Så hvor vanskelig kan det egentlig være?
Det tenkte Fausko da han lå i sin egen sofa hjemme i Oslo.– Det pleier som oftest å løse seg, men i dette tilfellet, på vei opp Mont Blanc, var det en spesiell faktor jeg hadde undervurdert kraftig som gjorde at ting ikke gikk som det skulle, forteller Fausko.
Gutta bestemte seg for å droppe guide, ikke bruke lang tid og holde kostnadene nede så mye som mulig.
Alle avgjørelser og beslutninger var dermed på eget ansvar. Begge mente at de hadde såpass mye erfaring i fjellet og forventet at de skulle klare seg uten.
Det stramme tidsskjemaet kan ha bidratt til at ting ikke gikk helt etter planen.
Etter å ha landet i Milano, gikk veien videre til Aostadalen og parkeringen til Italias høyeste fjell, Gran Paradiso - som er et kjent 4000 meters fjell som mange bruker som akklimatisering til Mont Blanc.Etter å ha kommet seg på plass i en hytte på Refugio Vittorio var det opp klokken 04:00 neste morgen, få på seg hodelykt og ta fatt på 1200 høydemeter der de siste 2-300 er på isbre.
Allerede på denne oppladningsturen til Mont Blanc møtte Fausko problemer.
– En av feilene jeg gjorde var å låne et par fjellstøvler hjemmeifra som jeg ikke hadde gått særlig mye med. Jeg hadde en følelse at det ikke var en særlig god idé og jeg hadde forsåvidt rett.
– De drepte føttene mine totalt og ga meg i tillegg noen ganske saftige gnagsår, men vi kom oss på toppen og over breen uten store problemer.
I følge Fausko går alle med fjellstøvler opp til disse fjellene, samt stegjern og tau på isbreen. Han og Johan var ikke noe unntak.
Etter erfaringen med skoproblemene mener Fausko selv at man fint kan klare seg med et par løpesko med brodder.
– Det er forståelig at guider og guideselskaper skal sette seg på samme linje og ha store sikkerhetsmarginer når de skal ha kunder opp på breen, men når det kommer til Gran Paradiso, så mener jeg at et par løpesko med et par brodder vil funke lang vei.
(Artikkelen og turen opp Mont Blanc fortsetter etter videoen)
Vel nede i bilen igjen og lettet av å ha fått av seg støvlene dro duoen videre mot Chamonix for en hviledag før de skulle til toppen av Mont Blanc.
I anledning hviledag utnyttet Fausko muligheten til å bytte ut fjellstøvler med løpesko og stegjern med brodder.
– Etter å ha gått rundt Chamonix og gjort en veldig uhøytidelig spørreundersøkelse med diverse butikkansatte så kom jeg fram til at det var verdt å prøve. Av tre stykker jeg spurte så var det 2-1 i favør løpesko vs. fjellstøvler på Mont Blanc.
Men etter skobyttet ble alt mye verre.
Allerede på vei opp til Tete Rousse, der de skulle bo før turen videre til Mont Blanc, oppsto det problemer.
Chamonix– Vi tok The Mont Blanc Tramway fra St Gervais opp til Nid d´Aigle og satte god fart opp til Tete Rousse derifra. 600 høydemeter er anbefalt stigning om dagen for en god akklimatisering. Da tar man i betraktning at man går i et rolig tempo og er nøye med væskeinntak. Fra man går av toget på Nid d´Aigle til Tete Rousse er det 800 høydemeter, forteller Fausko.
– Det er alltid artig når man føler man er et godt team hvor begge er i god form, som i dette tilfellet med meg og Johan, men det betyr ikke at man ikke blir påvirket av høyden. For alle blir påvirket av høyden om man kommer fra lavlandet. Spørsmålet er bare hvor bra akklimatiseringen har vært.
Gouterruten er den «enkleste» veien opp til Mont Blanc.
Det kreves ikke nødvendigvis klatreferdigheter, men du skal være komfortabel med klyving i fjellet.
Går du uten guide må du vite hvordan tau, sele og stegjern fungerer på isbre.
Største faren er steinfall på the Grand Coloir.
Book plass på en hytte godt i forveien. Enten Tete Rousse eller Gouter.
Enklest å få en seng på Tete Rousse siden det er plass til flere, men toppstøtet blir fort tre timer lenger.
Ta Mont Blanc Tramway fra St. Gervais, ca 20 min fra Chamonix med bil.
Går tre ganger om dagen og koster rundt 35€ t/r
Toget tar deg opp på 2400 moh og etter det er det en vandring på 3 kilometer og 800 høydmeter opp til Tete Rousse. Kan være lurt å ta det rolig her for å unngå høydesyke.
