DRONNING MAUD LAND
Dronning Maud Land er et norsk biland på det antarktiske kontinent, mellom 20° vest og 45° øst. Området ble annektert av Norge i 1939, og utgjør en sjettedel av Antarktis. Antarktis er omtrent to ganger større enn Australia. Dronning Maud Land er nesten sju ganger større enn Norge. Det høyeste fjellet i Dronning Maud Land er Jøkulkyrkja på 3148 moh. Ivar Tollefsen ga det også navnet Kong Olavs fjell, da han besteg det i 1994.
Klatring/Skitur: Turen krever nøye forberedelser. Du er helt avhengig av egne forberedelser og om noe skulle skje må du være klar over at det kan ta flere dager før hjelp kan nå deg på grunn av vær, samt dårlige landingsforhold rundt fjellene. Klatringen kan være så vanskelig man ønsker å gjøre det. fjellet kan være svært porøst.
Lengden på turen kan være så lenge man ønsker, men vi vil anbefale minimum to uker.
For hvem: Du bør ha erfaring fra isbre, lange skiturer med pulk, samt tåle en fysisk utfordring. For å kunne dra til antarktis kreves det tillatelse fra enten Norsk Polarinstitutt, eller du kan reise som del av et annet lands ekspedisjon som har fått godkjent turen. Det er strenge krav rundt sikkerhetsopplegg (for eksempel: 2 stk satellitttelefoner). Det er også strenge miljøkrav. Alt som fraktes inn i området må også ut igjen, inklusiv toalettbesøk.
Klima og sesong: Antarktis går mot sommer når vi går mot vinter i Norge. Turen ble foretatt i perioden november/desember. Sesongen går fra november til februar. Temperaturen om dagen lå på rundt -15, men når midnattssolen gikk bak fjellene falt temperaturen ned til -30. Vinden var det største problemet. På grunn av svært sterk
sol og det tørre klima tørket alle våte klær, og det kunne gjerne være 15 plussgrader inne i teltet.
Reisen dit: Den beste veien er via Cape Town. Derfra til den russiske flystasjonen ALCI ved forskningsstasjonen Novolazarevskaya. Deretter «innenriksfly» med DC3 til fjellområdet rundt Jøkulkyrkja. Fly til Cape Town fra Norge starter på ca. 7000 NOK t/r, men det blir fort mer på grunn av frakt. Fly til Antarktis ligger på ca. 120.000 NoK per person. i tillegg kommer «innenriksflyging». Pris her avhenger av om du får delt flyet med andre. Forsikringer er også en stor utgift.
Reisearrangører til området: Ingen.
Issprekkene går i alle retninger. Det er som å bevege seg i en labyrint. Vi valgte å gå dette stykket til fots på grunn av blåis og dårlige snøforhold. Skiene ligger fastspent på pulkene. Uten forvarsel gir bakken etter under Lars, og han raser ned i en bresprekk. Jeg står bare meter unna og kjenner redselen som et slag i magen.
Gjennom vinduet på propellflyet så vi plutselig fjellmassivet dukke opp i horisonten. Bare noen mil unna og det var tid for landing.
Turen skulle endelig begynne. Det hele hadde startet noen måneder tidligere, med en kort samtale med Lars Christian Nøring.
– Merete, du har ikke lyst på en måned skitur i Dronning Maud Land, og muligens være den første jenta som bestiger Norges høyeste fjell, vel?
Nå stod vi alene igjen i isødet etter at propellflyet hadde lettet. To mennesker og tre pulker.
Hva får to helt vanlige personer til å bestemme seg for å reise til Dronning Maud Land for å klatre og gå på ski? Vi hadde begge klatret høye fjell og gått på lengre skiturer, men det hadde alltid vært med en guide i områder mange hadde gått før oss. Vi så denne turen som selve konfirmasjonen på egen mestring. Kunne vi planlegge og gjennomføre en måneds tur til Dronning Maud Land, hvor deler av turen gikk i terreng ingen hadde gått før oss, da burde vi klare de fleste utfordringer. Excel-ark etter excel-ark ble fylt ut med detaljert informasjon om alt som skulle være med. Alt ble nøye veid – frakt er dyrt! Med Lars sin enestående nøyaktighet var vi innenfor lovlig vekt, med slingringsmonn på en kilo, da vi sjekket inn på Gardermoen en grytidlig morgen i november.
