Legen uten grenser

– Du vet, da jeg begynte på skolen i Finnmark bestemte jeg meg for å ikke være borte fra skolen en eneste dag. I januar det første året var det storm, og jeg måtte tvinge meg selv på skolen. Mor knyttet et skjerf rundt hodet på meg, og jeg gikk de tre kilometerne i snøstormen. Det fantes ikke noen skolebuss på den tiden. Det er ganske langt for en seksåring. Jeg gikk fra stolpe til stolpe for å finne frem. Da jeg kom til skolen var det bare læreren som var der. Han krysset meg av, så snudde jeg og gikk hjem. Selv moren min klarte ikke stoppe meg. Jeg kunne jo blitt borte, det hadde nok ikke skjedd i dag. Sånn startet det egentlig.

Asle har jobbet som lege over hele Norge, og hørt så mange livshistorier at det kunne fylt flere hyller med bøker. Han sier han har oppfylt alle sine drømmer, drømmer hinsides andres fantasi. Han har et aktivitetsnivå du blir sliten av bare ved å høre om det. Men han er tilfreds. Bøkene skriver han om natten, etter jobben, mens andre sover.

– Jeg tror ikke jeg hadde fått gjort alt jeg har gjort i livet, hvis jeg hadde hatt et normalt søvnbehov. Jeg har to legepraksiser, i tillegg til smerteklinikken har jeg en allmennpraksis. Jeg vil holde variasjonen og kunnskapen ved like, det er viktig. I går var jeg ferdig på jobben halv to, sto opp klokken seks og jogget før vi skulle møtes. 

Asle T. Johansen snakker fort, lavt og med en litt utydelig finnmarksdialekt. Han har mye han skulle ha sagt, og han kaster ikke bort tiden. Når Asle starter på én historie, har vi vært innom ti andre før poenget i den første historien kommer til slutt, hvis det i det hele tatt kommer frem. Det er en snirklete vei, der Asle forteller og gestikulerer. Han refererer til Platon, til den gangen han møtte Heyerdahl. Han snakker om den gangen orkanen på Grønland kom et par dager for sent, slik at de rakk å komme seg ned fra breen. Orkanen holdt ham igjen på Grønland lenge nok til at han ikke rakk det planlagte flyet mot Brønnøysund, som krasjet i Torghatten og alle passasjerene døde. Han snakker på innpust om den gangen på Axel Heibergbreen i Antarktis hvor et skred gikk på hver side av teltet, men sparte dem. Og nevner tiden i luftambulansen på åttitallet, hvor et helikopter falt ned annethvert år, det var cowboytilstandene som rådde. Asle har opplevd mye, og sluppet unna med skrammer der det som oftest kunne gått mye verre. Jeg sitter allikevel ikke igjen med følelsen av at Asle har vært heldig. Sterkere er følelsen av at Asle har oppsøkt et liv med et spenningsnivå andre søker å unngå. 

«Jeg tror ikke jeg hadde fått gjort alt jeg har gjort i livet, hvis jeg hadde hatt et normalt søvnbehov.»

Klokken er noen minutter på åtte, og Asle er svært fornøyd med at jeg er tidlig ute. På smerteklinikken på Skøyen sitter vi på pauserommet med pulverkaffe i koppen, og småkaker på en tallerken. Veggene er lysegule, hyllene rotete, slik jeg ser for meg at de alltid er på pauserommet på et legekontor. Et par rom nedenfor ligger sleder og utstyr som ser ut til å være fra en annen tid. Den ene sleden brukte han over Grønland da han kopierte Nansen i 1988, hundre år etter den originale turen. Den andre er den han brukte mot Sydpolen i 2011 da han kopierte turen til Amundsen. Begge turene med samme utstyr som hundre år tidligere. Inn dit går han når han trenger en pause, setter seg kanskje ned på en av sledene, trekker pusten dypt og tenker tilbake. Tenker tilbake på slitet, sulten, reinsdyrhårene som trengte seg inn over alt, og den gjennomborende kulden som absolutt alltid var tilstede.

