På tur i vindmølleland

Her på Geitfjellet er det halvannet år til turbinene skal begynne å produsere strøm. I Snillfjord kommune, som bare har en befolkning på 1000 personer, planlegges ytterligere en vindpark på Remmafjellet, med opptil 52 turbiner.

For å utnytte vinden best mulig plasseres turbinene på hver sine topper i landskapet. Den vindturbinen som skal plasseres høyest skal stå på Langlidalsheian, 680 meter over havet. Selve turbinen kommer til å strekke seg ytterligere 156 meter over bakken. Det er 87 meter opp til generatoren og derfra går rotorbladene ytterligere 68 meter opp i været. Så skal du gå topptur i dette landskapet i årene som kommer, så får du følge av vindturbiner, enten du vil eller ikke. 

Foreløpig er det er ikke lov å bevege seg fritt i området, siden de er midt i anleggsperioden, men Stig Terje Strøm fra Statkraft tar godt i mot meg. Utstyrt med hjelm og vernesko kan vi begi oss ut i området. Landskapet er preget av hektisk byggeaktivitet. Vi kjører fra den ene kollen til den andre. Er ute av bilen innimellom. Tråkker på oppkjørte veier.

«Utstyrt med hjelm og vernesko kan vi begi oss ut i området.»

– Det ser veldig stygt ut nå, men mye av vegetasjonen vil komme tilbake etter at anleggsvirksomheten er over, forklarer han og tilføyer: 

– Geitfjellet er en perle!

Det åpne landskapet består i hovedsak av vegetasjon som vokser lavt. Lyng, kratt og moser av ulikt slag farger fjellområdet grønt nå på sommerstid. I tillegg er det også bjørk og furu her, der den finner nok ly til å trives. Toppen av Geitfjellet gjemmer seg i tåka denne dagen.

Siden turbinene blir liggende et godt stykke fra hverandre, så blir det lange veistrekninger mellom dem. Mer enn 40 kilometer grusveier bygges, bare i denne vindparken. Store steinmasser hentes ut fra området. For veiene her oppe i fjellet må være solide. De skal tåle trafikken fra de store maskinene som ferdes her. Store sår blir tilbake i landskapet. Steinbruddene skal etter anleggsperioden fylles i med jord, slik at vegetasjonen har mulighet til å komme tilbake igjen. 

Inne i konsesjonsområdet ligger det også tre fiskevann: Storfjelltjørna, Tverrelvtjørna og Fiskløysvatnet. Både smålom og storlom har blitt observert hekkende ved alle tre vannene tidligere, men i år er det kun ett par hekkende lom på Geitfjellet. Tverrelvtjørna med lom-paret er omringet av anleggsveier. Heldigvis er det en viss avstand fra veiene og ned til vannet. For ikke å forstyrre lomen mer enn nødvendig i byggeperioden, er alt av sprengningsarbeid nære vannet forbudt nå i hekketida. 

Stig Terje Strøm følger med fuglene nesten daglig. Han tar fram kikkerten, og jeg får også øye på den ene lomen som leter etter fisk i vannet. Den andre ruger. Den lille svarte og hvite fuglen dupper i bølgene. Innimellom dykker den og blir borte i flere minutter.

– Forhåpentligvis blir de to fuglene til fire nå snart, sier byggeleder Strøm entusiastisk. 

En naturopplevelse rikere, forlater jeg Geitfjellet. I hodet spinner tankene. De synlige inngrepene er utvilsom store. Men hva med det vi ikke ser? I kampen mellom klima og biologisk mangfold taper artsmangfoldet. 

På Miljødirektoratets kartside for Inngrepsfrie naturområder i Norge (INON) er Geitfjellet markert lysegrønn, det samme med Remmafjellet hvor vindkraftutbygging er planlagt. Markeringen betyr at området skal ligge en til tre kilometer fra tyngre tekniske inngrep, som vei eller vindturbiner. Så hvorfor bygges det her da?

– Beslutninger om vindkraftutbygging er omfattet av energiloven og tas etter offentlige prosesser med bred deltakelse, er svaret jeg får fra Bjørn Bjørnstad, avdelingsdirektør i Tilsyn- og arealavdelingen i Miljødirektoratet, etterfulgt av masse byråkratsnakk.

«Det blåser friskt her oppe. Vindkastene er ettertraktet.» 

INON betyr ikke at området er vernet, men inntil den pågående utbyggingen tok til, var området så og si uten spor av mennesker. Hvert år forsvinner rundt to hundre kvadratkilometer inngrepsfri natur her til lands. Den ville naturen blir i større og større grad temmet og preget av oss mennesker. Mens omtrent halvparten av landet vårt definert som villmarkspreget i år 1900 var tallet i 2013 nede på bare 11 prosent. Siden den gang har det fortsatt å gå nedover. Den siste kartleggingen for perioden 2008-2012 viste en reduksjon, av inngrepsfri og villmarkspreget natur på om lag 900 kvadratkilometer. Til høsten kommer nye data.  

Fra Snillfjord kjører jeg videre til nabokommunen Hitra. Veien slynger seg langs sjøen og over heier og berg. Tunellene er mange, inkludert den undersjøiske Hitratunnelen. Så er jeg plutselig på øya som har i underkant av 5000 innbyggere og 1400 hytter. Det er i grunnen ikke bare en øy, men et øyrike. Hele 2500 øyer, holmer og skjær kan de skilte med.

Allerede i 2004 fikk de vindturbiner på Hitra. Da ble vindparken Hitra 1, med 24 vindturbiner åpnet. Levetiden på turbinene er bare 25 år, etter det må kjempemastene erstattes med nye. I år åpner Hitra 2 med ytterligere 26 turbiner. Vind-parken ligger en liten halvtime fra kommunesentret Fillan.

