Anorakken henger på knaggen hjemme. Kvikk-lunsj? Niks. Kvikk-lunsj er for kosetur. Nå skal det trenes, kalorier skal brennes, her kommer sprek! Så jeg er iført mitt proffeste skiutstyr og det halses oppover bakkene. Lysløypa er nemlig lempelig lagt til i Olderfjord Hills.

Og hei hvor det går! Svart og rød på kroppen, hvit på toppen, som skulle jeg vært på landslaget selv. Teknikken er upåklagelig, men smøreteamet har slurvet. Det glipper og slipper og iser i rubben, hvis jeg hadde hatt noen. Det går som en dau bil i motbakke.

Man kommer kanskje opp med bånn gass fra starten. Så det langes ut i diagonalen. Og det går! Nesten. To meter igjen. Så står jeg der. Men fiskebein er for pyser.

Så jeg klorer meg fast i bakken med skjelvende staver, mens jeg smyger det ene vaklende benet foran det andre, krumbøyd som en gammel krok.

Det ser i alle fall bedre ut enn å stavre opp i fiskebein. Utvilsomt. Men toppen er omsider nådd og formen er sånn cirka på topp og stolt skriver jeg navnet mitt sirlig inn i trimboka. Hei folkens, her var jeg, ja i dag igjen, så sprek er jeg. 

Men her kan man da ikke stå. Her skal det jo trenes. Så gørrheisen tar en siste tur opp og det som ikke blir med heisen klines utover jakkeermet. Nå er det nedoverbakkene som skal få kjenne sprek. 

Da ser jeg det. 

Det går et ensomt skispor inn mellom trærne. Et spor gjennom glitrende puddersnø. Det svinger inn i en liten kløft og hvor det går hen etter det kan jeg ikke se. Det lokker. Nysgjerrigheten vokser.

Og selv om føttene er vendt mot nedoverbakkene har blikket frosset fast i dette enslige skispor.

Hvor fører det hen, tuter nysgjerrige meg, som er på størrelse med en elefant.

Hva med treningen da?!?, piper atletiske meg, som til sammenligning er som en mus å regne.

Formen har for lengst gitt seg ende over. Mitt atletiske jeg har aldri vært spesielt iherdig. Sprek får seile sin egen sjø. Her kommer kos. 

Jeg følger sporet gjennom den lille kløften. Litt oppover, litt bortover. De allerede små trærne blir mindre, blir busker, blir borte. Vinterlandet åpenbarer seg. Her ligger det foran meg i humper og åser og knauser og knabber og knoller og koller og lier og heier.

Glasert i den hviteste snø og drysset i årets første solstråler. Jeg vil skynde meg opp på hver topp jeg ser. Så jeg gjør det. Jeg skøyter rundt som en villmann. Opp på en kolle og ned igjen. Over en slette og opp igjen. På kryss og på tvers. Lett som en hoppende antilope, lykkelig som en latterfugl. 

Da skjer det.

På full fart ned en bakke ser jeg en hvit strek fyke forbi i sidesynet. Jeg stopper. Det gjør den hvite streken også. Som viser seg å være rund, og dessuten en harepus. Den er bare noen meter unna.

Vi står og ser på hverandre en lang stund. Helt stille begge to. Det eneste som avslører harepusen er en svart flekk midt i ansiktet som hopper opp og ned i heisa-takt. Den tror jeg ikke har sett den.

Og tror at jeg ikke ser den hvis den bare snur og sakte, sakte beveger seg tilbake i samme retning som den kom fra. Og hvis du trodde harepuser bare kunne hoppe, så kan jeg fortelle deg at de kan mer.

Skjermbilde 2017-03-01 kl. 13.15.12

VISSTE DU?

Det er mengden dagslys som setter i gang forvandlingen fra sommerdrakt til hvit vinterpels hos dyrene, ikke mengden snø. Snøen kommer senere og forsvinner tidligere enn før. Men harer, ryper og røyskatt klarer ikke å holde tritt med klimaendringene.  En hare i vinterpels på barmark lyser opp mot underlaget, og det gjør den veldig sårbar for flygende rovdyr som kongeørn, hønsehauk og hubro. Kamuflasje er årsaken til at flere arter i norsk fauna over tusener av år har utviklet hvit pels vinterstid. 

– Særlig haren må tilpasse seg fremover, ellers dør den ut. For tiden skjer klimaendringene raskere enn evolusjonen, og hvite dyr har feil farge store deler av vinteren fordi snøen uteblir mange steder, forteller Jo Inge Breisjøberget, Statskogs fagsjef for jakt og fiske.

Harepuser kan smyge, som en ninja. Så ninja-harepusen smyger. Ligger lavt i terrenget. Den ene lille labben veldig, veldig sakte foran den andre. Beveger seg nesten uten å bevege seg.

Hadde det ikke vært for all rynkingen på nesen, greier de ikke la være?

Millimeter for millimeter smyger den tilbake til busken sin som den åpenbart tenker at den er helt usynlig bak, for nå spretter den lykkelig rundt og tygger i vei, mens nesen hopper i dobbel takt. 

Jeg er over-sjarmert og spiller med. Later som jeg ikke har sett den. Og så forlater jeg min nye, lille venn. Renner på kryss og tvers ned bakkene igjen. Mellom trærne. Over noen snømyke humper. 

Så er jeg hjemme. 

Dette var historien om den dagen jeg lærte at harer kunne smyge, den skulle i grunnen bare handle om det, men endte utilsiktet med et poeng. Du har kanskje skjønt det allerede. 

Det beste opplever man utenfor det ferdig opptråkkede sporet. 

MARTE ELIASSSEN

Marte Eliassen

Marte Eliassen (30) bor i Porsanger og elsker å være ute, både nærturer og langturer, fiske, jakt, ski og padling.