Det finnes ikke noen enklere måte å stikke av fra norsk høst enn å dra til Kanariøyene. Du kan hoppe på et av flyene som går fra snart alle norske byer og være der på seks timer. Du slipper å bytte tidssone, bakterieflora og – tja…kultur. Her virker i alle fall sedlene fra alpeturen, og stemningen på flyplassen er stille og rolig. 

– Dit opp, skal vi, sier jeg. 

Annonse

Vi er på Tenerife, øya som er litt i skyggen av superpopulære Gran Canaria, men som mange mener er mer ekte og variert. Ja, så ekte og variert at noen vil protestere på at dette virkelig er Syden med stor S. Her er ikke bare karrig ørken-landskap, men frodig vegetasjon og serpentin-svinger oppover fjellsidene. 

Men hallo! Landsbyen vi bor er full av norske sydenfarere. Kanari er Kanari og det er Syden, og det jeg ser opp på er Pico del Teide, Sydens høyeste fjell. Det rager imponerende 3717 meter over havet, mer enn en vertikal kilometer høyere enn Galdhøpiggen og nesten 250 meter høyere enn det høyeste punktet på det spanske fastlandet. Den anses som verdens tredje høyeste vulkan. 

– Det hadde vært artig, sier min kone Eva, vel vitende om at det ikke alltid blir noe av slike luftige planer. 

Vi er på familietur med turer på stranda, leke-plasser og dyrepark. Ikke noe lovende utgangspunkt for heftige fjellturer, men så er det slik at vi denne gangen har mulighet for barnevakt. Ja, i grunnen er det vel derfor vi er her på Tenerife akkurat nå. Så derfor burde en bestigning av El Teide være mulig. Men hvordan foregår turen dit? 

– Vi har bare tatt den gondolen, sier de vi snakker med. 

Som Mont Blanc har både i nord og sør, er Pico del Teide utstyrt med en gondolbane for å omsette attraksjonen i klinkende mynt. Den starter 2300 meter havnivå. I løpet av åtte minutter løftes 44 nye turister 1200 meter til værs. Men den går ikke helt til toppen, ingeniørene har hatt vett til å overlate de siste høydemeterne til apostlenes hester. Ja, det er vel uansett ingen gode idé å legge toppstasjon helt på toppen av en vulkan, selv om den ikke har hatt utbrudd siden 1909. 

– Vi skal uansett gå hele veien, slår jeg fast. 

Høye fjell ute i verden betyr møte med byråkrati, og El Teide er ikke noe unntak. Turistmyndighetene vil rett og slett ikke at alle som tar seg opp med gondolbanen skal fortsette til toppen, og derfor er det innført et tak på antallet som får tillatelse til å gå opp per dag. Besøket på den offisielle nettsiden for den slags er et slag i magen. Det er fullt, ikke bare den dagen vi hadde sett for oss å dra, men hele resten av perioden. Et forsøk på å få det spanske turistkontoret i Norge til å hjelpe meg, fører ikke fram. Utsiktene til en reportasje i UTE, er ikke nok til å få lokale myndigheter til å lempe på kravene. 

Pause på Refugio Altavista. Foto: Erlend Sande
Pause på Refugio Altavista. Foto: Erlend Sande

Men så nærmest snubler jeg over opplysningen om at det finnes en annen mulighet. Hvis du overnatter på Refugio Altavista, en hytte 3260 meter over havet, kan du fritt rusle til toppen morgenen etter. Vi booker plass via nettsiden og forlater strandlivet sør på Tenerife et stykke utpå ettermiddagen. Leiebilen forserer bratta som best den kan. På få kilometer er det som å passere gjennom flere ulike klimasoner, fra palmene og plantasjene ved havet, via storvokst barskog til det karrige ørkenlandskapet i det vi nærmer oss toppen. 

Vi kjører forbi parkeringen til gondolen og parkerer på fjellpasset lengre oppe. Herfra er det rundt 900 høydemeter å forsere. Vi har beregnet å være på hytta rett før det blir mørkt – eller litt etter. Hodelykt er med for sikkerhets skyld. I starten er det monoton grusvei opp et sanddynelandskap av den typen som får deg til å tenke på hvor helt spesielt fin den norske fjellheimen er, med alle fargene og variasjonen. Montana Blanca til venstre og Montana Bajada på den andre siden av dalen, forteller turbeskrivelen. Etter 3-400 høydemeter starter en bratt sti opp gjennom det buskaset som har klort seg fast. 

– Nå er det ikke langt igjen, sier jeg, som har klokke med kontroll på høyden. 

