Den uka det var så bratt

Så var VM over. Det var bratt og det var hardt. Og mye av det som kunne gå galt, gikk galt.

Sist oppdatert 13. februar 2015 kl 13.58
Foto: Wataru Sugimura
Foto: Wataru Sugimura

OLAV B. TRONVOLL

Skjermbilde 2014-02-11 kl. 20.04.09

Orkdølen har vært på randoneelandslaget siden 2008. Olav representerer IL Fjellmann, bor i Søvasslia i Orkdal, er utdannet energimontør, men satser fullt på randonee. Han blogger mest om randonee-livet, slik at alle som er interessert i en raskt voksende idrett kan få innblikk i hva de driver med.

Det hele startet et par dager før jeg reiste ned til VM. Kona mi ble innlagt på sykehus, noe som gjorde at jeg måtte ta meg av datteren vår på 5 måneder de nettene mor lå på sykehus. Som alle foreldre vet så betyr dette lite søvn og overskudd. Heldigvis ble kona mi fort mye bedre igjen, slik at vi kunne reise til Sveits bare en dag etter skjema. 

Den første øvelsen var sprint. Det var også denne øvelsen jeg hadde størst forventninger til. Det gikk bare sånn passe. Jeg lå som nummer 26 etter prologen, så i kvartfinalenen kom jeg i et heat med løpere jeg viste var gode sprintere. For å komme videre til en semifinale måtte jeg bare gi full gass fra start, noe jeg gjorde. Jeg tok starten og ledet et godt stykke, men mot slutten ble hele kroppen så full av melkesyre at det bare sa stopp. Jeg røk ut i kvartfinalen og endte til slutt på en 23.plass. Litt skuffa.

Under mesterskapets andre dag var det vertikal. Denne gikk på ettermiddagen, slik at vi skulle få nok restitusjonstid mellom de to rennene. Det viste seg at det skulle bli helt nødvendig for min del. Datteren vår var med til Verbier, og natten før vertikalen fikk hun feber og vondt i ørene. Vi reiste på legevakten kl 23:00, og etter timer med skriking, venting, stotring på fransk og tysk og en dupp på en sykehusbenk fikk hun påvist dobbelsidig ørebetennelse. At hun fikk behandling og medisin var det viktigste, så da fikk det ikke hjelpe at jeg ikke var i seng før kl 04:00. 12 timer igjen til start, og all søvn var avgjørende. Selve løpet gikk ganske bra, spesielt med tanke på oppladningen og den sykt bratte bakken opp mot mål.

Individuellen gikk på det jevne, ingen stor dag, det var bratt. Siste øvelse for oss ble lagkonkurransen. Jeg og Morten Eilifsen skulle gå sammen. Vi gledet oss veldig, og vi hadde lagtaktikken klar før start. Da vi stod på startstreken ventet fem stigninger på til sammen 2400 høydemeter før vi var tilbake og i mål. Slik gikk det ikke. På toppen av den tredje stigningen var det et ganske langt og bratt parti, hvor vi skulle ha skiene på ryggsekken. Her var det så bratt at vi ikke fikk ordentlig feste med skisko. Det var derfor hengt opp tau som vi kunne holde oss i for å komme opp. Og det var da det skjedde. Morten som gikk først ropte plutselig: "Skulderen!"  Det gikk noen sekunder, før jeg skjønte at den var ute av ledd. Da var det bare å prøve å få kontroll på situasjonen så fort som mulig. Jeg ropte opp til løypevakten på toppen av stigningen at vi trengte assistanse, og de kom raskt ned til oss. Med kyndig veiledning av Morten prøvde vi to å få skulderen på plass igjen. Løypevakten holdt igjen, jeg dro i armen og Morten ropte. Samtidig var det mange lag som gikk forbi oss på det smale partiet, alle med stor øyne. Skulderen rikket seg ikke. Etter en liten stund hørte vi helikopteret bak oss. Det var for bratt til at de kunne lande, men de greide å sveve så nære fjellsiden at legen kunne hoppe ut av helikopteret og bort til oss. De gav Morten smertestillende mot de store smertene, etter at vi hadde prøvd å få skulderen på plass hele tre ganger uten å lykkes. Han ble fraktet inn i helikoptert, og kjørt ned i dalen på sykehus. Jeg ble stående igjen med to par ski, to par staver, to ryggsekker, men ingen lagkompis. Det viktigste nå var at Morten fikk den begandlinga han trengte. Mens de på sykehuset fikk skulderen til Morten på plass igjen, skled jeg ned til målstreken og meldte oss som DNF. 

LES OGSÅ: Norsk drama i rando-VM

Så gikk det ikke helt som planlagt, men om to år er det VM igjen. Da skal jeg være der. Forhåpentligvis er det ikke så bratt da.

LES OGSÅ: No pain, no gain!

Publisert 13. februar 2015 kl 13.58
Sist oppdatert 13. februar 2015 kl 13.58
annonse
Relaterte artikler
synshorn topptur
Sikkerhet i vinterfjellet

Slik bruker du KAST-systemet

toppturer i tromsø. Foto: Kristoffer Kippernes
Bynære skiturer i Tromsø

Trygge toppturer i Troms

ryssdalsnebba ski
Toppturer på Nordmøre

Langt opp = langt ned

Skiturer fra Vatnahalsen

Av på første stopp

UPÅKLAGELIG: En krevende, men fantastisk tur. hele veien er det havutsikt og flotte naturopplevelser, mange høydemeter, spennende passasjer og nydelig nedkjøringer. Foto: Mikal Nerberg.
Fleredagers skitur i Lyngen

Lyngen på langs

toppturutstyr for nybegynnere
Rando for nybegynnere

Tips til ski for topptur

hans inge klette
Rando-konkurransens ABC

Slik er en rando-konkurranse

annonse
Levandehornet sett fra sørøst. Foto: Håvard Myklebust. / Trygge toppturer.
Turbeskrivelse – skitur

Turbeskrivelse Levandehornet

jørgen aamot toppturskolen
Typiske faretegn på snøskred

Lær deg å gjenkjenne skredfare

trekkbag haul bag dry bag ekspedisjon antarktis
Et alternativ til pulk

Alternativ til pulk på vintertur

Arva Axio skredsøker
Test av skredsøkere

Test av Arva Axio

Josten rundt
Flerdagers topptur

Josten Rundt på ski

Høgruta i Hjørundfjorden

Hjørundfjorden rundt med ski

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo | Tlf: 21 95 14 20

Ansvarlig redaktør: Erlend Sande | Nyhetssjef: David Andresen Vesteng  | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen | Daglig leder: Anne Julie Saue