Etter en kort tur gjennom tåkeheimen stiger vi ut av bilene. Valdresflye ligger hvit rundt oss, og det er lite som vitner om at sommeren egentlig allerede er her. I hvert fall ikke før vi setter telemarkstøvelen på snøen. Da skjønner vi at det er bra at vi valgte de breie skiene, og ikke fulgte naboens råd om at det eneste som duger på fjellet, det er fjellski.

Vi sklir nedover fra veien og mot dagens mål. Tjønnholstinden. Ned bakken fra E16, over elven Leirungsåe i dalbunnen før vi tar til med dagens første oppoverbakke. Som vanlig blir det varmt, altfor varmt. Vi må snart ha en teknisk stopp. Jakker og gensere havner i sekken. Bukser blir åpnet og pakket rundt hofter, takket være innovative løsninger fra Norrøna og Arcteryx. Snart prøver vi å skaffe oss skredsøker-tan på magen slik kidsa prøver å få goggletan i ansiktet. Det meste minner oss om at sommeren er her og at vi kanskje er de eneste som ikke har skjønt nettopp det. Vel, utenom de 1000 som går i kø på fjelltoppene på Highcamp på Turtagrø da…

Annonse

På Valdresflye er vi alene. Og der et kanskje ikke så rart, for straks vi er ferdig med lunsjen dukker tunge skyer opp bak Rasletind i sør. Mørke som om selveste dommedag var på vei. Klærne kommer på igjen og tanningen er med ett over for i dag. Men vi får i oss varmen igjen så snart vi begynner å gå. Det er ennå mange hundre meter til toppen – høydemeter altså.

Valdresflya med barn

Så snart vi setter foten mot foten, altså støvelfoten mot foten av fjellet, så sklir de mørke skyen over oss og det blåser opp. Skavlene på østsiden mot Høgdebrotet er nok lengre unna enn vi tror, men det er ikke lett å vite når sikten er så variert som nå. Vind, tåke og snø danser rundt beina våre. Heldigvis har vi ski der, i det minste frem til det blir så hardt at stålkantene ikke er til å stole på lengre. Samtidig som skiene settes på sekkene så jubler vi. Endelig er vinteren tilbake! Vi fryser på nesetippen, drar opp glidelåser og krøller fingre inne i de litt for sommertilpassede skihanskene. Skulle kanskje ha tatt med den buffen likevel?

Når vi når østtoppen, også kalt Steinflytinden, hviner det om ørene våre, og alt som ikke er skikkelig festet for at det ikke skal blåse over kanten til Tjønnholet 400 meter ned, og bare to meter unna oss. Den siste rest av lunsjen spises mens skiene løsnes fra sekkene, fellene dras av og skiene atter festes til sekkene. Vi går de første 100 meterne på beina før føttene får sine riktige underlag; telemark- og randoneeski. Vi er klare for nedturen…

Selv om lyset er flatt og helningen er godt og vel 30 grader er det få hemninger å spore. Etter at beina har absorber en god sesong er de klare for alt som kastes mot dem. En pudderflanke her og en issvull der. En forblåst skavel, et lite dropp og noen steiner. De siste stopper vi for, til tross for at vi akkurat denne helgen har fått høre at riper på langs av skiene ikke skal ha noe å si for skiegenskapene… Hva har vel fakta å si når ski har blitt til familiemedlemmer?

Etter hvert som de gjenværende høydemetrene blir færre så endrer også snøen seg. Fra is og hardpakket snø, hvor stålkantene blir satt på prøve til like hard snø, men nå med en lett pudderhinne. Deretter til den forhatte gjennomslagsskaren, i hvert fall for oss med gamle ski uten rocker. Men dette er glemt straks den elskede vårsnøen dukker opp. Først lugger den litt lett i skiene, før vi hører svusjet fra skiene som glir over dette hvite vannet, som vårsnøen føles som – om (når) man tryner.

Vel nede i dalen tusler vi tilbake mot bilene i sporene fra i dag tidlig, mens regnet en siste gang prøver å si at vinteren faktisk er over. Med ferske vinterminner nekter vi å tro på det. Men så stopper sporene våre. Brått. Der det før var dype spor i våt snø er det nå en frådende elv. Leirungsåe har dukket opp. Vi ser oss til venstre, så til høyre og til slutt til venstre en siste gang. Rennende vann begge veier. Det må da være mulig å komme seg over? En av oss sklir ut mot der det ser tryggest ut. Med god fart seiler han over gulbrun sørpe mens vannspruten står om ham. Men skiene er lager for snø, ikke vann. Snart er farten redusert til det beina selv klarer å sparke fra. Friksjonen mot vannet er ikke all verden så resultatet blir at han synker til bunns. Heldigvis er det ikke dypt, vannet når ham bare til knes.

Tau er ikke med i sekken så nå er gode råd, ja, gode. Hva gjør vi? Skal vi finne oss en rotten snøbru eller skal vi traske 3 km for å finne elvas eneste trygge krysningspunkt? Fornuft forenes med følelser (for ham som vasset) og snart er vi på vei nedover Leirungsåe, noen litt våtere på beina enn andre.

Vel tilbake på hytta ventet hjemmelaget pizza, og ny pub: Stines ølutsalg: Samme priser som hos Prix. Polølen står på terrassen.