Kan man bli merket for livet av en to-dagers tur? Det gjenstår å se. Det jeg vet er at jeg bar fysiske merker 10 måneder etter turen du nå skal høre om. Og skoene mine har ikke kommet seg ennå, de står i boden og vil aldri helt gå av seg fargen av Rago, uansett hvor lenge de lever.
Om man deler opp en tur i en indre og en ytre reise, er Rago som skapt for bryte ned skillet mellom disse.
Ganske mange valg i livet handler enten konkret eller metaforisk om å gå eller stå, dra eller bli, bryte opp eller stå i det, reise eller bli hjemme. Når jeg er hjemme, går det til stadighet turer som tar lang tid, der man kanskje tar buss og tog for å komme seg til startpunktet, turer der selv logistikken er del av turen og selve turen er så lang at de kan avvikle flere serierunder i fotball mens man er borte. Og om den langturen ikke går, hender det at jeg blir sittende hjemme.
Men det går jo ikke det heller. Ikke i lengden.
Vi hadde to dager og ville til fjells. Det måtte bli Rago. Jeg hadde nemlig sett et bilde på internett.
Det er lett å tenke at det er 'de andre' som velger turer etter bilder på instagram. At det ikke er meg, som til daglig jobber i skibladet Fri Flyt, eller fotograf Kippernes, som til daglig jobber i bladet Terrengsykkel, to av UTEs søstermagasiner. Vi er mye på tur med ski og sykkel og vet at mange plasser vi drømmer om å dra til, der det knapt finnes et bilde på nett, og ingen av oss har vært på Trolltunga eller Preikestolen. Da jeg i vinter besøkte Rosendal med ski og hørte om alle sommerturistene som kom fra fjerne land og skulle til Trolltunga, føltes det langt fra min turhverdag. Hva drev disse menneskene?
Men nå står vi her, på Bodø flyplass, med nøkkelen til en liten leiebil i lomma og 48 timer på oss.
Og jaggu ble det ikke med en tredjemann. Jeg sendte linken med bildet til HP, og han sa ja på flekken. Det var ikke snakk om å bli hjemme.
Rago nasjonalpark er en av landets minste. Men hvis man ikke er så opptatt av landegrenser, og jeg tror ikke jerven er det, utgjør den sammen med de svenske nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora Sjöfalle et verneareal på 5700 km².
Vi skulle bare såvidt sette fot innenfor verneområdene.
Sinnbildet av dette verneområdet er bildet jeg sendte HP. Det er på et vis utrolig reduktivt å bare ha et bilde i hodet av dette området. Men det er den virkeligheten vi lever i på telefonene våre.
Bildet er av Litlverifossen, som er et slags oppned-sugerør i sølv fra Storskogdalen til Litlverivatnet. Fossen heller vann ut fra nasjonalparkfossen og over 200 meter ned og ut av verneområdet.
Det man kan si til forsvar for slike bilder, er at de gjør beslutningene veldig enkle. Vi skulle dra og se på en foss.
Fra Bodø, kanskje landets best friluftsknutepunkt, om du tenker på alt du kan nå innom tre timer, kjørte vi i retning Fauske. Vi skulle til E6, deretter et lite stykke nordover, ta av ved Nordfjorden og kjøre inn i retning Lakshol.
Her et av mine sinnbilder fra denne turen i etterkant: Tre mann i en liten leiebil, de to bakhodene til mine turkamerater, to firkanter av hår innrammet av hodestøttene, diverse sekker ved siden av meg i baksetet, foran bakhodene røde baklys så langt øyet kunne se. Ut fra Bodø skulle vi stå i endeløs kø. Ufrivillig stillstand. Her hadde vi revet oss løs fra plikter for å reise og gå, og så sto vi stille.
Det var det første tegnet på at vi hadde undervurdert turen.
Etterhvert løsnet trafikken, vi fikk oss et enkelt turkart og en feit pizza i Fauske og kjørte videre.
De lette terrengjoggeskoene, eller noen halvhøye anmarsj-sko?
Morgenen etter stod jeg og dividerte med meg selv hvilke sko jeg skulle ta.
Vi hadde campet en natt lang Nordfjordelva. Sinnbilde: De halvdøde trærne som hadde begynt å velte ut i elva men så ombestemt seg i svevet, de holdt igjen sånn i 30 graders vinkel, de var zombietrær lutet over grustakene elva selv hadde gravd ut. Kippernes og HP er bedre trent enn meg. Og som turplanlegger lurte jeg veldig på om jeg hadde underplanlagt tur for dem. En rundtur på et sted mellom 20 og 25 kilometer, rundt 400 høydemeter. Det hørtes ut som en dagstur i min bok og helt sikkert for dem.
