Kan du fortelle kort om utgangspunktet for turen, Even? 

– Det hele startet for 5-6 år siden, da jeg halvveis på fleip og halvveis på alvor sa: «Dersom vi en gang gifter oss, så skal bryllupsreisen bli Alaska på tvers».

Annonse

 – Mitt noe fleipete kriterium ble etter hvert en realitet. Så da jeg fridde til Kristina på kanten av isbreen Vatnajökull sa hun ikke bare ja til å dele livet med meg, men også ja til å legge ut på en 1800 kilometer lang ekspedisjon gjennom Alaska. Etter ti intense måneder med trening og planlegging, la vi avgårde fra eskimolandsbyen Kaktovik på Barter Island i nordøst Alaska. Målet var Unalakleet på sørvestkysten. Mellom start og mål ligger 1800 kilometer krevende villmark bestående av tundra, fjell, store elver, sumper og tett krattskog – hjemmet til ca 135.000 bjørn. Ruta hadde ingen gjennomført tidligere. 

KANDIDAT 1

Ekteparet Even Augdal og Kristina Lund Leivestad krysset Alaska til fots og ved hjelp av packcraft. Ruta gikk fra Kaktovik i nordøst til Unalakleet i sørvest, og mellom start og mål ligger 1800 kilometer krevende villmark bestående av tundra, fjell, store elver, sumper og gjengrodd vegetasjon, og et rikt dyreliv. Turen skulle bli deres optimale bryllupsreise. Reisen ble imidlertid ikke helt som planlagt. De holdt på å drukne, mistet årer og utstyr, og turen ble spesielt krevende for Kristina som slet med betennelser, infeksjoner og sykdom underveis. De klarte likevel å fullføre hele turen, og etter 5-6 års planlegging klarte de å gjennomføre turen på kortere tid enn forventet., i alt 57 dager på tur.

HER ER FINALISTENE I ÅRETS EVENTYRER
STEM PÅ DIN FAVORITT

Kan du si noe om det å justere turen underveis?

– En ekspedisjon som denne, krever nøye planlegging. Det finnes gjerne en Plan A, en Plan B og gjerne en Plan C. Man har et startpunkt og en destinasjon, og opptil flere planer på hvordan man kommer seg fra start til mål.  Tross nøye planlegging, så kan man ikke forutse alle aspekter for hvordan turen utarter seg. Uforutsette hendelser skjer! For oss var det flere hendelser som gjorde at vi måtte gjøre mindre tilpasninger underveis. Likevel holdt vi oss til planlagt rute og gjennomførte på kortere tid enn planlagt. Turen startet på klissvåt tundra hvor vi vasset i smeltevann og kjempet mot råtten lårdyp snø. Vi mistet raskt følelsen i føttene, og det resulterte i at Kristina fikk sterke betennelser i beina. Dette forsinket oss i henhold til tidsplanen vår. Vi måtte legge inn to hviledager og behandle Kristina med betennelsesdempende og smertestillende før hun etterhvert kunne halte videre. Hun beveget seg saktere enn vi hadde planlagt og vi ble nødt til å gjøre justeringer i tidsplan og rasjonere mat underveis. Sterke medisiner over tid svekket immunforsvaret til Kristina og hun pådro seg etterhvert gule stafylokokker. En bakteriell infeksjon som kan bli alvorlig uten behandling. Vi ble nødt til å teipe de åpne sårene for å forhindre videre spredning og sette henne på en antibiotikakur for å ta knekken på infeksjonen. Ikke nok med betennelser og gule stafylokokker, Kristina fikk også Beaver Fever (Giardiasis). Vi renset alt vann vi drakk, men Kristina hadde jukset med tannpussen og brukt vann rett fra elva. Vannet er full av protozoen Giardia lamblia som forårsaker sterke magesmerter, diaré og oppkast. Dessverre hadde vi ikke med den nødvendige medisinen Metronidazol. I to uker slet Kristina med å ta til seg væske og næring. Hun mistet trolig mer enn 10 kilo kroppsvekt, var svært slapp og fikk flere anfall. Tilstanden var på kanten av hva som var forsvarlig, men vi kom oss til indianerlandsbyen Ruby hvor vi fikk tilsendt den nødvendige medisinen med fly fra en venn i Fairbanks. En uklok vurdering vi gjorde av en elv med svært stor vannføring, resulterte i at vi begge nesten druknet. Vi padlet nedover elva i høy fart da den plutselig førte oss inn i en isfelle. Med høye isbanker på begge elvebredder var det umulig å stoppe før vi traff isen foran oss - der elva forsvant inn under isen. Vi krasjet i halvannen meter høy is, Packraften kantret og vi havnet i vannet. Vi ble dratt inn under isen, men hadde flask. Utrolig flaks! Elva var ikke dypere enn at vi kjapt fikk fotfeste og kunne kjempe oss skrått ut av isen. Båten med alt utstyret faststroppet var på god vei ned en råk, men jeg klarte heldigvis å ta den igjen. Likevel mistet vi en åre og diverse utstyr. De neste 150-200 kilometerne padlet vi med én åre og en stokk vi fant. Uhellet gjorde at vi måtte bli fem dager i landsbyen Arctic Village i påvente av en forsending med ny åre. Hell i uhell, så var det en utrolig opplevelse å bo med indianerne og lære om deres levemåte i pakt med naturen.

