Tonje Blomseth om sitt Canada-eventyr

– Jeg føler kanskje aller mest på den følelsen av å bare koble seg av den moderne verdenen. Ingen Facebook. Ingen nett. Ingen google når du lurer på noe. Det var fantastisk og frustrerende på samme tid! Det var deilig å kjenne at en faktisk kan tilvenne seg et liv uten mobil telefonen også. Det gjorde at jeg nå ikke lenger synes det er så kult å sitte på Instagram å scrolle, og jeg er generelt langt mindre på nett enn før. Ellers må jeg jo si at det har gitt mersmak på flere, ville eventyr. Jeg kjenner at det å klare å mestre den villmarken der, å være isolert og ensom, og ikke minst navigere seg igjennom ukjent terreng uten tegn fra at her har vært mennesker på lenge – er en deilig følelse som gir meg motivasjon til å oppsøke mer. Jeg har stor respekt for natur og vær, man blir ydmyk over å ha fått lov til å komme seg helskinnet igjennom 10 måneder med alt fra sprengkulde og utrygg elveis til nære bjørnemøter. 

Hvilke høydepunkter vil du trekke fram?

– Det går ikke an å velge egentlig, det er så mange! Men jeg må si at det var stor stas og endelig få flytte inn i tømmerhytta vi brukte to måneder på å bygge. Det var lagt mye sjel ned i den jobben og jeg har faktisk tatovert koordinatene til hytta i nakken – mens Per Anders har valgt å ha de på armen. Ellers var det store opplevelser med jakt og fiske. Ved en anledning hadde vi gått hele oktober måned uten å se tegn til dyreliv og vi levde på minimalt. Når vi da omsider fikk has på et rypekull i november, var det elleville tilstander i teltet. Det var rypebryst til middag og hundene spise skrottene så fjæra føyk i hele leiren. Minneverdig ettersom jeg husker så godt hvor sulten vi var og hvor redd jeg var for å bomme når vi først kom over vilt. Blodet bruste! 

Hvordan startet friluftslivsinteressen din? 

– Tja, den kom vel for alvor i de tidlig tenåra. Jeg har alltid vært et ute-barn og jeg har alltid oppsøkt eventyr så lenge jeg kan huske. Men det var opplevelsene jeg fikk med tømmerkoie, rypejakt, isfiske, Finnmarksvidda og generelt villmarkslivet som rørte noe ved meg når en ny farsfigur kom inn i livet mitt. 

Hva motiverer deg til å dra på tur?

– Stillheten. Ro i sjela. Naturopplevelsene. Mer kontakt med hundene og en mer i-nuet-tilværelse. På lengre turer vil jeg også motiveres av det å teste egenskapene mine både fysisk og mentalt. Det er fint å se hva en er laget av i ny og ne, det gir en selvtillit eller motivasjon til å å skulle bli bedre. Men alt i alt må jeg si at jeg lever og ånder for tilværelsen med hundene. Det er mitt personlige heroin. 

Hva gjør du når du ikke er på tur?

– Jeg gjør så mye forskjellig at det nesten går i surr! Jeg holder foredrag, skriver akkurat nå på en bok, jeg trener bikkjer, pusser opp hus og hundegårder, driver en nettbutikk og er i gang med å starte opp nye bedriftsideer. Jeg elsker å være kreativ. Men ja, jeg lever fullt og helt som eventyrer og det innebærer mange forskjellige arbeidsforhold – og oppgaver. 

Hva er en eventyrer for deg? 

– En eventyrer for meg er en som søker ut til det ukjente. En som vil utforske, oppleve og gjerne komme seg ut av komfortsonen på veien. Helt sånn personlig synes jeg det er kult med lange eller spesielle turprosjekter som er litt utenom det vanlige.

Hva vil det bety for deg å bli kåret til årets eventyrer?

– Det er hyggelig at man er nominert i det hele tatt! Jeg er en god gammaldags villmarksentusiast og det er morsomt å se at denne kulturen enda lever i beste velgående for det norske turfolk.  Bål, hund, fiskestang og fjellstøvler er ennå i våre hjerter!

Jeg husker så godt hvor sulten vi var og hvor redd jeg var for å bomme når vi først kom over vilt. Blodet bruste!

Les også

Tonje Blomseth: Ambisjonen min har aldri vært å være en friluftsheltinne

Eventyrer Tonje Helene Blomseth (21) begynner å bli vant til å få refs. Men hun måtte løpe seg en lang tur da hun skjønte at hun plutselig var blitt åpen for snøskuter.