De nedsnødde grantrærne minner om bilder vi har sett fra helikopterskikjøring Canada. Nysnøen henger tungt på trærne og hver gang vi flytter de brede toppturskiene framfor oss, synker de dypt ned i resultatene etter den siste ukas intense snøfall.
Men dette er langt fra Revelstoke, Fernie og kanadiske løssnøparadis. Blåmerkene på trestammen foran oss er malt av Skiforeningen og merker sommerstien oppover mot Rundkollen i Hakadal.
Kommer du fra andre deler av Norge enn det sentrale Østlandet, vil du sannsynligvis le av at UTE lager en toppturguide til et område med tett granskog og høydeforskjeller som aldri blir mer enn et par hundre meter.
Dersom du likevel leser den, vil du muligens sitte igjen med en følelse av å være privilegert.
I enda større grad enn tidligere vil du sette pris på skimulighetene du har rundt deg.
Har du postadresse i hovedstadsområdet og er lei av lange bilturer, er det absolutt muligheter for å bruke toppturskiene mellom de rødmerkete skiløypene. Det du trenger er et markakart, en snørik vinter, fantasi og litt godvilje.
Vi drar av fellene noen hundre meter før toppen av Fugleknattene. Terrenget har flatet ut og det er i ferd med å bli uframkommelig mellom trærne. Det er ingen grunn til å fortsette helt opp.
Fugleknattene (558 moh) er ikke en topp som gir respekt og inviterer til skryt. Et par ganger kjører vi ned og går opp i de åpne og mest innbydende skogsglennene. Innimellom tenker vi at det er spennende.
At det er verdt innsatsen og egentlig er ganske fint å gå på topptur rett utenfor byen.
Veien er likevel kort til å innse at det er i nypreparerte spor og lysløyper at vi får de beste skiopplevelsene i Oslomarka.
Men til nød, på dager når du ikke orker kø, lange bilturer og kaffeavtaler med bensinstasjonen – da er det muligheter i Oslomarka.
På Rundkollen ser vi ingen andre spor enn de fra elgen. I Jevnaker, nord i marka, ligger Oslomarkas høyeste punkt; Svarttjernshøgda (717 moh), og totalt er fem markatopper høyere enn 700 meter.
Når UTE har funnet fram til aktuelle toppturmål, har ingen av disse nådd opp. Grunnen er at flere av dem ligger langt inn i marka, og anmarsjen på tunge toppturski blir for drøy.
Guiden er langtfra fullstendig, og i de utvalgte tipsene har vi lagt vekt på tilgjengelighet og at nedkjøringen skal være i forholdsvis bratt og åpent terreng.
TOPPTURGUIDE TIL OSLOMARKA
RUNDKOLLEN, HAKADAL: Følg den blåmerkete stien fra jordstasjonen nord for Myra og oppover mot Fugleknattene og Rundkollen (592 moh).
Det blir aldri spesielt bratt, men tar du etter hvert av fra stien og går oppover mot høyre i de åpne skogsglennene, er det flere steder du kan få fine muligheter.
Høydeforskjellen er ikke blant de største, og men her er det sjelden spor og spennende småkneiker med variert terreng. Bukollen, rett sør for Fugleknattene er også et turmål med mulighet for litt brattere nedkjøring.
Åpen skog: Peder Julland leker seg ned fra Fugleknattene i Hakadal. Foto: Matti Bernitz
RØDKLEIVA, TRYVANNSHØGDA: Med utgangspunkt i heisene i Tryvann skisenter er det fine muligheter for å finne urørt snø og få pudderfølelsen i den nedlagte skiløypa i Rødkleiva og i skogen mellom toppen av Tryvannhøgda og ned mot Sørkedalen.
Heisene (Wyllerheisen + Hyttliheisen) tar deg raskt opp igjen, så dette blir derfor ikke en topptur i tradisjonell forstand.
Fra toppen av skisenteret går turen ned gjennom skogen og inn i Rødkleiva. I den gamle OL-løypa fra 1952 er det mer åpent enn i den omkringliggende skogen, men vær oppmerksom på noen svært uvanlige faremomenter.
Det er lett å hekte skiene i jernskrapet, heiswiren og de sammenraste OL-tribunene som gjemmer seg under snøen.
Det har det vært flere stygge ulykker i dette området.
Fra bunn av Rødkleiva går nedkjøringen videre et stykke på flatmark og over en kolle, før den siste nedkjøringen til bunn av Wyllerløypa.
Rødkleiva-turen ligger nær byen og Oslos mest besøkte skianlegg, så nedkjøringen har blitt populær – særlig de siste par-tre snørike årene.
