Frisk som en fisk og negativ test hjelper ikke når man har vært på fest med korona – ei uke i karantene betyr at man må belage seg på å klare seg alene. Men det betyr jo ikke at man må unngå å gjøre noe gøy.
Dette er en slags historie om min første – og foreløpig eneste – runde med karantene i anledning koronapandemien.
Se film fra karantenehelgen under teksten!
Jeg ville til fjells, men måtte også sørge for å unngå folk. Helst uten å kjøre langt med bil og helst på noe som er litt luftig og gjerne smalt.
Det viste seg kjapt at Øksendalen i Sunndalsfjella på Nordmøre hadde noen fine alternativer. Det er en drøy times biltur unna der jeg bor, og jeg er nokså godt kjent i området fra alskens vinterturer. Ja, la det ikke være noen tvil, Øksendalen er nærmest et paradis for toppturer på ski.
Selv om det fortsatt er mulig å gå skiturer i dalen, så gikk jeg for den artige kombinasjonen joggesko på beina og isøks på sekken.
Og hva kom ut av karantenehelgen i Øksendalen sammen med min gode venn Skybert? Jo, to fantastisk flotte ryggtraverser som serverte alt jeg kunne drømme om kombinert med en festival fra helvete med knoting i fonnaskog (tett skog hvor snøskred har velta alle trærne), løs steinur som hadde ankelbrudd skrevet over hele seg og kanskje verst av alt: senesterk småbjørk som med stor iver og ferdighet reiv opp leggene mine.
Men de siste greiene orker jeg ikke skrive mer om, det er tross alt ikke så rart man må takle den slags på steder hvor det knapt nok går folk.
Lørdag; Sørøstryggen på Ryssdalsnebba
Ryssdalsnebba (1 618 moh) er et yndet mål for skifolk på topptur, men denne turen var altså uten ski og med start på motsatt side av den vanlige. Sørøstryggen går i retning Øksendalen, og nås etter en strabasiøs tur opp gjennom Ryssdalen. Ryggen blir gradvis brattere jo høyere man kommer, og tidvis er den temmelig smal. Klatringen er stort sett på sva, nokså enkel så lenge det er tørt, og aldri vanskeligere enn grad 2.
Da jeg nærmet meg toppen etter å ha ridd overskrevd på et slags flak med 200 meter stup til venstre og ei dyp sprekk til høyre og påført shortsen min ei svær revne, kom jeg til et utrolig stilig hylle. Den gikk ut og opp i Ryssdalsnebbas nordøstvegg, og ga enkel tilgang til de siste hamrene mot toppen – stedet ga assosiasjoner til langt mer kjente galleriet på Store Vengetind. Her var noen grad 2 opptak i eksponert lende med litt løst fjell, men det gikk greit å karre seg opp til snøfeltet på toppen.
FIN RYGG: Sørøstryggen følger horisonten og opp til toppen av Ryssdalsnebba omtrent midt i bildet. Turen videre gikk langs ryggen mot venstre. Foto: Tore Meirik
På toppen av Ryssdalsnebba var det for øvrig ganske ferske skispor – kred til de som fortsatt sverger til ski her!
Jeg la turen videre i enkelt terreng langs ryggen til Storgladnebba (1 508 moh). Herfra er det mulig å fortsette langs en mer krevende del av ryggen, men jeg sikta heller på nedturen over den vesle breen på nordøstsiden. Herfra var det effektivt å løpe på snøen, og lenger ned fulgte jeg elva i Ryssdalen for å slippe den verste fonnaskogen.
Med start på Bruset i Øksendalen ble turen totalt 1 638 høydemeter og 11,8 kilometer.
Søndag; Nordryggen på Skrondalsnebba
Med værvarsel som truet med lite grann regn på ettermiddagen var tiden inne for færre høydemeter på søndag – det er ikke noe stas å drive på smale og eksponerte rygger når underlaget er vått.
Mange skifolk har nok lagt merke til den lange renna på Skrondalsnebba, som går fra nær toppen og helt ned til Brandstad. Nordryggen er det nok færre som har bitt seg merke i, men for folk som er frista av en smal og luftig fjellrygg er dette en skikkelig godbit. Men da må du tåle nokså knotete anmarsj og retur.
Fra Skrondal gikk jeg opp den bratte lia til venstre (nordøst) for den stilige fossen i Tverråa. Her er flere bratte og våte hamre, men jeg satsa på – og fikk rett i – å finne trygge ruter forbi disse når jeg kom nærmere. Her er ingen sti, så man må finne beste vei selv. På begge turene hadde jeg med 30 meter tau, som ville gjort det temmelig greit å snu, også i bratta.
Ryggen opp mot toppen er bred og lettgått i starten, men det bratner etter hvert til. Fjellet er tidvis løst og begrodd, men ikke verre enn at det siste, bratte partiet gikk greit å klyve opp.
De siste 150 meterne til toppen ble turens desiderte høydepunkt. Her er ikke stor høydeforskjell, men ryggen er svært smal, med høye stup til venstre og styggbratt på høyre side – rett og slett et spektakulært sted å være. Dessverre streika kameraet mitt her, og det begynte å småregne, så det var bare å gi gass mot toppen.
Planen var å gå samme vei tilbake, men det regna lett, og fuktig fjell i eksponerte omgivelser og våte svaberg lenger ned frista ikke akkurat. Jeg fant fram kartet og valgte å gå ned Breidalen lenger sør. Om dette var et klokt valg aner jeg ikke, men jeg håper dette ikke er smarteste vei ned… Absolutt ingen sti og uendelig med løs steinur og stri fonnaskog ble en fin oppvarming til fire kilometer langs veien tilbake til bilen.
Med start ved Skrondal i Øksendalen ble turen totalt 1 352 høydemeter og 14,1 kilometer, og to dager senere var jeg ute av karantene.
Se film:
TO TURER: De røde linjene viser rutene på sørøstryggen på Ryssdalsnebba og nordryggen på Skrondalsnebba i Øksendalen på Nordmøre. Sunndalsøra til høyre i kartet.
