Da er den her. Tiden der du ikke har en sjanse i havet til å få kjøpt deg en is i Geiranger uten å stå en time i kø bak en halvfeit amerikansk cruiseturist, som nesten har pådratt seg hjerteinfarkt av turen opp til Skagaflå. Om du kunne tenkt deg et bilde av fjorden, må du slåss med en tysk bobilcamper om å komme først over gjerdet for å få tatt det tøffeste bildet. Om du vil en tur på Kjerag må du mest sannsynlig gå i kø bak noen høyhælte kinesere i miniskjørt, som skal hoppe base.

I følge de store mediene hermer nå turistene etter alle postkortene fra Norge. De setter nesten livet på spill bare ved å være her. For samtidig som vi nordmenn oppdager hvor vakker vår egen natur er – som du kan lese mer om i Andreas Skartveit sitt innlegg på side 44 –  strømmer det på med turister fra utlandet. Norsk natur er kjent over hele verden, og mange lar seg friste av flotte naturbilder, nydelig vær, og spenstige aktiviteter som reklamebrosjyrene liker å pynte med. Og nå er det ikke nok med å bare kikke på de mest kjente severdighetene. Nå vil de ut på tur, akkurat som oss nordmenn. Og det er klart noen lar seg friste. Bratt skikjøring på Sunnmøre, rafting i Sjoa, eller fjelltur i Jotunheimen. Man vil oppleve naturen selv, ikke bare se på den. Eller klyve over gjerdet for i det minste å få tatt et imponerende bilde. Men når vi først har lokket turistene hit, hvem har ansvaret for å følge opp etterpå? Er det Statens Vegvesen som bygger gjerder for å holde turistene unna den sikre død? Er det Visit Norway som reklamerer for å lokke flest mulig hit? Eller er det kanskje den lokale DNT-foreningen som merker stier og turruter?

Annonse

Vi hører om tynnkledde og dårlig utrustede turister som hentes ned fra Besseggen, Galdhøpiggen eller Preikestolen. Det er eksotisk å komme til Norge, men turistene har ikke vokst opp med hverken fjellvettreglene eller føre-var-prinsippene. Når trafikken blir stor blir det behov for både regulering og redningsaksjoner. I første halvdel av 2011 har Hovedredningssentralen deltatt på 270 redningsaksjoner som inkluderer ski- og fjellfolk. Mange slike aksjoner har sammenheng med turister eller nordmenn som ikke er klar over utfordringene som knytter seg til å ferdes i naturen.

Jeg tror ikke løsningen på ulykkesstatistikken er å sette opp flere gjerder og sperringer, eller innføre restriksjoner i å bruke eksponerte bilder i markedsføringen av Norge. Litt av grunnen til at folk kommer hit, tror jeg er nettopp fordi vi har unngått amerikanske tilstander. Vi har unngått den massive overbeskyttelsen, vi kan uansett ikke sette opp sperringer på hver fjellknaus som finnes. Jeg mener vi må gjøre mer med det holdningsskapende arbeidet. Jeg tror også at om vi stimulerer til mer aktivitet ute, får vi en oppsving i friluftslivet som gjør at kunnskapen øker. Kunnskap og erfaring bidrar til at ulykkestallene går ned.

For UTE-lesere er det å ferdes i naturen en selvfølge, med alle farer og utfordringer som kan inntreffe. Vi gikk jo tross alt over Jostedalsbreen på 1700-tallet uten noe om og men. Men for mange av turistene er ikke alt like naturlig, og det krever en større innsats i forkant av den store Norgesferien. Både av dem og av reiselivet.

SANDRA