Ski og sykkel til Snøhetta

Tid og sted er egentlig fastsatt ti år før, da de to jubilantene hadde feiret 50-årsdagen på samme sted. Den gang var det en slags antimarkering uten gjester, denne gangen er vi en hel gjeng som laster sykler og ski inn i bilene.

Snøhetta var nok den første skikkelige toppturen jeg var på. Et naturlig sted å starte.

Vi hadde sett den karakteristiske toppen hver vi passerte Dovrefjellet i dagslys.

Her kunne du gå på skitur til juni.

Fra militærområdet på Hjerkinn kunne du kjøre på bomvei opp gjennom det kjente skytefjellet, der Forsvaret har fyrt av sine klasebomber i årtier.

Vi gikk på både Stortoppen og Vesttoppen og fortsatte inn til det dramatiske nabofjellet med det stilige navnet: Storstygge Svånåtind.

Fjellene i Dovrefjellmassivet vekker minner om flott utsikt og telemarksvinger i myk vårsnø, men også om lange anmarsjer og sugende dobbelttak på vei ut til bilen.

Slik kom Snøhetta og Dovre i bakgrunnen som toppturmål.

Andre fjell hadde dypere, flere høydemeter - kanskje skikjøring helt ned til fjorden.

– Jøss, det ser langt ut!

Vi fester ski og skistøvler på ryggsekkene, mens syklene ligger klare. Mens verden på mange vis er blitt mindre, er Snøhetta de siste årene blitt en vanskeligere tilgjengelige topp for skiturer. Skytefeltet på Dovre er blitt nasjonalpark, og grusveien opp til den gamle turisthytta Reinheim skal etter planen føres tilbake til naturen. Foreløpig er det akkurat den samme grusveien som det har vært, den blir brøytet også, men skiløpere får ikke lengre bruke den til å komme opp i terrenget. Det er villreinen som skal beskyttes mot forstyrrelser.

Ja, jeg skal gjerne tilstå at vi har ristet på hodet over dette. Vi har lurt på om det virkelig være så farlig med litt helgetrafikk noen godværsdager i mai når veien likevel ligger der. Men nå bruker vi ikke energien på å krangle med naturforvaltningen. I stedet tar vi de nye rammevilkårene som en utfordring. For setter ikke 500 høydemeter på sykkel i virkeligheten bare en ekstra spiss på toppturopplevelsen?

Syklene som ligger i grøfta oppe ved snøkanten, avslører at vi på ingen måte er først ute med denne idéen.

Mens turen fra bommen ville tatt timevis på beina, er det relativt raskt unnagjort på sykkel. Men etter tunge tråkk med skistøvlene dinglende på sekken, er det godt å ta på skiutstyret og lange ut over hvite vidder. Skituren til Snøhetta starter slik, det er langt og slakt.

Første gang jeg gikk her var det med klistersmurning under sålene på telemarkskiene.

Det fungerte fint, et godt stykke, men da stigningen begynte å bli brattere, fikk jeg demonstrert noe som endret mitt liv som skientusiast for alltid: Feller! Du kan gå rett opp motbakkene!

Det var min mors fetter Kjell som hadde det hårete vidundermiddelet under skiene.

En dreven fjellmann som hadde utstyr vi bare kjente til fra katalogen til Skandinavisk Høyfjellsutstyr. Han påstår at han fremdeles har dårlig samvittighet for den gangen han dro fra med lette steg mot Snøhetta, mens vi kavet på bakglatte klisterski.

Det artige er at Kjell er med på denne Snøhetta-turen også. Han er fremdeles et stort forbilde, eller hva skal vi si om en mann som i sitt åttiende år fremdeles går på topptur?

Den pensjonerte rektoren og skiinstruktøren setter sitt preg også på denne turen. Det er han som har funnet på at det skal lages kake på toppen. Ingredienser og kjøkkenutstyr er distribuert utover, kremfløte og syltetøy krangler med dunjakker og spader om plassen i dagstursekkene.

Min bror Odin går i gang med hjulvispen straks vi er på toppen.

Det er som det skal være, yngstemann er først oppe, men ikke lenge etter kommer både jubilantene og han som snart er 80. Det blir en nydelig bløtkake, der det ikke er spart på noe: To lag kakebunn, nypesyltetøy, multesyltetøy, nyvispet krem og en dæsj sjokoladesaus.

Det smaker nydelig, det er en perfekt bløtkake, som ville vært god selv om det ikke var på toppen av et fjell. Men det er klart det er noe spesielt med å spise bløtkake her, 2286 meter over havet.

Kaka er noe av det som gjør turen minneverdig. Det helt spesielle turfølget også.

Sammen med sola, som skinner så stødig hele dagen, bortsett fra en liten svikt når vi sitter på toppen. Den fine sløsjsnøen i bratthenget på vei ned vil også bli husket, sammen med en susende utforkjøring på sykkel med ski på sekken. 1400 høydemeter ble det til sammen, 900 av dem på ski. Med kombinasjonen ski og sykkel er Snøhetta fremdeles en fin topptur. Som de sa på Eidsvoll – helt til Dovre faller.

Epilog: Forhåpentligvis plaget vi ikke noen villrein på turen vår, vi så i alle fall ikke noe til dem. Et dyr som viste seg noe mer nærgående var derimot moskusen. Et digert eksemplar av arten hadde tatt oppstilling midt på en bro, da siste del av følget nærmet seg slutten av sykkelturen ned igjen mot bilen. Siden de ikke tok sjansen på passere dyret på en smal grusvei, endte det med en lang omvei og vassing og over elva før de omsider kom seg ned igjen. 

Denne artikkelen sto på trykk i UTE nr 42.