«Det høres litt klisjéaktig ut, men sannheten er at man kommer hjem fra en slik tur som et litt bedre menneske.»

Even Sverdrup Augdal

 Hva ble de største oppdagelsene for din del?

 – For oss var det spesielt to oppdagelser som gjorde inntrykk: Klimaendringene og bosettelsen i villmarka. Allerede før turen kom ordentlig i gang, fikk vi se direkte konsekvenser av klimaendringene. I Kaktovik landet flyet vårt på et helt annet sted enn der flystripa var merket på kartet. Hvorfor? Fordi den opprinnelige flystripa nå lå delvis under vann på grunn av at havnivået stiger. Videre fikk vi vite av en innbygger at alle husene var blitt flyttet, på grunn av at permafrosten i bakken har begynt å tine slik at husene synker og får store setningsskader. Nå står alle husene litt lenger inn på øya og på påler som kan justeres opp og ned. Det som gjorde størst inntrykk var isbjørnen, og hvordan den endrer oppførsel i takt med klimaendringene. De voksne kunne fortelle hvordan de trygt kunne leke rundt landsbyen i sin barndom. I dag er de på vakt hele tiden. I alle oppholdsrom står det ladde hagler eller rifler, og de er nødt til å ha bjørnepatrulje ute døgnet rundt for å skremme vekk nærgående isbjørn. Kun et par uker før vi ankom hadde en isbjørn brutt seg inn i en garasje og forsynt seg av en fryser. Havisen har trukket seg tilbake og gjort det vanskelig for bjørnen å jakte sel. For å overleve blir bjørnen fristet til å forsyne seg av søppel og mat rundt landsbyen. Den andre oppdagelsen som ga inntrykk er bosettingene i villmarka. Spesielt Arctic Village som ligger fullstendig isolert, hvor fly er eneste måte å ta seg dit, med mindre man følger våre fotspor. Her lever et lite samfunn bestående av drøyt hundre innbyggere. De bor under svært enkle kår, i et værhardt klima. De fleste innbyggerne kjenner ikke verden utenfor sitt lille samfunn, mens de få bereiste gjerne har vært i Fairbanks og/eller Anchorage (begge i Alaska). Vår levemåte er helt fjern for de som bor i Arctic Village. Her dreier det seg om å få mat på bordet, og det er lettere sagt enn gjort når det knapt finnes jobber. Det fiskes og jaktes aktivt året rundt, og fangsten deles mellom innbyggerne. Myndighetene har forsøkt å bedre levekårene deres ved å bygge en flott skole, et vannrenseanlegg, to toaletter, to dusjer, et postkontor og en helseklinikk. Tenk dere to dusjer og to toalett på 100 innbyggere! Utover de offentlige bygningene er det svært enkle tømmerhus med blikktak som innbyggerne bor i. Utenom flott natur er det lite å ta seg til. Det merkes spesielt på ungdommen. De kjeder seg, ser ingen fremtid og flere dropper ut av skolen. Selv om landsbyen har et forbud mot alkohol, så har det utviklet seg et stort rusproblem i landsbyen. Narkotika smugles inn med småfly, og den lille lokale helseklinikken har fokus på rusavhengighet. Tross sine utfordringer, så har vi mye å lære av indianerne. Spesielt hva gjelder å verne om natur, samhold og det å hjelpe hverandre. Deres gjestfrihet er utrolig. Til tross for at vi hadde fancy utstyr og mat, ville de dele sin mat, hjelpe oss med deres kunnskap og dele historier – både positive og negative, slik som undertrykkelse og kampen om eget landområde. 