Bak en sving, dukker den plutselig opp. Vindturbinen. Den første av dem jeg får øye på. Jeg skvetter til, for den er svær, og jeg har aldri vært nær en før. Den ruver over furuskogen. Litt lengre oppover i fjellet får turbinen selskap av flere. De gigantiske mastene kneiser over tretoppene. 

Lars Asle Monsen jobber som vedlikeholdsplanlegger i Statkraft, og han er den som følger meg rundt på Hitra vindpark. De nye turbinene på Eldsfjellet bygges delvis innimellom de gamle. Her er byggeaktiviteten i stor grad ferdig. Det gjenstår å montere en del av vindturbinene, men mange har også kommet seg på «beina». 

Det er et fascinerende landskap. Naturen er karrig. Selv om det høyeste punktet, Lauvdalsvarden, ikke er mer enn 313 meter over havet, er det knapt et tre å få øye på. Vinden røsker opp alt som ikke holder seg fast hard fast i bakken. Eller er tegnet og beregnet av ingeniører. Naturen disker opp med moser, lav, lyng og stein. En og annen forblåst einerbusk ser også ut til å klamre seg fast her. Midt i dette landskapet står alle de hvite mastene og snurrer rundt. Svusj, svusj, sier det når de enorme vingene snurrer rundt. Ingen øredøvende lyd, men et evig sus. Dag og natt. Sommer som vinter.

Det blåser friskt her oppe. Vindkastene er ettertraktet. Hvem eier et vindkast? Hvem eier vinden som stryker deg på kinnet en mild sommerdag, eller pisker mot kroppen din når uværet kommer på besøk?

I dag er det havskodda kombinert med rosser med regn som kjærtegner alle som beveger seg i Eldfjellet. Utenfor veiene som tvinger seg fram gjennom landskapet blinker det i vann. Det er mange av dem, i ulike former og størrelser. Små tjern, pytter og større vann. Det er alltid godt å hvile blikket på vann. Det gir ro. Jeg går ned mot et lite tjern. Å sette foten i myk mose er tilfredsstillende. Det lukter godt av natur. En vipe skriker opp. Kanskje har den reir her i strøket?  

Monsen forteller at blant annet hjort, rype og hare holder til i området. Selv har trondhjemmeren blitt så sjarmert av Hitra at han har flyttet hit. Til vindparkland. 

– Her på Hitra er topografien såpass røff at vindturbinene på avstand bare sees nå og da, når de stikker opp mellom toppene. Jeg ser at de er mye mer framtredende i de flate landskapene på Frøya og Smøla, sier han.

Selv ser han ikke på en vindpark i seg selv som et visuelt problem. 

– Jeg står såpass fritt til å velge turområder som både er utbygd og ikke, så for meg er ikke vindparken her på Hitra noe problem. Men jeg er tilhenger av at det er en sentral styring som vurderer områder, slik at vi får en best mulig konsentrert utbygging, og ikke noen møller på hver topp, sier han, og tilføyer: 

– Fordelen med veiene er jo at de gir enkel tilgang, blant annet for de som ikke er i stand til å gå lange turer i terrenget.

Vi mennesker er forskjellige. Mens noen nærmest gleder seg over lyden av vindturbinene og tenker at det er lyden av ren energi i hver rotasjon, forstyrres andre av fremmedelementer i naturen. For noen bærer vindparkene med seg et enda større alvor: Vind-parken på Sørmarkfjellet i Osen og Flatanger, gjør at reindriftsnæringen har mistet en tredjedel av vinterbeiteområdet sitt. Eksistensen deres er med andre ord truet av vindparkene.

Jeg går med lange skritt over mose og stein. Landskapet er trolsk i dag. Jeg vet at havet ligger bakenfor tåka, men skimter det ikke. 

Kanskje ønsker jeg meg for mye når jeg lengter etter følelsen av at disse fjellene er evige. At de er tro. Tro mot generasjoner som kommer og generasjoner som går. At fjellene ligger der, så å si uforandret. For når resten av samfunnet spinner såpass hurtig som det gjør, tror jeg at vi trenger noe som er uendret. Gjenkjennbart. Stødig. Urørt. 

Fosen er stort. De har fortsatt mange urørte områder. Men at den urørte naturen er under press bærer vindparkene klare vitnesbyrd om.

Europas største vindpark

• Når Fosen-utbyggingen er komplett mot slutten av 2020 vil det være Europas største vindkraftanlegg på land.

• Seks vindparker er bygd, eller under oppføring i regi av selskapet Fosen vind. Området strekker seg både nord og sør for Trondheimsfjorden. På nordsida av fjorden finner vi Roan vindpark som står ferdig, med 71 turbiner. Under bygging er Harbaksfjellet med 30 turbiner, Kvenndalsfjellet med 27 turbiner og Storheia med 80 turbiner som blir Norges største når den står ferdig mot slutten av året. Sør for fjorden finner vi vindparkene Geitfjellet og Hitra 2 som er under oppføring.

• Til sammen skal disse seks vindparkene produsere 1057 MW energi, noe som gir nok strøm til 180.000 husstander.

• Statkraft er største eier. De øvrige eierne i FosenVind er Trønderenergi og Nordic Wind Power.

• I tillegg til prosjektene til Fosen Vind er det igangsatt eller planlagt vindkraftutbygging på Sørmarkfjellet i Osen og Flatanger, Frøya, Hundhammerfjellet i Vikna og Stokkfjellet i Selbu. Her er det vindkraftaktørene Trønderenergi og Stadt-werke München som er eiere.