SOMMER: Den kan også se sånn ut, her fra Dyrhaugsryggen. Foto: Sandra L. Wangberg" /> 
 
 
 </a>



</div>En av de klassiske turene fra Turtagrø. Det er en lang tur opp dalen og krever litt besluttsomhet, men belønningen er verdt strevet. Du starter med å følge stien fra Turtagrø til Skarstølsbotn. Når du når dammen, krysser du stien og følger vestover til det stedet der du kan se vannet under. Herfra går du rett opp den brede ryggen Dyrhaugsslanen til Øvre Dyrhaugsvannet. Videre følger du den mest naturlige veien opp den brede ryggen. Oppturen preges av et litt kjedelig virvar av stein. Er snøfonnene faste, er det raskere å følge dem. Når du nærmer deg toppen, kan du kikke utover den bratte fjellveggen ned mot Skagadalen på venstre side. Utsikten er suveren. Er været fint og du er komfortabel med det bratte terrenget, er det mulig å traverse langs ryggen – med forsiktighet – til ryggens høyeste punkt: Store Dyrhaugstind 2147 moh. Returen går samme vei. Ved tåke må du passe på å ikke gå for langt østover.STORE SOLEIBOTNTIND (2083 MOH.) (5-8 timer t/r)<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-16-003/7094154-1-nor-NO/13-16-00-crop660.jpg" width="660" height="370" style="border: 0px;" alt="FIN KLASSIKER: Store Soleibotntind krever ingen tau og klatreerfaring. Foto: Ingunn Veka" /> 
 
 
 </a>



</div>Store Soleibotntind er en fin fjelltur som er lett tilgjengelig fra Årdalsveien. Den ble først besteget allerede i 1888. Fra Turtagrø kjører du ca. 10 kilometer til stedet der veien krysser Tverrelvi. Start på høyre side av elven og følg gradvis stigende terreng sørøstover med elven og alle de små vannene på venstre side. Fortsett i naturlig bue mot det som er den virkelige ryggen, kalt Bukkenosi. Gå forbi en varde på 1674 moh. Heretter blir det bratt et stykke, uten sti. Fortsett mer eller mindre rett oppover ,først til den «falske toppen», så til den ekte toppen på 2083 moh. <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/12-14-562/3381647-1-nor-NO/12-14-56-crop660.jpg" width="502" height="482" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-07-27 kl. 21.34.53" /> 
 
 
 </a>



</div>VESTRE OG MIDTRE AUSTANBOTNTIND 2020 MOH. OG 2100 MOH.  (6-8 timer t/r)<div class="object-right">

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_300px" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/23-37-00/3381148-1-nor-NO/23-37-00_300px-crop980.jpg" width="300" height="403" style="border: 0px;" alt="Austanbotntind er en av klassikerne i Hurrungane, og det er mulig å gå på tur til Vestre og Midtre Austanbotntind uten klatreerfaring eller -utstyr." /> 
 
 
 </a>



</div>Dette fjellmassivet er er skjult bak toppene i Hurrungane, men når du kommer nærmere ser du virkelig hvor stort og flott det er. Turen starter 300 meter før bommen på Årdalsveien, og du kan følge en sti fra parkeringsplassen i retning sørøst forbi noen småvann. Stien blir etter hvert mindre synlig, men strekningen er godt vardet. Etter hvert dreier du nordøst. Det blir brattere før du kommer opp på en plate og så opp på selve ryggen. Du følger ryggen opp til den første av de to toppene, Vestre Austanbotntind (2020 moh.). For å komme videre til neste fjell, må du passere en enorm kløft med snø og is. Vanligvis går du tii venstre, men den kan også passeres på høyre side. Det er fantastisk utsikt til alle kanter. Turen videre til Store Austanbotntind krever klatreutstyr og -erfaring. Selv om du ser andre som går mot toppen uten tau, skal du ikke følge etter. KEISARPASSET (5–6 timer t/r)Det er ikke alltid været innbyr til topptur, og da er Keisarpasset et hyggelig alternativ. Stien er lett å følge og godt merket, og naturen er vill og vakker. Du starter med å gå inn Helgedalen og Ekrehytta. Derfra følger du stien til Keisarpasset forbi en mosaikk av små vann. Fra passet 1440 moh, er det fin utsikt mot Jervvatnet. Keisarpasset er fint å kombinere med andre turer. Du kan for eksempel fortsette til Fannaråki, eller ta en rundtur via Styggedalen.SKARSTØLSVATNET OG TINDEKLUBHYTTA (3-4 timer t/r) <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_400" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-18-162/7094158-1-nor-NO/13-18-16-crop400.jpg" width="400" height="296" style="border: 0px;" alt="norsk tindeklubs hytte i skagedalen_foto arne larsen" /> 
 