Lærte dere noe nytt underveis?

– Utover mange nyttige erfaringer, så vil jeg si at vi fikk et større perspektiv på hva som er viktig her i verden. Det høres litt klisjéaktig ut, men sannheten er at man kommer hjem fra en slik tur som et litt bedre menneske. Man får øynene opp for de små øyeblikkene man ofte ikke har tid til å nyte, man opplever en mestringsfølelse som gir følelsen av at alle utfordringer er håndterbare, og man lærer seg å verdsette tid og opplevelser over materialistiske ting.

«Vår levemåte er helt fjern for de som bor i Arctic Village. Her dreier det seg om å få mat på bordet, og det er lettere sagt enn gjort når det knapt finnes jobber.»

Ble det noen møter underveis som gjorde inntrykk? 

– I tillegg til hundrevis av caribou, masse elg, bever og fugl, så var vi heldige å møte 16 bjørn og én ulv. De fleste bjørnemøtene var greie, men to av møtene var spesielle: Den ene morgenen våknet vi til lyder av noe stort som tuslet i lyngen rett utenfor teltet. Vi spratt opp og jammen var det en svartbjørn som var på vei rett mot teltet. Den var knappe 10 meter unna da jeg tok ladegrep på pumpehagla og ropte til den. Heldigvis en lettskremt bjørn! På slutten av turen padlet vi en smal elv som var knappe 10 meter bred. Vi padlet i skumringen og kom rundt en sving, og der stod to ettåringer i vannkanten. Det var for stor strøm i elva til å kunne stoppe, så vi hadde ikke noe annet valg enn å følge på. Vi lå midt i elva og passerte de to bjørnene med knappe 5 meters avstand. Ettåringene hadde trolig akkurat blitt sluppet av mora, og var nysgjerrige på hva vi var. Så de bykset etter oss to, tre ganger nedover elva før vi klarte å skremme de vekk. Bjørnene oppførte seg ikke truende, men de var ubehagelig nysgjerrige. Ellers møtte vi eskimoer og indianere i landsbyene vi dro innom. Samtlige, med unntak av én landsby, var svært positive opplevelser. Vi fikk et spesielt forhold til Arctic Village, hvor vi oppholdt oss i hele 5 dager. Der fikk vi nok tid til å knytte god kontakt med enkelte av de knappe 100 innbyggerne som bor svært isolert fra samfunnet ellers. De bor i enkle tømmerhus med blikktak, og må takle det tøffe klimaet så langt nord. Myndighetene har bygd ett vannrenseanlegg samt to dusjer og to toalett som samtlige innbyggere deler. Bebyggelsen bærer preg av at det er få jobber og lite inntekter, men det lille samfunnet har funnet en måte å overleve på. Det jaktes og fiskes, og fangsten fordeles mellom innbyggerne. De har en fascinerende tilknytning til naturen og vet å sette pris på det den bringer dem. I landsbyen Ruby møtte vi en hyggelig mann med en utrolig historie. Bob var selv en eventyrer i sine yngre dager, og hadde padlet deler av Yukon River som 20-åring. Den gangen stoppet han i Ruby hvor han ble værende i tre år. Siden flyttet han tilbake til New Jersey og jobbet der, men det var alltid noe som manglet i livet hans. 41 år senere sa han til kona at han ville flytte tilbake til indianerne i den lille landsbyen, og siden har han blitt værende der. Når han kom tilbake, hele 41 år etter at han først forlot Ruby, hadde indianerne fortsatt utstyret han etterlot seg da han dro. Bob lever nå et lykkelig liv i villmarka og får årlig besøk av kona om sommeren.

