VEBJØRN J. MELUM

Skjermbilde 2014-12-23 kl. 12.06.00

Vebjørn Jacobsen Melum (20) kommer fra Kolsås og studerer biologi ved Universitetet i Tromsø. Han mener vi mennesker vil få økt livskvalitet om vi tenker mer helhetlig, og han er opptatt av at flere mennesker stiller kritiske spørsmål til hvordan vi vil leve livene våre. Biologistudiet gir han muligheten til å få en enda dypere forståelse av den fantastiske naturen som vi er en del av. Han står bak nettsiden helhetligtenkning.com 

Snøen daler ikke lett mot bakken. Men klumper seg sammen og blir kastet sint mot jorda. Krystallene blir gjort om til gjennomsiktige perler når de kommer i kontakt med jakken. Den ene fjæren jeg har fått i hatten blir sammenklistret og sjuskete. Det tynne snølaget knaser under føttene der jeg trasker over bekkefar, mellom mørke graner og på dyrestier. De mange sporene etter skogens kongefamilie vekker min interesse. Spesielt de største av de minste, prinsen sine. Det har kommet et tynt lag med melis i alle sporene så jeg fortsetter letingen. Den sinte snøen erstattes med lett og fornøyd yr. Kvelden kryper stadig nærmere og jeg setter kursen hjemover. Oppover de hasselkledde skråningene, blant revehi og haretråkk. Stadig lengre bort fra motordur og gatelykter. Sliten og våt vender jeg hjem til en varm koie. Jeg nører fort opp ilden i begge ovnene, hvor det enda er glør fra morgenen av. En tilfredshet brer seg i kroppen, og velværet ved å ta på seg tørt tøy overskygger mangelen på felt vilt. Med fyr i peisen og blafrende stearinlys møter jeg vinterkvelden med et smil. Hattens rene tårer freser i kontakt med dovregubbens varme hånd.

Annonse

Ingen kan vite hva du tenker og føler. Du må si det til dem. Med ord vi alle har ulike oppfatninger av. Siden setninger og samtaler består av ord kan det føre til misforståelser. Ved å omgås personer med samme oppfatning av mange ord vil man føle en tilhørighet og samtaler med slike personer vil oppfattes som givende. Siden man føler begge forstår hverandre. Man kan ikke diskutere innredning og planløsning hvis man tenker på to forskjellige hus når man sier ordet hus. Ved å konversere med personer som har andre måter å prate på en deg må du skjerpe sansene for å forstå innholdet. Det blir en mer krevende samtale og for å forsikre seg om at en ikke misforstår kommer man kanskje ikke lengere enn 1. etasje i planløsningen. Men allikevel vil det føre til en givende samtale. Problemet oppstår når du ikke har overskudd til å tolke og sette deg inn i samtalen. Da oppstår misforståelser. Men hva er egentlig en misforståelse? Kanskje er det når to personer har ulik oppfattelse av en sak og det ikke blir oppklart at de forstår saken ulikt.

«En blanding av utilstrekkelighet, egoisme og tristhet. Hva er galt med meg? Endelig har jeg kommet hjem til jul også stikker jeg til skogs.»