 
 </a>



</div>Skagadalen er nærmeste turmål rett fra Turtagrø. Her kan du ta Norges tredje høyeste fjell, Store Skagastølstind (2405 moh.) i nærmere øyesyn. Etter en times gange ser du de gigantiske steinene som kalles Jotuntinget på venstre side av stien. Fra Skarstølbotn stiger stien bratt i sikksakk på den venstre siden av fossefallet. Den flater ut like før Heimste Skarstølvatnet. Her ligger Tindeklubhytta, hvor bare medlemmer av <a href="http://www.ntk.no" target="_self">Norsk Tindeklub</a> har adgang. Alle kan imidlertid sitte i solveggen og se opp mot Skagastølstindane og Dyrhaugsryggen. Fra Tindeklubhytta er det mange fine turmål, for eksempel <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Skagast%C3%B8lsbu" target="_self">hytta på Bandet</a> (en tur som ofte krever stegjern, isøks og brekunnskap), og som er utgangspunktet for de som klatrer Store Skagastølstind og Nordre Skagastølstind (2167 moh.), det første fjellet som ble klatret i området. <a name="eztoc_1_1" id="eztoc_1_1"></a><h2>KLATRING OG TINDERANGEL</h2><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_400" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-04-005/7094150-1-nor-NO/13-04-00-crop400.jpg" width="400" height="289" style="border: 0px;" alt="STORE SKAGASTØLSTIND: Et vakkert skue. Foto: Dag Hagen" /> 
 
 
 </a>



</div>Med tau og klatreerfaring er enda flere av toppene i Hurrungane tilgjengelige. Store Skagastølstind er det åpenbare målet for mange, men også de andre klyvetoppene i området er fantastiske opplevelser. Med guide er disse toppene oppnåelige også for vanlige, spreke turfolk. Store Skagastølstind, 2405 moh. Majestetiske Storen rager over de andre fjellene i området og hadde lenge et rykte som ubestigelig. Enkleste vei til topps innebærer bare noen få taulengder klatring helty mot toppen. Men du skal vite hva du driver med, både når det gjelder veivalg og sikringsarbeid. Returen starter med en loddrett nedfiring fra topplatået. Les mer i saken om Store Skagadølstind!Store Ringstind, 2104 moh.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_400" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-27-004/7094166-1-nor-NO/13-27-00-crop400.jpg" width="400" height="267" style="border: 0px;" alt="RUVENDE: Store Ringstind. Foto: Martin I. Dalen" /> 
 
 
 </a>



</div>Om vinteren er dette en populær topptur på ski, og om sommeren er det en bretur. Det er bratt, tidvis glatt og ofte krevende å komme seg opp fra dalbunnen til breen, og ingen bør forsøke denne turen uten breutstyr - og kunnskap.Store Austanbotntind, 2204 moh.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_crop_400" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-30-003/7094170-1-nor-NO/13-30-00-crop400.jpg" width="400" height="265" style="border: 0px;" alt="STORE AUSTANBOTNTIND: Her blir menneskene små. Foto: Gunhild Aaslie Soldal" /> 
 
