Kyststi - vandring

For tjue år siden var vi to som gikk kyststien ved Stavern i desember. Det jeg husker best fra turen var den svakt rosa himmelen i sør, tussmørket, at det var glatt, vanskelig å følge merkingen, og nesten helt folketomt.

Nå er jeg tilbake. En av grunnene til at jeg plutselig drar, er værmeldingen. Det er meldt lavtrykk, stormflo, stabil liten kuling. Elementer som garantert vil gi mye bølger, sjøsprøyt og forhåpentligvis fotomotiver.

Tanken er å bære med alt utstyr og bruke to hele dager på turen. På forhånd har jeg studert kart og flyfoto for strekningen og har sett ut noen plasser som kan være aktuelle for telting.

Hva er en kyststi?

Kyststien kan være et litt forvirrende begrep. Det høres som en sammenhengende tilrettelagt sti langs hele kysten. I virkeligheten er det en rekke løse, usammenhengende, merkede stier langs norskekysten, ikke minst rundt Oslofjorden. 

Både stistandard og merking varierer mye, men tanken er å gjøre kysten tilgjengelig for friluftsliv, selv i områder med bebyggelse, campingplasser og mye hytter. På vestsiden av Oslofjorden for eksempel, finnes det merkede kyststier i Sande, Svelvik, Horten, Holmestrand, Tønsberg, Re, Færder, Sandefjord og Larvik.

Terrenget som venter

Den sammenhengende Kyststien mellom Helgeroa og Stavern er rundt tre mil lang. Den åpnet som den første i landet i 1991 og er kanskje den mest kjente vi har. Det som skiller denne vandringen fra nesten alt annet jeg har prøvd, er den kontinuerlige vekslingen i omgivelser og underlag. Man går sjelden mer enn noen få hundre meter på et underlag, før det skifter.

Noen kilometer går på vanlig lavtrafikkert bilvei. En større del av ruta går på grusveier, traktorveier og stier av forskjellig bredde. Man går også over brygger, en rekke klopper, opp og ned trapper og over flere flotte strender. Innimellom balanserer man på større rullestein.

Et sted har stormfloen og vinden slengt tonnevis med tung rødbrun tare over stien. Det kjentes som å tråkke ned i en skummel seig, surklende grøt. Hvor dypt er det her egentlig…? Det finner du bare ut ved å sette foten nedi. Jeg skjønner at om jeg mister skoen her, er det tvilsomt om jeg noen gang ser den igjen! Denne stadige variasjonen gjør at kyststien er mer slitsom enn høydeprofilen skulle tilsi – men til gjengjeld er den aldri kjedelig.

Svaberg-bonanza

Jeg er glad i vandring både i skog, kulturlandskap og langs strender – men de fineste partiene på kyststien ved Larvik er utvilsomt svabergene. Å gå her i overgangen mellom land og hav, engasjerer hele kroppen og sanseapparatet. Fri sikt, søt sjølukt, fargenyansene i steinen, lyden fra sjøfugl, og dønninger som dundrer mot klippene, bølger og sprut, vind som virkelig tar tak. Ikke to kvadratmeter på svaberget er like, her er det sidehellinger, kanter, glatte og rue overflater, sprekker, dropp, større og mindre kløfter.

Det er fristende å la blikket vandre ut mot horisonten og skjærgården, men som vandrer gjelder det å følge med på stien, her får kroppens balanse og støttemuskulatur kjørt seg. Der det er tørt får man godt fotfeste, mens våte steinpartier har ganske usikker friksjon. Med tung ryggsekk tar jeg det svært rolig der det ser glatt ut.

På avstand ser bergene golde ut, men på nært hold ser man at blomster og sjø-vegetasjon har kilt seg fast overalt der det finnes mulighet for å skape liv. Små vindherjede furukragger dukker opp steder det finnes litt ly. Berget i seg selv er fascinerende, der det veksler fra helt svart, via grånyanser, til gul og nesten rosaaktig. Lav og mose skaper også farger og tekstur på steinflatene.

PÅ TRYGG GRUNN: Bølgende svaberg, men heldigvis tørt til glede for tobeinte og firbente. Foto: Øyvind Wold

Utfordringer

Med tanke på at man stort sett holder seg lavere enn ti meter over havet, og høyeste punkt på turen er 33 meter over havet., kan man tenke at kyststien er like lett som en tur i parken. Vel – det er den ikke! 