Har jeg misforstått ordet juleferie? Jeg føler meg som en slabbedask som tusler rundt i ullsokker og ser på at det skal bli jul. Jeg kom hjem fra Tromsø på fredags kveld og noen dager senere sitter jeg på hytta. Her koser jeg meg. Men jeg føler jeg unndrar meg felleskapet og kommer ned fra skogen når de andre også har fri. Jeg sitter med en rar følelse av hvorfor det er greit at man kommer hjem til jul og spiser på mor og far sin regning. Jobber og sliter ikke de nok resten av året til at julens herligheter skal settes til livs av en sulten student. Selvfølgelig er det kjærlighet til de man er glad i som er svaret. Men følelsen jeg sitter med her jeg slapper av på hytta og nyter ferien, mens pappa skal på jobb i morgen er en rar følelse. En blanding av utilstrekkelighet, egoisme og tristhet. Hva er galt med meg? Endelig har jeg kommet hjem til jul også stikker jeg til skogs. Trøsten er at ferien er lang og snart får de ferie de og. Men denne følelsen skal i hvert fall ikke resultere i flere gaver og kunstige kjærlighetserklæringer. For det er det kapitalistiske samfunnet og vi mennesker som er en del av det som lar oss lure av dette kjøpepresset. Det har ingenting med julen å gjøre slik som alle andre merkedager er blitt hauset opp slik at butikkene kan tjene penger på det. Mitt juleønske er at flere stiller kritiske spørsmål til hva man egentlig trenger. For eksempel vil anskaffelsen av en ny mobil som gir deg mulighet til å ta gode bilder, sende de på snapchat og på den måten glede mange. Samt logge inn på nettbank og mye annet nyttig. Vil denne mobilen gjøre deg lykkelig? Eller vil det å bruke samme beløp på å gi tohundre barn livsviktige vaksiner gjøre deg lykkeligere? For mange vil mobilen være svaret. Men hvis du henger opp et bildet av 200 barn og lærer deg navnene deres, vet hvordan foreldrene har det så vil nok svaret endre seg. For det handler om å se enkelt individene i mengden. Tørre å lære seg hver enkelt sin historie. For det er først da du skjønner at dette er like fullt et menneske som deg, bare at det var du som trakk vinnerloddet og vokste opp her. Men det krever sitt og ikke falle for alle fristelsene som samfunnet lokker med. Det krever sitt å tørre å forstå at alle menneskene du møter, hører om og ser bilder av har sin egen hverdag. Sin egen virkelighet og sine egne kamper. I det du lar dette synke inn over deg vil du bli mer forståelsesfull, mer takknemlig for alt du har og du vil fylles med kjærlighet til alt du har rundt deg.

Skjermbilde 2014-12-23 kl. 12.11.25
Skjermbilde 2014-12-23 kl. 12.11.25

HVA NATUREN GJØR MED EN: De mange sporene etter skogens kongefamilie vekker min interesse. Spesielt de største av de minste, prinsen sine. Det har kommet et tynt lag med melis i alle sporene så jeg fortsetter letingen. Den sinte snøen erstattes med lett og fornøyd yr. Foto: Vebjørn Jacobsen Melum

For hvor går egentlig grensen på oppofrelse og medmenneskelig kjærlighet? Ved å anskaffe seg en ny mobil vil man glede familie og venner samt seg selv. Og dette er mer konkret og håndterbart enn tohundre barn i Afrika. Som er diffust og fort gjort å glemme hvis man ikke gjør en innsats for å huske de. Helst skulle man vel gjort begge deler, og det er det noen gjør for å bedre samvittigheten. Men hadde man hatt så mye penger kunne man jo gitt vaksine til firehundre barn i stedet. Når kan man si til seg selv at det er greit, nå har jeg gjort mitt? Aldri?

Ifølge utilitarismen, og da med Peter Singer i spissen, skal man kunne dekke primærbehovene. Resten skal uavkortet gå til bistand. For meg virker det mer logisk å utvide denne selvforsyningspakken en tanke. Dette for å muligens nå ut til flere mennesker. Få flere til å bli med på tankegangen og følge eksempelet. Tanken er å skape en ramme for seg selv på en viss sum penger hvert år. Denne summen skal gå til primærbehovene pluss et utvalg «livsnødvendige» fritidssysler. Dette skal være de aktiviteter som gir deg mest mulig glede, og skaper mest mulig overskudd. For ved å erkjenne at man selv har det bra og er fornøyd med det man har er det lettere å gi med glede og engasjement. Dette vil kunne føre med seg positive ringvirkninger i form av økt engasjement rundt bistandsarbeid og på den måten rekruttere flere til å bli med på denne tankegangen. På denne måten tror jeg man vil nå ut til flere mennesker og derav få maksimert lykke for flest mulig mennesker.

Hatten er blitt tørr i øyekroken og dovregubben sin hånd er blitt lunken. En enslig hard almekubbe ulmer furtent i ovnen. To stearinlys har brent seg skeive. Det trekker fra vinduet. Jeg tusler over gulvet og retter opp stearinlysene. Jeg bøyer meg ned og myker opp almekubben ved å legge inn to til. Det må jo være minst to for å brenne. Selv om almen ikke er kjent for å ha de store flammene. Men de pleier å vare desto lengere. Jeg tusler ut bak stallen og slår lens. I mens jeg tilbakefører nitrogenet til et helhetlig kretsløp letter månedisen. Trærne gråter av gjensynsglede og jeg blir stående å beundre de månelyste tårene. Setervollen flommer nå over av lyspartiklene fra sola reflektert gjennom den nesten kulerunde månen. Den rå luften trenger fort igjennom den tynne ulltrøya. Jeg bukker ærbødig og går inn i den lune koselige hytta.

