Et reisebrev fra Himlung Himal

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Målet med turen var igjen å få dykke inn i en ukjent verden, reise  150 år tilbake i tid og oppleve det primitive landbrukslivet til en urbefolkning i ett av verdens eventyrligste fjellkjeder i verden, Himalaya. På veien ville vi oppleve toppen av et 7000 meterfjell som ikke er prega av masse-turisme, prestisje, og deriblant bli Norges første besøkende på Himlung. 

På turen hadde jeg med ski, jeg ville stå på ski ned fjellet. Ettersom fjellet ikke var teknisk preget, ville det være mulig å oppleve nedturen med ski på beina, for første gang for min del i den østlige verden. 

Veien dit måtte også først tilpasses. En må ta vare på seg selv, drikke vann, få nok mat i seg og ha det bra. Men kanskje av det viktigste å holde hodet motivert mot målet. En kan føle seg sterk og beherske å leve med lite oksygen, men om motivasjonen og psyken ikke er på plass, kan målet være hardt å nå. På Mount Everest i fjor var kroppen min prege av mye sykdom gjennom hele mitt opphold mot toppen, men viljen min var ekstremt på plass for å yte det som skulle til for å nå målet. Det klarte jeg til tross for at fysikken ikke var på min side. Det meste sitter i topplokket uansett hvilket mål eller retning en vil i livet.

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Reisefølget denne gang bestod av meg og Elisa Røtterud. Ved vår side hadde vi hver vår sherpa. Jeg bruker som regel de jeg har kjennskap til og vet vil strekke seg langt for å nå målet vårt, tar hensyn til hverandre og gjør meg glad på tur. Tsherring Sherpa er 33 år, eller rettere sagt han tror han er det. Foreldrene hans er usikker på hvilket årstall han er født. I landsbyen han kommer fra er ikke tid og årstall alltid den store betydningen. Men han tar det til sin fordel og bytter på når det passer seg å være en eldre kar, andre ganger passer det å være yngre. Tsherring er min nepalske storebror, og jeg er hans «khanchi»,  den minste i søskenflokken. Han er en vanvittig sterk person i høyfjellet, og har besteget flere 8000-meterfjell etter hverandre i løpet av døgn. Omgjengelig og snill, passer på deg om du ikke har dagen eller trenge hjelp med noe. Jeg har stor respekt for han og hans familie som består av høgt respekterte fjellklatrere.

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

For å komme fra Kathmandu til Phu Valley som er utgangspunktet for starten av turen, så er det 14 timer i bil og firhjulstrekker. Vi kjører gjennom trafikkerte gater i Kathmandu til øde skogsveger som gir høydeskrekk fra bilsetet ned mot 200 meter dype stup i breelver. HMS er ikke en tanke for grunnlaget av vegene. Kjører du utfor her, får du en sikker død. Men til gjengjeld blir vi paralysert av landsbyene og de hvite fjellene som strekker seg til værs i det fjerne. De tar vekk dødsangst og frykt for å havne på hodet ned i en breelv. 

Vi er et lite følge, vi og sherpaene. Vi får hjelp til det meste av bagasjen oppover. Jeg liker best å hjelpe mest mulig til, bære så mye som er mulig selv. Jeg har reist med tung sekk før i høyden, så jeg tåler mer, jeg bidrar. Dei fleste andre turister har kamera i sekken og en flaske vann. Jeg tenker at de fleste bør ha såpass vett til å bære mer enn som så i fjellet, mange tar med seg alt for mye. Utstyr på 30, 40 og 50 kilo er for mye, en bærer får samme betaling om han bærer 20 eller 40 kilo på ryggen. Jeg hadde 26 kilo med meg inn i fjellet, minst 10 kilo bar jeg selv.