De første personene som satte sine føtter i Dronning Maud land var trolig Lars Christensen og hans ekspedisjonsdeltakere. Christensen var hvalfanger fra Norge, men var også svært interessert i å gjøre geografiske oppdagelser. I perioden 1927 til 1937 var det flere store ekspedisjoner i området. I 1939 prøver tyskerne å annektere Dronning Maud Land, men Norge kommer dem i forkjøpet. Jøkulkyrkja, 3148 moh, ble første gang besteget så sent om i 1994, om du ser bort fra en helikopterlanding noen år tidligere. Førstebestigningen ble foretatt av en større ekspedisjon ledet av Ivar Tollefsen. Før avreise sendte vi han en e-post for å få noen tips. Han fortalte at boken hans «Dronning Maud Land, Antarktis» var en god kilde til informasjon. I tillegg la han til med en dårlig skjult entusiasme:
– Området er det flotteste som finnes! Jeg har vært der tre ganger og skal tilbake!
«Da vi stod på toppen, var det uvirkelig å tenke på at ingen i verden hadde hatt glede av å nyte akkurat den utsikten vi nå hadde.»
Noen velger turer med turleder, klar regi og tilmålte kilometer som skal gås hver dag. Vi skulle være alene i tre uker, og hadde god tid. Hovedmålet var å bestige Jøkulkyrkja på 3148 moh. Vi la opp en skirute rundt hele Jøkulkyrkjemassivet, for å få sett fjellet fra alle sider. Underveis hadde vi tid til å ta noen avstikkere, klatre litt, og foreta noen førstebestigninger.
Første leir ble satt ved foten av en majestetisk reisning av et fjell kalt Rakekniven. Fulle av energi og pågangsmot prøvde vi å bestige en liten knaus som stikker ut fra Rakekniven. Vår første bittelille førstebestigning. Et ubetydelig lite fjell, men spenningen og gleden gjorde det ubetydelige betydelig. Da vi stod på toppen, var det uvirkelig å tenke på at ingen i verden hadde hatt glede av å nyte akkurat den utsikten vi nå hadde.
SE OGSÅ: BILDESERIE FRA TUREN!
Tommys far i tegneserien Tommy og Tigeren har et motto: «Det bygger karakter å streve og lide litt». De neste dagene bygde vi mye karakter. Vi hadde bare kommet til dag tre i villmarken. Vi skulle krysse fra fjellområdet rundt Rakekniven over mot massivet som Jøkulkyrkja er en del av. Her renner isen nedover fra platået som strekker seg helt inn til Sydpolen. Vinden hadde laget noen forferdelige sastrugier – harde snøformasjoner som er bygget opp av vær og vind. Å manøvrere gjennom et slikt område med ski og pulk er et svare strev. Vi klatret opp på sastrugien, deretter dro vi opp pulken etter oss. De bølgeformede sastrugiene gjorde at pulkene veltet på klatreturen ned igjen, og vi måtte kravle oss tilbake for å få pulken på rett kjøl. Når pulken veier like mye som en selv, kan dette bli ganske så utmattende, og når du har beveget deg noen usle kilometer på en dag er det en prøvelse for sinnet. I tillegg var det sprekker i isen som til slutt ble så store at vi valgte å bruke tau mellom oss. Det hjalp ikke på farten.
Vår progresjon var i perioder mye tregere enn vi overhodet trodde var mulig.
Plutselig tråkker Lars gjennom, og raser nedover. Han klarer å spenne et ben forover og et ben bakover mot bresprekk-veggen for å bremse fallet. Han blir hengende fast med armene på kanten lenge nok til at jeg rekker å stupe frem og kaste stavene mine under armene hans så de ligger på tvers av sprekken. Det kjøper oss noen sekunder.
Men stavene er i ferd med å gi etter. I en fart som bare en kropp fullpumpet med adrenalin kan oppnå, får jeg røsket et par ski løs fra en pulk.
De skjøre stavene byttes ut med solide fjellski. Situasjonen er delvis under kontroll. Lars ser ned under føttene sine. GPS-en falt ut av lomma under fallet. Den inneholder hele sporloggen fra turen så langt, men den er ikke å se. Bresprekken virker bunnløs. Heldigvis har vi med to stykker og vi hadde også studert kartene vi hadde bestilt fra Norsk Polarinstitutt nøye. De nyeste kartene fra området er fra 60-tallet. Kartet var bra, menikke fantastisk. Den eksakte toppen av Jøkulkyrkja var eksempelvis ikke avmerket.
