– Nei dæven, her kommer vi ikke opp.
Eller vi kunne nok gjort det med mer utstyr, men det ser ikke så fristende ut egentlig. Dessuten er det en tydelig sti ned her. Det frister mest å forlate ryggen nå.
Jeg kjente halen dingle mellom beina, men samtidig var det med en slags følelse av å mislykkes. Siv-Elin og jeg hadde nettopp lagt bak oss en usedvanlig vakker ryggtravers, men plutselig ble det bråstopp.
Skulle vi ikke engang komme oss opp på den første lille toppen i den andre enden av ryggen? Det må da ha vært noe mer enn dette alle bloggerne Google henviste oss til mente? Selv om det var en tydelig sti ned her, så klarte vi ikke å kvitte oss med følelsen av at Nordskot-traversen måtte være med enn det her.
Men likevel – den hesteskoformete ryggen som strekker seg østover fra Sørskottinden på Steigen (ja, like over Børge Ouslands private øy) hadde nettopp servert oss litt av en opplevelse. Etter en temmelig grei tur opp på flotte Sørskottinden hvor vi bomma totalt på startpunktet fordi en blogger skrev at stien starta like etter Sørskot-skiltet.
Men denne bloggende turjenta avslørte ikke hvilket av de to Sørskot-skiltene hun mente, ei heller hvilken vei hun kom fra. Dermed starta vi på feil side av feil Sørskot-skilt, og traff ikke på stien før vi kom til Sørskotvatnet.
Når det er sagt: Jeg legger ikke skylda på denne bloggeren, for stien var både synlig og markert med skilt, så at jeg ikke fant den skyldes ingenting annet enn min inkompetanse. Dessuten var det ganske fint der vi gikk opp også.
SØRSKOTTIND: Dette er like under toppen på Sørskottind, hvor utsikten er mildt sagt spektakulær. Foto: Tore Meirik
Fra Sørskottinden 608 meter over havet er utsikten fantastisk. Hele Lofotveggen åpenbarte seg, og i mellom oss og Lofoten var det minst et par hundre nydelige sandstrender med grønt vann utenfor. Mange hadde funnet veien hit opp denne nydelige dagen, men de fleste skulle ned igjen samme vei.
Vi pekte joggeskoa østover, mot Nordskot-traversen. Etter en kjapp nedstigning kom vi til traversens eneste punkt hvor tauet måtte fram: En kort nedfiring, som muligens kan klatres ned av folk med styrke i hode og armer, men vi tok en kjapp rappell og hengte igjen ei slynge.
Herfra er turen over ryggen veldig fin, og stort sett bred og grei å gå, med unntak av noen korte klyveopptak. Det er utvilsomt greiest med tørre forhold. Utsikten er fantastisk hele veien, særlig på venstre side, hvor Lofoten dominerer synsfeltet.
KLYVING: Noen steder krever ryggen enkel klyving, og det er en kort rappell like under Sørskottind. Hele veien er utsikten formidabel. Foto: Tore Meirik
Mens vi gikk her lurte vi veldig på hvordan den siste biten opp mot den høyeste av Skotstindan skulle gå. For å komme dit måtte vi over en lavere men brattere topp. Ryggen videre derfra, var åpenbart ikke noe for oss – der var det bratt og smalt, men den høyeste toppen så ut som et flott punktum for en fin ryggtravers.
Så feil kan man altså ta.
Da vi nådde det aller første skaret, turte vi ikke gå lenger, selv om vi var ganske overbevist om at vi hadde bomma et eller annet sted. Det måtte da være mer enn dette? Vi var spente på å sjekke Google på nytt da vi kom ned for å finne ut om alle de andre internett-folka også hadde snudd her.
Men før det en setning om noe helt jævlig: Turen ned var grei i starten, men da vi nådde skogen var det et helvete med et par timers gåing med fluer og ormegras i bratt og vått lende. Det gidder jeg ikke skrive mer om.
MÅLET I SIKTE: På vei ned fra Sørskottind mot ryggtraversen, med Lofoten i bakgrunnen. Foto: Tore Meirik
Vi kom ned til slutt, og før vi fikk svar fra Google om vi hadde gjort som alle bloggerne eller ikke, møtte vi Dag Jørund som er en klatrer jeg kjenner. Dagen før hadde han gått den harde versjonen av Nordskot-traversen: Han og en gjeng råinger hadde traversert over alle Norskot-tindene fra nord – en lang tur med en god del klatring opp til grad fem og mange nedfiringer.
I tillegg hadde de skremt opp en elg i det første bratthenget, noe som strengt tatt ikke endte så ålreit. Dag Jørund konkluderte med at det hadde vært en lang dag i tøffe fjell.
Så var det vår tur til å la Google avgjøre om vi fant riktig sted å avslutte ryggtraversen eller ikke. Og joda; alle bloggene vi hadde sjekka først fortalte om avslutning i samme skar hvor vi ga oss.
Heldigvis!
NORDSKOTTRAVERSEN – FAKTA
MARKERTE RUTER: Rød strek er den snille versjonen, svart viser den mer krevende utgaven av traversen, som krever langt mer klatring og nedfiring.
HVOR: Skotstindan ved Nordskot på Steigen i Nordland
STARTSTED: Sørskot - et par kilometer sør for Nordskot (!). Har du to biler er det kjekt å sette igjen en bil ved målgang ved Nordskot. Hvis ikke er det noen kilometer å gå langs veien tilbake til startstedet ved Sørskot.
VANSKELIGHETSGRAD: Den snille versjonen av turen krever en kort rappell like øst for toppen av Sørskottinden, eventuelt litt eksponert og bratt nedklatring. Ellers er det gåing med noen få, korte klyveopptak langs eggen. Går du den lange og tøffere versjonen, må du regne med mer klatring jo mer du går. Vanskegrad opp mot grad fem.
TID: 3-5 timer på den korte versjonen, og lengste alternativ bør du beregne en lang dag.
