Hedda syklet 2000 km på enhjulssykkel i sommeferien

 – Jeg vokste opp på Vestre Sandøya ytterst i Tvedestrands skjærgård. Øya har bare én vei og ingen biler. Der fikk jeg tidlig smaken for friluftsliv, forteller 22 år gamle Hedda Janette Kavring Gjone.

Det var interessen for friluftsliv brakte henne til fjell- og ekspedisjonslinja på Lofoten Folkehøgskole. Nå studerer hun biologi i Tromsø.

 – Sykkelturene begynte med at jeg fikk en enhjulssykkel i 15-årsgave fra mamma, forteller Hedda.

«Jeg vil kjøre minst mulig buss og bruker enhjulssykkelen når jeg kan, året rundt.»
Hedda Kavring Gjone

I løpet av to uker med to–tre timer med intens trening hver dag, lærte hun seg å sykle på den.

Ifølge Hedda kan alle lære seg å sykle enhjulssykkel, og hun mener selv at hun ikke har spesielt god balanse.

Etter hvert syklet hun en gang i blant til skolen, 13 kilometer unna, men det var først da hun flyttet til Tromsø at det for alvor tok av.

– Jeg vil kjøre minst mulig buss og bruker enhjulssykkelen når jeg kan, året rundt. I fjor sommer fikk jeg lyst til å dra til Frankrike, men tog er kjedelig, så da valgte jeg enhjulssykkel.

Hedda forteller at hun trengte jeg en enhjulssykkel med større hjul. I og med at enhjulssykkelen ikke har gir, må du nemlig ha store hjul om du skal kunne sykle lengre distanser. Siden hun ikke har jobb ved siden av studiene, samlet hun inn flaskepant på universitetet. En måned før turen hadde hun sin nye enhjuling med hele 36 tommer hjul. Men hvordan får man med seg bagasjen på en sykkel uten bagasjebrett og styre? Ja, hvorfor i det hele tatt sykle på enhjulssykkel?

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

– Det begynte med at jeg syklet enhjulssykkel fordi det var gøy å mestre det. Du får et kick av det, nærmest en konstant mestringsfølelse. Alle de små utfordringene i veien blir små oppgaver du hele tiden må konsentrere deg om og planlegge hvordan du skal løse, enten det er fortauskanter eller hull i veien. Derfor var enhjulssykling det første jeg kom på da jeg ville til Frankrike. Og når jeg først har bestemt meg, så gjør jeg det. Jeg endte med å ta med telt, sovepose, oppblåsbart liggeunderlag, en primus og så lite tøy som mulig, sier Hedda og forteller at pakkingen først kom på plass dagen før.

«Alle de små utfordringene i veien blir små oppgaver du hele tiden må konsentrere deg om og planlegge hvordan du skal løse, enten det er fortauskanter eller hull i veien.»
Hedda Kavring 

Den lengste turen før avreise var en testtur på åtte mil til Sommarøy, men uten bagasje.

Fra starten på ruta i Hirtshals i Danmark ventet seks–sju–åtte mil. Hver dag. En distanse som er lang nok for mange tursyklister på to hjul.

Nå skulle hun gjøre det på en sykkel som krevde full konsentrasjon hele tiden, og uten mulighet til å hvile ved å trille i nedoverbakkene.

Ikke hadde hun planlagt ruta på forhånd heller. Hun ville la veien bli til underveis. 

– Det var veldig tungt og krevde mye vilje. Det var bare å presse seg skikkelig, forteller Hedda, og smiler.

Selv om det var flatt i Danmark, hadde Danmark andre utfordringer å by på. Sidevind. Ved Bulbjerg fyr i Nord-Jylland sendte den harde vestavinden henne i bakken. Allerede da begynte hun å sette spørsmålstegn ved hva i all verden hun gjorde på denne turen. Snart begynte også de lange etappene å sette sitt preg på kroppen.

– I Belgia fikk jeg følge av en venninne fra universitetet i Tromsø. Hun ble med på en tohjulssykkel. En dag kom vi til en campingplass der det ikke var lov å overnatte i telt. Vi hadde syklet i 13–14 timer, og knærne mine var så vonde at jeg bare datt sammen i mørket. Da fikk vi fikk lov til å overnatte likevel. Vi fikk til og med strøm til å lade mobilen. Man setter plutselig pris på de små tingene på en slik tur, forteller Hedda.

I Frankrike ventet bakkene. Og varmen.

