NORSKE EVENTYRERE
Georg Harbo (1864-1909) og Gabriel Samuelsen (1870-1946). Illustratør: Ukjent.
Samuelsen var fra Farsund og jobbet som handelsmann, mens Harbo kom fra Sandar i Vestfold og endte opp som fisker. I 1890-årene jobbet de begge med kamskjellfangst utenfor New Jersey-kysten av USA. Det var her de fikk ideen til å ro over Atlanterhavet. Ro-rekorden deres holdt seg for øvrig helt til 2010.
Denne teksten er et utdrag fra boka Norske Eventyrere av Stein P. Aasheim. Her kan du lese vårt intervju med forfatteren.
I den grad berømmelse i hjemlandet var en del av målet, så var den første roturen over Atlanterhavet utrolig dårlig timet. En uke etter at Georg Harbo og Gabriel Samuelsen sjanglet i land i Frankrike, ankom Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen til Vardø. De hadde vært i polarisen i tre år. Like etter dukket også «Fram» ut av isen. At to farsundgutter hadde krysset Atlanterhavet i robåt, ble knapt en nyhetsfjert i forhold til Fridtjof Nansen og «Fram»-karene som nesten hadde nådd Nordpolen.
Som så mye annet ble også denne ideen klekket ut over en whisky – på en saloon i New York i 1895. Der satt to eventyrlystne, arbeidsledige fiskere og lurte på hva i all verden de skulle finne på? Det eneste de dugde til var å ro.
Nettopp! Det var til gjengjeld Georg Harbo (32) og Gabriel Samuelsen (26) så gode til at de inviterte til kapproing. Kanskje kunne de tjene penger ved å vinne en rokonkurranse? Men først måtte de arrangere en. Og det skulle være en skikkelig manndomsprøve. Da strekningen ble kjent, var det pussig nok ingen som meldte seg. «Over Atlanterhavet i robåt – det fantes da lettere måter å begå selvmord på». Men de to farsundguttene var i siget. De trengte ikke konkurranse for å ro til Europa.
Den første roturen over Atlanterhavet er en blanding av eventyrlyst og forretningsidé: En atlanterhavskryssing med robåt ville få så stor oppmerksomhet at de kunne tjene fett på å reise rundt og vise fram båten og berette om historien. Målet var rikdom og berømmelse. Eller omvendt kanskje: Rikdommen skulle følge av berømmelsen. Folk var ikke mindre forfengelige i 1896 enn i vår tid. De to karene var trolig inspirert av suksessen til Magnus Andersen og «Viking», som hadde fått stor mediedekning da de seilte over Atlanterhavet til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Deres egen runde til New Yorks avisredaksjoner ga imidlertid dårlig uttelling. De gikk lenge fra det ene skuldertrekket til det andre, inntil redaktør Richard K. Fox i Police Gazette fattet interesse. Eventyrerne skulle få hver sin gullmedalje hvis de nådde målet: Le Havre på franskekysten. Det var nok til at de kalte båten Fox. Dessuten ville The World betale for en artikkel. Etter turen, rimelig nok.
Skiftet fornavn. Robåter hadde de to karene greie på, og båten ble bygget i New York etter deres egne anvisninger. 18,5 fot lang, hvitmalt sedertre, vanntette skott foran og bak og fem ekstra sett med årer. Farkosten var konstruert slik at den holdt seg flytende selv med syv mann stående på kjølen. Skipskjeks og hermetikk ble kjøpt inn. Sekstant, spritkompass, kaffekjele, primus og oljebrenner likeså.
Georg Harbo var utdannet styrmann og ble kaptein ombord. Hjemme i Skien hadde han kone og to gutter. Den ene var døpt Fridtjof Nansen - etter mannen som skulle bidra så sterkt til å plassere hans egen prestasjon i glemmeboka. Gabriel Samuelsen skiftet fornavn til Frank G., slik at ikke foreldrene skulle forstå at det var sønnen deres som la ut på den hasardiøse ferden.
Det var iallfall ikke noe å si på oppmerksomheten de fikk ved starten. Lørdag 6. juni 1896 bivånet 2000 mennesker begynnelsen på «galmannsferden» fra Battery, Manhattan. «Fox» lå hvit og nymalt med det amerikanske flagget vaiende akter. Ekstra-årene ble brakt om bord. Mast og seil, derimot, var det ikke tale om. Det siste ble bevitnet i loggboka av åtte pressefolk. «We - the undersigned representatives of the New York Press - certify that when the rowboat Fox left this port, the craft had no sail or mast onboard». Nøyaktig klokka fem ble de første åretakene tatt. Harbo førte loggboka, og skrev: «Weather looks bad». Dagen etter var de alene med havet. Det skulle gå nesten to måneder før begge kunne sove samtidig. Planen var å ro om dagen, mens de byttet på å sove om natta - med fem og en halv times søvn hver. Men fra nå av var det ikke mye som gikk etter beregningen. Allerede etter en uke brente de nær opp hele båten da primusen eksploderte.