 
 </a>



</div>Nabotoppene er beskrevet som vanlige fotturer i denne artikkelen, men for å komme helt på toppen er omlag 80 meter med klatring. Tidvis er det også snøfelt som krever stegjern og isøks om de skal kunne krysses sikkert. Søre Dyrhaugstind, 2072 moh. Ruta fra Bandet til Søre Dyrhaugstind var i sin tid (førstebestigning i 1895) regnet som den vanskeligste klatreruta i Jotunheimen. I dag er den en klassiker med moderat vanskelighetsgrad.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjellsport/jotunheimen-seven-summits" target="_self">Jotunheimen «7 summits»</a><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Hurrungane</h3>
<div class="factbox">
REISEN DIT: Turtagrø Hotel, selve porten til Hurrungane, ligger ved den vinterstengte riksveg 55 over Sognefjellet, 66 kilometer fra Lom og 60 kilometer fra Sogndal. Om sommeren går det lokalbuss to ganger hver dag i begge retninger, og du kan kombinere med for eksempel fly eller hurtigbåt til Sogndal eller tog til Otta.
OVERNATTING: Turtagrø Hotell er et naturlig utgangspunkt for turer i Hurrungane. Det gamle hotellet brant i 2001, og et nytt moderne hotell stod ferdig året etter. I tillegg er det overnatting med enklere standard i sveitservillaen ved siden av. Du kan bo i telt ved hotellet og bruke hotellets fellsdusjer mot en avgift. Sognefjellshytta og Krossbu er også greie utgangspunkt for turer i Hurrungane, og det finnes tilbud i Fortun, Skjolden og langs Sognefjorden. Norges høyeste turisthytte ligger på Fannaråki (2068 moh.), og det er noen få senger på Skagastølsbu, kjent som Hytta på Bandet, nær startpunktet på klatringen på Store Skagastølstind. Tindeklubhytta i Skagadalen er forbeholdt medlemmer av Norsk Tindeklub.
KART: Turkart Hurrungane i 1:25.000, Jotunheimen Vest i 1:50.000 fra Ugland It Group AS eller Norge 1:50 000 1517 IV Hurrungane fra Kartverket.
MER INFO: Boka «Turer fra Turtagrø – sommer og vinter» er hovedkilde til denne artikkelen og har en mengde tips til turer året rundt. 
</div>
</div></factboxwrap>

Det er mulig å komme høyt i Hurrungane uten klatreutstyr og erfaring. Her er våre turforslag i ett av UTE-redaksjonens favorittområder i Jotunheimen. 

10 turtips i Hurrungane 

Det var den gangen det var noen uker til valget, og et visst miljøparti lå an til å gjøre et voldsomt valg. Det ga grobunn for så mye ivrig diskusjon, at det var mulig å legge under seg mange hundre høydemeter uten å legge merke til dem. I Jotunheimen er ikke dette vanligvis et utbredt problem, men med syv topper på dagens to do-liste var det ok med en flying start. Og i Jotunheimen er det de over 2000 som gjelder. Intet annet.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/jotunheimen/turtips-i-jotunheimen" target="_blank">Turtips i Jotunheimen</a>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/magasin/turtips-i-hurrungane" target="_blank">Turtips i Hurrungane</a>Hjemme blir sola større og større, og tilslutt helt vanvittig stor på yr.no sitt ellers så tilkneppede langtidsvarsel for fjellet. Det er nå eller aldri. Eller, i hvert fall, nå eller neste år. Bilen pakkes og blikket rettet mot nord. Vi skal inn i Jotunheimens bakgård, til Grotbreen, og 2000-meterne som omfavner den. De har lange og flotte navn, men de fleste ser uforstående på oss når vi forteller hvor vi skal i helgen. De er Glittertinds (2460 moh) naboer, som stuer dem langt inn i skyggen av sin popularitet. Vi overnatter på en familiehytte ved Hindsæter og står opp så altfor tidlig lørdag morgen. Planene er store, og himmelen er helt, helt blå. Vi kjører til Randsverk, og tar av på veien mot Glitterheim. Vi parkerer, og tar rett til høyre opp fjellsiden, istedenfor å følge veien inn mot Norges nest høyeste fjell. Ettersom politikkdiskusjonene så lett frakter oss oppover, står vi snart ved foten av fjell nummer en, Svartholshøe (2067 moh). Ingen i følget er kjent for å være spesielt saktegående, og toppen er kjapt innen rekkevidde. Jeg begynner å føle et visst press mot pannen, og foreslår at morgenkaffen skal inntas på toppen.– Vi tar det på neste topp, den er rett der borte.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-11-592/5482998-1-nor-NO/10-11-59-crop1600.jpg" width="1636" height="1148" style="border: 0px;" alt="NOEN DAGER: Treffer du riktig med dag og vær, kan du oppleve slike forhold i Jotunheimen." /> 
 