– Rundt Lille var det 43 varmegrader i skyggen. Det ble advart mot hetebølgen i nyhetssendingene, og folk ble oppfordret til å holde seg inne. I stedet var vi ute og syklet. Det var den verste opplevelsen. Det var umulig å beskytte se mot varmen. Det var ingen mennesker ute. Kroppen var helt rar i varmen, og jeg sovnet på et tidspunkt på et fortau. En spesielt varm dag begynte jeg plutselig bare å blø neseblod, enda jeg aldri hadde blødd neseblod før. På et tidspunkt kom vi forbi en bar med luftkjøling på doen i en liten by. Vi ble hengende på doen for å kjøle oss ned i noen timer. Jeg tror ikke de i baren egentlig skjønte hvorfor vi var der. På det tidspunktet hadde turen nesten blitt til en overlevelseskamp, sier Hedda.

Hun forteller at hun etter hvert begynte å misunne folk som syklet på vanlig sykkel og hadde tid til å stanse og ta inn omgivelsene. Selv måtte hun sykle hele tiden for å komme seg fram før det ble mørkt, enten hun overnattet i gapahuker i Danmark, på vandrerhjem i storbyene eller i telt.

 – Det var veldig kronglete med enhjulssykkel i storbyene. Du trenger litt plass for å komme deg opp på sykkelen og begynne syklingen. Jeg gikk på beina ut av Amsterdam i en mil for å slippe å gå av å på hele tiden, forteller Hedda.

«Jeg endte med å ta med telt, sovepose, oppblåsbart liggeunderlag, en primus og så lite tøy som mulig»
Hedda Kavring Gjone

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Trass slitet har Hedda mange fine minner fra turen. Hun forteller at det ofte er de små tingene som sitter igjen.

– Jeg hadde syklet gjennom Danmark og trodde ikke jeg skulle rekke fram til overnattingstedet da jeg kom forbi en jordbæråker og kjente lukten av bærene. Jeg spiste ingen, men den nydelige lukta ga motivasjon til å sykle videre. Jeg hadde også med meg en liten FM-radio. Den funker jo ikke i Norge lenger, så jeg ble så glad da jeg endelig fikk signal i Tyskland. Da hørte jeg på tysk rap. Jeg kan ikke tysk, men det var den gode følelsen av å høre musikk. På det tidspunktet syklet jeg i nasjonalparker og møtte toppen fire mennesker om dagen. Jeg var også innom en festival jeg tilfeldigvis kom forbi i Gent. Den var gratis, så jeg ble der i tre dager.

Planen var egentlig å bli hengende litt i storbyen da de to venninnene kom til Paris, men de orket maset i storbyen. I stedet dro de til Fountainbleu, et mekka for buldring. Turen tilbake til Norge ble med buss. Valget om å reise hjem med buss var ikke tilfeldig. Hedda valgte nemlig å dedikere sykkelturen til klimasaken.

– Jeg synes det er så trist at det er så mange som bryr seg om natur og er glad i friluftsliv og likevel flyr. Jeg ville vise at det går an å ha et fint eventyr uten å fly. Da jeg tok bussen tilbake, føltes det nesten som om jeg fløy fordi det gikk så fort. Når du sykler, får du en følelse av avstand. Da blir det plutselig kjempelangt til Paris. Det skal ta tid å reise. Joda, det er en klisjé, men det er jo selve reisen som er målet, sier Hedda.

21-åringen er ikke så vant til å få priser, og hun syntes derfor at det var veldig gøy å bli tildelt nykommerprisen Årets Rookie i Årets Eventyrer.

«Det skal ta tid å reise. Joda, det er en klisjé, men det er jo selve reisen som er målet.»
Hedda Kavring Gjone

– Jeg er egentlig ikke en type som liker så mye oppmerksomhet, selv om det jeg driver med ofte automatisk gir oppmerksomhet, sier hun med et smil og forteller at hun også har vært på flere sparkesykkel-turer med full oppakning i Tromsø.

– Det handler om å ikke bry seg om hva andre tenker om deg, men om å ha det gøy og om å se alle mulighetene vi har for å dra på miljøvennlige turer.

Hun har vært aktiv i Natur og Ungdom i en årrekke og er i dag leder for studentlaget av Framtiden i våre hender i Tromsø. Og navnet Kavring? Det stammer fra Astrid Lindgrens bok brødrene Løvehjerte. 

– Jeg liker bøkene til Astrid Lindgren og er veldig inspirert av Pippi.

 Det er nok mange av oss som også lar seg inspirere av Hedda.