Kaffe kokte de deretter bare to-tre ganger på hele overfarten. Den første uka var regnfylt med dagsetapper på rundt 100 kilometer, men, som Harbo noterte kort: «Tilbakelagt avstand er ren gjetning, og derfor svært upresis». I begynnelsen av den andre uka fikk de sin første storm. Vind og regn midt imot - og uhyggelige nesten-kollisjoner med storhvaler. 17. juni møtte de «Fürst Bismarck», et tysk dampskip med 2000 passasjerer, som nær ga skipet slagside da alle hang over ripa for å beskue nordmennene. Karene takket nei til å komme om bord. De hadde dårlig tid! Lørdag 4. juli, amerikanernes nasjonaldag, tillot de seg å bruke en skvett av ferskvannet til å skylle ansiktet i. Dagen ble også innledningen på en voldsom stormperiode.
Der lå de med full oljehyre og sjøstøvler ved siden av en kantret robåt i full storm. Akvarell: H. Lums
Flere favner under vann. Natt til 7. juli skrev Harbo: «Storm fra WSW hele natta. Kl. 0300 brakk kabelen, og vi mistet sjøankeret. Båten ble fylt omkring 30 ganger. Måtte øse hele natta. Regn hver time. Mistet to vannkanner. Alt er gjennomvått bortsett fra brødet og denne boka». Stormen dreide på vest. Retningen var riktig, men kontroll over båten var lik null. De fosset av gårde med akterenden først. Dagsetappen ble beregnet til 200 kilometer. Ny rekord. Og de hadde fortsatt hodet over vann – for det meste. «Det har blåst til full storm i to dager, og sjøen er større enn noen gang. … Vinden øker». Når det allerede er full storm og så grov sjø som de aldri før har sett - og vinden øker, da må det til slutt gå galt.
«Det har blåst til full storm i to dager, og sjøen er større enn noen gang... Vinden øker».
De hadde dessuten ikke sovet på tre døgn og var utmattet av strabasene. I et brev til kona formulerte Harbo seg slik: «… 10. juli, henimot aften raste stormen på det høyeste, med et forferdelig opprørt hav og det ene brott etter det annet. Vi forsøkte å holde baugen opp mot vinden, men havet var så opprørt at sjøene brøt på alle kanter. Ved nitiden så og hørte vi et forferdelig stort brott komme. Vi sa oss imellom at den der klarer vi ikke. Og med et brak kastet den oss og båten rundt, som om båten skulle være et nøtteskall.» De ble sendt «flere favner under vann» før de dukket opp igjen. Og der lå de med full oljehyre og sjøstøvler ved siden av en kantret robåt i full storm. Nå kom erfaringene og forberedelsene til nytte. På kjølbordet under båten hadde de satt et smalt bord på kant slik at de kunne få tak og vippe båten på rett kjøl. Selv i den voldsomme stormen virket dette akkurat som planlagt. Problemet oppsto da de skulle om bord. Begge lå på samme siden av båten. Lina som de var festet med, var for kort til at den ene kunne svømme over på den andre siden, og det var nesten uråd at begge entret båten fra samme side. Da de endelig var oppi, var Harbo så utmattet at han nær druknet i båten. På nytt mistet de sjøankeret, i tillegg til kjele, stekepanne og et av setene. Dessuten ble selvfølgelig alt gjennomvått. Etter tre sammenhengende stormfulle døgn hadde de ikke lenger krefter til å holde kulda ute. «… det var så kaldt at vi ikke var i stand til å holde varmen tross alt vi rodde. Vi var begge meget stive i lemmene etter det kalde bad, og vi ble ikke klar dette før vi kom til lands». I tillegg hovnet de slik opp i ansiktet at de var helt ugjenkjennelige for hverandre.
Riktig kurs, god fart. Fem dager etter kullseilingen begynte vinden å løye. Samtidig møtte de en norsk båt. Denne gangen takket de ja til å komme om bord, etter at det ble avklart at de verken var negere eller indianere, slik mannskapet først trodde. Men tilbudet om å ta «Fox» om bord og bli satt på vannet igjen når de kom nærmere Europa - det var uhørt. Da ville de jo gå glipp av gullmedaljene! Derimot tok de gladelig i mot nye forsyninger med vann og proviant før de skilte lag. Og to flasker sjenever.