Om du har booket plass på Gouter blir det 600 høydemeter ekstra.
Hyttene serverer middag og frokost. Frokosten består for det meste av tørr loff og noe enkelt pålegg, så en tanke er å ta med noe mer energirikt nedenifra.
Toppstøt fra Gouterhytten er rundt klokken fem på morgenen.
Toppstøt fra Tete Rousse er rundt klokken to på morgenen.
Fra Tete Rousse må du forbi the Grand Coloir. Et lite åpent parti på ca 40 meter hvor det faller mye stein gjennom hele døgnet.
Isbreen begynner fra plattformen til den gamle Gouter-hytta.
Beregn 12 timer tur/retur toppen fra Tete Rousse.
Etter å ha kommet seg opp til hytta der de lå i solstolen og tittet på steinene rase ned fjellet, begynte Fausko å kjenne det på formen.
– Jeg merket utover dagen at jeg begynte å bli slapp og siden avreise skulle være kl 02.00 neste morgen, gikk jeg inn og la meg i sengen jeg hadde fått tildelt for natten. Håpet lå i at hvile og søvn ville gi meg overskudd til topptstøtet. Til lite hell, dessverre.
Kl 01:00 ringte alarmen.
Frokosten besto av tørre loffskiver, nutella, et glas juice og instant kaffe. Allerede da følte Fausko seg dårlig.
Da de begynte ferden opp mot fjellet ville ikke pulsen ned. Hvert eneste steg Fausko tok krevde ekstra energi, selv skjønte han ikke hvorfor.
– Jeg tenkte det bare var fordi det var tidlig og krevende med mye stigning for å komme til foten fjellet.
Videre bydde turen på flere utfordringer.Ved Grand Coloir, som er foten av fjellet, sto de å lyttet etter steinsprang og gjorde seg klar til å løpe for livet i et 40 meter åpent område der man ikke har dekning for fallende stein fra 600 meters høyde.
– Jeg fikk æren av å løpe først og der og da tenkte jeg ikke særlig mye over min fysiske form. Her var det bare å komme seg over fort som f*en, sier Fausko.
– Trygt over på den andre siden kom Johan løpende og vi trodde at det verste var over, men ikke før vi hadde begynt klyvingen opp langs fjellsiden hørte vi noe som fikk det til å gå frysninger ned ryggen vår.
At klokken var halv tre på natten og med tilnærmet null sikt utover lysene på hodelykten kunne de ikke gjøre annet enn å kaste seg under overhengende fjell og håpe det beste på at raset ikke skulle komme rett over dem.
– Vi kunne snudd, men vi følte det beste var å fortsette.– Som nevnt tidligere, og så kontrær som jeg er, så gikk jeg for løpesko og brodder for toppstøtet på Mont Blanc.
Og isbreen, hvor broddene behøves, begynner i det man går av plattformen på den gamle Goûter-hytta og beveger seg de 200 meterne mot den nye.
Det var her Fausko forsto at det ikke kom til å funke, ikke nødvendigvis bare på grunn av skovalget, men formen som ikke ble noe bedre med meterne han gikk.
Da bestemte de seg for å ta en hvilepause inne på hytta, samle krefter og gjøre klart alt av tauverk for de neste timene med vandring på breen.
Mens Johan gjorde klart tauverket, satte Fausko seg på en benk for å få ned pulsen og samle nok krefter til å fortsette.
– Pulsen ville ikke ned, jeg slet med å få inn nok oksygen i lungene og hvert eneste lille steg var en stor prøvelse.
Allikevel valgte de å fortsette.Etter å ha gått snaue hundre høydemeter fra hytta Goûter begynte Fausko å kjenne på kvalmen og var nødt til å innse nederlaget.
– Etter å ha gått snaue hundre høydemeter fra hytta begynte jeg i tillegg å bli kvalm og det var da jeg skjønte at det her er det bare å drite i.
Det gikk da opp for han at dette var symptomer på høydesyke, og dermed ble det til at duoen snudde på 3900 høydemeter for å gå ned til der de startet på Tete Rousse.
En skuffet Andreas Fausko på vei ned Mont Blanc.– Det var tungt å svelge og jeg var skuffet, men akklimatiseringen min var rett og slett ikke god nok og dette endte opp med å bli resultatet. Det er verdifull erfaring å ta med seg og fjellet står der om jeg skulle gi det et forsøk til neste år.
– Om det blir med løpesko og brodder skal jeg ikke love, men man skal ikke se bort i fra det. Den som lever får se, skriver Fausko.
