Å seile er en sakte hverdag. Ute på havet er det ingenting som er travelt. Samtidig som man får kanskje seks timer sammenhengende søvn per døgn, stroppet inn i ei fastboltet hengekøye, etter timevis med arbeid for å samle data til ti forskjellige forskningsprosjekter. Det føles alt annet enn sakte for en nybegynner ved roret, på en 72 fots seilbåt i 35 knop vind midt på ei overskyet Stillehavsnatt.
Jeg seilte altså i sommer med 13 andre kvinner gjennom det nordlige Stillehav for å forske på The Great Pacific Garbage Patch. Selv om den setningen egentlig består av 2 løgner. Eller myter, om du vil. Men la oss ta det første først.
Jeg har aldri seilt før. Vært på båt, så klart. Oppvokst i vannkanten langs Trondheims- og Sognefjorden. Bestefar lærte meg å sløye fisk og kjøre båt (riktignok ved å bare slippe rattet i fart, men det funket jo). Det viser seg likevel at det er stor forskjell på vanlig båt og seilbåt, for ikke å snakke om innaskjærs og Stillehavet. Men hvis man skal lære seg å seile er vel ingenting bedre enn å krysse verdens dypeste hav? Motvinds?
eXXpedition ble startet av to kvinnelige britiske skippere, en av dem Emily Penn som var vår toktleder over Stillehavet. Hun har vært til sjøs i 10 år, i kampen mot havplast. Det hele startet, for henne, med en jobb i Australia som hun ville reise til uten å fly. Havet ble svaret: Saktere, men lærerikt. Hun endte med å aldri ta den jobben, og heller bli til sjøs. Og hva møter hun, år etter år, på havet? Jo, plast.
Vi vet det er mye plast i havet. Den skylles til havs fra gater, elver, søppelfyllinger og strender. Tommelfingerregelen er: Havner det på bakken, havner det i havet. Og forskere anslår at rundt 95 prosent synker. Resten samles i gyrene, steder ute på verdenshavene der værsystem og strømmer gjør at plasten samler seg. Vind, sol, bølger og dyreliv bryter opp plasten til små biter som fugl og fisk ikke kan annet enn å tro er mat.
Mytene
Etter 9 dager til sjøs får vi pause fra lavtrykket som har jaget oss fra Hawaii, med ei lita luke til lavtrykket foran oss som trekker ut fra San Francisco. Imogen, skipperen vår, kaller det unormalt vær. Og her har vi løgnene. Eller, mytene.
Stillehavet er faktisk alt annet enn stille. På sitt dypeste er det 11 kilometer, og vi krysset omtrent så langt fra land det er mulig å komme. Dagevis unna helikopterredning, skulle noe skje. Men hakuna matata, ikke tenk på Murphy`s lov, og fokuser på at det er over et halvt århundre med seilerfaring om bord. Det ble hvertfall trøsten den første (søvnløse) natta ut fra Hawaii med 40 knop vind på baugen og 3 rev i storseilet.
Og plasten, da. Det er ikke en myte at det er mye plast i havet. Det er nok mer plast i havet enn vi noen gang kan se med det menneskelig øye, enten fordi det ligger for dypt eller er for smått. Men mange som hører «Great Pacific Garbage Patch» ser for seg denne øya med plast, et kilometer langt flak som duver midt ute i havet. Hadde det enda vært så vel! Det kan vi jo plukke opp! Dra ut med båt og spade og få det i land. Stillehavet er nemlig ikke dekket av en øy. Havet er nydelig dyp farge av blått og skummende hvitt, slik det har sett ut siden tidenes morgen. Evig vakkert. Ingen plast-øy. For Stillehavet er ei suppe.
LANGTFRA BRA: Stillehavet har en nydelig dyp farge av blått og skummende hvitt, slik det har sett ut siden tidenes morgen. Men også så store konsentrasjoner av mikroplast at noen av prøvene vi tok var nesten tyktflytende. Foto: Jennifer Russel
LANGTFRA BRA: Stillehavet har en nydelig dyp farge av blått og skummende hvitt, slik det har sett ut siden tidenes morgen. Men også så store konsentrasjoner av mikroplast at noen av prøvene vi tok var nesten tyktflytende. Foto: Jennifer Russel
«Så hvordan i all verden skal vi rydde opp dette?»
En søken
Slik som havet i sin tid krevde Emily for sin, har havet også krevd meg. Når folk spør «hvorfor krysse Stillehavet?», svarer jeg ofte noe litt intellektuelt om å lære om problemet med havplast, forstå forskningsarbeidet, bli en sterkere stemme for verne om havet. Sannheten er litt pinlig å si høyt, men sannheten er: Jeg krysset Stillehavet for å finne noe i meg selv. Selvtillit, styrke, evne – kall det hva du vil. Jeg søkte den dama som koser seg i fire meter høye bølger og 40 knop vind, alene ved roret, søkkvåt av sjøsprøyt, som holder stødig kurs med lave skuldre og sterke armer, smilende fra øre til øre i det fullmånen synker akterut og en savanne-rød sol setter fyr på horisonten foran baugen. Kan med glede si at jeg fant den dama. Og hun planlegger allerede neste havkrysning.
Skjermbilde 2018-09-24 kl. 19.43.26
Kristine M. Berg er sirkulærøkonomi-nerd, fersk seiler, hobby-fotograf og lidenskapelig opptatt av havet. I sommer seilte hun med 13 andre kvinner på en internasjonal forskningstokt til Stillehavsgyren, og krysset verdens største og tetteste ansamling av havplast fra Hawaii til Vancouver. I en artikkelserie på fem tar hun oss med på seilas. Til daglig jobber Kristine hos Tomra, pante-giganten, som hun fikk med seg som hovedsponsor for årets seilas. Les også ting man skal lære som fersk seiler.