 
 </a>



</div>Trøyene kommer av, barissesongen er så absolutt ikke avsluttet. Vi skal ned og opp noen hundre meter. Toppbildet to for dagen på Trollsteinrundhøe (2170 moh) kan snart innkasseres.– Ja, kanskje vi skulle tatt litt kaffe nå? Spør jeg lett, og forsøker å skjule snevet av desperasjon i stemmen.– Vi tar den på Dronningje!Så bærer det videre da, med kaffedunken i pannebrasken og en utsikt som kan ta pusten fra en hver. Vi er midt i Jotunheimen, høye topper og oppsprukne breer omringer oss. Vi er her helt alene, ikke et eneste spor av andre. På toppen av Dronningje (2189 moh) kommer kaffen frem, og livsnyteren har gode kår. Over mot den fjerde toppen før lunsj, blir det luftigere. Vi sniker oss rundt en hammer, over den aller første snøen, og opp på Trollsteineggje (2300 moh). Herfra ser vi ned mot den snødekket breen, med nedsenkninger i sebramønster bortetter. Vi ser oss ut en vei forbi sprekkene, og opp i skaret mellom Glittertind og Austre Glitteroksle.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsfolk/jostein-aasens-fjell" target="_blank">Storen – Jostein Aasens fjell</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-12-25/5483002-1-nor-NO/10-12-25-crop1600.jpg" width="1630" height="1180" style="border: 0px;" alt="KLASSISK: På vei til topper i Jotunheimen må du noen ganger på med breutstyret." /> 
 
 
 </a>



</div>En diger sprekk må forseres, nede i dypet er det fantastiske formasjoner. I det vi kommer til toppen av skaret, møter vi et rush av folk som har funnet veien til Glittertind i finværet.– Så bra at folk kommer seg på tur!– Og så bra at de holder seg her!Enstemmig vedtatt. Alle er fornøyde, de som vil til Glittertind og de som vil romstere rundt Glittertind. På vei ned tar vi en rask svingom til Austre Glitteroksle (2260 moh). En siste breetappe må til for å komme til dagens siste toppmål. Breen er ensformig, det er rom for filosofering. Det er en fin avveksling til kampestein og ur.  Det er bare å følge tauet, det er bare en vei å gå. Det er plass til store tanker her, eller små. Grotbreahesten (2018 moh) er en stor steinhaug. Det er en viss enighet om at dette kanskje ikke er toppen vi prioriterer å komme tilbake til. Men vel verdt å krysse av på lista. Tilbakemarsjen føles et par hakk mer endeløs enn da vi gikk inn halv åtte i morges. Nå, et halvt døgn senere, kommer toppene sigende inn i bena. I campen er ølen kald, tærne vifter fritt og vi ser døsig inn i flammene. Det er godt å være fjellfant. Men vi er ikke ferdige. Å nei du. Artikkelen fortsetter under bildet!<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-12-542/5483006-1-nor-NO/10-12-54-crop1600.jpg" width="1632" height="1104" style="border: 0px;" alt="RETTE VEIEN: Det er i motbakker det går oppver, heter det vel. Og det stemmer." /> 
 