Men vi ble enige om å ta én overnatting underveis.
Det neste spørsmålet var om vi skulle ta med telt. Statskog har ei hytte som er åpen og gratis ved Storskogvatnet. Det fristet litt å gå uten telt i oppakningen, men siden Kippernes ønsket seg kveldslys og morgenlys oppe på platået i høyde med Litlverivatnet og litt fordi HP hadde med et kliss nytt superlettvektstelt fra Amerika, ble det telt.
Dermed valgte jeg også anmarsjsko, det fristet mest siden det ble litt vekt i sekken.
LES OGSÅ: UTEs test av liggeunderlag
LES OGSÅ: UTEs test av vintersoveposer
I starten går vi samlet. I starten er underlaget – traktorveien og sti – godt. Så går vi en hengebro over Storskogelva og turen begynner på ordentlig.
Ofte når jeg går, tenker jeg på hvordan det skal bli å gå her neste gang. Hvordan turen skal være når jeg kommer tilbake. Det er litt fordi jeg jobber i et skimagasin, og alltid ser etter skimuligheter, og litt fordi jeg har vært en del på tur med packraft, så når jeg ser vann tenker jeg flåte. Jeg vet det er litt sånn med Kippernes og, han tenker alltid sykling når han er på tur.
Jeg vet ikke om dette er et utslag av overskudd eller hovmod eller dagdrømmeri. Man kommer jo veldig sjelden tilbake. Og det er for mange fosser i elva til at det er noe poeng å ta med flåta, og sykkelen, den skal aldri bli med hit.
Det jeg vet er at stienene i Rago bryter ned det vi har av hovmod.
Etter hvert går vi med lengre avstand.
Stien viker bratt av fra Storskogelva og vi samler gruppa etter den bratte bakken opp i nordskaret. Mellom oss og fossen som drar oss ligger Nordskarfjellet, så turen er lagt opp slik at vi i lange stunder ikke får noe glimt av fossen.
Kan det stemme at vi bare har gått noen få kilometer? Det føltes ikke sånn. På kartet innkjøpt i Fauske har vi beveget oss ganske kort.
Innover i skaret er det lagt ut masse klopp, og i noen hundre meter får man et opp et visst driv. Deretter går stien tilbake til sitt egentlige jeg.
Det er jo ikke bare et spørsmål om å gå eller sitte stille. Det er også et spørsmål om kunne gå på litt.
Da har vi kommet til feil plass.
Om man deler opp en tur i en indre og en ytre reise, er Rago som skapt for bryte ned skillet mellom disse. I starten går tankene et annet sted, eller kanskje samme sted men på en annen tid, eller med annet redskap. Men stiene i Rago – i den grad de finnes, går du lenger inn enn oss, er det lite av sti og hytter – følger ikke en rett linje eller lar deg forfølge en tanke.
Den tanken hadde isåfall blitt breddfull av preposisjoner. Stein går bort, tilbake, over, under, rundt, ned, opp igjen, tilbake igjen. Så renner det også på endel substantiv, stadig er det steiner, skrenter, grøfter, små juv som stien viker av for. Du klatrer opp en stein bare for å klatre ned på den andre siden, jobber deg tilbake i et juv, hopper på noen steiner, må ta deg opp igjen, svinger litt, hopper over røtter, i blant er det glatt, i blant er det så tørt at det blir sleipt av furubarnåler, i blant er det våt stein, tørr stein, storstein.
Det er bare et eneste verb inne i den tanken.
Gå.
Ikke gåing som flyt, at stegene renner på, gåing i sin mest oppdelte form, steg for steg, steg, steg. Og ganske ofte må du nedi med hånda.
Jeg er i måtelig dårlig form, men jeg kan gå på følelser. En sterk drivkraft er trass. Kan stien svinge, kan jeg svinge. Du gir meg en kløft? Jeg liker kløfter.
Men etter hvert viker trasset også. Kommer vi aldri til Storskogvannet og hytta? Jeg ser at HP pg Kippernes er et sted bak meg, jeg veit ikke hvilke følelser som driver dem.
Det er september, men håpløst varmt, varmere enn vi helt skjønner, vi har kledd oss for nordnorsk høst og truet inn telt i dagstursekken, så det er noe i oss som stritter i mot å kle av oss, det er jo knapt å noe sted å gjøre av klærne. Det kan jo umulig være så varmt.
