Det er stummende mørkt. Jeg visste faktisk ikke at det kunne bli så mørkt. Bymennesket i meg har fått for mye utløp i det siste, jeg har visst ikke sett nok opp på stjernene. Jeg har blitt vant til lysene som aldri slukker. Akkurat nå er det akkurat det som er problemet, lyset har slukket. Min kliss nye, dyre, store hodelykt har tatt kvelden. Det er fortsatt fire kilometer igjen til hytta. Ja, bare kom med det. Vi skulle hatt med en ekstra lykt, vi skulle gjort ditt og vi skulle gjort datt. Men vi måtte bare komme oss ut. Ut i skogen, ut i den friske lufta. Og da går det som det ofte går, alt ikke kommer med. Og altså, det er en helg i Marka, hvor dramatisk kan det bli?
Jeg står ved det siste treet med blå strek. Meri virrer foran og forsøker å finne neste tre ved hjelp av lyset fra mobilen. Roper at neste er funnet, og jeg stavrer meg fremover over røtter og frossen jord. Vi snegler oss fram gjennom skogen, det går en time, det går to. Etter tre timer i mørket, noen raske hjerteslag og litt mørkeredsel er den bare der. Hytta dukker opp fra ingenting. Tøffing en og tøffing to er ikke på tur. Vi henter vann fra brønnen sammen, og går på do sammen. Det er best å være på den sikre siden.
Vi har tatt toget fra byen til Hakadal, og gått inn til Bekkestua, en laftet, liten tømmerhytte med fire senger. Dagen etter går vi nordover, med en sol som aldri helt kommer seg over tretoppene. Det er vinter, men ingen snø. Det er knall blå himmel og dagen er fotogen. Så følger noen timer i mørket, hvor verden blir stor og vi er veldig små. Vi kommer frem til Snellingen til slutt, og traver ned til toget på Grua dagen etter. En lekse lært. Vi er klare for nye lekser.
Hyttene er en del av DNT Oslos nett av ubetjente hytter i Marka. Alt du trenger er en DNT-nøkkel, kart og mat. Gass, dyner, kopper og kar finner du på hytta. Ta med en hodelykt eller to også, forresten. Husk å bestille senger, så du er sikker på at du får plass.
