Mark i ben og armer

Etter sommerferie i Sunnmørsalpene med maksimalt utbytte av vær og fjell, kjentes det litt tomt å komme hjem til Oslo. Elvebrus og mektige toppturer ble byttet ut med kollektivsus og jobb, og plutselig er man inne i den vanlige tralten igjen. Men etter et par uker fikk jeg en knakende bra invitasjon servert på et sølvfat og det var på tide å turnere igjen.

Sist oppdatert: 26. august 2014 kl 13.45
Vi skulle på to-topp-tur i Nordmarka, og et øyeblikk kunne jeg sverge på at jeg hørte det vakreste englekor i mine storflippede ører.
Vi skulle på to-topp-tur i Nordmarka, og et øyeblikk kunne jeg sverge på at jeg hørte det vakreste englekor i mine storflippede ører.

BERIT HELENE URKE

Berit 2

Berit er 33 år og bor på Oppsal i Oslo. Du har kanskje møtt henne som vår alltid smilende UTE-ambassadør på ulike fjellfestivaler og arrangementer. Berit er ofte på tur, og det beste hun vet er følelsen av å være i ett med fjellene hun bestiger. Berit jobber også som selger for Norrøna.

«Pip-pip».

En sms fra naturkompanjong Kristine tikket inn en lørdags formiddag og lød omtrent som dette: «Er du med på tur i Nordmarka i morgen? Tog 09.40 eller 11.40 fra Oslo S?» Vedlagt var også en link fra ut.no med info om turen. «Hallo? Om jeg er med?! Fest i kveld, passer det å ta 11.40 toget?» Ferdig snakka. Det viste seg at vi skulle på to-topp-tur i Nordmarka, og et øyeblikk kunne jeg sverge på at jeg hørte det vakreste englekor i mine storflippede ører. Topptur. Det er ett av de fineste ordene jeg vet om og nå skulle vi jammen meg ut i marka og opp på to.

Vi tok toget til Åneby og startet med å følge blåmerket sti mot Varingskollen fra stasjonen. Dette var første topp på agendaen og ut.no viste en middels tung tur på til sammen 17,5 kilometer og 4,5 timer som endte opp ved Skar i Maridalen. På vei oppover bugnet skogen av sprengmodne blåbær og plukkeren hvinte av forventning der den lå nede i sekken. Underveis hørte vi at det ritsjet og ratsjet på vår venstre side, der så vi plutselig et par blide fjes som stakk opp fra blåbærbuskene. De kunne melde om at det allerede hadde vært mange og plukket, men sammenlignet med de mest populære stedene i Nord- og Østmarka er det tydelig at det er langt færre som plukker i dette området. Noe å notere seg for neste bærsesong? Vi takket for oss, gikk videre og kom på toppen av Varingskollen (546 moh ). Derfra var det fin rasteutsikt mot Hakadal og det var jammen meg en fin utsikt ned i crème de la crème nistepakkene våre også. Der lå det noe helt annet enn tørr loff med størkna Strandaskinke på. Dansk rugbrød med kaviar, egg og spinat og couscous blandet med diverse godsaker fylte opp energilagrene, og vi toppet alt med en rar kombinasjon av nøtter, vingummi og lakris – det som var tilgjengelig i godteskåla før avreise. Rasten tok en liten halvtime og så bar det nedover og videre mot siste topp, Mellomkollen (537 moh).

«Dansk rugbrød med kaviar, egg og spinat og couscous blandet med diverse godsaker fylte opp energilagrene, og vi toppet alt med en rar kombinasjon av nøtter, vingummi og lakris – det som var tilgjengelig i godteskåla før avreise.»

Skjermbilde 2014-08-26 kl. 13.51.50
Skjermbilde 2014-08-26 kl. 13.51.50

Turen til Mellomkollen gikk stort sett i åpent terreng. Vi sang oss gjennom Karlshaug, og kom etter hvert til Finntjern. Her overnattet Kristine og jeg på en tidligere tur i vår og kan skrive under på at det da var meget laber fiskelykke å spore. Lik null. Fra Finntjern fulgte vi skilting mot gården Tømte og videre til Mellomkollen. Kollen ligger i det 3660 dekar store Mellomkollen naturreservat som er et relativt uberørt og karakteristisk barskogområde, delvis preget av urskog. For å få best mulig utsikt mot Maridalen og generelt mye av Oslo, inkludert fjord, fulgte vi en blåmerket avstikker mot selve toppen. Etter en kort lunsj i noe som viste seg å være en usynlig maurtue, satte vi opp farta til kappgangtempo i bratt terreng med mål om å rekke en buss fra Skar til Brekke i Maridalen. Noe vi klarte med store, blålilla glis og en tre liters boks full av nyplukkede bær i sekken. Fornøyde satte turjentene seg på bussen hjem og konstanterte at de hadde lagt nok en fin tur bak seg.

Skjermbilde 2014-08-26 kl. 13.26.34
Skjermbilde 2014-08-26 kl. 13.26.34

Beskrivelsen av turen på ut.no var bra, men vi hadde med kart og tok ut kompasskurs i starten for øvingen sin skyld. Andrekartleser Urke er langt fra like stødig som førstekartleser Sandvik, og hadde stor tro på lærermesteren. Detaljene på kartet i linken var så som så sammenlignet med vårt kart og et par ganger viste det seg ekstra nyttig å ha med et eget da vi slet med å finne riktig vei. Men stort sett var det tydelig merket med blått og skilt i området vi gikk i. Det viste seg at det ikke var lagt til mye slingringsmonn i ut-linken på timesbruk. Vår tur tok seks timer fra Åneby til bussholdeplassen på Skar. Da hadde vi holdt et bra tempo, men som nevnt over med noen stopp underveis.  

Publisert 26. august 2014 kl 13.45
Sist oppdatert 26. august 2014 kl 13.45
annonse
Relaterte artikler
annonse

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen