BYGDA 2.0
Sigurd Rønningen (39) flyttet nylig med kone og tre barn fra Stavanger til fjellbygda Vågå for å dyrke familien, (frilufts)livet og noen hardføre grønnsaker. I UTE-bloggen bidrar han med dønn ærlige statusrapporter fra bygda. Sigurd har bakgrunn som journalist i Dagens Næringsliv og som kommunikasjonssjef i Stavanger Turistforening. Han er også UTEs bokanmelder. Les intervju med Sigurd.
Brått står jeg midt i følelsesregisteret til Aasmund Olavson Vinje. Skuer atter ut over hellig grunn etter tiår i urban eksil. Kjenner på minnene Vinje så makeløst ordla i Ferdaminni.
Rondane.
Her i steinrøysa nord i Gudbrandsdalen gikk jeg på meg mine første gnagsår. Felte tårer av bakglatt utmattelse, frøs jeg meg blå på overmodige pilketurer midtvinters. Oppdaget bokstavelig talt en høyere mening med friluftslivet. Rondane var himmelen over min oppvekst, springbrettet til mitt voksne friluftsliv. No ser eg atter slike fjell og dalar – og like fullt er skiopplevelsen en helt annen enn i min første ungdom: Jeg skal debutere på rando. I Rondane. Kombinasjonen høres ut som både dikt og forbannet løgn.
FRANSK REVOLUSJON. Alpint var i oppveksten min forbeholdt de som ikke orket å gå langrenn, først midt i tenårene kom jeg på å snu skituppene rett til værs og trakke opp for egen maskin. Vinterstid var Rondane uansett arena for diagonalgang langs kvista løyper eller bølgende vidder. Snølaget var magert, krystallene vindpakket på de vide flyene – og med nær ti flate kilometer fra bilveien til foten av nærmeste 2000-meterstopp, var utsiktene til gnagsår langt større enn pudderparty for pionerer iført telemarkstøvler i stiv plast. De magiske vårskiturene vartet storebror og nabo Jotunheimen opp med. Men nå er tiden inne for Rondane sin ultimate revansj. Takket være en fransk revolusjon.
KOSTBAR OPPTUR. «Lang tur» er Store Norske Leksikon sin oversettelse av farsotten randonnée. Inntil langt ut på 2000-tallet var det franske skiutstyret like eksotisk i norsk fjellheim som stavemåten. Så kom skredet. Alpinistar hekta på heis, religiøse tilbedere av telemarksvingen, pragmatikere i anvendelig BC-utstyr: Alle har de nå økt boliglånet, skrapt kredittkortet eller krevd arv i forskudd – for å finansiere inngangsbilletten til klimakset i vintereventyret: Komplett randonnéeutstyr. For den uinvidde: Fjærlette ski med barberte stålkanter, anorektiske komposittstøvler priset omvendt proporsjonalt med egenvekten, bindinger så unnselige at du tror du glemte dem i butikken. Legg til obligatoriske skifeller, teleskopstaver, skredsøkeutstyr og spesialutviklet topptursekk – og du innser at randonnéesporten sin parole «earn your turns» handler om risikoen for personlig ruin.
Gevinsten er ditto. På Rondvassbu har hyttevert Øystein Gården og tre gode hjelpere gått det remmer og tøy kan holde hver helg siden de inviterte til historiens første Ronderando i februar for å holde ventelistene i sjakk. Skiløpere fra Sverige til Stavanger har valfartet til turisthytta nord i Gudbrandsdalen, og fra resten av Fjell-og Fjord-Norge fortelles samme historier: Mens vintersesongene til nylig har vært en kamp for å holde humøret oppe og økonomiske tap nede, er nedsnødd gråstein plutselig blitt til hvitt reiselivsgull. Når Rondane på én vinter er forvandlet til nasjonalt toppturparadis, snakker vi om revolusjon med lynrask spredning.
LES OGSÅ: Med ski fra døra i Romsdalen
HVITEVAREGARANTI. Nå er min topptur kommet. Vi skriver siste onsdag i mars, står trippende på tunet til Rondvassbu. Selv er jeg smått skamfull for å ha droppa telemarkskiene til fordel for debuten på randonnée. Smått forundra over å ha reist fra vårskieldoradoet Jotunheimen for å oppsøke toppturlykken i lillebror Rondane. Smått gira ved synet av Ljosåbelgen (1948 moh) som poserer kritthvit mot dypblå himmel.
– Vi har jo mye godt vær og stabile minusgrader som ligg så langt øst, her risikerer du ikke å starte på bar bakke, smiler guide Gården og legger av gårde i et tempo til forveksling lik langrenn.
Forbløffet gjør jeg det samme – og tror et øyeblikk jeg har gått av meg skiene. Bare friksjonen i fellene røper at her drar jeg med meg kraftige snøbrett til topps. Støvlene er så fleksible og lette at det er vanskelig å tenke seg krappe svinger i bratte utforkjøringer. Så feil kan man ta.
– Skal vi virkelig stå på ski ned igjen her? er standardreplikken på toppen Ljosåbelgen.
– Så setter vi to svinger, og folk er helfrelst, forteller guide Øystein Gården.
FJÆR TIL FJELLS: Selv har vi det ikke travelt med å komme verken opp eller ned. Lille lørdag leverer underholdning i form av asurblå himmel, total vindstille og fem døsige ryper på solbading i det vi siger komfortabelt forbi.
– Dere får huske å spise litt da, sier guide Gården i det vi salige lar humla suse på en solvarm fjellrabb.
Det fjærlette utstyret og de fleksible skoene og bindingene gir assosiasjoner til langrenn, først i det vi tråkker oss opp selve bratthenget mot toppen av Ljosåbelgen merkes tyngdekraften. Nå kommer stålkanter og feller til sin rett. Det kjennes like fullt som oppturen knapt har begynt i det vi når toppvarden 800 høydemeter over turens startpunkt. Så ser vi utsikten – og Aasmund Olavson Vinje treffer igjen spikeren:
Alt er som fyrr, men det er meir forklårat,
so dagsens ljos synest meire bjart.
Mens Jotunheim og Dovrefjell lokker i det fjerne, rager Rondanes ti 2000-meterstopper rundt oss som et kompakt lekeland. Så mange høydemeter, så små avstander, så rikelig med terrengformasjoner dekket opp til pudderparty. Jøss, randorevolusjonen har faktisk gjort gamle ronder til toppturmekka!
SNARVEI TIL SUKSESS. - Skal vi se oss hjemover, spør guide Gården lurt – og drar dagens største trumfkort ut av sekken: Drøye 1000 meter sammenhengende utforkjøring direkte tilbake til bilen!
I stedet for å stå utfor tilbake til startpunktet på Rondvassbu og ei påfølgende mil med flatt langrenn tilbake til bilveien, har luringen Gården – hytteverten som på en vinter har gjort Rondane til toppturmekka – funnet en overraskende snarvei: Først herlig utforkjøring ned fjellsidene fra Ljosåbelgen, så lagtempo langsmed Ljosåa, hockey over flyene forbi Smiubelgtjønne, og staking sjarmøretappen ned fra Lurven. Revolusjon! Jeg har gått hjem fra Rondvassbu hundre ganger før, og aldri på denne måten.
Rondane har nettopp byttet navn – til Randonnée.
LES OGSÅ: Rekreasjon eller prestasjon på tur
