Til toppen av Panama

For noen år siden fant undertegnede suksessoppskriften for en vellykket ferieekspedisjon: En velkomponert cocktail av eksotisk kultur, storslått natur, en majestetisk fjelltur, og et strandparadis for å la gnagsårene gro og senke skuldrene både fysisk og mentalt. Panama har alt dette på menyen. Det lille landet helt sør i Mellom-Amerika byr på både spennende historie, sympatisk kultur, kritthvite paradisstrender og friluftsliv i verdensklasse. Noe i skyggen av sine mer kjente naboer Costa Rica og Colombia, er Panama et lite, men veldig variert land som er helt ypperlig for tropiske eventyr. Lonely Planet har til og med satt landet på listen over de ti hotteste landene å besøke i 2019, og det satses stort på økoturisme.

Les også: Glødende fjelltur

Rosinen i pølsa for de aktive og eventyrlystne er landets høyeste fjell - Volcán Barú - som med sine 3475 meter over havet kan servere deg utsikt til både Stillehavet i sørvest og Det karibiske hav i nordøst på en klar dag. Ganske unikt, og særlig fascinerende for de geografi-interesserte. Vulkanen hadde sist utbrudd omkring 1550, og er den tolvte høyeste fjelltoppen i Mellom-Amerika. Fjellet ligger vest i landet, kun 35 kilometer fra grensen til Costa Rica. Vest for fjellet finner du byen Volcán og et av landets viktigste jordbruksområder. Øst for fjellet ligger Boquete på 1200 moh. En fjellandsby spesielt populær blant turister og pensjonister. Det milde og stabile klimaet i høylandet gjør Boquete til et spesielt attraktivt sted å trekke seg tilbake til for lokale, amerikanere, og andre pensjonister fra hele verden. Etter et besøk der har jeg ingen problemer med å forstå det.

Den majestetiske vulkanen kan nås fra både vestsiden og østsiden. De fleste går fra Boquete-siden hvor man går på skogsvei hele veien, mens man også kan gå på stier i mer ulendt terreng på vestsiden. Vårt turfølge gikk fra Boquete. Man kjører til inngangen til nasjonalparken på ca. 1800 moh. og går dermed knappe 1700 høydemeter og 11 kilometer til toppen for egen maskin. Og så skal man ned igjen. Med mindre du jukser og betaler dyrt for å bli kjørt både opp og ned av voldsomme off-road trucks. Mer om det senere.

Det som gjør denne turen spesiell, er ikke selve ruta, men timingen og utsikten. For å tilrettelegge for soloppgang og utholdelig tur-temperatur, er det nemlig vanlig å starte sent på kvelden, gå hele natten, nå toppen til soloppgang, og gå ned i morgentimene før sola står altfor høyt på himmelen. Jetlag eller ikke - det er en prøvelse å snøre på seg fjellsko og ryggsekk når klokken viser midnatt og både hodet, kroppen og den kjølige kveldslufta sier at det er på tide å finne køya. Når man først er i gang, er imidlertid fokus på oppgaven og målet.

Les også: Paradiset Steigen

Toppen skal nås og to hav skal besiktiges, køya får vente. Vi takker av sjåføren og legger i vei kl. 00:30. Vi rusler rolig oppover den ulendte veien i stummende mørke. Hodelykten viser vei. På en side er det synd å ikke se det frodige skuet oppover åssiden, på en annen side er det like greit å ikke se den uendelig lange motbakken vi har foran oss. Skumle dyrelyder og uvante klokkeslett på pulsklokka gjør det hele til en rimelig eksotisk opplevelse. Vi går uten guide og ganske alene, men møter av og til noen andre grupper vi enten passerer eller blir passert av. Ikke alle er like godt kledd for kulda som venter i høyden som oss. Veien er bratt og ujevn.

Etter noen timer åpner jungelen seg, og vi kan skru av hodelykten og la stjernene og månelyset vise vei de siste par kilometerne. Under oss kan vi se lys fra byene i lavlandet. Litt over kl. 05 når vi toppen og anlegget med voldsomme antenner og flere bygninger. Litt overrasket over at alt dette unaturlige ikke sjenerer, men heller bidrar til et spennende samspill mellom natur og sivilisasjon. Det som derimot sjenerer, er de mange voldsomme off-road trucks som bringer de mindre sporty opp til toppen mot en tresifret sum dollar. Å kjøre bil til en fjelltopp kan umulig føles særlig bra, og jeg tipper turen opp den mildt sagt ulendte veien gjorde at de aller fleste følte seg mer eller mindre kvalme. Vi synes naturligvis vi har fortjent denne soloppgangen mer enn dem, men de bidrar også til at vi føler oss ekstra bra.

Les også: Klatring i Las Vegas

All frustrasjon er glemt idet solen stiger sakte opp over skyene og viser oss den nye dagen. Vi er heldige og har godt vær, og får dermed se både Stillehavet og Det karibiske hav samtidig. Havene rammer inn landet, fjellet, skyene, og folkene som hutrer og smiler i den oransje morgensolen, og verdens føles plutselig veldig liten. Den utrolige utsikten gir oss den motivasjonen vi sårt trenger for å ta fatt på neste og tøffeste etappe - nedstigningen.

What goes up, must come down. Nedstigningen følger samme trasé som veien opp. Denne gangen i stadig mer varmende morgensol, og denne gangen en betydelig prøvelse for knær og ankler mer enn noe annet. Omtrent halvveis begynner undertegnede å forberede seg på å leve resten av livet med varige kne- og ankelskader. De siste kilometerne vurderes det seriøst å gå baklengs eller sidelengs. En god vandrestav avlaster, og er dessuten et viktig forsvar når det dukker opp et ukjent dyr på stien som ser ut som en krysning mellom en grevling og en maursluker. Det viser seg å være en harmløs og sulten white nosed coati, kunne vår husvert fortelle senere på dagen. Turen avsluttes med en diskusjon om hvor mye vi skulle hatt for å snu og gå opp igjen. Vi snakker millionbeløp.

Klokken er 11:15, og skrittelleren viser 50.000 skritt.

Vi tipser taxisjåføren grovt – hengekøya kaller.

LES OGSÅ: Høye turmål