Asle ville stå på på Sydpolen på dagen hundre år etter Amundsen. Han ville stå på polen i den samme anorakken, med den samme sleden, og de samme tunge, lange hickoryskiene som Amundsen. Han ville kjenne på hvordan det var å fryse som Amundsen. Ulikt fra Amundsen fikk han ikke ha med seg hunder, og måtte dra sledene selv hele veien. Flyet som skulle ta dem til Antarktis ble imidlertid to uker forsinket.

– De milene tar du aldri igjen. Det er jo dumt å ha et fiksert tidspunkt å skulle være fremme, været og naturen har jo all makt. Du er bare en brikke i systemet. Du må følge naturlovene som gjelder der nede. For meg var det ikke så avgjørende å gå hele veien, for meg var det prinsippet, å gå i samme spor som Amundsen som var viktig. Jeg ville hylle Amundsen. Bare det å starte turen, å ha kommet så langt var en seier.

Til slutt måtte Asle fly det siste stykket inn til polpunktet for å rekke feiringen. Da var kroppen nedkjørt etter 40 dager med kulde og umenneskelig slit, med pulker på 130 kilo og bakker opp mot 40 grader på vei opp Axel Heiberg-breen.

Hva var det vanskeligste på Sydpolturen?

– Den første uka var vanskelig, det å lære å fryse, at klærne er svette og blir til is. Du våkner om morgenen og kroppen er iskald, men du må komme deg ut av posen. Det å tilvenne seg er hardt. Før jeg dro sto jeg mye på de varme flisene på badegulvet og kjente på følelsen, slik at jeg kunne ta den frem når jeg trengte motivasjon på turen. Hver dag må du motivere deg, selv om du egentlig ikke har noe valg. Alt er kaldt, det er minus 30 grader, og ingen pauser er lengre enn to minutter.

«Han fortalte det videre til sin mor, Dronning Margrethe. Hun ringte opp og garanterte to millioner kroner til prosjektet.»

23 år før turen til Sydpolen gikk han over Grønland. Som Nansen måtte han til Danmark, for å finne noen som trodde på prosjektet, og som var villige til å bidra med midler til turen. I dokumentarfilmselskapet som skulle være med på prosjektet, kjente noen kronprins Frederik. Kort fortalt kom han innom kontoret for å høre om ideen til Asle. Han fortalte det videre til sin mor, Dronning Margrethe. Hun ringte opp og garanterte to millioner kroner til prosjektet. Det umulige ble mulig. Ettersom Nansen allerede hadde gått over Grønland om sommeren, bestemte Asle seg for å gå om vinteren.

Hvordan var turen over Grønland?

– Det var helt jævlig! Det var ikke krav om noe som helst, slik det er nå. Filmteamet hadde en radio som fungerte ved kysten, men ikke på breen. I 16 dager viste ingen hvor vi var. Vi lå i en felles reinsdyrpose. Vi fikk akkurat posen inn i teltet. Da tre mann lå i posen var den full. Da skulle fjerdemann kile seg inn. Teltet var et ustabilt hustelt, og hadde en bambusstang i taket. Natt til første påskedag brakk stangen. Det var så mye snø at den røk. Det tok flere timer  å sette opp teltet igjen. Det var full storm, og minus 40 grader. Da trodde vi vel i grunnen at det var slutt alle sammen. Filmteamet var så langt unna at vi ikke så dem på tre dager. Vi skilte lag ved uværet så de ikke skulle hjelpe oss.

Asle har tatt blodprøver av deltakerne under de lengre ekspedisjonene og funnet ut at det mannlige testosteronnivået synker til kvinnelig nivå under store påkjenninger. Ingen har funnet ut før at det kan holde seg så lavt så lenge. Men så har heller ingen forsket under slike forhold før.

