Tanken om å gi meg selv en utfordring har lenge snurret i hodet. Tiden var inne for å fjerne et par punkter fra standard-pakkelisten. Telt og liggeunderlag må vike for hengekøye og reinsdyrskinn.
Det å dra på tur er alltid noe jeg ser frem til. Jeg digger å studere kartet og drømme meg bort. Finne den lille kulpen som så vidt er honorert med en blå flekk, oppdage et par ukjente koier eller bare lukke øynene og gjenskape landskapets formasjoner i fantasien. Sette sammen kartets informasjon med tilmålt fritid og kjenne på gleden av en tur i støpeskjeen.
Dessverre sniker etablert praksis seg ofte inn i planleggingen. Vi mennesker er vanedyr, hjernen vår liker repetisjon, dermed ender turene mine ofte med pulken fullstappet med al verdens utstyr i knallfarger.
I pulken ligger hengekøyen. Håpet er en stille, stjerneklar vintersolvervnatt, årets lengste natt, 18 timer og 30 minutter uten lys. Nordlendinger himler sikkert med øynene, men på 61° nordlig bredde får vi tross alt noen timers lys dagene før jul.
Å sove under åpen himmel midtvinters er hverken nytt eller spektakulært, men for meg er dette uoppdaget land. Valg av turterreng faller på Øyerfjellets indre del. Området er et eldorado jeg tidligere kun har opplevd på sommeren. Dessuten er tilgangen på fjellstyrets åpne hytter god i tilfelle nattefrosten biter mer enn forventet. En retrett er tross alt fornuftig i ukjent terreng.
«Å sove under åpen himmel midtvinters er hverken nytt eller spektakulært, men for meg er dette uoppdaget land.»
(Artikkelen fortsetter under bildet)
ØYERFJELLET: Fra Skjelbua tusler jeg gjennom løssnøen opp fjellsiden på overraskende hard snø. Foto: Bo Lindblad
Tåken ligger tungt over fjellet når jeg tar av fra løypenettet og krysser en mindre myr. I enden av myrdraget forseres en smal bekk med åpne råk før jeg runder fjellbjørkeskogen og holder stø kurs nordover gjennom åpent fuktig vinterlandskap, mot Skjelbua. Et par timer før dagens lys forsvinner stanser jeg ved en klynge fjellbjørk for å raste. Skylaget er i ferd med å sprekke, ut av ingenting kommer en flok småfugler jagende over tretoppene. Etter koppen med suppe og et par kjeks fortsetter jeg nordover; slake, hvite myrdrag strekker seg ut foran meg. Timene glir stille av sted mens jeg navigerer skiene mellom klynger med fjellbjørk og over langstrakte myrdrag. Utpå ettermiddagen ankommer jeg Skjelbua.
Dagen etter er det vintersolverv, dagen der solen snur. Eller gjør den egentlig det? Vintersolverv er dagen i året da solen har lavest middagshøyde på den nordlige halvkule. Uttrykket solen snur henger igjen fra den gangen vi trodde det var solen som beveget seg, og ikke jorden. Når det blir lysere skyldes det at jordaksen heller.
Jorden roterer rundt egen akse og i løpet av året flytter den skråstilte jordkloden seg en gang rundt solen. På et visst punkt i banen heller jordens nordlige halvkule lengst mulig vekk fra solen. Solen står da lavest mulig på himmelen.
Begrepet solverv stammer fra norrønt og betyr solvending. I Norden feiret folk solverv to dager i året, da dagene skulle bli lengre eller kortere. Ordet jul går helt tilbake til det norrøne ord jol, som var en betegnelse for den hedenske feiringen av vintersolverv.
Jeg våkner til sol og skyer på retrett. Sakte brenner solens svake varme bort skylaget mens gylne, hvite og blålige nyanser kommer til syne. Ut av den gråhvite grøten dukker fjellformasjoner, trær og et par bortglemte hytter opp. Innvendig fryder jeg meg. Utfordringen, idéen, håpet om å sove under stjernene i hengekøye omgitt av frosset landskap er i ferd med å gå i oppfyllelse. Ikke et vindpust er å kjenne, ikke en gang et svakt drag i luften. Snakk om flaks på årets korteste dag.
«Over meg svever en håndfull satellitter, et dusin stjerneskudd, en mengde fly, og en etter en dukker de opp, stjernene.»
Fra Skjelbua tusler jeg opp fjellsiden på overraskende hard snø. Øverst i lia ser jeg ned mot Jogrimen, et lite fjellvann som skal tjene som kulisse for min vintersolvervsovernatting. Jeg snur meg og blir stående vendt mot øst. Alt jeg ser er spredte klynger av krokete fjellbjørk. Lyngkampen troner i horisonten. Mellom fjellbjørkene tusler formodentlig en og annen elg, her og der vitner kryssende spor om ryper og andre naturlige arter. Jeg er alene, dyrene i flertall. Kanskje Øyerfjellets slagord; Mitt og ditt, er en påminnelse om at mennesket er på besøk, gjest i dyrenes rike? Man kan bli helt svimmel av å tenke på hvor smukt fjellet viser seg på så kort en dag som vintersolverv. Snart er forestillingen over, en kort blåtimepause før annen akt; stjernehimmelen. Ydmyk tar jeg fatt på nedoverkjørringen, labber over Jogrimen og ytterst på nesset finner jeg to trær som får tjenestegjøre som forankring for hengekøyen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
SKJELBUA: Åpen hytte med ved og propan. Foto: Bo Lindblad
MORGENSTUND: Solens svake varme brenner bort florlette skylag. Foto: Bo Lindblad
Mellom stammer og greiner ikledd snøkrystaller ligger jeg omgitt av fjell, islagte vann og krokete fjellbjørk i vente på mørke og kulde. Kun dyrespor i snøen vitner om liv i et ellers frossent landskap. Over meg svever en håndfull satellitter, et dusin stjerneskudd, en mengde fly, og en etter en dukker de opp, stjernene. Etter hvert funkler hele himmelhvelvet horisonten rundt. Det er stille. Ikke et vindpust er å kjenne, ikke en gang et svakt drag i luften. Alt er stille, frosset tid i frosset landskap.
Under Cassiopeia forsvinner jeg fra et drømmeland til et annet. Kulden biter i tærne når jeg våkner under Karlsvogna. Stjernebildet ligner seg selv, selv om det aldri er på samme sted. Likevel er det som om alt rundt meg står stille. Tiden stopper opp og går samtidig altfor fort, og plutselig lysner det, stjernene forsvinner, jeg er ved veis ende. Pakker utstyret i pulken og glir ut på Jogrimens islagte flate. I det blå morgenlyset bøyer jeg meg ned og tar en håndfull snø, lar krystallene smelte mellom fingrene. Den ene, lille håndfullen rommer tusener av snøkrystaller, hvert av dem ulik alle andre. Solen har ikke snudd, men fra nå av blir dagene lengre og solens varme forsterkes ubarmhjertig. Det er på tide å komme seg hjem til eller jul.
«Solen har ikke snudd, men fra nå av blir dagene lengre og solens varme forsterkes ubarmhjertig.»
Pakklista for vinterovernatting med hengekøye
PAKKLISTE TIL VINTERKØYETUR: I pulken er det god plass, samtidig som det denne gangen handlet om å nedskalere. Liggeunderlag og en god varm Tyin-vintersovepose gjorde debuten med vinterkøye-overnatting til en fin opplevelse. Foto: Bo Lindblad
LES OGSÅ: Test av vintersoveposer