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Pust inn, pust ut. Prøve å få mest mulig utbytte av oksygenet som en puster i. Dagene gikk og vi passerte unike og gammeldagse landsbyer. Dei ser fraflyttet ut, men noen plasser bor det 3 personer, andre 17 personer. Landskapet gir uttrykk for vi nærmer oss Tibet. Landet nordmenn ikke har hatt adgang til på mange år på grunn av uenigheter med Kina og Norge, om en utdelt nobelpris. Jeg får følelsen av Afghanistan, tungt bevæpnete amatørsoldater som vil komme til syne. Men sannheten er kun små, fine sherpafamilier som lever i fjellsidene, med sitt primitive jordbruk som prøver å overleve vinteren med det de har høstet inn i løpet av årstidene.

«Blir en dårlig i fjellet, må en begynne et grundig arbeid å reise seg selv, og det er tyngre enn en selv aner, før en har vært oppi det.»

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Jeg føler meg sterk. Ingen tegn til mangel på oksygen i kroppen. Blir en dårlig i fjellet, må en begynne et grundig arbeid å reise seg selv, og det er tyngre enn en selv aner, før en har vært oppi det. Høyden gjør ikke bare noe med deg fysisk, men også psykisk. Å leve på mangel på tilstrekkelig oksygen gjør at kroppen sakte, men sikkert blir brutt ned. 

Vi nådde hovedleiren løp av 6 dager. Vi var rastløse, og ikke klare for å oppholde oss i basecamp lenger enn nødvendig. Vi ville opp, akklimatisere oss godt og støte mot toppen. I basecamp åt vi god mat, møtte på gamle kjente og nye fjes. Personlig liker jeg best å være med sherpaene, eller med meg selv i teltet. Hovedleirer blir ofte et samlingspunkt for mange drømmer, men og skryting og prestisje. Det liker jeg ikke, jeg har aldri holdt på med lange turer og høge fjell for status. Men det er dyre turer som følger med status. Normalt pleier jeg å snakke lite om hva jeg har gjort eller hvor jeg vil, fordi når du er en ung jente med langt, lyst hår, er du en målskive til å bli slengt leppa etter. Spesielt fra hvite, rike menn. Jeg blir kvalm. Og jeg kunne egentlig tenkt meg å vist den lange fingeren til dem mange ganger. Men det er lavmål og fører ingen nytte. Jeg tenker alltid at vi får måle krefter på toppnatten, så ser vi hvem som snakkes der.

Puja er en kjent og viktig tradisjon vi gjennomfører sammen med sherpaene og lamaen, som holder tråden i seremonien. Vi spør om tillatelse å klatre gudinnen, fjellet. Og om lykke på veien. Vi drikker øl, koser oss. God mat, dans og joik blir med på laget. Vi er glade fordi vi får ta del i en slik fin tradisjon og vi viser respekt.

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Etter pujaen er det bare å vente på klarsignal fra himmelen om at været er stabilt nok til å kunne besøke toppen. Vi trenger tre stabile dager for at toppen skal være mulig. Vi hører om flere store lag som har snudd grupper på grunn av sterk vind og kalde temperaturer. Vi hører om temperaturer ned i 40 kuldegrader, vind opp i 17 m/s, som oftest kan føre til frostskader. Vi venter tre dager i hovedleiren før klarsignalet vårt er godkjent. Jeg ble rastløs.. Jeg var så klar. Og spent for å renne på ski ned fra 7000 meter. 

Jeg har stått på ski så lenge jeg har kunne gå. Jeg er ingen skikjører, men jeg er ikke så opptatt av at alt skal være så perfekt og staselig. Det skal fungere, og da er det godt nok for meg. Det er slik en lærer av og utfordrer seg selv. Jeg har kjørt bratte grader før, men med telemarkski. Denne gang skulle jeg prøve randonnée ned. Jeg tror det var 11 år siden sist. De fleste synes at jeg er gal, at jeg burde trent, planlagt og styrt mer, men da ville ikke dette vært et eventyr. 

Vi spiser vårt siste måltid i hovedleiren før vi trekker oppover mot camp 1. Lett i kroppen, og jeg føler meg sterk. Men det er noe med motivasjonen. Jeg er ikke like sulten som vanlig, det er mitt fjerde år på rad i høyden. Jeg har tilbrakt et halvt år her de siste årene i Nepal. Det merkes. 

