– for her er det stive midtpartiet på 70 mm gradvis innsmalnet over halve forskien og ender opp i en smal, myk tupp som gir minimal motstand når skia føres fremover gjennom dyp snø.
I tillegg til «spydfasongen» i tuppen har den også 40 cm lang rocker foran og 20 cm i bakskia som minsker motstand og sikrer et jevnt løft av framskien uten at krefter brukes på å spenne den opp.
Litt betenkt er vi før vi skal ned en 3-4 meters kneik som brått flater ut. Vil tuppen kjøre seg ned og fast i snøen, og vil den knekke i overgangen mot den stive framskia – og vil jeg ende med forlengs salto?
Det ser ikke pent ut når tuppen forsvinner under og bøyer seg kraftig – men med litt bakvekt kommer jeg – og skia – vel ned, om ikke betryggende.
Denne skia er som en rak motsetning til Åsnes Kongsvold som er trygg og myk i alle kneiker med brei tupp som lett søker opp.
Sistnevnte svinger lett i alle situasjoner, mens den lange finnen ikke bør tas med på tur der du har bratte utforkjøringer eller liten plass for svingevnen er svært begrenset.
Den trives heller ikke der det er hardt underlag og er der mer krevende for anklene en alle de andre.
Den uvanlige lengden hindrer ikke turgleden i lavlandet, med de smale endene får en lav svingvekt og vi kjenner ikke stor forskjell i opplevd vekt fra de andre skiene.
Fiskebein er sjelden nødvendig med sitt gode smørefrie feste (glipper på holke), og gliden kjennes noe bedre ut på Rønning-skiene.
En stor befrielse å bare spenne på seg ski uten tanke på feste og smurning, og vite at de alltid glir lett selv om det har dumpet ned mye snø.
