Alt startet for tre uker siden. Da han kom ryggende ut av hengeren og steilet, innså jeg at jeg hadde kjøpt meg hest. En tre år gammel fjording som riktignok kostet meg skjorta, men som var ferdig innkjørt og påbegynt innridd, angivelig med karakteren meget i både arbeidsmoral og lynne.
Det føltes ikke lengre nok bare med kløv- og sledehunder; jeg trengte en ordentlig kraftplugg til å ta utrustningen på ryggen sommerstid. Spesielt nå som jeg hadde fått en unge selv å bære på, og ikke ville ofre de sommerlige langturene bare av den grunn.
Den aller første turen
Min gode venn Mira Karppinen har kommet for å være med på Eragons første tredagerstur.
Kløvveskene er pakket lett, bare noen- og tretti kilo til sammen, siden vi alle sammen uerfarne. Den første tiden etter at jeg hentet han, har jeg bare trent korte økter for å gjøre han vant. Ellers har han fått finne seg til rette med de andre hestene på gården.
Kløvtur med hest
• Minst en av turfølget bør ha en grunnleggende erfaring med hest, før du drar på kløvtur. Jo bedre du kjenner hesten, jo bedre er det for alle parter. Hesten bør være trent til formålet, og vant til det den skal gjøre.
• Start med kortere turer i et område hvor det ikke er «fullstendig krise» om hesten rømmer.
• Selv små hester veier flere hundre kilo, og er umulig å holde igjen om de virkelig får noe for seg. Kveil derfor aldri leietau rundt hender eller andre kroppsdeler. Prøv å ikke still deg i situasjoner hvor du kan komme i klem eller bli nedrent om hesten skvetter til.
• Alt er tryggere og enklere når hesten er komfortabel med situasjonen. En rolig hest går med senket hode og avslappet. En stresset hest holder hodet høyt, tripper, legger eller spisser mye ørene, og skvetter lett av alt ting.
• Vær nøye på pakking av kløv-veskene, og sørg for likevekt, og at vekten ikke overstiger det forsvarlige. Totalvekt i kløven bør ikke være mer en 50 prosent av det hesten kan bære (om det er et menneske som rir). Det har med at kløven ikke kan justere tyngdepunktet slik som et menneske kan.
• Alle hesteraser kan kløves med, selv om halvstore, kompakte hester kanskje er å foretrekke. Fjording regnes som en utsøkt kløv- og arbeidshest i den norske fjellheimen.
• På korte turer med bare en overnatting, er det ikke store matbehovet en hest egentlig trenger. På lengre turer derimot, må man tenke på beite og/eller medbrakt kraftfôr og høy.
Vi har ikke gått mer enn noen titalls skritt når Eragon plutselig skvetter.
Dermed løsner bøtta og fiskestanga, de som jeg i siste liten bant fast mellom kløvene, og som «klorer» han uhyggelig over ryggen.
I neste sekund har han fått full panikk. Jeg har ikke sjans å holde han igjen idet han river seg løs, og setter av gårde det han makter.
Han løper igjennom flere strømgjerder før han forsvinner bak fjøset. Når han atter kommer til syne, nå på vei imot skogen, ligger oppakningen strødd utover og lemlestet.
Jeg finner han gressende ute på et nysådd jorde, der han står med seletøyet på og leietauet hengende mot bakken. Strømgjerdene repareres og utstyret finnes igjen, før vi standhaftig kan prøve på nytt. Denne gangen med bøtte og fiskestanga på egen rygg.
Den milde sommerkvelden lyder så lystig, mens sola skinner som den fulle dag. Og mens svermer av insekter følger på vår vei, jobber vi oss oppover lia. Eragon er flink nå, går på slakt tau og følger uansett hvor jeg går. Over bløte myrer tripper han med raske skritt, og ned bratte kneiker spaserer han kontrollert og rolig.
Etter hvert bytter jeg og Mira på. Jeg lar dem forsvinne inn i krattene foran meg, der de vugger så stødig, oppover og av sted. Men med Eragons lyse ragg, som skinner som skittenhvit snø, er de likevel lette å få øye på i den grønne bjørkeskogen.
Nattefred i leiren
Etter hvert kommer vi fram til et lite vann oppe i skogbandet, hvor vi stopper opp for å lage oss leir.
Eragon tjores fast og avseles, før vi lager en innhegning til han bestående av to tråder mellom trærne.
Hensikten er at han skal få vandre fritt rundt og beite, i tro på at det virkelig er strøm på det provisoriske gjerdet.
Etter kraftfôr og ei bøtte med vann, gir han seg til å gomle friske ballblom, mens han rolig vifter bort insektene med halen.
Selv finner vi fram fiskestengene for å prøve lykken. Fine ørreter vaker som besatt borte i sivkanten, og bare venter på å lures på kroken.
Litt senere, akkurat idet sola forsvinner bak noen skyer i nord, kryper vi inn i teltet for en god og fortjent nattesøvn.
TREKKPLASTER: På slike dager er det ekstra viktig å være varsom med glidelåsene på teltet. Foto: Kjell-Harald Myrseth
GOD MORGEN: Det er mye man får med seg med en hest på tur. En vant hest kan uten problemer bære 35 kilo i hver kløvveske. Foto: Kjell-Harald Myrseth
BITER SEG FAST: Tidvis sitter det 10-12 klegger samtidig bare på skoene våre. Men ekstreme insektdager som disse, er likevel mere plagsomt for hesten enn for oss.Mygg og klegg
Det første jeg gjør når jeg våkner, er å stikke hodet ut for å se om hesten fremdeles er der. Lettelsen er stor da raggen hans lyser mot meg der innenfor gjerdet. Men det slår meg likevel at ikke alt er slik som det bør være;. Utrøttelig går Eragon rundt og rundt.
Det går opp for meg at vi har gjort en tabbe. I ønsket etter å tilby han det beste beitet, satte jeg gjerdet opp i den frodige flata ved myra. Nå sitter det fult av mygg på han og suger seg mette på blod, mens horder av klegg gjør sitt ytterste for å også få seg et måltid.
Vi er raskt av gårde igjen, selv om det ikke akkurat blir enkelt. Hesten er stresset og vil ikke stå stille, noe som gjør påselingen ganske krevende. Men omsider kommer vi oss av gårde, på leting etter en bedre leirplass.
MYE GODT BEITE: Hesten får beite mellom to tråder som er spent opp i sirkel mellom trærne. Foto: Kjell-Harald Myrseth
MIRA KARPPINEN: Min gode venn fra mange hunde-, seil, jakt- og fisketurer. Foto: Kjell-Harald MyrsethPå rømmen
Den nye leirplassen finner vi på toppen av en åsrygg, der det er langt unna nærmeste myr og vannpytt. Her er det også et deilig vinddrag i luften, og selv om vi må gå våre hundre meter med vassbøtta, så er vi godt fornøyd. Men beitet er litt grissent, så for å bøte på det, lager jeg en ekstra stor innhegning. Med kun én enkelt tråd, for å ha flest mulig meter å jobbe med. Så slipper vi hesten fri, og setter oss ned for å lage kaffe.
Like før det koker, kaster jeg tilfeldig et blikk bakover. Der ser jeg Eragon stå med gjerdet, som i dype tanker. Så plutselig, bøyer han mulen prøvende mot tråden, og da han ikke får strøm i seg, smetter han like gjerne hele kroppen under. I samme sekund som han er på den andre siden, er det som det går en djevel i han. Uten å så mye som å se seg tilbake, setter han av gårde i full galopp.
«Der stikker hesten …» ramler det monotont ut av meg. Så kaster vi oss rundt i villrede, får tak i kraftfôrbøtte og tau, og begynner å løpe etter. Vi følger sporene i et par kilometer; de går nøyaktig samme leia vi kom fra, over store åsrygger og langs gresskledde myrer.
Støvler for hest
Vi innser raskt at det er nytteløst å få tak i villdyret, som helt sikkert nå er på god tur hjem mot gården.
På en høyde får vi dekning nok til å sende en melding til de der hjemme. Så er det ikke annet å gjøre enn å bare rusle tilbake til leiren, koke kaffevannet opp på ny, og nyte herrens glade dager – uten hest.
Litt utpå dagen tikker det inn en melding om at Eragon er kommet til gårds. Så da trenger vi ikke å bekymre oss for rømlingen. Da er det noe annet å tenke på hvordan vi skal få fraktet to fulle kløvvesker ned fra fjellet på egenhånd, samt seletøy, kløvsal, bøtte og annen utrustning. Det blir til at vi må ta det i to vendinger, for å få med oss alt.
Men ikke før vi har fisket og kost oss, og sovet enda en natt ute. Det er nemlig ingenting som haster nå i den nordnorske sommeren.
Erfaring kjøpt
Mens jeg og Mira sitter og venter på å bli hentet ved nærmeste vei, prøver vi å lande på om turen egentlig var vellykket eller en fiasko.
Vel, vi gjorde oss noen erfaringer som er vel verdt å huske:
Hesten må kontinuerlig tilvennes skarpe lyder og uforutsette bevegelser, for å forebygge skvetting og dertil farlige situasjoner.
Den må også konsekvent trenes på å stå helt stille, slik at man kan sale opp og justere pakningen lettvint underveis.
Insekter er en stor stressfaktor for hester sommerstid, og må tas hensyn til- og forebygges med valg av leirplass, og med bruk av insektsmiddel.
Om turen er lang må hesten få beite, men strømgjerdetråd er en usikker metode da den baserer seg fult på at hesten har respekt for gjerdet – hele tiden.
Dermed er «heller» en bedre løsning, en slags fotlenke som du setter mellom frambeina på hesten. På dette viset, kan den kun bevege seg med små skritt om gangen. Det gjør det mulig å kunne beite fritt rundt der man oppholder seg på dagtid.
Hellene må dog tilvennes, samt at det bør vurderes å la den være fastbundet på natta mens folk sover.
Hester i fjellterreng
• Myr er hestens store svakhet i terrenget, hvor de lett synker dypt med beina. Glatte berg og hellinger gir også dårlig feste for hoven, hvor man må være aktsom så ikke hesten velter utfor.
Neste gang
Vi konkluderer med at turen var vellykket, selv om vi hadde noen uhell underveis, som for så vidt ga stort utslag. Men hesten fungerte ypperlig under marsj, og all øvrig erfaring er gull verdt videre. Det kan snart komme godt med, for om et par måneders tid drar jeg og Eragon to uker ut i Narviks hardføre grensefjell. Inntil den tid er det nok ting å jobbe med.
Da vi omsider kommer oss hjem, møter vi en gjensynsglad hest sammen med de andre vennene sine. Eragon kommer bort for en runde kos, og forstår neppe at han har gjort noe galt.
Men episoden har ikke gått så stille for seg som jeg hadde håpt, noe som jeg raskt oppdager da jeg kommer ned på Coop’en for å handle:
Før Eragon dukket opp ved fjøset hjemme, sprang han nemlig innom hvert et hus og gårdsbruk på veien. Noe som igjen førte til at bygdas televerk nærmest gikk varmt av pratesjuke telefonabonnenter.
