OLAV B. TRONVOLL
Orkdølen har vært på randoneelandslaget siden 2008. Olav representerer IL Fjellmann, bor i Søvasslia i Orkdal, er utdannet energimontør, men satser fullt på randonee. Han blogger mest om randonee-livet, slik at alle som er interessert i en raskt voksende idrett kan få innblikk i hva de driver med.
Etter at verdenscuprennene og VM ikke gikk helt som jeg hadde tenkt, bestemte jeg meg for droppe resten av konkurransene i utlandet for sesongen. Jeg ville heller satse alt på de rennene som skulle være her hjemme i Norge, og da selvfølgelig med NM som et stort mål.
Før påske var det spesielt to renn jeg ønsket å gjøre det bra på. Romsdal Rando og Randoenern. Romsdal Rando, med sine 2600 høydemeter, er det lengste rennet jeg har gått i år. Ut fra tidligere erfaringer med lange renn, visste jeg at jeg kom til å få det litt tøft mot slutten. Det ble det også denne gangen. Likevel greide jeg å bite tennene sammen opp den siste stigningen, og sikret med det andreplassen. En utrolig god følelse. Med strålende vær og en spektakulær løype, så ble nok dette kanskje det fineste rennet jeg har gått i år.
LES OGSÅ: Uka det var så bratt
Helgen etter var det tid for ny runde i Norgescupen. Denne gangen på Oppdal og Randoenern. Jeg hadde følt meg tung i kroppen hele uka, men jeg var motivert og innstilt på å gå så hardt jeg greide med de beina jeg hadde. Som sagt, så gjort. Jeg åpnet hardt, men hodet ville mer enn beina. Jeg måtte kjempe en hard kamp mot min egen kropp og Håkon Johannessen. Vi vekslet på å ligge først hele løpet. De siste hundre meterne inn mot mål skulle vi løpe med skiene i hendene. Her lå jeg og Håkon helt likt. Jeg bestemte meg for å dra på det jeg kunne i starten av løpingen i håp om at Håkon måtte slippe. Jeg fikk de meterne jeg trengte, og kunne løpe først over målstreken. Det er godt å få med seg en seier på slike dager hvor man må kjempe hele veien.
Å vinne gjør noe med motivasjonen, og jeg var nå svært klar for å holde oppe trøkket på treninga i påsken. Rett etter ferien ventet NM, ett av sesongens store mål. Nå gjaldt det å gjøre ting riktig for å heve formen. Påsken ble feiret på hytta på Voss, og her var det mildt sagt gode snøforhold. Jeg fikk trent veldig bra, hvilt og spist godt.
«Det kunne bli alt fra sølvmedalje til den sure fjerdeplassen.»
Endelig NM. Jeg var klar og kroppen var mye bedre enn før påske. Jeg visste at Lars Erik Skjervheim ville bli tøff å slå, men hvem som fikk bli med han på pallen var veldig åpent. Det viste seg å stemme. Lars Erik gikk opp i tet i toppen av første stigning, og holdt ledelsen helt til mål. Like bak var vi tre som kjempet om de to siste pallplassene. Jeg, Håkon og Glenn Tore Løland. Det kunne bli alt fra sølvmedalje til den sure fjerdeplassen. Vi tre kjempet mot hverandre hele veien, alle like sugne på medalje. I toppen av siste nedkjøring lå Glenn Tore og jeg helt likt. Jeg greide akkurat å komme meg ut av skiftesonen på toppen først, og da var det bare å gi full gass mot mål. Jeg knep sølvet med fire sekunders margin.
Endelig kunne jeg juble for min aller første NM-medalje. Det var en rå opplevelse, og det er ekstra gøy å konkurrere når det er så tette dueller. Dessuten er det ingenting som er så deilig som å lykkes med målsetningene sine. Det er med god samvittighet jeg nå unner meg en roligere treningsperiode, før jeg avslutter sesongen med Skittentind Rando.
GOD SESONGAVSLUTNING: På vei mot min første NM-medalje i Galdhøpiggrennet på Spiterstulen sist helg. Foto: Sindre Hoff
