BYGDA 2.0
Sigurd Rønningen (39) flyttet nylig med kone og tre barn fra Stavanger til fjellbygda Vågå for å dyrke familien, (frilufts)livet og noen hardføre grønnsaker. I UTE-bloggen bidrar han med dønn ærlige statusrapporter fra bygda. Sigurd har bakgrunn som journalist i Dagens Næringsliv og som kommunikasjonssjef i Stavanger Turistforening. Han er også UTEs bokanmelder. Les intervju med Sigurd.
All ære til kona, det var hennes innfall: En halv dags avspasering vekslet inn i en topptur på ski før lunsj. Kun oss to. En klisjé så drøy at den ville plaget vettet av meg i vårt tidligere byliv i strandsona. Her oppe i fjellbygda et høyst gjennomførbart forsett.
Hør bare:
06.30: Vekkeklokka kimer
07.00: Tre små og to store inntar frokosten
07.30: Eldstejenta hopper på skolebussen
08.30: De to yngste er levert i barnehagen etter en rolig morgenstund
09:00: Kona og jeg står oppspilte som småunger med stålkanter, skifeller og selveste Jotunheimen under plaststøvlene.
Selvsagt sprakk tidsskjemaet litt. Å rote fram skredsøkere, søkestenger og spader fra flytteeskene, samt spore opp bortlånte skifeller og harsk solkrem, tar litt lenger tid enn standard matpakkesmøring en tirsdagsmorgen. Men idet marssola skrur strålene opp mot dagens klimaks befinner vi oss langt over tregrensa og kontorpulsen. Over skituppene våre er tinderekka svøpt i hvitt, høyt der oppe er himmelen er skyfri blå, et sted der nede famler de andre.
SENTRALE STRØK. Gi meg Grünerløkka og Operaen. Fisketorget og Fløybanen. Nidarosdomen og Nidelven. All verdens direkte flyruter, karrierestiger og beste vestkant. Jeg bytter ikke på tørre møkka. For akkurat nå er vi for egen maskin på vei opp drøyt tusen høydemeter urørt fjellside, for anledningen dynket i dekadente mengder hvite krystaller, en drøy halvtime hjemmefra. Jeg sverger, det må være toppen av Maslows behovspyramide vi øyner rett der framme. Sentraliseringsminister Jan Tore Sanner, do you hear me?
Ifølge Wikipedia innebærer sentralisering «at et samfunn blir konsentrert rundt et begrenset og sentralt område». I Vågå er dette Jotunheimen. Nærmere bestemt Sjodalen, breddfull med levende kulturlandskap, topptrimma ørret og spenstige turmål. Høyest av dem alle rager Nautgardstind, majesteten som med sine 2258 meter over havet burde vært en fjern drøm en tirsdag formiddag. Om du da ikke er sambygding med herligheten:
– Dette er rein luksus, gliser kona.
Jeg betaler gladelig min del av prisen.
JOTUNHEIMEN IKS. Kun én kommune i landet rommer flere 2000-meterstopper enn vesle Vågå. Nabobygda Lom. Majestetiske Nautgardstind har de to naboene på Norges tak delt broderlig seg i mellom i et lærebokeksempel på interkommunalt samarbeid med svimlende gevinst. Der vi tråkker med tung pust og lette sinn forbi tirsdagens andre rypekull, begynner vi å merke synergieffektene på kroppen: Laktatnivået og panoramautsikta øker eksponensielt for hver pustepause. Vi takker for påfyllet, aner at et av vinterens høydepunkter er nær.
«Vi ser ned på Valdresflya i vest, lar blikket sveipe videre over Kalvehøgdmassivet, Gjendealpene, Besshø. Vinker begeistret til Rondegubbene i det fjerne.»
DU STORE FJELLVERDEN. Snart 2000 meter over havet. Vi ser ned på Valdresflya i vest, lar blikket sveipe videre over Kalvehøgdmassivet, Gjendealpene, Besshø. Vinker begeistret til Rondegubbene i det fjerne. Vet at majestetiske Surtningshøe, Veotindane og Glittertind-massivet slutter seg til horisonten så snart vi planter skistavene på toppen av selve Nautgardstind. Men akk, selv om tida på sett og vis står stille i så suverent selskap, raser klokka mot barnehageslutt nede i fjellbygda.
– Vi må vel nesten snu, spør kona motvillig.
Noen nedtur er det uansett ikke snakk om. En unormal vinter har den siste uka brått blitt seg selv lik. Florlette hvitevarer er på plass, vestaværet satt på vent.
– Superdigg! Kona jodler idet hun snøfreser forbi i pudderet.
MER FRA SIGURD
Like overveldet som meg over at en helt vanlig tirsdag kan by på så mye kortreist moro.
BÅNN GASS: Nede ved bilen er kampen mot klokka tapt før den er i gang. At formiddagsturen har est ut til en heldags opptur er greit nok. Men 25 minutter før barnehagen stenger hopper vi i bilen 35 minutter unna.
– Jøss, som tida har flydd! Kona kvitrer brun og blid.
Den gjør gjerne det når man har det morsomt. Og slipper å tilbringe dagen i kø for å komme til fjells.
EPILOG:
I barnehagen ble vi møtt av travle unger og en smilende ansatt med følgende trykk på t-skjorta: «Jeg trenger ikke TERAPI. Jeg trenger bare å dra på FJELLTUR». Det meste ordner seg da.
