Den originale Soria Moria-traversen

Det er en nydelig dag, klarvær med en sval sol. Vi får en behagelig start. Vi har pakket en lett tursekk hver, med nok klær og mat hvis noe uforventet skulle oppstå.

Johanna leder an i rolig tempo. Starten av turen går over en anleggsvei som fører til et grustak.

Selv om Soria Moria 794-toppen har vært en del av trimlisten Ti-på-topp i Tromsø, er stien over myra mangelfull i starten. Her gjelder det å ha godt fottøy eller å akseptere skjebnen og omfavne våte tær fra starten av.

Veien oppover er likevel godt nok merket til at det aldri er noe problem å finne veien. 

794 er egentlig en navnløs topp, men blir av noen kalt for Soria Moria-toppen. Det er ikke rart om du skulle få assosiasjoner til Theodor Kittelsens eventyrtegninger.

Eventyr eller ikke, utsikten er i hvert fall slående ved turens første rastepause. Fra 794 meter ser vi hele traversen, der den går rundt dette naturlige amfiet i glattskurte svaberg. Turen hit har vært rolig, i et enkelt, men noe kupert terreng. 

Veien videre ser derimot noe luftig ut, med en spiss og luftig travers framfor oss. Praten sitter løst, men vi tenker nok begge to på utfordringen framfor oss. «Er vi klare for dette? «Burde vi hatt med tau?»

Noen plasser er det veldig markante hakk i toppeggen, som gjør at videre klatring kan være både risikabelt og direkte farlig.

Utsikten og turen fra 794 og over til Leirholstinden er kanskje turens desiderte høydepunkt. 

Her er eggen på noe av det smaleste og det føles virkelig som du går høyt oppe i skyene. Nede til venstre skimter vi det klare fjellvannet i dalbunnen, omgitt av bratte granittvegger i en halvmåne rundt.

soria moria traversen utsikt

Landskapet er nakent og storslått, men går ennå i et rolig og veldig behagelig terreng.

Til høyre ser vi ned i den vakre Ersfjorden, med sin spisse og bratte tinderekke. I midten har du Storsteinnestinden.

For oss bader Storsteinnestinden i en magisk solfylt tåke, på enden av det som virket som en uendelig bratt og lang fjelltravers.

Veien opp til Leirholstinden er kanskje den smaleste og mest teknisk krevende delen av turen. Ryggen smalner plutselig dramatisk, samtidig som den blir mer og mer bratt. 

Jeg kjenner føttene er tunge etter de bratte høydemeterne, jeg ser opp mot det bratte terrenget. Hodet starter å tenke konsekvens. 

Hva hvis jeg faller her?

Jeg snur meg mot Johanna som er like bak. Vi er begge fjellvante og spreke, men tvilen i øynene hennes er ikke til å ta feil av. Hun er ikke komfortabel med situasjonen. Med terrenget.

Heldigvis er det ingen problem på denne turen. De fleste bratte partier er lett å forsere hvis man bare er litt proaktiv og tar grep før man går for langt. 

Som mann, er jeg kanskje litt dårligere til selvrefleksjon. Jeg fortsetter opp en ganske bratt renne som fører meg opp til toppryggen igjen.

Til mitt forsvar, er jeg en forholdsvis erfaren fjellklatrer og beveger meg komfortabelt i bratt terreng.

Likevel, kan jeg nok anbefale at de som ønsker å følge hele toppeggen tar med seg ett lett tau og noen sikringer. 

Et fall her kan ha veldig alvorlige konsekvenser og vi er tross alt på fjelltur for å kose oss. 

Etter at vi har forsert Leirholstinden er det bare sjarmøretappen bort til turens høyeste punkt, Storsteinnestinden med sine 1017 høydemeter. 

Toppen er innhyllet i et magisk teppe av solfylt tåke når vi passerer. Ingenting er som litt vekslende tåke når du er på tur. 

Det er deilig med en rolig avslutning på turen. Nedturen går fra Storsteinnestinden og over fortoppen 884. Vi er slitne og ser mørket nærme seg med stormskritt, så vi tar flere snarveier og unngår den bratteste topp-eggen.

Etter en rask nedstigning når vi bilen i stummende mørke, med store smil om munnen etter et vakkert eventyr. 

Likte du artikkelen? Les om flere fjelltraverser:

• Skagastølsryggen i tykk tåke

• Tinderangling på Urdadalsryggen

• Nordskottraversen i Steigen

• Dyrhaugsryggen i Hurrungane

• Bjørndalstindtraversen i Rosendal

• Et karantene-eventyr i Øksendalen, Nordmøre