Sidehellede svaberg, sand, bratte trapper og sketchy rullestein er allerede nevnt. Mikro-stigninger som vanskelig fanges opp på noen kartressurser. Det er en rekke steder du må løfte beina høyt for å komme opp over hindre, eller opp og ned korte skrenter. Går du uten sekk, eller med kun lett sekk vil jeg si turen er «lett til middels krevende», mens du med tung sekk er den mer i retning «middels krevende». Er problem når man går utenfor sesong er tilgang på ferskvann.

Det er få muligheter til å finne drikkevann, og jeg anbefaler den tunge, men trygge løsningen; bære med sitt eget vann.

En situasjon jeg ikke var forberedt på, var at et parti av stien mellom Værvågen og Nevlunghavn lå en halv meter under vann, grunnet ekstremt høyvann. Det førte til at jeg måtte gå omvei på en drøy kilometer for å komme videre.

Kuling som krydder på turen 

Sterk vind er både fascinerende, men kan også være utfordrende. Den første dagen jeg gikk, blåste det fjorten til seksten sekundmeter stabil vind, noe som absolutt merkes.

 Teltet ble satt opp i Guslandsmarka på et sted jeg tenkte det ville være artig å kjenne på vinden.

Det viste seg å være en tabbe, vinden rev så hardt at det var umulig å få sove. 

Det var bare å tumle ut i mørket, og flytte telt og bagasje flere hundre meter, for å komme mer i le.

I løpet natten økte vinden til rundt 17-18 sekundmeter, med tjuefire i kastene, tilsvarende liten storm. Jeg våknet opp til noe jeg trodde var tåke, men som viste seg å være skum og sjøsalt som drev gjennom lufta. Skyene pilte over himmelen, det hvinte i telefonledninger, mens kjempebølger drønnet mot land og på skjærene rundt. Å vandre i slike forhold er ekstraordinært. Vind på 60-80 kilometer i timen rett forfra er svært tungt og lite inspirerende å gå i. Man lener seg framover og er takknemlig for hver knaus eller treklynge underveis som skjermer for vinden.

Å få vinden inn fra siden er nesten verre, det er vanskelig å holde balansen, kroppen må jobbe på en uvant måte. Interessant – men slitsomt! Rett bakfra er vinden selvfølgelig lettere å håndtere, i motbakkene er det bare som en behagelig push i riktig retning.

Denne delen av kysten er kjent både for bølgesurfere og windsurfere, og jeg tenkte jeg kunne få noen heftige surfebilder. Men denne dagen var det ingen på sjøen, verken med brett, seil eller motor, og med tre -fire meter høye bølger på fjorden skjønner jeg dem godt.

Kyststien ved Larvik har det meste: Fra tett skog til store åpne svaberg, ville og snille partier, nakne og beskyttede, en utrolig variasjon. Det er en stor opplevelse og jeg vurderer det som en av de mest spennende fotturer du kan gå i Norge. Jeg kommer garantert tilbake – men satser da på litt mindre vind… 

KYSTSTIEN: Distansen fra Helgeroa til Stavern er omtrent tre mil lang. KART: Turistforeningen

Skilting/merking underveis

Merking underveis er med blå prikker eller merker, avsatt på stein, trær eller stolper. En del av merkene bærer preg av å være gamle og værslitte og er ikke alltid lette å få øye på. I en del veikryss og stikryss er det skilt med piler og avstandsmarkeringer for kyststien. 

Det er ellers satt opp en rekke nyere infotavler som forteller om både gammel og nyere historie, vel verdt å få med seg.

Anbefalt utstyr

På en tørr dag kan du gå Kyststien i joggesko. Men grunnet steder med grovere terreng, vil mange foretrekke tursko/fjellstøvler med stivere såle og ankelstøtte.

Sesong

Kyststien har sesong stort sett hele året, det er sjelden det legger seg snø i området. 

Men med rim eller et tynt snølag, blir det selvfølgelig vanskeligere å se merkene på bakken.

Den største forskjellen med å gå i vinterhalvåret, er likevel at det er så godt som folketomt, både på hyttene og de mange store campingplassene man passerer. Det er også minimalt med støy fra båttrafikk om høsten.

Servicetilbud

Det er kafe og matbutikk i Helgeroa, Nevlunghavn og Stavern.

Nevlunghavn er ellers kjent for sitt store konditori, med et utvalg som bør kunne mette den aller mest sultne og den mest kresne. 

I sommerferien er det kiosker på flere av campingplassene underveis. Det er satt opp flere toaletter langs Kyststien. 

Fortsett videre..

Turen kan lett forlenges på merket sti langs sjøen videre fra Stavern til Larvik stasjon, en distanse på ni kilometer.