En liten gruppe med Rødkleiva-entusiaster, RØKLA-medlemmene, har kjørt i området siden heisen ble nedlagt i 1988.
De kunne etter forrige sesong fortelle at de først første gang fikk konkurranse om nysnøen, og at henget i Rødkleiva tidvis minnet om en kuleløype.
Hele nedkjøringen er på rundt 350 høydemeter.
UTFOR: Christopher Lange på vei ned en av mange fine renner i – eller nær – Rødkleiva i Oslo. Foto: Vegard Breie
SUNDVOLLEN: Krokskogen er godt kjent i langrennskretser. Mørkgonga på Krokskogen er Oslomarkas heftigste rennekjøring.
Kjør nordover fra Sundvollen på østsiden av Tyrifjorden.
Det er mulig å kjøre opp til toppen fra Åst-krysset (bomvakt, må leie nøkkel) eller gå opp den blåmerkete stien fra veien.
Renna er bratt og trang, og i bunn holder du høyden nordover og kjører deretter ned på hogstfeltene til bilen.
SKIKJØRING PÅ KROKSKOGEN: Noen ganger er det helt ok å droppe fjellet og dra til skogs. Her fra Krokskogen. Foto: Matti Bernitz Pedersen
VARINGSKOLLEN: Dette er også et turalternativ med utgangspunkt i et skianlegg.
Varingskollen i Hakadal har en høydeforskjell på 360 meter, men tidlig på sesongen er det kun de nedre delene av anlegget som er tilgjengelig med heis.
Kommer det godt med snø, kan du få fine nedkjøringer dersom du velger å gå helt opp til toppen.
Ola- eller Kariløypa byr naturlig nok på langt mer åpne traseer enn i skogen, men både nord for Kariløypa og sør for heistraseen (høyresiden når du står på toppen og ser nedover) er det flere fine alternativer.
Utover sesongen er det ofte at Kariløypa ikke prepareres etter store snøfall, men på dagene der heisen går, er det mange som kjemper om løssnøen i denne nedkjøringen.
Her er folk såpass ivrige, at hodelykt nattestid er trumfkortet som må til for å sikre seg førstespor.
MARIDALSALPENE: Fra en god vinter i hovedstaden. Erlend Sande har funnet det han kom for. Foto: Gunhild Aaslie Soldal
MARIDALEN: Flere steder i Maridalen er det muligheter, og sykkelklassikeren Barlindåsen er en av dem.
Fra toppen av Barlindåsen (407 moh) er det snaut 200 bratte høydemeter ned til Sandermosen stasjon.
Maridalsalpene er navnet på toppene innerst i Maridalen (Hansakollen, Vitenbergkollen, Gaupekollen, Midtkollen, Mellomkollen. Raudløkkollen, Furumokollen og Øyungkollen).
Parkeringsplassen på Skar er det beste utgangspunktet. Båhushøgda/Turtermarka, vest for Skar, er et annet alternativ.
En skogbrann for rundt 20 år siden sørger for at det flere steder er forholdsvis åpent terreng.
Parkeringsplassen ved Maridalen skole er et godt utgangspunkt. Eventelt å gå hele Høgruta i Maridalen.
VARDÅSEN, ASKER: Om sommeren er Vardåsen populært blant klatrere.
På østsiden av åsen ligger skianlegget, og med logistikken i orden kan heisen også her brukes som transportmiddel.
Alternativet er å parkere i bunn av svaet på sørvestsiden (forbi Dikemark) og gå opp på venstresiden av svaet.
Høydeforskjellen blir maksimalt 150 meter, men her er det flere bratte nedkjøringsmuligheter.
VETTAKOLLEN: 419 meter over Oslofjorden ligger Vettakollen og med utgangsunkt i stasjonen (197 moh).
En mulighet er å følge ryggen oppover og så stå ned til på vestsiden (mot Skådalen). Vær oppmerksom på at skogen stedvis er svært tett ned mot Skådalen.
Det er mer åpent på ryggen, men her er terrenget også slakere.
KIKUTTOPPEN: Fra Kikuttoppen (615 moh.) og ned til Bjørnsjøen er det en høydeforskjell på nesten 300 meter.
Det er flere brattheng og åpne hogstfelt, men anmarsjen er lang. Langrennsløypa fra Sørkedalen og opp til Kikut er ti kilometer, så anmarsjen er lang.
Et alternativ kan derfor være å legge inn en overnatting på Kikutstua. Går du løypa fra Elveli i Sørkedalen er det mulig å legge turen innom både Heikampen og Råkollen på veien.