En venninne ringer og jeg fylles av den boblende livsgleden jeg kjenner på hver dag i Tromsø. Den gode følelsen personer du er glad i frembringer i deg. En boblende varme som brer seg i hele kroppen og eskalerer i en klem. Og noen ganger er ikke en klem nok og du fortsetter å boble. Hvis dette er forelskelse er jeg forelsket i mange personer, flere bøker og en by. Og det er kanskje mulig. Men det er nok «bare» gleden over å få gi kjærlighet og varme. Gleden over å åpne seg opp og la de få holde hjerte ditt i håndflaten. For når du tør det, får du mye mer igjen. Da vi la på, følte jeg at samtalen akkurat hadde begynt og at den skulle vare hele natten. Hytta ble veldig tom, og den samme følelsen som jeg opplevde i Dividalen seg inn i kroppen. For andre gang i mitt liv følte jeg meg alene. Jeg følte en tomhet som skyldes at mennesker du er glad i ikke lenger er tilstede. Selv om hun bare var tilstede gjennom en telefon med sin stemme. Delte vi like fullt øyeblikket sammen. Og når den delingen med en person du er veldig glad i opphører forsvinner litt av gleden med det du opplever. Dette tomrommet som under samtalen ble fylt av begeistring og kjærlighet må også bli fylt av nye følelser. Avhengig av hvor fort du fyller dette tomrommet og med hva slags følelser det fylles avgjør graden av ensomhet. Det mest betydningsfulle er hvor stort tomrommet er å fylle. For er det en person du har hatt kjært hele livet og dere kjenner hverandre godt vil det være et stort tomrom. En forelskelse vil aldri la det bli et tomrom og en du elsker vil du ikke klare å se for deg at det kan bli et tomrom.

«Tilstedeværelse er blitt en utfordring i dagens samfunn hvor det forventes at du skal være tilstede overalt. Samtidig.»

Og der har du meg, en person som med sin lidenskap til livet fort fyller tomrommet. For peisen knitrer jo så fint, fluene surrer så fascinerende og stearinlysene brenner så fortryllende. Jeg hengir meg så mye til øyeblikket at det er kun et fåtall personer som får min oppmerksomhet bortsett fra når de er tilstede. Og tilstedeværelse er blitt en utfordring i dagens samfunn hvor det forventes at du skal være tilstede overalt. Samtidig. Dette må man ikke uten videre akseptere. For slik jeg ser det har du fått utdelt hundre prosent oppmerksomhet. Gjør du en ting kan du vie det gjøremålet din fulle oppmerksomhet. Gjøremålet vil da fremtre mer detaljert og du vil få utført et bedre arbeid. Skal du dermed gjøre to ting samtidig vier du en viss prosent andel til hver av de og resultatet blir ikke like bra. Du får ikke like stort utbytte av gjøremålet fordi du ikke dedikerer all din tid og oppmerksomhet til det. Hvis du skal klippe gress med en motorisertgressklipper sier jeg ikke at du ikke kan høre på radio på hørselvernet. Men du skal være klar over at gressets konturer, lukt og farge ikke fremtrer like sterkt fordi din oppmerksomhet og hørsel er rettet mot Radioresepsjonen på P3. Du forsvinner inn i Radioresepsjonen sin verden og ikke gresset sin verden. Og nå vil nok mange si at et besøk i Radioresepsjonen sin verden gir deg mer enn et visitt i gresset sin verden. Det kan nok stemme for de fleste, men det er like fullt viktig å være klar over. Viktig å ha et bevisst forhold til hva du retter din oppmerksomhet mot.

Skogens lokomotiv tuter. Nattens første stoppested er nådd. Her merker jeg at jeg skal av, siden det ikke er sovevogner på toget. Stearinlysene blir blåst ut og jeg må utenfor en siste gang for å si god natt til månen. Den henger der fortsatt nesten rund og titter ned på meg. Med sine kratre og sin skjulte bakside. Å ja, David Gilmore, jeg skal puste, puste i den frie luften.

Skjermbilde 2014-12-23 kl. 12.04.42
Skjermbilde 2014-12-23 kl. 12.04.42

FRI: Jeg må utenfor en siste gang for å si god natt til månen. Foto: Vebjørn Jacobsen Melum