Etter en lang rast ved Storskogvannet skal turen begynne opp mot Sølvskarvatnan. Vi mister stien og merker ikke noen egentlig forskjell på tempoet. Etter å ha gått opp ei li begynner endelig svabergpartiene. Det er tørt og varmt, så endelig kan får man litt driv. Hadde det vært vått og sleipt, måtte jeg ha gravd dypt i trassen. Endelig kommer man opp og får litt utsyn. Vi ser opp mot selve Rago og ned mot furuskogen i dalen. Etter hvert kommer vi til noen små vann.
Jeg er i måtelig dårlig form, men jeg kan gå på følelser. En sterk drivkraft er trass. Kan stien svinge, kan jeg svinge. Du gir meg en kløft? Jeg liker kløfter.
Jeg husker lyset på Sølvskarvatnan mer enn jeg husker fossen. Fossen er ganske endimensjonal når du tenker etter, det ligner på andre fosser, men svabergene mellom Sølvskarvatnan og campen vår der er det jeg husker best fra turen. Fossen var en utløsende årsak, en beveggrunn for å sette av tid, en enkel overtalelsegrunn for at gruppa skulle velge tur.
Kommer jeg tilbake, vil det egentlig bare være for å campe her.
– Du kan ikke sove nå! Se da!
Jeg er i halvsøvne. Det har vært en lang dag, vi har slått leir, jeg har laget middag (pasta putanesca), holdt foredrag om rettens opprinnelse, satt opp teltet selv om vi ikke skal sove i det, lagt meg til under åpen himmel og sett sola gjøre sølvet i vannene om mulig enda blankere.
Alt jeg trenger å gjøre er å åpne øyene, det er ingen glidelås i teltduken som skal åpnes, dette er jo selve grunnen til at jeg sover under åpen himmel, men det er såvidt jeg orker.
– Seriøst!
Jeg vet det er nordlys, jeg så starten av det, men jeg ble så overveldet av ønske om å sove. Jeg drar opp øyenene og vurderer å bruke to fyrstikker for å sperre de åpne.
Både jeg og Kippernes jobber med å formidle naturopplevelser, så jeg får mark i hodet hver gang noen sier at det ikke finnes ord.
Jeg åpner øyene og registrerer at det er for mye å ta inn. Den ytre reisen sprenger rammene for hva den indre kan bli med på.
Iallfall etter en hel dag på Rago-sti.
Jeg åpner øyene og registrerer at det er for mye å ta inn. Den ytre reisen sprenger rammene for hva den indre kan bli med på.
Neste dag ser vi fossen som i og for seg er imponerende. Det er så vakkert i nasjonalparken at det flommer over og ut fossen. Vi går på svabergene og ser ned i Storskogdalen. At det i gamle dager ble hentet ut tømmer her er enda mer imponerende.
Etter hvert forlater vi steinen og Rago-stien finner sitt eget jeg igjen – bortsett fra at den legger til noen sugende, skrånende myrer i miksen, og disse er for meg som østlending (er ikke en myr flat?) uforståelig bløte. Helt til slutt går det bratt ned fra Knutheia. Det tok minst ti måneder før stortåneglene mine ble normale igjen, selv om jeg gikk baklengs halve bakken.
Når man skal velge mellom å bli eller reise, stå eller gå, tenker man jo at det er greit å gå bare man har bestemt seg. Sånn er det ikke Rago. Motstanden ligger ikke i dørstokkmila, i valgets kval, men i selve gåinga.
Du har ikke noe valg. Det er bare å gå.
FROKOST#2: Den hardeste gåinga ble unnagjort dag en. Dag to kunne vi strekke ut og koke en kopp kaffe til.
LES OGSÅ: Løpehøst til fjells
LES OGSÅ: Historien bak: Stomkjøkkenet
Rago Nasjonalpark
Rago nasjonalpark ligger i Sørfold kommune Nordland, inn mot grensen til Sverige.
REISEN DIT: Du kommer dit med en avstikker fra E6. Kommer du langveisfra, kan du fly eller ta tog eller båt til Bodø og leie bil derfra.
OVERNATTING: Det er fint å telte – ellers ligger det hytter som drives av Statskog (gratis), DNT (ubetjent) og Sørfold Jeger- og Fiskeforening (til utleie).
Å GJØRE: Gå. Det er også satt ut fisk i endel av vannene, så kjøp fiskekort og ta med stang.
DYRELIV: Jerven har tilhold her. Gaupe opptret som streifdyr.
TUREN: Vi gikk en rundtur over to dager. Skal du bare se fossen, kan du ta det som en dagstur og gå opp og ned samme sted. Skal du på en lengre tur, har du mulighet til å gå i store områder helt uten stier og hytter.
