Fjellskitur langs Hallingskarvet

Arne-Kristian Glück-Teigland har invitert til tur. Invitasjonen var egentlig tur til Trolltunga, med ski, pulk og telt. Uten instagram-foto-kø. Men det ville vært galskap, i hvert fall denne helga.

Du skjønner, «Tor» har laget overskrifter og melder om en ankomst få setter pris på. Spesielt på utsatte steder. Trolltunga er et utsatt sted.

Finse også, men heldigvis er turgjengen klar for å bryne seg på en utfordring i vinterværet.

Derfor skal vi gå langs Hallingskarvet fra Finse til Geilo. I snøføyk, «white out», solskinn og nesten påskevær.

LES OGSÅ: Finse - en skiseilers drøm

Sammen med sjefsguiden Arne-Kristian, også kjent som AK, er Morten Laupsa-Borge med.

Ifølge dem selv har de «tallause turar i drugt lende i heimefjella sidan speidardagane i 1992». God friluftsliverfaring vil det si, altså.

AK og Morten har leid gymsalen på Finse for anledningen. Det er dekket til langbord med papirduk og vi får servert spekemat, fisk og hjemmelaget eplesaft.

Alt i alt er vi syv stykker som skal på tur. Erfaringer og turhistorier blir delt og sammen er vi skikkelig giret på å teste oss selv i det bustete været. Kvelden blir brukt til å gå gjennom utstyr, teste brennere, pakke pulkene og øve oss på å sette opp telt i sterk vind. Alle er nysgjerrige på hverandres turutstyr.

Tips sitter derfor løst, fra hvordan bevare dopapiret tørt i snøføyka til hvordan holde føttene varme i kalde skisko. Vi sovner til lyden av vind som hviner utenfor og snø som pisker mot rutene. Det er nesten så vi håper uværet ikke skal gi seg.

Det har det heller ikke gjort. Lite sikt, snøen virvler og vinden kommer og forsvinner med krafttak. Det går ikke mer enn en time ut fra Finse før «white out-en» omringer oss og vi må gå i taulag for ikke å miste noen. AK går i front etter gps-en.

Vinden gir fra seg et konstant brøl, så kommunikasjon fungerer i hovedsak ved hjelp av hender og staver. Det er så hvitt rundt oss at jeg ikke ser om det er motbakke eller nedoverbakke. Det er en god følelse å være i slike trygge hender, der man lærer å takle uvær av folk med mye kunnskap. En ting er et hundre prosent sikkert: du skal vite hva du driver med.d 

Det er så hvitt rundt oss at jeg ikke ser om det er motbakke eller nedoverbakke.

Det går ikke mer enn en time ut fra Finse før white out-en omringer oss og vi må gå i taulag for ikke å miste noen.

Inne i hetta har jeg min helt egen verden. Vinden er stengt ute, snøen stoppes av duggete briller og ullhalsen varmer opp værbitte kinn. Inni her er det fint. Plutselig ligger jeg over pulken til Eivind. Alle hadde stoppet opp, mens jeg vandret i egne tanker og studerte skituppene mine. Det er meditativt å gå med ski og trekke pulk, spesielt når det eneste du trenger å gjøre er å følge etter personen foran.

Heldigvis får vi et glimt av det blå januarlyset før det blir mørkt.

Den siste timen går vi med hodelykter før vi setter opp camp på Bjørnabulægret. Nå er det ned mot -20 grader og vindstille. Nesten bittert at vi faktisk ikke fikk satt opp teltet i sterk vind.

Vi kryper i posene, spiser, drikker en kopp med rødvin og tømmer en potetgullpose. AK kommer på besøk før kvelden er omme.

LES ALT OM FJELLSKI PÅ UTEMAGASINET.NO

I løpet av turen har jeg delt telt med to Bergens-venninner som liker å være raske, effektive og helst best. Det vil si at det gikk konkurranse i å få opp teltet, koke vann først og pakke ned teltet raskest.

De var bjønnsterke begge to og var villig til å dra dobbel lass med pulker for å holde varmen.

Der jeg hadde nok med å dra pulken opp en god motbakke, gikk de to å lo og skravla og forsvant i forveien fortere enn man kunne si Hallingskarvet.

Vi kan ikke se den, men oppe i fjellsida ligger Skarvereiret, ei bittelita klatrehytte Arne Næss bygde i 1942. Jeg går der og tenker at Arne Næss sitter i hytta og kikker ned på alle hardingene som vandrer forbi. Det vittige er at AK og kona tok bryllupsreisa til nettopp Skarvereiret.

Været blir bedre og bedre jo nærmere Geilo vi kommer. Vi tar en siste stopp på Prestholtstølen, hiver i oss lunsj, tar av feller og smører skiene.

Vi er ikke så langt unna sivilisasjonen når vi blir forbikjørt av langrennsløpere i tights.

Men på preppa skiløyper kan vi stake bortover selv med pulk hengende etter.

Det føles som bagasjen letter på vei ned bakkene til skianlegget på Geilo.

• Test av fjellanorakker

Vi blir overrasket med hjemmelagde lefser og en kald pils av svigerfaren til AK, i enden av skiløypa.

Lykke! Jeg kjenner rein glede i noen få minutter før vi må hive oss utfor bakkene i skianlegget.

Pulken holder jeg som om det var en sterk hund i bånd og låser den til beinet slik at jeg kan ploge hele veien ned uten å tryne.

Jaggu rekker jeg toget med to minutter og pulsen i hundre.

Svett og turduftende sitter jeg der, på Bergensbanen, med ei pølse og en solo i hånda.

Til glede for alle de andre togpassasjerene tok jeg ikke av meg skiskoene før jeg var hjemme.