Jeg tror det dugger på brillene når jeg puster, men det er ingen vits å prøve å tørke det bort – alt er uansett hvitt.
Vi vet hvor vi skal, vi har staket ut ruta på kart og kompass, men akkurat nå er det absolutt ingen kjennemerker å forholde seg til.
Vi befinner oss på Hardangervidda. Men ikke den delen av vidda som er merket opp at DNT. Det finnes en liten del av nasjonalparken som er under Rauland statsallmenning, en del av Vinje kommune.
Her er det ingen merkede løyper, ingen store hytter og ei heller de store folkemengdene man ofte finner på Hardangervidda i påska. Her er vi midt i snøstormen.
Kostveithytta
Jeg holder på å kræsje i turkameraten som har gått foran. Uten at jeg har fått det med meg har han stoppet opp.
Vi har gått rett på en hytte! Når vi kommer inn oppdager vi fort at dette ikke er den hytta vi hadde planlagt å treffe på. Vi bommet på den planlagte kursen med noen grader og har havnet på Kostveit-hytta.
Ingen av hyttene i dette området er spesielt store, men dette er nok den minste. Det sitter allerede seks personer innenfor døra som alle søker ly for været.
Det er fem sengeplasser. Vi får i oss litt lunsj og varm te, og sitter akkurat og ser på kartet og vurderer om vi skal våge oss ut i været igjen for å dra videre til hytta ved Meinsvatn når det ramler inn fire nye personer gjennom døra. Det avgjør det hele.
Tolv personer fordelt på fem senger blir litt i koseligste laget. Vi bestemmer oss for å fortsette.
Raulendingene har førsterett på sengeplassene på disse hyttene, og som «turist» er du ikke garantert tak over hodet.
Det er derfor viktig å beregne litt god tid per dagsetappe slik at man eventuelt kan gå videre til neste hytte, eller ha med telt. Det er heller ikke nødproviant på hyttene, så du må bære egen mat.
LITE TRENGSEL: Litt færre ski enn utenfor DNT-hyttene
Meinsvatnhytta
Scooterlyd! Vi har akkurat fått på oss skia når scooteren kjører inn på plassen. Alt er fortsatt helt hvitt og vi ser den ikke før den er rett foran oss. Den kommer fra Rauland og kjører rundt med ved til hyttene. Neste stopp er Store Meinsvatn, den hytta vi opprinnelig planla å gå til, litt flaks må det være lov å ha.
Vi får sitte bak sammen med veden, det blir en humpete tur i tåka, men noen blåmerker senere er vi framme ved Meinsvatn. Tre andre par befinner seg på hytta, og det blir akkurat plass til oss fordelt på de åtte sengeplassene som finnes der.
DET DU TRENGER: Du må bære litt ekstra selv, men belønningen er hvit og urørt vidde
Denne hytta ligger på sørenden av Store Meinsvatn, og har nydelig utsikt over vannet og omliggende fjelltopper.
Felles for dette området er at landskapet er i mye mindre skala enn resten av den langstrakte Hardangervidda.
Slettene er ikke like lange, det er mer variert terreng og kortere mellom toppene.
Utover kvelden klarner det og vi tar på oss fjellski og feller og spurter over vannet og opp på fjelltoppen på andre siden.
Akkurat tidsnok til å se himmelen eksplodere i rødt gult og oransje når sola går ned. Helt alene får vi nyte en liten bit av den fantastiske naturen som omgir oss. Vi kjører sikksakk nedover fjellet og staker over vannet tilbake til hytta i hvitt måneskinn.
Saltpytthytta
Dagen etter har stormen har gitt seg, og endelig åpner landskapet seg opp foran oss. Det er fortsatt hvitt, men det hvite står nå i skarp kontrast til den blå himmelen over oss.
Gore-texen blir byttet ut med en tynn fleece-genser og solkremen kommer til nytte.
Vi legger i vei mot Saltpytteggi, der det ligger en hytte på 1430 moh med utsikt langt utover Setesdalsheiene.
Det er helt stille rundt oss, og jeg faller inn i den meditative rytmen av å skyve en ski foran den andre. Igjen stopper turkameraten min opp, denne gang ser jeg han tydelig, og skjønner av diverse merkelige bevegelser at han ekstremt gira.
Det kan bare bety en ting – reinsdyr. Som et slags tog av svarte prikker beveger de seg langs med dalen på andre siden i jevnt tempo. Vi kan høre tromminga og skille prikkene fra hverandre nå. Sakte svinger toget mot oss og krysser – ikke langt foran.
Vi sitter musestille og følger med i kikkert, før de forsvinner over neste fjelltopp. Det er vanskelig å forstå hvor fort og elegant disse dyrene beveger seg gjennom snøen.
Det er først når vi krysser sporene deres lenger fremme at jeg skjønner hvor mange dyr som løp forbi oss.
DRØMME SEG BORT: Solnedgang fra Saltpytthytta.
Å bære proviant for flere dager i variert terreng er slitsomt, og i noen oppoverbakker føles det ikke verdt strevet. Det har vært øyeblikk da jeg har jeg angret bittert på ølen jeg puttet nederst i sekken.
Når jeg nå ligger på taket til Saltpytt-hytta i stekende sol og hviler en sliten kropp mens jeg slurper på en kald en, tenker jeg at dette slettes ikke er den dårligste ideen jeg har hatt.
Vi er alene på hytta som har åtte senger tilgjengelig, og lar sekkene stå igjen neste morgen, mens vi tar en tur opp på Stokkholmen på 1600 moh.
Panoramautsikt etterfulgt av fine svinger nedover, gjør dette til en fin avslutning på årets påsketur. Veien herfra og ned fra fjellet er nesten ren nedoverkjøring og gjør siste etappe til en lek – så lenge snøen er fin.
Rauland fjellstyre
REISE: Turen starter på parkeringen nedenfor Songavatnet. Ta av fra E134 ved Haukeli mot Arabygdi/Rauland, og kjør til du møter på parkeringsplass. Det er en ganske lang og seig etappe fra parkeringen og opp til Songavatnet, hvor den fine turen begynner.
RUTEFORSLAG: Songa – Kostveit– Meinsvatn – Saltpytt – Songa, eller motsatt.
NB: Det er ingen merkede løyper og du avhenger helt av kart og kompass for orientering.
HYTTENE: Området til Rauland fjellstyre ligger innenfor Hardangervidda nasjonalpark. Fjellstyret eier tre hytter på allmenningen. Kostveit har fem sengeplasser, mens Meinsvatn og Saltpytt har åtte sengeplasser hver. Alle hyttene står åpne med ved, propan og annet nødvendig utstyr. Hytteleie betales på hyttene i egne kasser eller ved bankoverføring. Merk betalinga med «Hytteleie». Priser: 50 kroner per person/døgn for innenbygds og 150 kroner per person/døgn for utenbygds. OBS: Raulendinger har førsterett på sengeplasser.
TOPPTURER: To fine toppturer fra Saltpytt er Saltpytteggi (1589 moh.) og Stokkholmen (1600 moh.). Toppen av sistnevnte er det sørligste punktet i Hardangervidda nasjonalpark.