 
 </a>



</div>40 000 går over Besseggen hvert år. Vi skal teste Jostigen. Den går rett opp fra Gjende og opp på eggen. Nedenfra er det ikke åpenbart at det er mulig. Det gjelder å finne nye inngangsporter til kjente turer. Hvis du vil gå uten kø så klart. Vi er de eneste opp stigen denne dagen. Det er bratt og slitsomt, bena sier klart ifra at de var på lang nok tur i går. Jeg sakker etter de andre for å gå på do. Rett rundt neste hjørne kommer det plutselig en hel liten hær. Her er de, ja. Vi har nådd eggen. Hæren klamrer seg til fast stein, vi går forbi. De er nok kanskje ikke klar over at de er med på en konkurranse, men det er de.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/Magasin/Motbakkefarsotten2" target="_blank">Motbakkefarsotten</a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-13-28/5483010-1-nor-NO/10-13-28-crop1600.jpg" width="1644" height="1034" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2017-08-17 kl. 10.10.59" /> 
 
 
 </a>



</div>Jeg går forbi en spanjol med en engelske venn:– Dette må da være det farligste stedet å gå i Jotunheimen?Å, det er sikkert i overkant spydig, men jeg svarer kjekt:– Nei, det er det ikke– Èn av de farligste da?!– Nei.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-14-002/5483014-1-nor-NO/10-14-00-crop1600.jpg" width="1644" height="1138" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2017-08-17 kl. 10.09.51" /> 
 
 
 </a>



</div><blockquote>Så bærer det videre da, med kaffedunken i pannebrasken og en utsikt som kan ta pusten fra en hver. Vi er midt i Jotunheimen, høye topper og oppsprukne breer omringer oss.</blockquote>I bilen på vei til fjells ler vi av noen bekjente som gikk tom for bensin på autobahn. På vei ned registrerer vi at bensinmåleren begynner å bikke mot rødt. Det står allikevel at vi fortsatt har mange mil igjen før den blir tom. Bilen skal fylles med jobbkortet, og vi trenger en Statoil. Så er det i overkant lenge til neste stasjon, og milene raser plutselig på dashbordet, der står det null. Panikken bryter løs, armer veiver i lufta, og vi svinger av på Ringerike. Skal vi virkelig lide den parodiske skjebne. Gå tom for bensin. Også på denne turen, hvor vi har ledd så høyt og godt av de andre på autobahnen. Men, altså, vi roer ned, triller ned bakken for å spare bensin, og rekker å fylle på. Så er vi er høye på livet igjen, helt grevlingen spurter teatralsk ut foran bilen, kadunk, kadunk, vi kjører rett over den. Med både forhjulet og bakhjulet. Den er stein død. Vi er lave på karma og har verdens dårligste samvittighet. Vi ringer og melder fra, og stemningen i bilen blir et par hakk mer høytidelig. Litt mer liv og død. For det er jo det det dreier seg om egentlig, er det ikke. Livet, døden og fjellet, liksom.LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/uteskole/ti-tips-til-en-god-natt-ute" target="_blank">Ti tips til en god natt ute </a><div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-14-294/5483018-1-nor-NO/10-14-29-crop1600.jpg" width="1636" height="1106" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2017-08-17 kl. 10.10.00" /> 
 
 
 </a>



</div><factboxwrap><div class="factboxwrap">
<h3>Rute</h3>
<div class="factbox">Svartholshøe (2067 moh)–Trollsteinrundhøe (2170 moh)–Dronningje (2189 moh)–Trollsteineggje (2300 moh)– Glittertind (2460 moh)–Austre Glittertindoksle (2260 moh)–Grotbreahesten (2018 moh) BESKRIVELSE: Området ligger rett nord for Glittertind. Alle toppene kan nås hver for seg uten å måtte gå på bre hvor innbinding er nødvendig. For å gå hele runden trengs breerfaring og innbinding ved kryssing av Grotbreen. Det er mulig å inkludere Gråhøe, Nørdre og Søre Trollsteinhøe i runden for å rekke over ti 2000-metere på en dag. OVERNATTING: Det enkleste er å overnatte i telt på parkeringen der nasjonalparken starter. Det er også mulig å sove på den betjente DNT-hytta Glitterheim, 8 km lenger sør. Sykler kan leies for å sykle inn til hytta fra parkeringen  REISE: Kjør over Valdresflya til Randsverk, og ta av på bomveien skiltet mot Glitterheim. Kjør helt til nasjonalparkgrensen og parkeringen der.</div>
</div></factboxwrap>

I Jotunheimen ligger mange av Norges høyeste fjell. Bli med på jakt etter 2000-metere.