Camp 1 er fylt med tonn på tonn med sandhauger og store steiner. Mer eller mindre et grustak. Gleden er større da vi ankommer Camp 2 etter ei natt i forrige teltleir. Søvnen var ok. Overnatting på 5500 meter kan bli bedre, men helt overkommelig med en kropp som er godt akklimatisert i høyden. Planen var å støte direkte fra camp 2 klokka 23.30 på natta. Det er en uhyggelig start på morgenen. Stå opp etter 2,5 timer søvn for igjen å gå i 18 timer i strekk. Toppnetter er det verste og det fineste på jorden, men mest vond. 

Jeg vil gå uten oksygen. Det ville hjulpet kroppen oppover mot 7000 meter. For min del blir det enda hardere å se andre fise oppover i større fart mot toppen enn en meg selv. Det er ikke bra for selvtilliten og psyken, men jeg har vært uten oksygen høyere enn dette fjellet, så jeg vet at det er mulig, bare jeg gir det litt tid og vilje.

Vi går gjennom natta. Det er minus 45 kuldegrader. Vindstyrken er 15 m/s. Det er kaldt og lett å få frostskader. Jeg dekker over gamle arr som toppen av Mount Everest gav meg året før. Er en uoppmerksom, så skjer feil og en lærer som regel av dem. Men store feil er ofte umulig å rette opp igjen. Kun tilpasning er mulig.

Vi møter vegger som er 70 grader bratte. Det blåser harde snøkrystaller rundt oss. Jeg slåss litt med motivasjonen. Toppen blir plutselig ikke så viktig. Jeg har skiene på ryggen. Jeg kjenner at jeg burde ha mer å gi. Mer krefter å hvile på. Tshering gir meg varm te fra termosen. Han ser jeg ikke er like sulten som jeg burde. Jeg er i tillegg kald på beina.

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

– Khanci you can do it, just a bit further. 

Gode omtenksomme ord frå Tsherring gir motivasjon. Steg for steg tar vi oss nærmere toppen, men med mindre energi. 

Jeg legger fra meg skiene før toppen, Åsnes-skiene som skulle ta meg ned igjen. Jeg fraskriver meg drømmen om å suse ned igjen brattveggene med ski. Det krever for mye energi jeg ikke har. Risikoen for å miste kontrollen var for stor. 

Vi tok oss opp på toppen etter Elisa og hennes sherpa. Det tok en time ekstra. Vi smilte og tok bilde av oss på mange tusen meter mot himmelen. Vi var glade, men slitne. Iallfall jeg var sliten. Toppen ga oss fem minutter, det blåste så kraftig at vi tok fatt i returen kort tid etter ankomst. Vi skulle tilbake til basecamp samme dag. På returen begynte jeg å fantasere om at jeg var med i en film og ulike scenarier skjedde rundt oss. Det er tegn på at kroppen er trøtt og trenger mer oksygen og hvile. Kanskje litt å drikke også. Det samme skjedde i tøft vær over 8000 meter, jeg vet at da er det på tide å ta turen ned mot havoverflaten. 

Ned fra fjellet løp det lopper i blodet mitt. Jeg var klar for å komme hjem igjen til Vestlandet, energien kom på topp igjen etter en halvliter med Cola. Jeg ville hjem og det raskt. Bestemte meg for det at jeg skal ta en pause fra Nepal en stund. Jeg har bidratt til økonomiske fordeler, vennskap og gode minner. Men jeg har kostet på familien min bekymringer, forurensing til miljøet og fjellkjeden. Det er på tide med nye eventyr. Neste år blir fylt med andre kjente, men også ukjente utforskinger. Enn så lenge skal jeg nyte fjellgårdene gjennom denne vinteren, jeg skal gå og stå på ski, jeg skal kjøre hundespann med bestevennene mine i hjemmefjellene og jeg skal ta meg noen gode fester med vikedalsbuen. Når våren kommer blir det mange muligheter igjen til ny galskap.

LES OGSÅ: Moa – Draumefangaren