 

Hvilke høydepunkter vil dere trekke fram? 

– Det var mange høydepunkter underveis, men høyest står følelsen av total frihet. Langt vekk fra hverdagen og forpliktelser, så var det bare oss og naturen. Etter hvert som ukene går gir man slipp på tanker som omhandler det som er hjemme, og alt handler om det som skjer akkurat her og nå.  Videre vil vi trekke frem mestringsfølelsen. God planlegging og trening i forkant av turen gjorde at vi håndterte utfordringer som betennelser, infeksjoner, sykdom, bjørnemøter og tunge tak, på en god måte og fikk følelsen av at vi mestrer livet på ekspedisjon. Det var uten tvil den største utfordringen vi har stått i så langt, og det at det gikk så bra gir motivasjon til flere store ekspedisjoner.

 

«Det som gjorde størst inntrykk var isbjørnen, og hvordan den endrer oppførsel i takt med klimaendringene. De voksne kunne fortelle hvordan de trygt kunne leke rundt landsbyen i sin barndom. I dag er de på vakt hele tiden».

Hva motiverer dere til å dra på tur?

– Det som motiverer oss for å reise på tur er det å oppleve og oppdage. Naturen, enten det er nærmarka eller på et annet kontinent, har så mange flotte opplevelser og fine steder å by på. Naturen er en fantastisk arena for mental avkobling og fysisk utmattelse. Man får utfordret seg selv, både fysisk og mentalt!

Hva gjør dere når du ikke er på tur?

– Når vi ikke er på tur, så fyller vi dagene med trening, jobb og ulike husprosjekter. Even jobber som mellomleder i et IT-sikkerhetsfirma, og Kristina jobber som konsulent innen strategi. Fritiden bruker vi helst i naturen. Vi har et allsidig friluftsliv bestående blant annet av terrengløping, terrengsykling, padling, langrenn, randonee, jakt, fiske og mange korte- og lange teltturer på ski og på beina.

 

Hva er en eventyrer for dere?

– For oss er en eventyrer en person som drives av å utforske og oppdage, gjerne områder langt fra sivilisasjon og det moderne samfunnet. De største profilene og forbildene er helt klart polfarere og oppdagere som Fridtjof Nansen, Roald Amundsen og Otto Sverdrup, som med enkelt utstyr utforsket det ukjente. En moderne eventyrer har et helt annet utgangspunkt – Med moderne klær, mat, kunnskap om områder, satellittbilder, -kommunikasjon og -navigasjonsutstyr, så er ekspedisjonene mer tilgjengelig. Likevel finnes det heldigvis fortsatt noen få isdekte områder og store villmarksområder igjen. At noen har vært der før, det betyr ikke stort!

(Intervjuet forstsetter under bildet)

Hva kan andre lære av deres tur?

– Det må være at dersom man setter seg et hårete mål og jobber målrettet mot det, så klarer man det utroligste. Når vi fortalte om planen vår, var det nok få som trodde at vi ville klare å gjennomføre ekspedisjonen. Folk spurte ofte om vi hadde erfaring med å legge ut på så ekstreme turer fra før. «Nei, en gang må være den første!».

 

Hva vil det bety for dere å bli kåret til Årets Eventyrer?

Årets Eventyrer er en pris som står svært høyt. Vi er ydmyke over å være en av finalistene i årets kåring. Det er mange dyktige og inspirerende eventyrere der ute, så dersom vi er så heldige å bli kåret vil det uten tvil være stort!

LES OGSÅ: Alt om Årets Eventyrer 2019