– Det å få tak i en blodprøve i et sånt vær, å få tak i en bar arm, og skille blodlegemer. Og å gjøre det 10 ganger underveis, det er en utfordringen ingen skjønner. Det var mørkt, og jeg måtte finne frem med stearinlys. Det var ingen hodelykter. Vi skulle ha en ren kopi av turen, og da kunne vi ikke jukse. Det var en tøff tur over Grønland, jeg gikk ned 20 kilo. Jeg hadde tøyd grensene på den turen. De som skulle være med meg kunne ikke være gift, men de fikk lov til å ha kjæreste. De måtte ha gjort opp og betalt alle regninger. Som Nansen, ble mottoet «Veskysten eller døden». Noen kalte det for et selvmordsforsøk. Jeg er imponert over de som valgte å bli med meg. Da vi kom frem til Godthåb, hadde alle i byen fått fri for å ønske oss velkommen, og vi ble tatt i mot som helter. Det er et museum av turen vår der nå. Nansen er stor der vet du, han fikk jo også en del barn der borte. Han og mennene måtte overvintre fordi de ikke rakk siste båten hjem. Etter hvert dukket det opp noen blåøyde her og der. Han var jo en råtass. Da gamle Gamel hentet penger i banken, som skulle sikre Nansens tur over Grønland, klarte Nansen å forføre hans unge kone imens. Han var en rå forfører.

«De som skulle være med meg kunne ikke være gift, men de fikk lov til å ha kjæreste. De måtte ha gjort opp og betalt alle regninger.»

Asle sitter først tilbakelent, så lent over bordet. Det grånende håret er gredd bakover. Rundt håndleddet er flere tøyarmbånd fra fjerne strøk. Vi er som regel langt unna de lysegule veggene på pauserommet. 

Frøs dere mye på turene?

– Hele tiden, hele tiden. Det vil si, i starten når vi gikk oppover gikk det greit, men på platået på Grønland var det minus 50 grader. Når du stopper er det verst. Det beste var slitet, da var det varmt. Og å smelte vann, når det var så kaldt, med de apparatene vi hadde, det var et helvete. Det tok seks timer å få teltet opp. Alt blir kaldt, alle de små tekniske tingene tar tid. Fra vi stoppet til vi var i seng, var klokken blitt ett eller to, og vi måtte opp klokken fem hver morgen. Etter hvert blir du en del av naturen, du blir som en hund, et dyr. Å gå på do i de temperaturene er spesielt. Problemet med de gamle stoffene er at det hadde store porer. Når det ble kaldt ble fuktigheten til is i porene og stoffet ble steinhardt som et panser. Alt var veldig lite funksjonelt. Vi gikk med skaller, men det gikk hull på skallene, så vi gikk i bare sokkelesten på skiene til slutt. Vadmel er et greit stoff. Det er verre med reinskinn, det var reinhår overalt i maten. Vi spiste like mye reinhår som mat. Og tungt. Alt ble tungt, kaldt og fuktig. Heldigvis var det en stor utvikling i utstyr på de 23 årene mellom Nansens tur og Amundsens. Termosen var heldigvis oppfunnet innen Sydpolenturen.

Asle har syklet fra Oslo til Alta alene uten å sove. Det tok en uke. Han var medisinstudent og veddet mot fysiologiprofessoren sin, som mente det ikke var fysisk mulig. De veddet en krone kilometeren. Asle endte opp 2000 kroner rikere og med ny verdensrekord i utholdenhet. Han har syklet fra Oslo til Mosjøen uten å gå av sykkelen, og syklet jorden rundt på 80 dager. Han har vært sølvmedaljevinner i skøyte-EM og har rekorden i å løpe over Finnmarksvidda. Det handler om å benytte mulighetene, oppfylle drømmer.

Hvorfor har du brukt sykkel på så mange av turene dine?

– Du kommer nærmere mennesket, naturen, deg sjøl. Sykkelen er det transportmiddelet som bruker minst energi. Selv å gå krever mer energi. Når du kommer til Bombay, har syklet 20 mil i 40 plussgrader, da er du på nivå med de du møter i slummen. Det er kun styret som skiller deg og dem. De kan komme bort til deg å spørre, det er ingenting imellom oss. Når du kjører bil ser du på filmen. Når du sykler er du med i filmen, sykkelstyret er veiviseren. En gang jeg syklet i Iran, ble jeg påkjørt. Jeg landet på hodet, og hjelmen knuste. Jeg sa til bestekompisen min, Lasse, gi meg to timer, så er jeg på sykkelen igjen. Og det var jeg. Det kan være dramatisk på veien. Men du opplever ikke spennende ting uten at det er litt farlig. Alt har en sammenheng. Det er som Gro sa, alt henger sammen med alt, ikke sant. 

