STOR KONTRAST: Om det ikke er sol fra start, så er det en helt spesiell opplevelse når det omsider letter. Her på vei fra Finse til Geilo, langs Hallingskarvet. Foto: Marte Stensland Jørgensen
Lesetid: 5 minutter
–Til alle passasjerer som ikke skal av på Finse, vi ber dere bli på toget grunnet kraftig vind, sier konduktøren over høyttalerne.
Jeg drar opp ullhalsen, strammer hetta rundt ansiktet og blir blåst av toget. – Er det dere som er hardingene, roper jeg gjennom vinden. – Jada!
Arne-Kristian Glück-Teigland har invitert til tur. Invitasjonen var egentlig tur til Trolltunga, med ski, pulk og telt. Uten instagram-foto-kø. Men det ville vært galskap, i hvert fall denne helga.
Du skjønner, «Tor» har laget overskrifter og melder om en ankomst få setter pris på. Spesielt på utsatte steder. Trolltunga er et utsatt sted.
Finse også, men heldigvis er turgjengen klar for å bryne seg på en utfordring i vinterværet.
Derfor skal vi gå langs Hallingskarvet fra Finse til Geilo. I snøføyk, «white out», solskinn og nesten påskevær.
Ifølge dem selv har de «tallause turar i drugt lende i heimefjella sidan speidardagane i 1992». God friluftsliverfaring vil det si, altså.
AK og Morten har leid gymsalen på Finse for anledningen. Det er dekket til langbord med papirduk og vi får servert spekemat, fisk og hjemmelaget eplesaft.
Alt i alt er vi syv stykker som skal på tur. Erfaringer og turhistorier blir delt og sammen er vi skikkelig giret på å teste oss selv i det bustete været. Kvelden blir brukt til å gå gjennom utstyr, teste brennere, pakke pulkene og øve oss på å sette opp telt i sterk vind. Alle er nysgjerrige på hverandres turutstyr.
Tips sitter derfor løst, fra hvordan bevare dopapiret tørt i snøføyka til hvordan holde føttene varme i kalde skisko. Vi sovner til lyden av vind som hviner utenfor og snø som pisker mot rutene. Det er nesten så vi håper uværet ikke skal gi seg.
Det har det heller ikke gjort. Lite sikt, snøen virvler og vinden kommer og forsvinner med krafttak. Det går ikke mer enn en time ut fra Finse før «white out-en» omringer oss og vi må gå i taulag for ikke å miste noen. AK går i front etter gps-en.
Vinden gir fra seg et konstant brøl, så kommunikasjon fungerer i hovedsak ved hjelp av hender og staver. Det er så hvitt rundt oss at jeg ikke ser om det er motbakke eller nedoverbakke. Det er en god følelse å være i slike trygge hender, der man lærer å takle uvær av folk med mye kunnskap. En ting er et hundre prosent sikkert: du skal vite hva du driver med.d
Det er så hvitt rundt oss at jeg ikke ser om det er motbakke eller nedoverbakke.
TAULAG: For at vi ikke skulle miste hverandre valgte vi å gå i taulag.
Det går ikke mer enn en time ut fra Finse før white out-en omringer oss og vi må gå i taulag for ikke å miste noen.
Inne i hetta har jeg min helt egen verden. Vinden er stengt ute, snøen stoppes av duggete briller og ullhalsen varmer opp værbitte kinn. Inni her er det fint. Plutselig ligger jeg over pulken til Eivind. Alle hadde stoppet opp, mens jeg vandret i egne tanker og studerte skituppene mine. Det er meditativt å gå med ski og trekke pulk, spesielt når det eneste du trenger å gjøre er å følge etter personen foran.
Heldigvis får vi et glimt av det blå januarlyset før det blir mørkt.
Den siste timen går vi med hodelykter før vi setter opp camp på Bjørnabulægret. Nå er det ned mot -20 grader og vindstille. Nesten bittert at vi faktisk ikke fikk satt opp teltet i sterk vind.
Vi kryper i posene, spiser, drikker en kopp med rødvin og tømmer en potetgullpose. AK kommer på besøk før kvelden er omme.
SNØFØYK: Det føyker så kraftig at når jeg åpner sekken for å finne brødskiva, fylles sekken med snø. Det samme skjer med jakken, vottene og kameraet, snøen klarer å jobbe seg inn overalt.
I løpet av turen har jeg delt telt med to Bergens-venninner som liker å være raske, effektive og helst best. Det vil si at det gikk konkurranse i å få opp teltet, koke vann først og pakke ned teltet raskest.
De var bjønnsterke begge to og var villig til å dra dobbel lass med pulker for å holde varmen.
Der jeg hadde nok med å dra pulken opp en god motbakke, gikk de to å lo og skravla og forsvant i forveien fortere enn man kunne si Hallingskarvet.
Vi kan ikke se den, men oppe i fjellsida ligger Skarvereiret, ei bittelita klatrehytte Arne Næss bygde i 1942. Jeg går der og tenker at Arne Næss sitter i hytta og kikker ned på alle hardingene som vandrer forbi. Det vittige er at AK og kona tok bryllupsreisa til nettopp Skarvereiret.
GEILO NESTE: Etter å ha ventet en hel kveld og en hel morgen for å teste vær og vind, var det godt å komme i gang.
Været blir bedre og bedre jo nærmere Geilo vi kommer. Vi tar en siste stopp på Prestholtstølen, hiver i oss lunsj, tar av feller og smører skiene.
Vi er ikke så langt unna sivilisasjonen når vi blir forbikjørt av langrennsløpere i tights.
Men på preppa skiløyper kan vi stake bortover selv med pulk hengende etter.
Det føles som bagasjen letter på vei ned bakkene til skianlegget på Geilo.
SOLEN TITTER FREM: Etter å ha gått i storm og med dårlig sikt føltes det godt at solen tittet frem.
Vi blir overrasket med hjemmelagde lefser og en kald pils av svigerfaren til AK, i enden av skiløypa.
Lykke! Jeg kjenner rein glede i noen få minutter før vi må hive oss utfor bakkene i skianlegget.
Pulken holder jeg som om det var en sterk hund i bånd og låser den til beinet slik at jeg kan ploge hele veien ned uten å tryne.
Jaggu rekker jeg toget med to minutter og pulsen i hundre.
Svett og turduftende sitter jeg der, på Bergensbanen, med ei pølse og en solo i hånda.
Til glede for alle de andre togpassasjerene tok jeg ikke av meg skiskoene før jeg var hjemme.
For alle som lurte på dopapir-trikset
Ta ut pappen slik at du trekker papir fra midten. Legg dorullen i jakkeermet og dra ut det du trenger. Du slipper og sette den fra deg i snøen eller kløne med plastpose.
Skjermbilde 2017-01-03 kl. 13.56.10
Finse-Geilo
HVOR: Finse – langs Hallingskarvet – Geilo.
HVORDAN: Skituren er ca. 45 kilometer. Vi hadde kun en overnatting i telt ved Bjørnabulægret. Fra Prestholtstølen og ned til Geilo var det oppkjørte løyper.
ANKOMST: Bergensbanen går hver dag, med stopp på både Finse og Geilo. Starter du på Finse er du allerede 1222 meter over havet.
UTE takker for turen
I løpet av året legges utemagasinet.no ned. Vemodig, ja, men satsingen vår fortsetter med enda mer fokus på bratt friluftsliv på friflyt.no. De viktigste testene og reportasjene blir med videre til Fri Flyt, så kikk innom framover.
