Truls i tynn luft

– Vil ha vin?

– Gjerne det.

– Vil du ha champagne?

– Yes.

– Vil du gå over Grønland?

– Ja, hvorfor ikke?

Og så var det gjort. Omgitt av gode drikkevarer og fersk mozzarella på Grünerløkka, hadde Truls Svendsen sagt ja til å gå 600 kilometer på ski sammen med en av verdens fremste eventyrere. Ferden over isen ble dokumentert gjennom TV-serien «Tjukken og Lillemor» og endte opp med å bli en av TV 2s mest populære serier. Nå har duoen nylig lagt bak seg sesong 2. Denne gangen var isødet byttet ut med tynn luft på vei mot toppen av Aconcagua.

– Grønland var jo tungt, herregud det var tungt, men det her var mye verre, forteller Svendsen. 

Vi møter Truls på Gyldendal-huset, boken fra turen er like rundt hjørnet. Han er i like godt humør som vi er vant til å se han, selv om han i «Tjukken og Lillemor» også har hatt fått utløp for en del syting og klaging.

 – Det kommer frem at jeg både kan bli sint, oppgitt og forbanna. Men jeg har ingen problemer med å by på det. Folk går jo og tror at jeg alltid er så blid, sier han med et smil om munnen.

Aconcagua er det høyeste fjellet utenfor Himalaya med sine 6962 høye meter, og er én av de berømte Seven Summits. Rundt 30 prosent av de som prøver seg når toppen, ikke fordi ruten er teknisk vanskelig, men fordi det rett og slett er så lite oksygen å ta av. Det er også et svært værutsatt fjell og vel så kaldt som Grønland. Og ikke nok med det, all avføring må samles og bæres oppover fjellet i en oransje pose.

– Jeg har jo hund og går og plukker opp, men min egen avføring i en pose, det er noe av det jævligste jeg kan tenke meg. Bare det å komme hjem til toalett var jo lykke.

            Turen bydde på nye utfordringer, både for Truls og Cecilie. Mens Truls var på sin første tur i høyden, hadde Cecilie nå to barn hun skulle vært borte fra i en måned. Det ble tøffe tak for dem begge. Minnene er likevel gode.

– Jeg sitter igjen med en fantastisk tur med verdens beste person og tanken om hvor fint jeg har det ellers. Jeg føler meg jo ganske heldig som får lov til å dra på slike turer og får lov til å gjøre det sammen med verdens herligste person. Cecilie er jo helt rå. Men kanskje man må på slike turer innimellom, kanskje man må ha det litt hardt for kjenne hvor bra man egentlig har det. Er det noe jeg har så er det takknemlighet for det jeg har hjemme.

Men det er noe som har plaget han i etterkant. De var så nærme, men nådde ikke den pokkers toppen. Tiden ble for knapp. 

– Jeg hadde ikke klart å holde noe høyere tempo, det var to steg og stoppe og trekke pusten, to steg og trekke pusten. Det var så tungt.

– Da vi tok avgjørelsen om å snu, var det egentlig verdens beste følelse. For jeg er litt sånn, for meg var det ikke viktig å komme til den toppen, det var ikke det som definerte suksess eller ikke. Men i ettertid har jeg irritert meg sånn over det der.

Å gjøre ting han ikke kan er i stor grad merkevaren til Truls Svendsen. Det var ingen topptrent Truls som gikk på ski over Grønland, heller ikke på Aconcagua.

– Jeg har jo bygd en karriere på å være udugelig, sier han lattermildt. – Men jeg tror det er mange som kjenner seg igjen hjemme, jeg tror jeg gir dem litt bedre selvtillit, for de tenker sikkert «det der kunne jeg gjort bedre selv».

Men så skal det sies, hverken Grønland eller Aconcagua er noen «walk in the park». Det er turer folk drømmer om i mange år, mens de studerer kart, trener, leser bøker og sparer penger. Og det er ganske stor sjanse for at friluftsinteressen til disse menneskene ble trigget av en god dose frisk luft og teltovernattinger gjennom oppveksten. 

– Du har ikke møtt en slik person nå, ler Truls.

– Tromsø har helt fantastiske omgivelser, men jeg har ikke vært på noen av de fjella rundt, det var ikke i min interesse da jeg vokste opp.

– Jeg var litt på fisking og turer med faren min, men ikke mye, ikke mye i det hele tatt. Faderen hadde motoriserte ting han kom seg rundt med.

I en alder av 20 år flyttet Truls til Oslo for å studere på BI, mest fordi vennene hans gjorde det. Han studerte eiendomsmegling, mest fordi studiet varte i to år fremfor tre.

– Jeg har egentlig alltid vært en fyr som ikke har hatt noe særlig mål, jeg har jo bare vært med. Men så har jeg møtt fantastiske mennesker på veien.