Toppturer i Jotunheimen

LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjelltur/jotunheimen/toppsanking-i-jotunheimen" target="_blank">Toppsanking i Jotunheimen</a>På sti RUTE: Sognefjellshytta – Fannaråkhytta – Skogadalsbøen – Sognefjellshytta Fra Sognefjellshytta går du over breen opp til Fannaråken, hvor du kan sove på den høyest betjente hytta i Nord-Europa (2065 moh.). Turen videre ned til Skogadalsbøen, en betjent DNT-hytte, som ligger idyllisk til i Utladalen, ved foten av Gjertvasstind (2351 moh.) og Fannaråken. Turen tilbake til Sognefjellshytta er beregnet til fem timer.Bygdin rundt: RUTE: Fondsbu/Eidsbugarden-over Galdeberget (2075 moh) til Torfinnsbu – Bygdin fjellstue – Yksendalsbu – Fondsbu/Eidsbugarden. En fin firedagerstur i et spennende område. Fra Fondsbu (DNT)/Eidsbugarden (privat) kan kan du gå langs vannet eller over ni lette 2000-metere til trivelige Torfinnsbu.  Torfinnsbu er betjent. Yksendalsbu er selvbetjent. Bygdin fjellstue ligger helt øst i Jotunheimen, ved veien over Valdresflya og det er også et alternativ å starte turen her, eller ta båt herfra og over til Fondsbu/Eidsbugarden. På Eidsbugarden ligger også bua til Aasmund Olavsson Vinje, som gikk mye i Jotunheimen sammen med venner i 1860-årene, og som var den første som tok i bruk navnet Jotunheimen.<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/15-43-26/5484267-1-nor-NO/15-43-26-crop1600.jpg" width="1200" height="719" style="border: 0px;" alt="VARIERT: Jotunheimen byr på alt fra bratte fjell til fine stier i vakre daler. Foto: Marte Stensland Jørgensen" /> 
 
 
 </a>



</div>Langtur full av klassikere: RUTE: Gjendesheim – over Besseggen til Memurubu (neste dag kan gå til Surtningssue) – Glitterheim – over Glittertind til Spiterstulen (neste dag kan gå til Galdhøpiggen) –Gjendebu – over Bukkelægret til Memurubu (overnatt her eller ta båt til Gjendesheim).  Denne turen har fem rene gådager, pluss eventuelle ekstra dager til Galdhøpiggen og Surtningssue. Og transport opp og ned.Bratt og dype daler: Turtagrø – (Fannaråken)-Skogadalsbøen – Ingjerdbu – Vetti gard/Hjelle I Vest-Jotunheimen finner du ville, spisse tinderekker, men også grønne, dype daler. Fra Turtagrø går du oppom Fannaråken, videre til Skogadalsbøen – Ingjerdbu og Vetti Gard. Om sommeren går det buss fra Hjelle (litt sør for Vetti) til Årdal, og videre tilbake Turtagrø.  Det er for øvrig bussforbindelse fra Turtagrø til Lom/Otta, og derfra til Oslo.Bretur Å bevege seg på bre kan være spennende for både liten og stor. I eventyrisen på Svellnosbreen kan du vandre rundt på blåis, blant istårn og grotter. Fra Spiterstulen turisthytte er det guidete turer hele sommeren, nedre aldersgrense er sju år. Å gå til Galdhøpiggen over Juvassbreen (fra Juvasshytta) er også et populært turmål.Vi understreker at å bevege seg ut på en bre bør kun gjøres om du har nødvendig kunnskap og utstyr for å krysse sprekker og broer. Man bør ikke krysse breer alene. Bli heller med kjentfolk som har den nødvendige kunnskapen, utstyret og erfaringen til å ta det trygt over isen. Jotunheimen har flere alternativer, for eksempel Smørstabbreen til Søre Smørstabbtind. Stølsnosbreen opp til Stølsnostind, videre til Falketind. Eller over Bjørnebreen til Storebjørn.Se flere turtips under kartet!<div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-29-40/5483123-1-nor-NO/10-29-40-crop1600.jpg" width="1378" height="1204" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2017-08-17 kl. 10.04.01" /> 
 
