Topptur til Tverrfjellet i Tromsø

Men det er ikke det jeg ønsker å prate om her. Jeg vil heller ta for meg det hverdagslige og alminnelige, som jeg finner mye mer interessant. 

Jeg kan ta for meg den åpenbare ulempen ved det å bo i det grovt regnet 70.000 tromsøværinger mener er Norges beste skiby:

At det er mørkt hele døgnet i det som kan føles som halve året.

Mange har sagt mye om mørketiden, og selv om nordlys gjør seg best mot mørk himmel og såkalt underlys er flott, er det allikevel en grunn til at perioden oftest nevnes med bannskap og løfter om Gran Canaria-ferie desember neste år.

Eller at senhøsten og tidlig vinter gjerne følges av studier i det Fri Flyt-redaktør Henning Reinton presist kaller usnø.

Tre himmelske svinger etter hverandre betyr ikke at den neste svingen sender meg uforberedt ut av bindingene, i en akrobatisk øvelse langt utenfor mine fysiske kapasiteter.

Grunnlaget for disse vilkårlige formene og omformingene av iskrystaller ligger for øvrig i været, som også er et hett tema for syteglade kystboere. 

Og at tidsklemma, som jeg alltid tenkte var et overdrevet konsept frem til jeg fikk to barn selv, definitivt fortjener all oppmerksomheten og negative brukererfaringer den får. 

Men det ville vært syting. Jeg har etter et tiår i nord fått et forhold til de ovenstående som ikke kvalifiserer til syting idet hele tatt.

Ikke at jeg elsker å slå hjul etter å ha truffet en sastrugibølge jeg ikke så, fordi flatt lys er flatt lys, uansett hvor mange lumen man har på hjelmen.

Men fordi det gir meg en forsterket følelse av det alminnelige, hverdagslige. Slik som denne turen. 

Turmålet alene konstaterer alminnelighet: Vi drar til Tverrfjellet, et av Tromsøs mest brukte toppturmål.

Den 524 meter høye avslutningen på Kattfjordeidet, Tromsøs topptursentral, befinner seg i skjæringspunktet mellom bratt nok til å kunne kjøres på ski, men slakt nok til at snøskred er usannsynlig.  

Været er ikke utypisk for årstiden, det er bygevær med halvtimes intervaller og litt vind.

Føret er preget av at overnevnte vær har holdt på en stund; det er godt pakket kartongsnø med lommer av løssnø.

Siden det også betyr at skredfaren er komplisert å tolke, er vi langt fra alene.

Utfartsparkeringen er overfylt, veien begynner å gå fra to til ett kjørefelt takket være bilene parkert i grøftene, og det går en lang rekke toppturister opp åssiden mot Tverrfjellet. 

Etter å ha fulgt paraderuten et par hundre høydemeter tar vi av mot nord, og sikter oss inn på en nabotopp som har omtrent samme helningsgrad og høyde, men fordelen er at det ikke er noen andre på vei dit.

Utsikten over Kattfjorden mister vi, men de tette snøbygene og vinden, som har tatt seg betraktelig opp, gjør det til en lett byttehandel. 

På toppen river vi fellene, spiser nisten og tar bilde av en Pet Shop-leke, som vi lovte femåringen å ta med til fjells.

Så spenner vi støvlene, slår på lysene, klikker inn i skiene og kjører ned en utforkjøring som ikke krever superlativer, men er en komplett middelmådig terrengform med et helt middelmådig føre. 

«Jeg er veldig langt unna å være en tilhenger av new age eller mindfulness, men jeg er temmelig sikker på at dette kunne vært zen.»

Men så er det altså når vi kommer til bilen at den velkjente saligheten kommer, den jeg kjenner fra tidligere.

Bare at tidligere kom den etter å ha unnagjort store bragder i fjellene, som lange og høye toppturer i Jotunheimen, heftigere nedkjøringer på ski enn jeg egentlig trodde jeg var i stand til eller etter å ha kommet i mål etter turer som ble lenger enn planlagt og strengt tatt fornuftig.

Bare at nå kommer den av å i det hele tatt ha fått vært ute, tidsklemma tatt i betraktning.

Vinden gav oss følelsen av å være veldig små i fjellene, selv om både risiko og konsekvens var på bunnivå. Føret gav mestringsfølelse, og mørketidslyset gjør seg på bilder.

Jeg er veldig langt unna å være en tilhenger av new age eller mindfulness, men jeg er temmelig sikker på at dette kunne vært zen.

Mest fordi det ikke var gjennomslagsføre. Det er bare et jævla faenskap. 

Mange har sagt mye om mørketiden, og selv om nordlys gjør seg best mot mørk himmel og såkalt underlys er flott, er det allikevel en grunn til at perioden oftest nevnes med bannskap og løfter om Gran Canaria-ferie desember neste år.

Tverrfjellet (524 moh.) 

Tromsø har et vell av gode skifjell. Kattfjordeidet er det mest populære utfartsmålet, med flotte topper på begge sider av dalen.

I vestenden av dalen ligger Tverrfjellet, en rimelig uanselig topp sett fra øst, med et stup ned mot Kattfjorden i vest. Toppvarden står på 524 meter over havet, og du starter et sted rundt 100 meter over havet, avhengig av startpunkt.

Ruta: Det enkleste er å gå ut fra utfartsparkeringen som er anlagt rett etter broen over Storelva, og herfra kan du alltid finne en skredtrygg rute til topps og ned igjen så lenge du har sikten til hjelp.

Det finnes også avstikkere til andre fra toppen, og du kan gå videre til den langt mer seriøse naboen, Middagstinden.

Reisen dit: Fra Tromsø sentrum er det 25 kilometer til foten av Tverrfjellet, og bil er enkleste fremkomstmiddel, siden det ikke finnes offentlig transport til Kattfjordeidet. 

Sjur Melsås jobber som arkitekt og sykkelplanlegger i Tromsø, småbarnsfar og liker å bruke fritiden på ski og stisykling.