Under studietiden på BI startet Svendsen og Harald Rønneberg eventbyrået Plan B, som senere ble til Plan B Management. Byrået huser flere av Norges mest profilerte foredragsholdere, blant dem Cecilie Skog, en person Truls har utviklet et nært vennskap til. Han kan nesten ikke få skrytt nok av henne – bortsett fra når hun skryter altfor mye av han. 

– Cecilie driver jo og skryter av meg hele tiden når vi er på tur, men det hun ikke gjør er å kjefte. Hadde hun bare kjefta litt, hadde jeg trodd litt mer på skrytet.

Vennskapet til Cecilie Skog ble på mange måter starten på Truls Svendsens friluftsliv. En pangstart.

– Fra ingenting til maks. Håpløst, men veldig gøy. Den Grønlandsturen var jo tung, et helvete, jævlig langt – men fantastisk.

– Ville du reist på disse turene om kameraene ikke var med?

– I utgangspunktet avtalte vi Grønlandstur uten kamera, men så solgte vi det inn til TV 2. Men jeg tror ikke jeg hadde giddet å gå til Aconcagua uten at vi skulle lage en ny serie på det, så ærlig må jeg være. Samtidig, den mestringsfølelsen jeg opplevde etter Grønland hadde jeg lyst å oppleve igjen.

For selv om det ble en del klaging i TV-ruta, minnes Truls også gode stunder.

– Den følelsen av å komme i teltet og ha klart en ny dag, få varmen og bare sitte og være fornøyd med seg selv. Og maten, altså Eyvind Hellstrøm har aldri klart å lage så god mat som jeg opplevde at maten var da vi kom i teltet.

På lange turer får man god tid til å tenke. Mye av tankekraften går til basale behov. Skal du spise kjeks eller sjokolade i neste pause? Må du på do eller klarer du å holde deg en økt til? Men det blir også gjerne plass til de personene som står deg nærmest. I de to bøkene Truls har skrevet fra turene, vier han plass til foreldrene sine. Faren bor i Tromsø, mens moren døde av kreft da Truls var 21 år.

– Det var jo forferdelig tungt. Jeg og moderen prata om alt, hun var min aller beste venn, hun visste alt om meg. Min første kjæreste, første gang jeg drakk, alt visste hun om.

– Men det som er bra er at jeg fikk sagt ha det til henne, det er jeg så glad for.

– Jeg gikk jo og tenkte over Grønland, hvor ofte sier jeg til faderen at jeg her i glad i han? Det er jeg jo ikke så god til.

Da Truls var kommet over isen ringte han til faren i Tromsø.

– Går det bra, spør faren.

– Ja, det går bra, sier Truls. Jeg må bare si at jeg er glad i deg.

– Er du sikker på at det går bra med deg?

Truls forteller at faren ikke strør rundt seg med kjærlige ord, men at han likevel har sine måter å vise kjærlighet på. Og Truls har et klart budskap.

– Fortell de du er glad i at du er glad i dem, for plutselig er de ikke der lenger. Det kan du skrive med store bokstaver.

Truls har i gjentatte intervjuer måttet snakke om livet sitt som singel, og om livet som jojo-slanker, til tross for at tilværelsen som både singel og jojo-slanker aldri har plaget ham nevneverdig. Nå som kjæresten Charlotte og hunden hennes Dexter har sneket seg inn i livet, slipper han det.

– Har det hatt noen betydning for turlivet ditt?

– Charlotte elsker å gå turer og så har jo hun en hund som må luftes, så jeg er veldig mye mer på slike turer nå. Jeg kunne lett blitt inne og sett fem episoder av ett eller annet på Netflix, sier han.

Til sommeren planlegger de friluftsferie i Norge.

Men Truls bedyrer at han ikke er blitt noen friluftsnerd.

– Jeg må innrømme at jeg er en fyr som ofte går og tenker på hvor langt er det igjen, mer enn å nyte der og da. Men jeg vet det er mange som har det sånn, så det er bare deilig å være et alibi for dem, sier han og ler.

– Hvis du skulle gjort noen av turene fra «Tjukken og Lillemor» igjen, hva hadde du valgt?

– Grønland, kommer det kontant.

Men revansjelysten for Aconcagua er høyst til stede.

– Nå vet jeg hva jeg ville gjort annerledes, jeg kledde for mye på meg den siste dagen, vi måtte ha starta litt tidligere for å rekke det. Det irriterer meg at vi stoppa på 6400 meter, det var bare 600 meter igjen. Faen også.

«Jeg har egentlig alltid vært en fyr som ikke har hatt noe særlig mål, jeg har jo bare vært med.»
Truls Svendsen, komiker

LES OGSÅ:  Cecilie Skog – Eventyrdronningen