Vi hadde lyst til å gå opp en dal kalt Kyrkjedalen, en parallell dal til hva ekspedisjonen fra 1994 hadde valgt. På hver side av oss hang store is-kolosser og fjell som var ubeskrivelig vakre. Solen skinte, kulden rev i nesehårene, og vi var alene. Vi så entusiastisk opp på topper rundt oss, og diskuterte hvordan vi skulle bestige dem. Vi innså at vi burde hatt en måned ekstra, bare her. Skituren fortsatte rundt Norges topp og oppover Lundebreen på vestsiden av fjellet. Sprekkene i isbreen her var grandiose og til dels dekket av snø. Å teste snøbroer over disse var nervepirrende. Ved hver snøbro banket vi hardt med stavene for å se om den holdt. Så bar det i full fart over. Vi sikret oss selv med tau, og bar utstyr på kroppen for å kunne klatre og heise oss ut av sprekker.
LES OGSÅ: Gamme-tur til Dronning Maud Land
Det er utrolig hva man blir vant med av dagligliv. Når vi var lei av å høre på hverandres stemmer lot vi vinden utenfor teltet slippe til. Vindens stemme stoppet aldri. Om morgenen, før jeg orket å krabbe ut for å tisse, lyttet jeg til vinden. Var det lyden av en skistav som ble blåst avgårde? Alle tankene på alt som kanskje hadde blåst vekk gjennom natten var ingen god sovemedisin. Som en kontrast til teltlivet er det å gå på skitur veldig privat. Du er alene med tankene dine for det meste av dagen. Tid for å reflektere og minnes på de ting som betyr mest. Da jeg jobbet meg gjennom den fjerde uken var det eneste som fylte tankene mine de jeg var glad i der hjemme.
Samtalen med seg selv gikk i loop: Wow! Sjekk DEN fjellveggen a! Ubeskrivelig vakkert! Ysj, den iskruen her burde jeg festet annerledes, den deiser borti låret hele tiden... uff, jeg savner kjæresten min så latterlig mye! Wow! Så vakker form det fjellet hadde!» og så videre. Det er et tilbakevendende dilemma for turelskere: Lengten ut, og lengten hjem.
«Vi så entusiastisk opp på topper rundt oss, og diskuterte hvordan vi skulle bestige dem. Vi innså at vi burde hatt en måned ekstra, bare her.»
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Datoen viste 22. november. Vi våknet til sol. Vi pakket tursekken og begynte skituren mot toppen. Vi gledet oss, vi skulle endelig nå målet vårt,
14.600 kilometer fra Oslo, hvor reisen hadde startet flere uker tidligere. Vi valgte den samme veien Ivar Tollefsen hadde tatt i 1994 som aldri er brattere enn at du kan la skiene være på beina helt til topps. Den går opp en snøbakke hvor det på slutten er en helning på maksimum 30 grader. Toppen består av et stort snøplatå. Med andre ord er dette et fjell som er like lett å bestige som Galdhøpiggen, om du fjerner det faktum at fjellet ligger i Antarktis og er noe høyere.
Værgudene bestemte at utsikten ikke skulle bli like fin som dagene i forveien. Det begynte å skye til og litt snø svevde gjennom luften. Det dempet ikke stemningen. GPS-en måtte frem. Hvor sånn helt nøyaktig var egentlig denne toppen?
Plutselig stoppet vi på en høyde dekket av snø og vi synes alt så ut til å være under oss!
– HER, ropte Lars.
GPS-en viste 3148 meter over havet. Boblene innvendig bruste og sommerfuglene flakset.
«Rett nedenfor toppen fant vi en bolt i fjellet merket Norsk Polarinstitutt. Dette var den virkelige toppen.»
Vi la merke til noe som kunne minne om en varde, kanskje en kilometer unna. Vi beveget oss over på steingrunn. Var det virkelig en varde? Joda! Hva viste GPS-en? 3148 meter over havet, på fast grunn! Dette var nok varden de bygde i 1994 som vi hadde sett bilder av i boken til Tollefsen.
Den var delvis nedrevet av vær og vind. Rett nedenfor toppen fant vi en bolt i fjellet merket Norsk Polarinstitutt. Dette var den virkelige toppen. Nordmannen og vardebyggeren i oss tok steinene og bygde den møysommelig opp igjen.
Så øde og langt fra viddene hjemme, men på samme tid så likt. Med stolthet og ærbødighet for alt det vakre rundt oss beundret vi utsikten fra Norges høyeste fjell. Dronning Maud Land lå under oss, et STORT stykke Norge!
Denne turen ble gjennomført i 2010. Dagbok fra reisen finner du her.
LES OGSÅ: En sint tjukkas på tur
LES OGSÅ: Test av fjellski
