Spitsbergen på langs

– Det er slik vi vil gjøre det, i ånden til fortidens oppdagere og essensen med å klare seg med det man har, forteller Vincent Colliard til utemagasinet.no. 

Det arktiske klimaet kan være strengt, selv mot gode folk med de beste intensjoner. 

Sterke vinder over breene og langs fjordene skaper store temperatursvingninger og havsprøyt med is. I tillegg er topografien på øya i endring som følge av varmere klima, og det skjer i raskt tempo. 

– Jeg har aldri i løpet av mine 15 år på store turer erfart tilsvarende temperatursvingninger. Etter turer i Antarktis, Himalaya, Arktis og Alaska trodde jeg at jeg kunne dette. Vi fikk hele pakken. Mer enn vi trengte. Det var alt fra store mengder snø hvor vi jobbet hardt i pudder, åpent vann der vi forventet is og måtte endre ruta. Det var ikke meningen at det skulle bli så varmt. Når det går fra 38 minusgrader til null grader på kort tid, er det et sjokk, vi var ikke forberedt på det. I null-perioden ble det mye kondens inne i teltet, som blir et problem når fukten blir til is. Det var stunder hvor vi måtte børste klærne våre etter hver andre time. Det var «non stop battle». Det er derfor denne turen ble så spesiell, forteller han.  

Pulkene hadde en startvekt på 280 kilo til sammen og i alt brukte de to 63 dager på turen. 

Den 22. februar når de fram til Verlegenhuken, det nordligste punktet på Spitsbergen. Her kan de begynne på det som er den egentlige turen og det egentlige målet: Å bli de første som krysser Spitsbergen fra nord til det sørligste punktet på Spitsbergen: Sørneset. 

For Caroline var dette hennes første vinterekspedisjon i Arktis. 

– Vincent fortalte meg om Svalbard. Jeg trodde ikke på et slikt sted, forteller hun.

– For en fantastisk følelse å være på tur med noen du er glad i på dette enorme platået. Du kan se de mørke skyene og føle at du entrer verden til de nordiske gudene hvor ingenting kan stoppe vinden. Vi følte oss veldig små. Det er en følelse jeg trekkes mot, sier Vincent.  

Den eldste isen på Spitsbergen antas å være rundt 3000 år. 

– Min første tur til Svalbard var som 17-åring. Da hadde jeg lest eventyrhistorier om Nansen og Amundsen. Der jeg kommer fra, sørøst i Frankrike er det ingen is. Jeg var veldig nysgjerrig på det jeg ikke kjente til fra der jeg kom fra. Svalbard er den mest tilgjengelige, polare øya. Derfor dro jeg til Svalbard om vinteren for å lære hvordan det er å sette opp telt. Hvordan det fungerer med brenner om vinteren. Sove når det er is på teltet. Svalbard er et polart mekka. Det som er spesielt på Spitsbergen er sjøisen fra nord. Hele veien opp krysset vi Isbukta. Da vi kom tilbake, var det åpent vann der hvor vi forventet is og vi måtte justere ruta gjennom blåis og seracer. Du forholder deg til alpin is, men også sjøis. Sørkappen på Svalbard er vanskelig, med masse bevegelser i isen, forteller Vincent.  

Spor av isbjørn

Det er 3500 isbjørn på øya. Det er en tanke som er i bakhodet konstant når det gjelder isbjørn:

– Det er ingen rom for improvisering. Det hjelper deg når du vet at du har gjort alt du kan for å unngå den faren. Øve med frossen finger på triggeren, øve på å være rask, være nøye med snublebluss utenfor teltet, vi hadde alt vårt utstyr parat. Å trene på situasjoner på forhånd hjelper til med å senke stressnivået. Det er også et spørsmål om tankesett. Vi valgte å bo her den perioden. Da må vi også akseptere at det kan gå galt. Men vi prøvde å tenke på isbjørn som en likeverdig. Vi ville ikke løpe fra den, men møte den – predator mot predator – selv om jeg ikke liker det ordet, forteller Vincent. 

Den første isbjørn-opplevelsen var ved Wijde-fjorden.

