ISABEL AARNES

Isabel (31) debuterte i Birkebeinerrennet 2015. Hun gikk sitt aller første skirenn 14. februar i år. Hun løper ellers en del. Ett eller annet skjedde da hun løp maraton for første gang i fjor. Det ble ikke den ene gangen i livet slik hun hadde tenkt. Hun ble bitt av basillen. I år har hun meldt seg på ti konkurranser, deriblant trippel-Birken. Isabel kommer fra Gudbrandsdalen, men jobber i Oslo som sosionom med rusavhengige. 

Det var spørsmålet jeg fikk når jeg sa jeg skulle gå Birkebeinerrennet 2015. Jeg har aldri vært en skientusiast og har ikke hatt ski på beina på minst 15 år – med unntak av et par ganger – så da jeg meldte meg på Birken 2015, så jeg forstod godt andres skepsis.

– JA, det skal jeg, var mitt svar tilbake.

Jeg var aldri god på ski som barn heller, men gikk de gangene jeg måtte, på skidager osv. Men i år skulle jeg altså utsette meg for min største fysiske utfordring så langt, å gå 54 km på ski i klassisk stil.

Jeg begynte å trene i midten av januar da snøen endelig la seg i Oslo by. Jeg var mildt sagt helt uvitende om hva jeg hadde gitt meg ut på. Jeg investerte i nye Fischer-ski og smøring, men hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle smøre eller med hva. Jeg deltok derfor på et smørekurs for nybegynnere og begynte å forstå hvorfor det å smøre ski er eget «yrke». Jeg hadde ikke hørt om gliding før engang, så lite kunne jeg.

Jeg deltok på mitt første skirenn 14. februar 2015, Furusjøen rundt, som er 45 km langt og seedingrenn for Birken. Etter dette rennet fikk jeg ikke trent så mye på ski, siden ski forholdene ble dårlige i Oslo. Men jeg trente utholdenhetstrening som vanlig.

LES OGSÅ: Slik blir ultrabirken 2018

LES OGSÅ: Penger ut av vinduet med lett sykkel?

«Jeg hadde ikke hørt om gliding før engang, så lite kunne jeg.»

Så var dagen her, 21. mars 2015, dagen hvor jeg skulle gå 54 kilometer på ski. Jeg hadde overnattet på Lillehammer og skulle ta bussen til Rena. Vekkerklokken var innstilt til kl. 04.00, det er tidlig det.   

Været var i hvert fall fantastisk, solen skinte og det var helt skyfri himmel. Kanskje værgudene var med meg i det minste?

Årets Birken-løpere klare til start. Foto: Birken AS 

Starttiden var kl.09.45 i pulje 20. Jeg kjente på nervøsiteten mens jeg satt og ventet på å få starte. Følte jeg ikke var godt nok forberedt med tanke for lite ski trening. Frokosten jeg spiste klokka fire var ute av systemet for lengst. Skulle jeg klare å gjennomføre? Hadde sekken riktig vekt? Hvordan var skiføret? Hvor mye kan og må jeg drikke med tanke på tissing? 

Så gikk startskuddet og nervøsiteten forsvant. Det var nå det gjaldt, å gjennomføre skulle jeg!

De første 9 kilometerne opp til første matstasjon på Skramstadsetra gikk overraksende bra. Kroppen føltes god og jeg hadde godt feste og rytme. Neste matstasjon var på Dambua etter 15 km. Stemningen i løypen var motiverende, det var mange som heiet oss frem underveis. Frem til Kvarstad, 28 km, gikk det også greit. 

KLAFF MED VÆRET: Selv Birken-løpere stiller med ulike utgangspunkt og mål, gjaldt finværet over fjellet for alle. Foto: Birken AS 

«Skulle jeg klare å gjennomføre? Hadde sekken riktig vekt? Hvordan var skiføret? Hvor mye kan og må jeg drikke med tanke på tissing?»

Mellom Kvarstad og Midtfjellet begynte jeg å merke det godt på kroppen. Det begynte å tære på kreftene, beina var tunge og skuldrene verket som et resultat av å ha en sekk på ryggen. Jeg var nå over halvveis og det begynte nå å gå over på viljestyrken min.

«Jeg skal gjennomføre», sa jeg til meg selv.

«Å bryte er ikke noe alternativ».

«Hold ut til Sjusjøen, da går det nedover».

Jeg merket at de andre rundt meg også begynte å kjenne det på kroppen, noe som var litt betryggende. 

PÅSKESTEMNING: Heiing langs løypa. Foto: Birken AS

Så kom jeg til Sjusjøen, siste matstasjon, der var det å svelge ned cola og begynne på siste etappe inn mot mål. Jeg hadde nå mål i sikte. 14 km igjen med nedoverbakke, det klarer jeg! Men det var vanskelige partier hvor mange tusen hadde ploget før meg, det var sporete og is under. Det gikk i knall og fall, mange tok av seg skia og gikk nedover. Det skulle jeg i hvert fall ikke gjøre. Jeg klarte å beholde skia på, men gikk i bakken flere ganger, men kom meg opp på beina igjen. 

LES OGSÅ: Skiløp på islandsk

De siste kilometerne var veldig tunge, men jeg nærmet med gradvis mål. Kroppen ble tyngre og tyngre, skuldrene verket mer og mer, hele kroppen var vond egentlig.

Så begynte jeg å høre høytaleren fra stadion og visste at nå var det ikke lenge igjen. På oppløpet hentet jeg ut de siste kreftene og staket meg frem til målstreken. 

Det var fantastisk deilig å passere mål. Jeg hadde klart det ingen hadde trodd var mulig, inkludert meg selv. Jeg hadde fullførte et skirenn på 54 km!     

Som en oppsummering vil jeg si at jeg alt i alt er fornøyd med å ha gjennomført Birkebeinerrennet 2015! Jeg skulle og burde fått en bedre tid, men jeg klarte å gjennomføre i hvert fall, er jo en bragd i seg selv det. Om jeg skal gjøre det igjen, det får vi se på, men det er ikke umulig. 

I MÅL: En god følelse å ha klart å gjennomføre. 

LES OGSÅ: Mitt første Finnmarksløp

LES OGSÅ: Toppturfavoritter i sørvest

LES OGSÅ: Alt om Birken