 
 </a>



</div>Spenstige topper i sørvestre Jotunheimen: Stølsnostinden 2074 moh. Når Falketind er full av folk, kan du sitte og dingle med beina på en mye mindre besøkt topp, men en like vakker en. Følg stien innerst i Koldedalen, opp til tjernet på 1291 moh. Gå langs dette, over eventuelle snøfonner, og til Andrevatnet. Følg sti på venstresiden av elva fra Stølsnosbreen, et parti som kan være glatt når det har regnet. Fra foten av Falketind følger du ryggen rundt breen, over Vestre Stølsnostinden, og opp på midtre Stølsnostinden. Hold til venstre ved en bratt hammer og et sva. Det er bratt, men med enkel klyving til toppen. Regn med sju – åtte timer tur-retur.Mjølkedalspiggen 2040 moh. Her får du to topper på en gang, om du tar turen på begge de to høydepunktene på ryggen. Fra Koldedalen følger du stien opp til Uradalsvatnet og videre inn Uranosbreen. Hefra går du til Mjølkedalsbreen, og videre til bandet mellom Sagi og Mjølkedalspiggen. Turen videre går i grei ur, før du kommer til siste opptaket før toppen. Her er det lettest å holde ut til høyre, før du følger et drag mot venstre. Om du har høydeskrekk er nok dette et punkt du vil mislike, da det er bratt her, men det er enkel klyving. Alternativ rute: Fra Eidsbugarden følger du stien opp Mjølkedalen og til Mjølkedalsbreen. Vil du unngå breen, kan du gå opp sørøstryggen og over sørtoppen, men dette er en del brattere klyving.Langeskavltinden 2014 moh. En av de familievennlige 2000-meterstoppene i nærheten av Eidsbugarden ligger oppe på en fem kilometers fjellrygg. Turen er enkel å gå, og du har utsikt underveis hele veien. Fra Eidsbugarden kan du gå langs ryggen fra Mjølkedøla opp til selve Langeskavlen, eller du kan følge merket sti mot Sløtafjell og ta nordover rett etter Sløtatjernet. Regn med tre – fire timer opp. Alternativ rute: Fra Koldedalen.Sagi 2040 moh. En grei tur for de fleste, som du kan velge å kombinere med en bretur om du vil det. Gå fra parkeringen ved veibommen i Koldedalen, og følg stien mot Urdadalsvatnet. Gå til Uranosbreen, og her velger du om du vil krysse breen eller gå over Langeskavltinden. Øverst på Mjølkedalsbreen går du bratt opp ryggen til toppen. Reg med seks – sju timer tur-retur. Sagi er også en fin ryggtravers, der du ender opp i Skogadalen. Den har noen veldig luftige punkter der det anbefales å sikre med tau.  <div>

 

<a rel="lightbox" title="">

 
 
 
 <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-33-372/5483127-1-nor-NO/10-33-37-crop1600.jpg" width="1397" height="921" style="border: 0px;" alt="BRE-ISEN: På slike turer får du en ekstra spiss på turopplevelsen. Foto: Marte Stensland Jørgensen" /> 
 
 
 </a>



</div>

Jotunheimen har de fleste fjell over 2000 meter, stier som knytter sammen enorme muligheter for fine fotturer, og over 40 hytter der det er mulig å søke ly og hygge. Her er et utvalg turforslag.

DNTs mest populære hytter

Mange har brukt sommerferien til naturopplevelser i eget land. Flere DNT-hytter har hatt besøksrekord i juli.

Hytter med mest besøk

Bestill abonnement og få tilgang til artikkelen.

OM UTE.

Kontakt