– Den gikk nordover, Vi gikk sørover. Vi prøvde å gjøre som den, og hver gang den stoppet opp og så på oss, gjorde vi det samme. Prøvde å være i det sammen, oppføre oss likt. Vi følte at vi ble en del av økosystemet. Det hele gikk fra å være et farlig øyeblikk til et magisk øyeblikk.

Matmangel

På en slik type tur er det vanlig å forbrenne omtrent 5–6000 kalorier per dag, omtrent det dobbelte av hva som er normalt for en voksen person. De to hadde med mat for 70 dager. Selv om de brukte færre dager,  63 totalt, ble det for lite mat. 

Caroline: – Det var ikke vanskelig å spise 6000 kalorier i løpet av én dag. Jeg spiste mindre enn jeg ønsket. Jeg har mye erfaring med ultraløping. Denne gangen ønsket jeg å ha med 6–6500 kalorier per dag. Det ble for lite for meg. Den første måneden gikk det fint. Før den andre måneden våknet jeg om natten og tenkte at jeg ikke hadde nok energi til å dra pulken. Jeg måtte ta det opp med Vince. Han støttet meg. Han hadde akkurat nok mat til seg selv, så vi delte litt de siste dagene. Det hjalp veldig. Jeg er veganer. Real har en del retter for meg, som fungerte fint. For meg hjelper det også å blande olje i maten i stedet for å drikke fett, som jeg vet noen gjør for å få i seg nok energi.

Vincent: – Mange spiser og legger på seg fett før ekspedisjoner, noe som gir mening fordi alt fett på kroppen forsvinner på lange turer. Selv vil jeg heller jobbe hardere på å være i form enn å øke vekten før tur. Har du mer fett på kroppen, svetter man mer og føler seg ikke i god form. I begge filosofier er det fordeler og ulemper. Både i denne og framtidige turer vil jeg nok fortsette med å heller fokusere på å endre kostholdet underveis enn i forkant. I tillegg til Real har vi hatt våre egenkomponerte frokoster med ekstra olje.  

«Jeg er vanligvis en løper, jeg ser meg ikke så mye rundt. Når du har mye vekt bak ryggen og beveger deg sakte, legger du mer merke til omgivelsene. For meg var det en god erfaring.»

Om kulda

Frosne føtter ble en utfordring tidlig for Vincent:

– Jeg var kald på tærne og klarte ikke helt å varme dem igjen. Det krever mye energi å prøve å holde kroppstemperaturen så høy som mulig, du bruker mye krefter. I stedet for å være høyt på breplatået bestemte vi oss for å gå ned til fjorden. Et slikt valg medfører økt risiko for å møte på isbjørn.Jeg har aldri opplevd å gjøre så lite som mulig for å redde meg selv. Innimellom gikk vi som zombier. Jeg husker hvor svimmel jeg var, og måtte jobbe for å ikke falle. 

Om å være på tur sammen

CAROLINE: – Det er vanskelig å vite om man er den rette og gjør det rette, når man bare gjør enkle ting. Det å dele noe i et slikt miljø med den du er glad i – det var en opplevelse for meg. Vi var alltid på vårt beste. Det var ikke noe kyssing i teltet. Vi snakket ikke så mye i pausene. Det tok krefter. I vinden og snøen var det vanskelig å forstå hverandre.  

VINCENT: – Noe av det det vakreste er når du deler slike opplevelser. Vi søker ikke etter å lide for å lide. Når det er tøft, trekker det oss sammen. Når jeg har frosne tær, reagerer Caroline med hva vi kan gjøre for å finne varme. Når Caroline er i ferd med å gå tom for mat, deler jeg av min. Det handler om å legge egoet til side og jobbe som et team. Det er annerledes hjemme. Der forstyrres vi mer av alt annet, det er færre rene opplevelser. Der var ikke et par, men to partnere, to eventyrere som jobbet sammen. Når det kommer til farlige episoder, for eksempel isbjørn, må følelser vekk. Da har vi best kontroll.  Når vi kommer hjem, er det med masse respekt for hverandre. Jeg tror ikke at det er noe noe som kan plage oss etter en slik tur. Vi plager oss ikke med bullshit, heller.

Spitsbergen på langs

Ruta: Longyearbyen – Verlegenhuken – Sørneset – Longyearbyen (unsupported)

Når: 2. februar – 5. april 2021

Distanse: Ca. 1000 km

Tid: 63 dager