Peter Wessel Zappfe snakker om de tusen talenters forbannelse. Asle er en god kandidat.

– Det har vært mitt problem hele tiden. Jeg var god på 60 meter, en av de beste i friidrett og ski, og tilslutt måtte jeg velge. Da kuttet jeg begge, og begynte med skøyter. Jeg var god i matte, og ville bli lektor. Så valgte jeg bort det for å bli advokat. Men jeg valgte bort det også, og ble lege. Det er bare 28 timer i døgnet, nei 24 er det kanskje. Det å ta valget og vite at det er riktig, det er et problem.

Men det er også et luksusproblem, at du er så privilegert at du har alle disse valgene?

– Det er akkurat det, det er det som er problemet! Det å velge en av fem og vite at de andre fire kunne vært like gode. Og å stå ved det valget. Det du valgte bort kunne vært bedre i det lange løp. Det gjelder jo damer også, neida, joda. Men du må tørre å stå for det valget du tar. Når det kommer til yrke, får jeg brukt meg mest i naturmedisin. Jeg er veldig glad i mennesket, og har fått gjort mye ut av meg her. Men det å være eventyrer ved siden av, har vært viktig. Det må være lov å tenke stort, det må være lov å tenke veldig stort. Jeg merket jo det når jeg skulle kopiere Nansen, at det var for stort for Norge. Men da jeg hadde klart det, var det mange som kom og sa det var bra jobbet. Da fikk jeg lykkeønskninger til Sydpolen. Du må bevise først. I Norge er det vanskelig å tolerere at mennesker er ulike. Noen er ekstremt gode på sitt felt, og det å få dem til å bli enda bedre er viktig. Men de må støttes, noen må tro på dem, og de må få muligheten. Skal alle være like går det ikke fremover. Du kan ikke kjøre en plog som er ti meter bred fremover, og brøyte snø med den. Da setter du deg fast. Du må lage en spiss på plogen, da får du snøen unna. 

«Termosen var heldigvis oppfunnet innen Sydpolenturen.»

Asle har et ordtak om at det umulige bare tar litt lengre tid. Til smerteklinikken kommer de verste av de verste. De pasientene som er oppgitt av alle. De har vært innom fysioterapeuter, piller og sykemeldinger. De har en lang og kronglete historie, og det finnes ingen enkle løsninger. Asle ser dem i øya, og sier at dette skal vi klare sammen. 

– Da tennes en kraft jeg vet finnes i hvert menneske. Derfor klarer vi hele tiden å løfte litt fjell. Det betyr mye for pasienter som har det vanskelig, at legen tror på at det skal gå. Mange vet hvem jeg er, og sier at hvis jeg tror på at det går, da skal de også tro på det.

Asle blir filosofisk, og forteller at hans neste bok skal handle om nettopp livsfilosofien. Han skal sitte på en Sydhavsøy, det skal være varmt og behagelig, og han skal skrive om livet sitt. Det er viktig med kontraster. Det skal ikke alltid være varmt og behagelig, men heller ikke alltid kaldt. Det handler om å være borte fra det du har, for å sette enda mer pris på det når du kommer tilbake. Det var derfor han igjen, like før han fylte seksti, dro fra en behagelig tilværelse med god inntekt, familie og en stabil hverdag, til en tur i Amundsen fotspor, utstyr og ånd. Det er noe fascinerende med en mann med så mange talenter og ressurser, som konstant har velger den vanskeligste veien. Asle mistet sine to søsken da han var barn og faren før han var nitten år. Får slike opplevelser mennesket til å leve mer intenst, til å ta flere sjanser? Ved å vite hva det vil si å tape det kjæreste de har, blir de mer uredde i møte med livet av det? Etter et møte med Asle sitter du igjen med mange spørsmål. Aller mest gjør det deg inspirert og tankefull. Inspirert fordi du skjønner hvor mye som er mulig, tankefull på vegne av ditt eget liv, og om du bruker mulighetene riktig.

– Amundsen drømte jo om å bli lege, så jeg pleier å si at han kom før meg til Sydpolen, men han ble aldri lege, det ble æ!