Altså klarte jeg ihvertfall komme ned. Og jeg klarte faktisk å komme helt opp også. Lurer du kanskje på hvordan det er å klatre et høyt fjell? Ja, da har du kommet til riktig sted. Først skal det sies at å dra mot Kaukasus vinterstid, byr på mer enn ett høyt fjell. Vi har hatt skikjøring i urørte daler og nærmøter med armyguys med maskingevær. Vi har vært vitne til spontane utbrudd av danseglede hos den ellers litt bryske befolkningen på den lokale baren og sett russiske skifilmer, som er noe helt for seg selv.
Skikjøring med utsikt som denne, er rett og slett ikke hverdagskost.
Siste sovested før toppdagen, og akklimatiserings-lekegrind, var det litt lettere eksotiske «Barrels». Dette stedet er vanskelig å se for seg før man har vært der, men det er tanker som er flydd opp med helikopter. I Sovjet var dette den foretrukne type brakker, de var lette å flytte rundt og varte for evig. Her var det minusgrader om natten og ingen har noensinne gjort rent der. Men godt sover du.
Toppdagen startet klokken to om morgenen. Høydesyken slo inn rimelig kjapt for undertegnede, og ingen mat kom inn den dagen. Litt hodevondt og oppkast fant veien frem, og energinivået var deretter. Men opp skulle vi, og hjernen er den sterkeste muskelen i kroppen. Vil hodet, så klarer kroppen. Solen sto over oss hele dagen, toppen var vindstille, og noen tok heldigvis et bilde med kameraet mitt på toppen. Tempoet gikk som følger: Flytte det ene benet, pust dypt inn, pust ut, flytte det andre benet, pust dypt inn…. Sakte men sikkert opp de eviglange bakkene. Men på toppen, for en følelse!
Skrevet: 16.04.2013