Dessuten var Harbo påpasselig med å få følgende bevitnelse fra den norske kapteinen i loggboka: «This is to certify that I met the rowboat ”Fox” of New York on Latt 470 10` and L.W. gr. 310 20` on this day July 15th 1896 and that the boat contained no mast, sail or rudder». Etter alt de hadde vært igjennom, skulle de i alle fall ikke bli tatt for juks! ”Usupported” var det ennå ingen ting som het om ekspedisjoner som dette. De hadde så vidt passert halvveis. Nå kom en godværsperiode, og at de tross alt var nærmere Europa enn Amerika, var også inspirerende. Riktignok sviktet klokkene deres, slik at det ble umulig å få nøyaktige posisjoner. Men møtet med en ny norsk skute 24. juli viste at de hadde greid å holde riktig kurs og god fart. De tilbrakte et par timer om bord på barken «Eugen» av Kristiania og fikk med seg ekstra proviant og parafin. Kaptein Axel Bache kunne berette at ”de to etter omstendighetene var nokså all right, med unntagelse av benene, for disse holdt nemlig på grunn av den stadige sittestillingen på å gjøre streik. … Etter noen timer forlot disse to kjekke og modige menn oss, vel tilfredse.”. De hadde vært underveis i syv uker. Uten mer dramatikk burde de rekke de engelske Scilly-øyene ved innløpet til Den engelske kanal om åtte-ti dager. I loggboka for lørdag 1. august har Harbo notert: ”En time før daggry oppdaget vi Bishop Fyr rett nord, distanse 10 mil.” Innen dagen var omme, hadde de fast grunn under beina for første gang på 57 døgn - og kunne også sove samtidig gjennom natta. Atlanterhavet var krysset med robåt. Men målet var franske Le Havre. Etter en hviledag og telegrammer hjem satte de av gårde igjen. Fredag 7. august skriver Georg Harbo i loggboka for siste gang: ”… ankom Havre 9.45 og anser vår ferd for å være SLUTT”. 62 døgn hadde den vart. Ankomsten vakte oppsikt. Le Figaro fortalte at ”de to nordmennene hadde slitt ut syv par årer og klærne hang i filler”. Og avisen karakteriserte overfarten som ”den dristigste reisen som noensinne er foretatt”. Harbo svarte åpenhjertig da en journalist spurte om hensikten med ekspedisjonen: ”Å sette en rekord og tjene penger.”
Første del av planen var gjennomført. Så var det pengene da. Fra Le Havre fraktet de ”Fox” til Paris. I to uker stilte de ut både båten og seg selv for 100 franc pr. dag. De angret fort på at de ikke hadde skrevet kontrakt for én måned. Så stor var interessen. Det samme var den i London. Harbo og Samuelsen opptrådte endog som skuespillere i ”Sons of the Sea”, med båten på scenen og skreddersydde sanger og musikk. Samtidig var det fest med taler og pengeinnsamling blant venner i USA.
«Hele den gamle og den nye verden over vil deres ferd bringe dem på folks leber, og nordmenns ry for dristighet, kraft og utholdenhet atter økes.»
I skyggen av Nansen. Så, i begynnelsen av desember kom «ekvipasjen» til Norge, hvor Fox ble stilt ut i Dioramalokalet på Karl Johan.
Dagbladet lot en erfaren atlanterhavsskipper vurdere bragden.
– En aldeles storartet båt, uttalte skipperen, før han regnet ut at de to må ha rodd gjennomsnittlig 150 kilometer i døgnet. «Nesten ubegripelig. Når i all verden hadde Harbo og Samuelsen sovet?»
Etter suksessen i Paris og London hadde de store forventninger til Kristiania og satte inngangspengene til optimistiske 50 øre. Kong Oscar 2. viet utstillingen og ferden stor oppmerksomhet og etterlot en tikroning til hver av dem. Men ellers var interessen bare sånn passe. Det ble ingen gjentagelse av de europeiske storbyene. Kristiania var kun opptatt av Fridtjof Nansen. Tre måneder etter at han og «Fram» nådde finnmarkskysten, hadde jubelen på ingen måte lagt seg. Samuelsen og Harbo hadde nok håpet at Nansen selv skulle vie dem et besøk, men han hadde åpenbart viktigere ting å foreta seg. Fra Kristiania reiste de nedover sørlandskysten.
I Skien, Harbos hjemby, var interessen stor. I avisen Varden sto det å lese: «Hele den gamle og den nye verden over vil deres ferd bringe dem på folks leber, og nordmenns ry for dristighet, kraft og utholdenhet atter økes.» I Samuelsens fødeby, Farsund, var det hornmusikk, sang og taler. Bevertningen foregikk i puljer på 100, og dansen varte hele natta.
Redaktøren i Farsund Avis pekte på «hvor liten sympati og oppmerksomhet de to helter hadde møtt i vårt land, både før og etter utførelsen av sin dåd».
Endelig medaljer. Utpå vinteren hadde også den lokale oppmerksomheten lagt seg, og i februar reiste de tilbake til USA. Forlaget Lister skrev om den lunkne interessen i Norge: «Når vi her i landet ikke har råd til å skjønne oss på en stordåd som denne, så får de jo reise. Vi håper de må finne litt mer hjertelag og påskjønnelse derover enn her hjemme. Vi ønsker dem lykke på ferden.» Mannen som hadde gitt navn til båten, holdt sitt ord. I Amerika fikk de sine gullmedaljer av redaktør Fox. Ellers var det et og annet klapp på skulderen. Men deretter var de tilbake i fiskebåten på muslingbankene utenfor New Jersey, og livet gikk sin gang som tidligere.
Den første roturen over Atlanterhavet var glemt før heltene selv gikk i graven. Harbo døde i Amerika omkring 1910, og ble gravlagt i Brooklyn. Samuelsen kom etter noen år tilbake til Farsund. Han døde i juni 1946, 76 år gammel. Det var på dagen 50 år etter at det ble notert i loggboka: «Natten var fin. Vind fra SV. Frisk bris».