Men både lys og vegetasjonen forsvinner før vi når Refugio Altavista, og under føttene kjenner vi restene av forrige snøfall. På veien opp har vi sett bare ett menneske, men inne i steinhytta er det fullt av folk. Tyskere og spanjoler i fleece-jakker og fjellstøvler med samme mål som oss. De henger rundt det eneste serveringstilbudet som finnes her oppe: Tre-fire automater med sjokolade, annet snacks og drikke. Bestyreren av hytta går rundt med en pose vekslepenger og hjelper folk med å få ut de dyr ebare dråpene og kaloriene. Ute på kjøkkenet er det kokeplate, og vi angrer straks på provianten. 

– Jeg er kvalm, tror du det er høyden? sier min kone. 

Tja, på 3200 meter kjenner du at lufta inneholder mindre oksygen. Den andre kandidaten, er den skrekkelige ferdigvarianten av chili con carne fra en blikkboks. Jeg kjenner at den ikke gjør meg heller godt. 

– Han der har skjønt det, sier Eva og nikker bort mot en kar som spiser M&Ms én og én fra en pose, med saltstenger som tilbehør. 

Overnatting oppe i fjellet gjør at du kan nyte soloppgangen høyt over sydenstrendene. Foto: Erlend Sande
Overnatting oppe i fjellet gjør at du kan nyte soloppgangen høyt over sydenstrendene. Foto: Erlend Sande

Kanariøyene har neppe mange overnattingssteder uten bar, men Refugio Altavista er ett av dem. Det er ikke mye annet å gjøre enn å vaske tallerknene i de spinkle vanndropene som kommer ut av kranen og gå til sengs i hver vår køyeseng i annekset ved siden av. Ute er det kaldt. Vi sover passe dårlig i den tynne lufta, og det passer helt greit når klokka blir så mye at det er greit å starte oppturen. 

Noen få hodelykter viser vei for oss på stien, som nå går oppover og bortover mot toppen av gondolbanen. Den starter først klokken ni, morgenkvisten har vi hytteboere for oss selv. Eva er ikke bra, men hun kvikner til når kroppen får kvittet seg med restene av gårsdagens middagsfadese. Vi innser at vi burde vært enda tidligere ute, slik at vi fikk se soloppgangen helt fra toppen. Men det er fint her også, når det røde lys kommer opp fra havet. 

Ved gondolbanen er det en port vi må gjennom. Den er åpen og uten vakthold, men senere på dagen er det visstnok strengt forbudt å gå videre uten legitimasjon og gyldig bevis for at du har tillatelse. Her fra er det en steinlagt, bratt sti som svinger seg oppover. Vi møter de aller ivrigste morgenfuglene på vei ned. Helt oppe mot toppen er det klyving og tendenser til eggtraversering, sammen med en merkelig lukt. Sannelig pipler det røyk ut også og vi kjenner varmen komme opp. El Teide er ikke en død vulkan, den sover, og vi kjenner pusten. 

Eva Camilla Brandt på toppen av Pico del Teide, der svovelrøyken stiger til værs.
Eva Camilla Brandt på toppen av Pico del Teide, der svovelrøyken stiger til værs.

Været er lettskyet, med mørkere skyer i horisonten. Men vi er heldige og har utsikt til havet på alle kanter. Eksotiske Pico del Teide er virkelig verdt turen, selv om det ikke er verdens høyeste fjell, slik spanske, portugisiske og britiske sjøfarere en gang skal ha trodd, da brukte de toppen til å navigere etter på sine oppdagelsesferder. 

På vei ned skal vi møte folk i spasersko og skinn-jakker, vi skal bli overrasket over hvor lang turen ned grusveien var, det skal brått bli kaldere og frosten skal sette seg i kroppen og bli der inntil vi møter barna våre ned på havnivå. Om natten skal det komme et uvær som gjør at folk lurer på om det virkelig stemmer at vi var på selveste El Teide dagen før. 

Men nå, nå er vi på toppen. Så høyt som du kan komme. I Syden. 

Tenerife

UTE76_20140903_073

Tenerife er den største av de sju bebodde Kanariøyene. Den ligger 300 meter fra den afrikanske nordvestkysten og er av vulkansk opprinnelse. Tenerife har mer enn 5 millioner turister på besøk hvert år. Hovedstaden Puerta de la Cruz i nord og Playa de las Americas og Los Christianos i sør er de største feriestedene. Det er gode muligheter for aktiviteter som klatring, fjellvandring og vannsport. For familier på tur er dyreparken Loro Park og vannlekelandet Siam Park obligatorisk. Nettstedet til gondolbanen, telefericoteide.com, har informasjon om reservasjon av plass på hytta og hvordan du skaffer deg tillatelse til å bestige toppen.